pinsebevegelsen

Det som har gitt navn til bevegelsen, er det sentrale fokuset på pinsehøytiden og pinsebudskapet, det vil si da disiplene fikk Den hellige ånd. En sentral tanke er at Den hellige ånd virker i dag på samme måte som da disiplene ble fylt av ånden (Apostlenes gjerninger 2). Idealene for kristenlivet blir i stor grad hentet fra de første kristne menigheter (urkirken). Pinsebevegelsen legger vekt på omvendelse og metodistisk inspirert lære om helliggjørelsen. Sentral er også opplevelsen av å være i nær åndelig kontakt med Den hellige ånd, noe de kaller «Åndens dåp». I situasjoner med religiøs ekstase hender det at en person snakker et uforståelig og ukjent språk, såkalt tungetale. Dette blir oppfattet som at disse personene har spesiell kontakt med Gud, og at Gud taler gjennom dem.

Pinsebevegelsen har også stor tiltro til at man bli frisk ved å be til Gud på rette måten, og at det er personer (gjerne pastorer) som har særlige evner eller kontakt med Gud til å gjøre folk friske. Dette kalles helbredelse ved bønn.

Bevegelsen praktiserer voksendåp. Pinsebevegelsen er for øvrig teologisk konservativ. Pinsebevegelsen forstår Bibelen som at alt som står der, er Guds sanne ord og lære.

Bevegelsen fikk sitt gjennombrudd i Los Angeles i 1906 og ble raskt overført til Europa, først og fremst ved Thomas Ball Barratt. Opprinnelig fikk den særlig oppslutning blant mennesker fra samfunnslag med lavt utdannelsesnivå og lav inntekt. På verdensbasis er den pinsekarismatiske bevegelsen en mangfoldig bevegelse som er oppdelt i mange samfunn og frittstående menigheter. Bevegelsen har i løpet av de senere år gått sterkt frem i Afrika og Latin-Amerika. Den er i dag det sterkest voksende kristne trossamfunnet med omkring 500 millioner tilhengere. Omtrent en tredjedel av alle kristne i verden tilhører den pinsekarismatiske bevegelsen, som utgjør det tredje store tyngdepunktet ved siden av Den romersk-katolske kirke og andre protestantistiske kirkesamfunn.

Pinsebevegelsen kom til Norge med Thomas Barratt i 1906–1907. Den første pinsemenigheten i Norge ble dannet i 1908 i Skien. I 1916 stiftet Barratt Filadelfia i Kristiania, og som ble den sentrale pinsemenigheten her til lands. I 2021 har pinsebevegelsen nær 50 000 medlemmer i Norge (voksne og barn). De tilhører i overkant av 340 lokale kirker.

Pinsebevegelsens ytremisjon, Pinse Misjon, organiserer misjon i mer enn 25 land. Medregnet annet diakonalt arbeid har bevegelsen virksomhet i mer enn 60 land. Stiftelsen Evangeliesenteret arbeider blant personer med rusmiddelavhengighet og driver blant annet 13 kontaktsentre og seks behandlingssentre.

I Norge opplevde ikke pinsebevegelsen større splittelser før i 1960-årene, da Aage Samuelsens mer radikale Maran Ata-menigheter ble dannet. I 1970-årene utviklet Troens Bevis seg som en selvstendig gren av norsk pinsebevegelse, med Sarons dal i Kvinesdal som sentrum og Aril Edvardsen som leder. På 1980-tallet dannet Åge Åleskjær en egen menighet utenfor Pinsekirken. Senere skjedde en forsoning mellom disse retningene.

En tendens i senere år er norske pinsekirker ledet av personer av afrikansk bakgrunn, gjerne med medlemmer fra flere nasjoner. Disse kirkene kan for eksempel bruke engelsk som språk, om dette er et felles språk for dem. I disse kirkene foregår møtene mer likt slik medlemmene kjenner det fra sitt hjemland.

• kristendommens historie
• kristendommens historie i Norge
• kristen misjonsvirksomhet

• HL-senteret: Kunnskapsside om pinsebevegelsen
• Pinsebevegelsen