Pinsebevegelsen kom til Norge med Thomas Barratt i 1906–1907.
Pinsebevegelsen er en kristen vekkelsesbevegelse og et kirkesamfunn som oppsto i USA omkring 1901. Den har røtter i hellighetsbevegelsen, en metodistisk preget vekkelsesbevegelse. Bevegelsen legger blant annet vekt på å bekjempe det som blir sett på som den syndige naturen i menneskene. Pinsebevegelsen forstår Bibelen som at alt som står der, er Guds sanne ord og lære.
engelsk: Pentecostalism
Pinsebevegelsen legger vekt på omvendelse og metodistisk inspirert lære om helliggjørelsen. Sentral er også opplevelsen av å være i nær åndelig kontakt med Den hellige ånd, noe de kaller «Åndens dåp». I situasjoner med religiøs ekstase hender det at en person snakker et uforståelig og ukjent språk, såkalt tungetale. Dette blir oppfattet som at disse personene har spesiell kontakt med Gud, og at Gud taler gjennom dem.
Pinsebevegelsen har også stor tiltro til at man bli frisk ved å be til Gud på rette måten, og at det er personer (gjerne pastorer) som har særlige evner eller kontakt med Gud til å gjøre folk friske. Dette kalles helbredelse ved bønn.
Bevegelsen praktiserer voksendåp. Pinsebevegelsen er for øvrig teologisk konservativ og godtar for eksempel ikke samliv mellom ugifte eller homofil praksis. Dette mener de ikke er i samsvar med Guds bud slik det står i Bibelen.
Bevegelsen fikk sitt gjennombrudd i Los Angeles i 1906 og ble raskt overført til Europa, først og fremst ved Thomas Ball Barratt. Opprinnelig fikk den særlig oppslutning blant mennesker fra samfunnslag med lavt utdannelsesnivå og lav inntekt. Pinsebevegelsen er oppdelt i mange samfunn og frittstående menigheter og er i dag utbredt over hele verden. Bevegelsen har i løpet av de senere år gått sterkt frem i Afrika og Latin-Amerika. Den er i dag det sterkest voksende kristne trossamfunnet med omkring 500 millioner tilhengere.
Aril Edvardsen under et vekkelsesmøte i Ekeberghallen november 1986
Pinsebevegelsen kom til Norge med Thomas Barratt i 1906–1907. I 2019 har pinsebevegelsen over 40 000 medlemmer i Norge (voksne og barn). De tilhører omkring 330 kirker.
Pinsevennenes ytremisjon, Pinsemisjonen (Norwegian Pentecostal Mission), organiserer misjon i mer enn 25 land. Medregnet annet diakonalt arbeid er Pinsemisjonen tilstede i mer enn 60 land. Stiftelsen Pinsebevegelsens evangeliesenter arbeider blant rusmisbrukere og driver omkring 15 sentre.
I Norge opplevde ikke pinsebevegelsen større splittelser før i 1960-årene, da Aage Samuelsens mer radikale Maran Ata-menigheter ble dannet. I 1970-årene utviklet Troens Bevis seg som en selvstendig gren av norsk pinsebevegelse, med Sarons dal i Kvinesdal som sentrum og Aril Edvardsen som leder. På 1980-tallet dannet Åge Åleskjær en egen menighet utenfor Pinsekirken. Senere skjedde en forsoning mellom disse retningene.
En tendens i senere år er norske pinsekirker ledet av personer av afrikansk bakgrunn, gjerne med medlemmer fra flere nasjoner. Disse kirkene kan for eksempel bruke engelsk som språk, om dette er et felles språk for dem. I disse kirkene foregår møtene på en «afrikansk» måte, mer likt slik de kjenner det fra sitt hjemland.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.