Malis økonomi og næringsliv preges av at landet er et av verdens aller fattigste. Landet har begrensede naturressurser, og dets jordbruksbaserte næringsliv er sårbart for svingninger i nedbør og internasjonale råvarepriser. Vel 80 prosent av befolkningen er sysselsatt i landbruket.

Mali er et av Afrikas største land i utstrekning. Litt over halvparten av landet er ørken og halvørken. Nigerelven skjærer igjennom dette landskapet og representerer en rik ressurs i et ellers karrig område.

I det sentrale Mali, i Mopti-regionen, brer elven seg ut over et område på opp mot 30,000 km2. Dette er Nigerelvens innlandsdelta som er svært viktig for Malis økonomi og næringsliv. Her er det rike fiskeressurser. Det dyrkes ris over store områder og i den tørre årstiden representerer dette deltaet en nøkkelressurs for de hundretusener av husdyr som beiter på savannen i regntiden. I november kommer dyrene tilbake til deltaet fra alle kanter for å beite på en spesielt næringsrik plante kalt «burgu» og som vokser i de oversvømte områdene. Denne beiteplanten holder liv i dyrene til neste regntid begynner i juni. Adgangen til å beite i deltaet bygger på gammel sedvane og er finurlig organisert hvor hver flokk får et eget nummer i rekken. Det er kun noen få «inngangsporter» til deltaet hvor alle flokkene må passere. Det blir annonsert på forhånd, blant annet gjennom lokalradio, hvilke datoer de ulike inngangsportene vil være åpne.

På 1970- og 1980-tallet ble Mali hardt rammet av tørke. Dette hadde negative konsekvenser for den økonomiske og sosiale utviklingen, og det førte til økt tilflytting til byene – blant annet av den nomadiske befolkningen. Men en del av denne arbeidsmigrasjonen har vært midlertidig. Etter tørken på 1980-tallet har nedbøren tatt seg opp igjen, tidligere ørkenliknende områder er blitt grønne igjen, og mange har flyttet tilbake til landsbygda for igjen å dyrke jorda eller drive med husdyr. Flere småbyer i nord er i 2017 dynamiske handelssentra på tross av den politiske og økonomiske krisen i Mali forårsaket av at islamistiske militante grupper har tatt kontrollen over halve landet.

Malis formelle sektor er liten, og det er få arbeidsplasser også i byene. Et betydelig antall maliere – normalt rundt 3 millioner – finner derfor sysselsetting i nabolandene, hvor de for det meste er sysselsatt i landbruket, ofte på sesongbasis; mange illegalt. Urolighetene i Elfenbenskysten fra 1999 førte til at mange maliske gjestearbeidere måtte vende hjem, med de følger det hadde for den lokale økonomien. Også på andre områder, blant annet transport av varer til og fra havner, har krigen i Elfenbenskysten hatt negativ innflytelse på Malis økonomi.

Mali opplevde betydelig økonomisk vekst fra 1990-årene og frem til krisen i 2012, men landet er sårbart for tørke. Landbruket har også i noen år vært rammet av store svermer av gresshopper som spiser avlingene. Mali er også utsatt for økte oljepriser, og for konkurranse fra subsidiert bomull særlig fra USA. Bomull er for småbøndene i den sørligste delen av landet den viktigste kontantgrøden. Bomull er den nest viktigste eksportartikkelen fra Mali. Bare gull gir større inntekter til landet.

Mali sluttet seg igjen til det vestafrikansk-franske monetære samarbeidet innen Union monétaire oust-africaine (UMOA), og gjeninnførte CFA som sin pengeenhet i 1984. En devaluering av CFA på 50 prosent som fant sted 1994 fremmet jordbruket, som også er prioritert av landets myndigheter. I 1982 skrev regjeringen i Mali under en avtale om strukturtilpasning med Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Ved denne avtalen forpliktet regjeringen seg til å gjennomføre økonomisk liberalisering, inkludert privatisering av et næringsliv som staten har hatt store eierinteresser i.

Med sin rike historie og kultur var også turisme en vekstnæring inntil den nåværende krisen gjorde det utrygt for utlendinger å reise til de sentrale og nordlige delene av landet.

Mali er fremfor alt et landbruksland, hvor vel 80 prosent av befolkningen er sysselsatt i landbruket, dels med åkerbruk særlig langs elvene, dels med husdyrhold, særlig i de tørre områdene i nord. Sektoren svarte tidlig på 2000-tallet for ca. 1/3 av bruttonasjonalproduktet. Produkter fra landbruket stod for ca. 40 prosent av samlet eksportverdi på slutten av 1990-årene, men sank til ca. 30 prosent først på 2000-tallet, vesentlig som følge av økt eksport av gull.

