Eritrea løsrev seg fra Etiopia i 1991 etter en lang frigjøringskamp, og ble formelt selvstendig 1993. En nydannet overgangsregjering fikk oppdraget med å etablere politiske strukturer, skrive ny grunnlag og avholde nasjonale og lokale valg. Grunnloven ble ratifisert i 1997, men har aldri blitt iverksatt. Lokale og regionale valg ble avholdt i 1999 og 2004, mens nasjonale valg har aldri blitt avholdt. Nasjonalforsamlingen møttes siste gang i 2002. People's Front for Democracy and Justice (PFDJ) / Folkebevegelsen for demokrati og rettferdighet, som er identisk med den tidligere frigjøringsbevegelsen EPLF, var partiet som styrte denne utviklingen, med  Isaias Afewerki som partileder og som landets president. Eritrea har med andre ord beveget seg i stadig mer totalitær retning med PFDJ som det eneste legale partiet. Landet har også blitt mer og mer lukket, noe som gjør det vanskelig å få et klart bilde av den politiske situasjonen. 

Nasjonalforsamlingen er den øverste  lovgivende myndighet og består av 104 medlemmer. Av disse er 64 utnevnt, mens 40 er forbeholdt PFDJs sentralkomité. Nasjonalforsamlingen har kun ett kammer, og presidenten av forsamlingen er også landet statsoverhodet. Den utøvende makt ligger hos presidenten, et verv som Isaias Afewerki har hatt siden Eritreas frigjøring. Presidenten utnevner også sin egen regjering som har 18 ministerier.

Som nevnt har det aldri vært holdt nasjonale valg, og landet beveget seg gradvis i retning av en ettparti-stat. Denne utviklingen begynte å gjøre seg gjeldene i løpet av 1990-tallet, men ble for alvor tydelig etter arrestasjonene av den såkalte G15-gruppen som opponerte mot presidenten i 2001, og etter utrenskningene som kom etter nederlaget i krigen mot Etiopia (1998-2000).

Eritrea er delt inn i seks regioner: Anseba, Gash-Barka, den Nordlige region, den Sentrale regionen, den Nordlige Rødehavsregionen, den Sørlige Rødehavsregionen, og den Sørlige regionen. Disse regionene er igjen delt inn i 58 distrikt. Regionene ledes  av statsutnevnte administratorer, men har sine egne regionalforsamlinger der medlemmene er valgt gjennom direkte valg. Siste gang lokale valg ble avholdt var i 2004.

Det eritreiske rettsvesen er under organisering. Det bygger i overgangsperioden på de lover frigjøringsfronten vedtok før og etter uavhengigheten, samt på elementer av sedvanerett og islamsk rett. Domstolene er formelt sett avhengige av den lovgivende og utøvende makt, men har i praksis vist seg å være sterkt influert av det dominerende PFDJ. Rettsvesenet er delt inn i tre nivåer, med lokale domstoler, regionale domstoler og en nasjonal høyesterett. De lokale domstolene bygger på sedvanerett, og dommere på dette nivået er som regel landsby-eldster. Det anslås å være ca. 680 slike lokale domstoler. I tillegg finnes islamske sharia-domstoler med juridisk myndighet innenfor person- og familie-rett. 

I tillegg finnes det den såkalte Spesialdomstolen. Denne skulle i utgangspunktet befatte seg med korrupsjonssaker, men har etterhvert sikret seg utstrakt– og uklar – juridisk myndighet. Anklagede har ikke rett på representasjon. I og med at presidenten er den som direkte finansierer og bemanner Spesialdomstolen, er det åpenbart at den er underlagt den utøvende makt.  

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.