Mali er et av Afrikas største land, og regnes som et av verdens aller fattigste. Landet har begrensede naturressurser, og dets jordbruksbaserte næringsliv er sårbart i forhold til mangelfull nedbør og for tørkeperioder – så vel som å være prisgitt internasjonale handelsregimer. Vel 80 % av befolkningen er sysselsatt i landbruket, men kun 2 % av arealet er dyrket mark, vesentlig langs elven Niger. Størstedelen av Mali er ørken og halvørken, hvor landbruket begrenses til husdyrhold, til dels drevet av nomader. Særlig i 1970- og deler av 1980-årene, men også senere, ble Mali hardt rammet av tørke. Dette hadde en direkte negativ effekt på den økonomiske og sosiale utviklingen, og det førte til en forsterket tilflytting til byene – bl.a. av den nomadiske befolkningen, som derved ble redusert. Store områder i nord ble avfolket. I 2002 var ca. 5 % av befolkningen nomadisk. Malis formelle sektor er liten, og det er få arbeidsplasser også i byene. Et betydelig antall maliere – normalt rundt 3 mill. – finner derfor sysselsetting i nabolandene, hvor de for det meste er sysselsatt i landbruket, ofte på sesongbasis; mange illegalt. Urolighetene i Elfenbenskysten fra 1999 førte til at mange maliske gjestearbeidere måtte vende hjem, med de følger det hadde for den lokale økonomien. Også på andre områder, bl.a. transport av varer til og fra havner, har krigen i Elfenbenskysten hatt negativ innflytelse på Malis økonomi.

Mali har opplevd betydelig økonomisk vekst fra 1990-årene, men landet er sårbart for tørke, samt innimellom: store svermer av gresshopper som spiser avlingene. Mali er også utsatt for økte oljepriser, og for konkurranse fra subsidiert bomull særlig fra USA; bomull er maliske småbønders viktigste kontantgrøde og Malis fremste eksportartikkel. Mali sluttet seg igjen til det vestafrikansk-franske monetære samarbeidet innen Union monétaire oust-africaine (UMOA), og gjeninnførte CFA som sin pengeenhet, 1984. En devaluering av CFA på 50 % som fant sted 1994 fremmet jordbruket, som også er prioritert av landets myndigheter. Som følge av flere strukturtilpasningsprogrammer iverksatt fra midten av 1980-årene, har Mali gjennomført en økonomisk liberalisering, med en privatisering av et næringsliv som staten tidligere hadde store eierinteresser i. Denne politikken, som er ført etter press fra Verdensbanken og IMF, har vært lite populær i folket, og bidrog 1991 til president Traorés fall, slik innstramminger 1968 hadde bidratt til kuppet som styrtet president Keita.

Med sin rike historie og kultur er også turisme en potensiell vekstnæring.

Mali er fremfor alt et landbruksland, hvor vel 80 % av befolkningen er sysselsatt i sektoren, dels med åkerbruk særlig langs elvene, dels med husdyrhold, særlig i de tørre områdene i nord. Sektoren svarte tidlig på 2000-tallet for ca. 1/3 av BNP. Produkter fra landbruket stod for ca. 40 % av samlet eksportverdi på slutten av 1990-årene, men sank til ca. 30 % først på 2000-tallet, vesentlig som følge av økt eksport av gull. Det viktigste produktet er bomull, som både sysselsetter ca. 3 mill. mennesker og er langt den mest verdifulle eksportartikkelen fra landbruket. Tidlig på 2000-tallet utfordret Mali Egypt som Afrikas største bomullsprodusent. Bomull produseres vesentlig sør i landet, og størstedelen av avlingen eksporteres. Pga. store subsidier til bomullsprodusenter i USA, har land som Mali – selv med sine lave produksjonskostnader – vanskelig for å konkurrere med amerikansk bomull på verdensmarkedet. Også peanøtter dyrkes i sør, mest for eksport.

For hjemlig konsum dyrkes særlig hirse og maniok, samt ris, mais, grønnsaker.

