Jehovas vitner

Trossamfunnets navn er hentet fra Jesajas bok i Det gamle testamentet (kapittel 43, vers 10). Hebraisk skriftspråk består av konsonanttegn. Siden gudsnavnet JHVH (hebraisk יהוה‎, 2. Mosebok 3,14f) gikk av bruk i jødisk talespråk på grunn av et religiøst tabu, er det uvisst hvilke vokaler som opprinnelig ble brukt sammen med konsonantene JHVH; en vidt akseptert rekonstruksjon er Jahve. Formen Jehova eller lignende stavemåter har imidlertid en lang tradisjon i europeiske språk, og vitnene mener denne uttalen er like god som enhver annen etablert uttale. I Det norske bibelselskaps bibeloversettelser er JHVH som oftest gjengitt med Herren, men Jehovas vitner anser bruken av Guds særegne navn som et viktig kjennetegn på sanne tilbedere og mener de får et nærmere forhold til guddommen ved å kjenne ham med et egennavn. De tar derfor avstand fra bruken av slike omskrivninger som Herren.

Jehovas vitner har ingen trosbekjennelse, men organisasjonens første læresetning lyder: «Bibelen er Guds Ord og inneholder sannheten.» I Jehovas vitners bibeloversettelse, Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter, er en del sentrale trosspørsmål listet opp sammen med henvisninger til bibelsteder som kaster lys over dem.

Jehovas vitner forholder seg til én Gud (monoteisme) og forkaster treenighetslæren (én Gud som samtidig er tre personer). De påpeker at monoteismen er både viktig og tydelig i de bibelske tekstene, og oppfatter treenighetslæren som en senere (ubibelsk) konstruksjon vedtatt på kirkemøter på 300– og 400-tallet.

Jesus forstås som underordnet Gud, og ikke som Gud selv. Han er «Guds sønn» og den første Gud skapte. Han er før og etter sitt menneskeliv kjent som erkeengelen Mikael, noe som ifølge Jehovas vitner blant annet fremgår av fortellingen i Johannes' åpenbaring i Det nye testamentet, der Jesus og Mikael har identiske roller. I Vakttårnets fremstillinger av Jesu lidelseshistorie dør han på en påle – ikke et kors. Det kommer av at de greske ordene som ofte oversettes til 'kors' (stauros, xy'lon), betyr 'påle', 'staur' og 'tre'. Jesu død forstås som en offerhandling som er tilstrekkelig i den forstand at alle kan ta imot frelsen som en gave fra Gud. Jesus sto opp fra de døde som en levende ånd og er i dag nærværende som ånd. Den hellige ånd oppfattes ikke som en person, men er «Guds virksomme kraft».

Ifølge Jehovas vitners lære er Satan verdens usynlige hersker (Johannesevangeliet 12,31 og 2 Korinterbrev 4,4 og 1 og Johannesevangeliet 5,19), men han skal fratas makten, og hans urettferdige verdensordning skal ødelegges i det kommende slaget ved Harmageddon (Johannes' åpenbaring 16,14–16). Deretter vil Jesus herske i 1000 år sammen med en regjering med 144 000 medlemmer, tidligere mennesker som er utvalgt gjennom hele den kristne historien, men som får en himmelsk oppstandelse heller enn å komme til liv igjen som kjødelige mennesker på jorden. Ifølge Jehovas vitner er det dermed bare unntaksvis at de frelste vil komme til himmelen; det helt store flertallet vil i oppstandelsen gjenoppta sine liv som mennesker her på jorden, hvor de skal være det himmelske rikets undersåtter. De som lever på den tiden Gud utsletter djevelens verdensordning i den apokalyptiske Harmageddon-krigen, vil ha sjansen til å komme rett inn i det følgende paradiset uten å trenge noen oppstandelse, men vitnene forutsetter at i Harmageddon vil svært mange falle under Guds fordømmelse og bli utslettet for evig (Jeremia 25,33). I det «tusenårsriket» som følger Harmageddon, vil menneskene leve i fred og rettferd på en renset og forskjønnet jord.

Det ble tidlig i trossamfunnets historie gjort flere forsøk på å beregne tidspunktene for de fremtidige hendelsene som beskrives i Bibelen, først og fremst i de to apokalyptiske bøkene Daniels bok og Johannes' åpenbaring. Vakttårn-bevegelsen har operert med en rekke årstall som skulle ha profetisk betydning, skjønt de fleste med tiden er forlatt. Grunnleggeren Charles Taze Russell lærte at endetiden hadde begynt i 1799, at Jesus ble konge i himmelen i 1878, og at Harmageddon i en forstand alt var i gang og skulle ende i året 1914. Etter 1914 ble læresystemet revidert av Joseph Rutherford, bevegelsens andre leder. Årene 1799 og 1878 forsvant ut av læren, Jesus ble nå himmelsk konge i 1914, og det var da endetiden begynte heller enn å kulminere. Vakttårn-litteraturen kom til å utlegge 1914 som et stort vendepunkt i verdenshistorien, og i tiden etter 1914 mener Jehovas vitner å se alle Bibelens endetidstegn realisert, noe som skal vise at Harmageddon og det følgende jordiske paradiset er nær forestående.