Det viktigste produktet er bomull, som både sysselsetter ca. 3 millioner mennesker og er langt den mest verdifulle eksportartikkelen fra landbruket. Tidlig på 2000-tallet utfordret Mali Egypt som Afrikas største bomullsprodusent. Bomull produseres vesentlig sør i landet, og størstedelen av avlingen eksporteres. På grunn av store subsidier til bomullsprodusenter i USA, har land som Mali – selv med sine lave produksjonskostnader – vanskelig for å konkurrere med amerikansk bomull på verdensmarkedet. Også jordnøtter (peanøtter) dyrkes i sør, mest for eksport.

For hjemlig konsum dyrkes særlig hirse, sorghum, ris, mais, og grønnsaker.

For befolkningen i nord, derunder nomadefolk, har husdyrhold alltid hatt en fremtredende plass. Eksporten av levende dyr til nabolandene i sør er av stor økonomisk betydning, og rangerer i verdi etter gull og bomull. Husdyrhold representerer ca. 1/3 av landbrukets bidrag til bruttonasjonalproduktet. 

Økte investeringer i flere gullgruver fra 1990-årene, styrket gruvedriftens økonomiske betydning for landet økonomi. Denne sektoren representerte 17 prosent av bruttonasjonalproduktet i 2002. Mali har kjente forekomster av flere mineraler, blant annet bauxitt, diamanter, fosfat, kobber, jern, mangan, uran og gull. På grunn av lite utviklet infrastruktur og den lange avstanden til havner, er det fremdeles lite utvinning av disse ressursene. Ved siden av gull, utvinnes noe salt, marmor og fosfat. Det finnes ikke-utnyttede forekomster av blant annet jernmalm, bauxitt, uran, sink, kobber og mangan.

Etter åpningen av Morilafeltet i 2000 inntok Mali posisjonen som Afrikas tredje største produsent av gull (etter Sør-Afrika og Ghana). Mesteparten av Malis gull kommer fra dagbrudd, som er en relativt rimelig utvinningsmåte, og som har gjort det attraktivt å investere i landet. I 2000 var gull for første gang Malis viktigste eksportinntektskilde.

En begrensende faktor for gruvesektoren, så vel som for jordbruk og industri, er mangelen på energi. Store deler av landet er ikke elektrifisert, og for øvrig er det oftest underskudd på elektrisk kraft. Rundt halvparten av kraften ved inngangen til 2000-tallet var vannkraft, størstedelen produsert ved Selingué-verket i elven Sankarani. Etter at Manantaliverket ved Senegalelven ble satt i drift i 2001, bedret forsyningene seg. Dette er et prosjekt som forsyner Mali, Mauritania og Senegal med strøm, og hvor Mali har avtalefestet rett til 55 prosent av produksjonen.

Mali har en liten industrisektor, med virksomhet vesentlig i hovedstaden Bamako. Sektoren består av næringsmiddelforetak, som særlig foredler jordbruksprodukter, samt noe produksjon av bygningsmaterialer og andre forbruksartikler. Industrien er svak blant annet på grunn av mangel på kapital. Mangelfull kraftforsyning samt et dårlig kommunikasjonsnett har også bidratt til å hindre industriell vekst.

Mali har normalt et stort underskudd i handelen med utlandet, som til størstedelen dekkes ved økonomisk støtte fra Frankrike. Mali har en av verdens mest bistandsavhengige økonomier. Frankrike er viktigste bistandsyter, men også EU, Canada, Tyskland og Japan er store bidragsytere. Norge startet sitt statlige, offentlige bistandsengasjement i Mali i 1984. Viktigste eksportvarer er gull, bomull og levende dyr. Importen er sammensatt, og består blant annet av matvarer (deriblant korn), oljeprodukter, maskiner og kjøretøy. Viktigste samhandelsland er Frankrike og Elfenbenskysten.

De store avstandene er et problem for Malis politiske og økonomiske integrasjon, så vel som for utenrikshandelen. Mali har ikke kystlinje, og frem til borgerkrigen i Elfenbenskysten, fra 1999, gikk mesteparten av utenrikshandelen over havnen i Abidjan. Hovedveien mellom Bamako og Abidjan er viktigste forbindelse med utlandet, men også den cirka 1300 km lange jernbanen fra Bamako til Dakar i Senegal er viktig, og tar hånd om noe utenrikshandel. Etter den faktiske delingen av Elfenbenskysten i 2002, ble handel også omdirigert til Tema i Ghana og Nouakchott i Mauritania – med de ekstra kostnader dette innebar. Bortsett fra de få hovedveiene er veinettet dårlig utbygd, bestående av ca. 20 000 km. Elven Niger er en viktig transportåre, men lite farbar utenom regntiden. Bamako har internasjonal lufthavn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.