For befolkningen i nord, derunder nomadefolk, har husdyrhold alltid hatt en fremtredende plass. Eksporten av levende dyr er av stor økonomisk betydning, og rangerer i verdi etter gull og bomull. Husdyrhold representerer ca. 1/3 av landbrukets bidrag til BNP. Det er et ikke uvesentlig fiske i Niger.

Mali har få utnyttbare mineralressurser, men økte investeringer i flere gullgruver fra 1990-årene, styrket sektorens økonomiske betydning vesentlig, til 17 % av BNP i 2002. Mali har kjente forekomster av flere mineraler, bl.a. bauxitt, diamanter, fosfat, kobber, jern, mangan, uran og gull. Pga. lite utviklet infrastruktur og den lange avstanden til utskipingshavner, er det lite utvinning. Ved siden av gull, utvinnes noe salt, marmor og fosfat. Det finnes ikke-utnyttede forekomster av bl.a. jernmalm, bauxitt, uran, sink, kobber og mangan. Etter åpningen av Morilafeltet (2000) inntok Mali posisjonen som Afrikas tredje største produsent av gull (etter Sør-Afrika og Ghana). Mesteparten av Malis gull kommer fra dagbrudd, som er en relativt rimelig utvinningsmåte, og som har gjort det attraktivt å investere i landet. I 2000 var gull for første gang Malis viktigste eksportinntektskilde.

En begrensende faktor for gruvesektoren, så vel som for jordbruk og industri, er mangelen på kraft. Store deler av landet er ikke elektrifisert, og for øvrig er det oftest underskudd på elektrisk kraft. Rundt halvparten av kraften ved inngangen til 2000-tallet var vannkraft, størstedelen produsert ved Selingué-verket i elven Sankarani-. Etter at Manantaliverket ved Senegalelven ble satt i drift i 2001, bedret forsyningene seg; dette er et prosjekt som forsyner Mali, Mauritania og Senegal, og hvor Mali har avtalefestet rett til 55 % av produksjonen.

Mali har en liten industrisektor, med virksomhet vesentlig i hovedstaden Bamako. Sektoren består av næringsmiddelforetak, som særlig foredler jordbruksprodukter, samt noe produksjon av bygningsmaterialer og andre forbruksartikler. Industrien er svak av flere årsaker, fra et lite hjemmemarked til konkurranse fra en mer etablert industri bl.a. i nabolandet Elfenbenskysten og smugling fra Nigeria. Mangelfull kraftforsyning samt et dårlig kommunikasjonsnett har også bidratt til å hindre industriell vekst.

Mali har normalt et stort underskudd i handelen med utlandet, som til størstedelen dekkes ved økonomisk støtte fra Frankrike. Mali har en av verdens mest bistandsavhengige økonomier. Frankrike er viktigste bistandsyter, men også EU, Canada, Tyskland og Japan er store bidragsytere. Norge startet sitt statlige, offentlige bistandsengasjement i Mali i 1984. Viktigste eksportvarer er gull, bomull og levende dyr. Importen er sammensatt, og består bl.a. av matvarer (deriblant korn), oljeprodukter, maskiner og kjøretøy. Viktigste samhandelsland er Frankrike og Elfenbenskysten.

De store avstandene er et problem for Malis politiske og økonomiske integrasjon, så vel som for utenrikshandelen. Mali har ikke kystlinje, og frem til borgerkrigen i Elfenbenskysten, fra 1999, gikk mesteparten av utenrikshandelen over havnen i Abidjan. Hovedveien mellom Bamako og Abidjan er viktigste forbindelse med utlandet,. men også den ca. 1300 km lange jernbanen fra Bamako til Dakar i Senegal er viktig, og tar hånd om noe utenrikshandel. Etter den faktiske delingen av Elfenbenskysten i 2002, ble handel også omdirigert til Tema i Ghana og Nouakchott i Mauritania – med de ekstra kostnader dette innebar. Bortsett fra de få hovedveiene er veinettet dårlig utbygd, bestående av ca. 20 000 km. Elven Niger er en viktig transportåre, men lite farbar utenom regntiden. Bamako har internasjonal lufthavn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.