Eritreas politiske system

Eritreere feirer sin uavhengighet etter folkeavstemningen i 1993. EPLFs flagg sees til høyre, og til venstre sees litt av det gamle nasjonalflagget, som var blått med grønn olivengrenkrans. I dag er disse slått sammen og danner det som nå er Eritreas flagg; EPLFs gule stjerne er byttet ut med en gul olivenkrans. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Isaias Afewerki har vært president i Eritrea siden 1993. Eritrea etablerte etter frigjøringen en egen grunnlov og dannet en lovgivende forsamling. Grunnloven ble aldri iverksatt og den lovgivende forsamlingen har ikke kommet sammen siden 2002. I stedet har den politisk makten i økende grad blitt utøvd av Afewerki personlig, noe som også har medført knebling av all opposisjon. En FN-rapport fra 2015 anklaget ham for systematiske brudd av menneskerettighetene og forbrytelser mot menneskeheten. Foto fra desember 2002, da Afewerki hadde besøk av USAs forsvarsminister Donald H. Rumsfeld.

Artikkelstart

Eritrea er en republikk med en president som statsoverhode og utøvende myndighet. Presidenten utnevner også sin egen regjering, som har 18 ministerier. Isaias Afewerki har vært president siden Eritreas frigjøring i 1993.

Den lovgivende makt ligger formelt hos nasjonalforsamlingen, som består av 104 medlemmer. Av disse er 64 utnevnt, mens 40 er forbeholdt partiet PFDJs sentralkomité. Nasjonalforsamlingen har ett kammer, og presidenten av forsamlingen er også landets statsoverhode. Nasjonalforsamlingen har imidlertid liten betydning, da den ikke har møttes siden 2002. Det har heller aldri blitt avholdt nasjonale valg.

Fraværet av en demokratisk prosess har medført at Eritrea har utviklet seg til en totalitær stat.

Historisk bakgrunn

Eritrea løsrev seg fra Etiopia i 1991 etter en lang frigjøringskamp, og ble formelt selvstendig i 1993. En nydannet overgangsregjering fikk oppdraget med å etablere politiske strukturer, skrive ny grunnlov og gjennomføre nasjonale og lokale valg. Grunnloven ble ratifisert i 1997, men har aldri blitt iverksatt. Lokale og regionale valg ble holdt i 1999 og 2004, mens nasjonale valg aldri har blitt holdt. Nasjonalforsamlingen møttes siste gang i 2002.

People's Front for Democracy and Justice (PFDJ, «Folkebevegelsen for demokrati og rettferdighet»), som er identisk med den tidligere frigjøringsbevegelsen EPLF, var partiet som styrte denne utviklingen. Isaias Afewerki er partileder og landets president. Eritrea har med andre ord beveget seg i stadig mer totalitær retning med PFDJ som det eneste lovlige partiet. Landet har også blitt mer og mer lukket, noe som gjør det vanskelig å få et klart bilde av den politiske situasjonen.

Som nevnt har det aldri vært holdt nasjonale valg, og landet beveget seg gradvis i retning av en ettpartistat. Denne utviklingen begynte å gjøre seg gjeldende i løpet av 1990-tallet, men ble for alvor tydelig etter arrestasjonene av den såkalte G15-gruppen som opponerte mot presidenten i 2001, og etter utrenskningene som kom etter nederlaget i krigen mot Etiopia (1998–2000).

Administrativt

Eritrea er delt inn i seks regioner: Anseba, Gash-Barka, den nordlige regionen, den sentrale regionen, den nordlige Rødehavsregionen, den sørlige Rødehavsregionen og den sørlige regionen. Disse regionene er igjen delt inn i 58 distrikt. Regionene ledes av statsutnevnte administratorer, men har sine egne regionalforsamlinger der medlemmene er valgt gjennom direkte valg. Siste gang lokale valg ble holdt var i 2004.

Rettsvesen

Det eritreiske rettsvesenet er under organisering. Det bygger i overgangsperioden på de lover frigjøringsfronten vedtok før og etter uavhengigheten, samt på elementer av sedvanerett og islamsk rett. Domstolene er formelt sett avhengige av den lovgivende og utøvende makt, men har i praksis vist seg å være sterkt influert av det dominerende PFDJ. Rettsvesenet er delt inn i tre nivåer, med lokale domstoler, regionale domstoler og en nasjonal høyesterett. De lokale domstolene bygger på sedvanerett, og dommere på dette nivået er som regel landsby-eldster. Det anslås å være cirka 680 slike lokale domstoler. I tillegg finnes islamske sharia-domstoler med juridisk myndighet innenfor person- og familierett.

I tillegg finnes det den såkalte Spesialdomstolen. Denne skulle i utgangspunktet befatte seg med korrupsjonssaker, men har etter hvert sikret seg utstrakt – og uklar – juridisk myndighet. Anklagede har ikke rett på representasjon. I og med at presidenten er den som direkte finansierer og bemanner Spesialdomstolen, er det åpenbart at den er underlagt den utøvende makt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg