lyre

Kraviklyren er den eneste europeiske lyren fra middelalderen som er bevart. Norsk Folkemuseum.
Folkemusikeren Tuva Færden spiller lyre på festivalen Oslo World 2020.
Tuva Færden med lyre

Lyre. Apollo med sjustrenget lyre. Antikk freske, Forum Romanum, Roma.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Lyre er et strengeinstrument som består av et åk eller en tverrstokk, som er forbundet med resonanskassen gjennom to armer. Mellom åket og resonanskassen er det spent et antall strenger som kan gripes eller knipses fra begge sidene. Instrumentet var kjent i Midtøsten allerede 3000 fvt. og fikk sin storhetstid i Europa i antikken. Etter hvert kom lyren til Norden, hvor den i middelalderen fantes både i en knipset og en strøket utgave.

Faktaboks

Etymologi
av gresk

Navnet lyre blir også brukt for å betegne en lyreformet metallofon anslått med staver, som siden rundt 1970 har blitt vanlig i mange musikkorps, hvor en lyrespiller går i fronten.

Historikk

Lyren har en historie i Midtøsten som strekker seg nærmere 5000 år tilbake i tiden og er avbildet i sumerisk kunst kunst allerede omkring år 3000 fvt. I Europa fikk lyren sin glansperiode i det gamle Hellas. Derfra spredte den seg raskt til romerne og videre utover i Europa, hvor den på 500-tallet er framstilt på allemanske og noe senere også på angelsaksiske bilder. Disse nyere lyrene blir ofte kalt rundlyrer og fikk i middelalderen stor utbredelse, spesielt i nordlige deler av Europa. I tillegg spredte lyrene seg fra Egypt og sørover til Øst-Afrika.

Fra omkring år 1000 fikk de europeiske lyrene en sterk konkurrent i harpen. På samme tid spredte buen seg fra de arabiske land til store deler av Europa. Dette medførte at lyren nå fikk to parallelle former, en knipselyre og en strykelyre. Mens knipselyren som regel hadde minst 8–10 strenger, fikk strykelyren bare 3–6 strenger. Dette skyldtes at konstruksjonen og formen på instrumentet ble endret slik at man skulle komme til med buen. Det var særlig i de nordlige delene av Europa at strykelyren fikk sterkt fotfeste og gradvis ser ut til å ha utkonkurrert knipselyren.

Lyren i norrøn litteratur

I den norrøne litteraturen blir det ofte referert til ulike musikkinstrumenter, og ett av de instrumentnavnene som opptrer oftest er harpe. Men når vi ser nærmere på folkekunstens billedgjengivelser av de norrøne fortellingene hvor harpen er omtalt, ser vi ofte at det er en knipselyre som er avbildet. Dette gjelder blant annet historien om Gunnar i Ormegården, som er skildret på to stavkirkeportaler fra Setesdal, en benk fra Heddal stavkirke i Telemark og et drikkehorn fra Mo i Telemark, alle fra 1200- eller 1300-tallet. Trolig kan navnet harpe derfor ha vært benyttet både om harpen og knipselyren.

Kraviklyren

På midten av 1800-tallet ble det oppdaget en gammel knipselyre med hull til syv stemmeskruer på gården Kravik i Numedal. I 1864 ble instrumentet innlemmet i Universitetets Oldsakssamling, før det senere ble overført til Norsk folkemuseum. Instrumentet, som etter hvert ble omtalt som Kraviklyren, ble først antatt å stamme fra 1300-tallet. En C-14 prøve av lyren tatt i 2015 viste imidlertid at instrumentet må ha blitt lagd etter 1475 og mest sannsynlig senere enn 1556. Kraviklyren er da den klart yngste lyren som er funnet i Europa og viser at slike instrumenter trolig må ha holdt seg i bruk i Norge helt fram til omkring 1600, om ikke enda senere.

Nordiske strykelyrer

Buens ankomst førte til at vi fikk utviklet flere varianter av strykelyren i Norden. I Sverige oppsto stråkharpa, i Finland fikk vi jouhikko (jouhikantele), og i Estland ble talharpa populær spesielt på øyene utenfor Østersjøkysten, hvor det bodde mange svenskætlinger. På De britiske øyer tok waliserne allerede i middelalderen i bruk sin crwth (crotta), som skiller seg noe ut ved å ha fått et gripebrett. På begynnelsen av 1800-tallet fortelles det fra Shetland om et eldre lyrelignende strengeinstrument med navn gue som var i bruk helt fram til fiolinen kom og overtok.

Vi kjenner ikke til noe eget navn på de norske strykelyrene, men instrumentnavnet haar-gie, som finnes dokumentert i en ordsamling fra Sunnfjord 1646, er blitt trukket fram som en mulig kilde. Den eneste avbildingen av en strykelyre vi har i Norge er en skulptur i Nidarosdomen som framstiller en musikant, lokalisert til oktogonens nordvestre arkade. Mange instrumentforskere (organologer) har interessert seg for denne skulpturen, som er tidfestet til 1325–1350.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg