Økonomi og næringsliv i Eritrea

Eritreas økonomiske utvikling etter uavhengigheten har vært preget av konflikter med naboene Etiopia, Djibouti og Tigray. Hyppige tørkeår har fått store konsekvenser for jordbruket som utgjør 1/3 av bruttonasjonalprodukt (BNP). Det er i hovedsak avhengig av regn. Gruve-sektoren, som utgjør 20 prosent av BNP, har i senere år hatt en betydelig svikt. Mens Eritreas BNP-vekst i perioden 2015—2018 var negativ — minus 2,7 prosent — har den senere gradvis tatt seg opp. I 2018 var den på 12 prosent. Inflasjonen har vært negativ, også som følge av at økt handel med Etiopia etter fredsavtalen i 2018 har ført til press på prisene.

På 1990 tallet, fram til grensekrigen med Etiopia i 1998, var den økonomiske politikken preget av stabilisering, gjenoppbygging og utvikling. Krigs- og mobiliserings-økonomien som fulgte var kjennetegnet av statlig planlegging. Å stole på egne krefter («self reliance») ble et overordnet politisk mål. Myndighetenes ressurs-forvaltning siktet mot høy militær beredskap men også sosial fordeling. Privat sektor ble gradvis erstattet av omfattende statlig styring hvor arbeidskraft ble styrt inn i militær- og nasjonaltjeneste. Dette har ført til betydelig migrasjon og kapitalflukt.

Som følge av at Etiopia i 2021 undertegnet en fredsavtale med Eritrea og aksepterte FNs Grensekommisjons (EECB) bestemmelser til fordel for sistnevnte har myndighetenes handlingsrom blitt utvidet. Sikkerhetsrådets sanksjoner innført i 2009 — forsterket i 2011 — ble også opphevet i november 2019. Forventninger om en rask reorientering av Eritreas politiske og økonomiske liv er fra myndighetenes side møtt med krav om tålmodighet. «Patient appraisal of the unfolding reality» har vært president Isaias kommentar.

Eritreas militære engasjement på Etiopias side i Tigray har gjort en fortsatt krigsøkonomi nødvendig. Gitt fortsatt stram økonomisk styring vurderes mulighetene for økonomisk vekst på kort sikt som små. Den makroøkonomiske situasjonen er anstrengt som følge av en vanskelig håndterbar gjeldsbyrde, inkludert manglende tilbakebetaling til Verdensbanken. På mellomlang sikt er utsiktene lysere. Dette som følge av at gruvevirksomheten tiltar, restriksjonene på privat sektor gradvis fjernes og lån på gavevilkår gjøres tilgjengelig.

Fattigdommen forblir stor i Eritrea. Siste tilgjengelig oversikt fra 1996-1997 indikerer en fattigdomsrate på 70 prosent. Når det gjelder levekårsindikatorer som livslengde har det likevel skjedd forbedringer: fra 50 år i 1990 til 65 år i 2015. Forventet skolegang er økt fra 3,8 år i 1995 til 5,4 år i 2010. Med en gjennomsnittlig mødredødelighet på 485 per 100000 levende fødte og med 52 prosent av barn under fem år feilernært, er utfordringene fortsatt store. På grunn av den politiske situasjonen i landet er tilgjengelig statistikk begrenset. Eritrea er uten tvil et av de fattigste landene i Afrika. Mye av forklaringen ligger i italiensk og etiopisk kolonialisme.

Eritrea utviklet under italiensk kolonistyre en betydelig lettindustri. Men da landet ble lagt under Etiopia etter andre verdenskrig, ble mye av denne flyttet til Etiopia, og der ble det ikke investert i modernisering og utvikling. Landbruk er tradisjonelt viktigste levevei og livsgrunnlaget for vel tre firedeler av den yrkesaktive befolkningen. Det eritreiske landbruket har sterkt innslag av nomadisk husdyrhold, og jordbruket lider under manglende vanntilførsel og perioder med tørke.

Eritreas økonomi er fortsatt preget av den langvarige frigjøringskrigen, frem til 1991, og krigen med Etiopia i 1998–2000. Frigjøringskrigen hindret normal samfunnsmessig utvikling i store deler av landet. Samtidig som sentral infrastruktur ble ødelagt, ble det investert lite i de stadig mindre områder som var under etiopisk kontroll. Den eritreiske frigjøringsbevegelsen hadde på sin side begrensede ressurser til å skape næringsvirksomhet i de frigjorte områdene. Den igangsatte imidlertid flere tiltak for å produsere nødvendighetsartikler til sivilbefolkningen blant annet medisiner og skolebøker, samt utstyr til soldatene. Det ble i de frigjorte områdene også bygd noe infrastruktur, blant annet veier.

Etter krigen ble det store antallet frigjøringssoldater satt til ulønnet samfunnsinnsats, tatt inn i den nye hæren eller demobilisert. Eritrea har opprettholdt en betydelig militær styrke. Den ble vesentlig forsterket både med mannskaper og materiell forut for og under krigen med Etiopia — til en stor kostnad.

Ifølge myndighetene ble den økonomiske veksten halvert i 1998—1999 grunnet krigen. I tillegg til rene kostnadene har krigene hatt flere negative følger for Eritreas økonomiske og sosiale utvikling. Særlig var krigen med Etiopia 1998—2000 kostbar. Blant annet ble sentral infrastruktur som havnen i Massawa og jernbanespor som var blitt reparert etter frigjøringskrigen, på ny ødelagt. Krigen førte til et brudd i det tette økonomiske samkvemmet mellom de to landene. Etiopia måtte blant annet slutte å bruke Eritrea som transittrute for sin utenrikshandel. Det medførte at Eritrea mistet store statsinntekter. Krigene har også ført til at et stort antall mennesker har måttet forlate sine hjem og søke tilflukt i naboland eller andre steder i Eritrea. Dette har ført til store kostnader til program for flyktninger men også til redusert jordbruksproduksjon. Fredsavtalen mellom de to land fra 2018 har imidlertid ført til at det økonomiske samkvemmet normaliseres og infrastruktur utbedres.

Både til gjenoppbyggingen etter krigene og til generell økonomisk og sosial utvikling har Eritrea stort behov for utenlandsk bistand. Men på grunn av sin sterke understrekning av selvstendig, nasjonal kontroll med utviklingen, har eritreiske myndigheter strengt regulert virksomheten til bistandsorganisasjoner. Det har bidratt til å redusere omfanget og også vanskeliggjort FNs humanitære arbeid. Norge har fra før selvstendigheten ytt betydelig utviklingshjelp til Eritrea, og fra 1996 hadde landet status som prioritert land for norsk bistand. Etter nedlegging av den norske ambassaden i Asmara i 2013 er det ikke gitt bilateral bistand. Samarbeidet har i utgangspunktet vært konsentrert om styrking av sosiale og økonomiske sektorer, oppbygging av offentlig forvaltning og tiltak for retur av flyktninger. Etter krigen med Etiopia er økt vekt lagt på fred og forsoning samt demobilisering av soldater.

Et potensial for økonomisk vekst ligger i å utnytte petroleumsforekomstene utenfor kysten, fiske og turisme. Mulighetene for turisme er særlig knyttet til økoturisme på Dahlak-øyene. Eritrea ser også på muligheter til å kunne innta en sentral posisjon som regionalt handelssenter. Landet innførte i 1997 sin egen valuta, nakfa, til erstatning for den etiopiske birr.