Jehovas vitners menneskesyn er også basert på bibeltekster. De første menneskene ble ifølge deres forståelse av bibelsk kronologi skapt for noe over 6000 år siden (år 4026 før vår tidsregning angis i Vakttårn-litteraturen som året for Adams skapelse). Mennesket er altså en skapning og ikke noe guddommelig vesen. Det er skapt av Gud i Guds bilde og er ikke blitt til gjennom evolusjon.

Vitnene tar avstand fra alle former for religion og okkultisme som innebærer reinkarnasjon eller spiritisme. Gud vil derimot oppvekke de fleste som har dødd under tusenårsriket, og da vil disse få anledning til å velge tilhørighet i Guds rike, noe som forutsetter at en aksepterer Jesu død som en løsepenge (Matteusevangeliet 2,28, 1 Timoteusbrev 2,6 og Titusbrevet 2,14) og innordner seg i hans rike.

Jehovas vitner retter sine bønner til Gud, ikke til Jesus, men de ber «i Jesu navn». Aktive vitner samles to ganger i uka i Rikets sal, som forsamlingshusene kalles. Foredrag, kurs i samtaleteknikk, bibelstudier, filmer og små skuespill som belyser bibelske temaer er blant aktivitetene. Trossamfunnet har ikke prester, men menighetene ledes av «eldste» (tilsynsmenn), slik en kan se av de eldste kristne skriftene. Forsamlingshusene, kalt Rikets saler, minner mer om undervisningsbygg enn om en kirke eller et tempel, da de er designet for bibelstudier. Med unntak av et bibelsitat som byttes ut en gang i året, har Rikets sal ingen religiøs utsmykning.

Vitnene er kjent for å drive systematisk oppsøkende virksomhet, idet de går enkeltvis eller to og to fra dør til dør og forkynner at Guds rike snart vil overta makten og gjøre jorden til et paradis. De senere årene har de i tillegg tatt i bruk traller for å lage mobile stander med utstilling av litteratur på offentlige steder.

Under årlige stevner arrangeres dåp ved full neddukking i vann for nye vitner, og én gang i året, den 14. nisan etter den jødiske kalenderen, feires høytiden til minne om Jesu død. Brød og vin sendes rundt i alle forsamlingshusene, som regel uten at noen forsyner seg, for dette måltidet er forbeholdt de 144 000 som skal regjere med Kristus, og det forutsettes at bare en rest av disse ennå lever på jorden. Både dåpen og minnehøytiden er ifølge evangeliene innstiftet av Jesus.

Jehovas vitner går inn for å være samfunnsnyttige og lovlydige borgere, selv om de regner seg for å «tilhøre et annet rike». De mener at all organisert religion og alle nasjoner, også FN, er underlagt Satans styre. Derfor feirer de (med unntak av minnehøytiden) ingen høytider eller nasjonaldager, de hilser ikke flagget, de nekter militærtjeneste og er politisk nøytrale. Det har ført til at de har blitt forfulgt i en rekke land. Blant annet satt mange Jehovas vitner i konsentrasjonsleirer under nazismen.

Jul, halloween og andre høytider feires ikke, da de ikke er nevnt i Bibelen. Slike høytider anses for å trekke oppmerksomheten bort fra Jesus og Guds riket, og for å videreføre ofte førkristne skikker og forestillinger. Jul ble innført av keiser Konstantin på 300-tallet for å erstatte den førkristne høytiden «Solens dag». Jehovas vitner feirer heller ikke fødselsdager, som de mener blir negativt fremstilt i Bibelen (de to fødselsdagsfeiringene det fortelles om, er begge assosiert med hedenskap og mord: 1. Mosebok 40, Matteusevangeliet 14).

Jehovas vitner unngår inntak av blod både som mat og ved blodtransfusjon. Forbudet mot blod blir i Bibelen gitt til Noah (1. Mosebok 9,4) og inngår i Moseloven (3. Mosebok 17,10–14). Det er et av de få jødiske forbudene som de første kristne ble enige om å beholde på apostelmøtet i år 49 (Apostlenes gjerninger 15,28f). Det er gjort et omfattende arbeid for å finne andre medisinske løsninger enn blodtransfusjon (se for eksempel Lars Ø. Høiseth og Ulf E. Kongsgaard: «Jehovas vitner og blodløs behandling – medisinske utfordringer» i Ringnes og Sødal 2009).

Jehovas vitners første leder Charles T. Russell hadde bakgrunn i adventismen, og under hans ledelse ble endetiden viet stor oppmerksomhet. Tidsskriftet Watchtower (Vakttårnet) ble etablert i 1879 (i Norge ble den danske utgaven distribuert fra rundt 1900, norsk utgave fra 1945). Her blir Jehovas vitners syn på tro og sannhet presentert for leserne.

Rett etter 1914 gjennomlevde trossamfunnet en krise. Mange trakk seg ut da det ikke fant sted noen synlige tegn på apokyptiske begivenheter, og Jehovas vitner opplevde både interne konflikter og ble utsatt for rettsforfølgelse på grunn av militærnekting.

Under Joseph Franklin Rutherfords (1869–1942) ledelse fra 1917 ble det utviklet en ny forståelse av endetiden (se ovenfor). Samtidig ble trossamfunnet omorganisert. Det ble mer effektivt og tok i bruk tidens nye medier i forkynnelsen. Et nytt tidsskrift, Awake! (Våkn opp!, først kalt The Golden Age) ble etablert i 1919 (på norsk fra 1925). Fram til 1931 hadde bevegelsens medlemmer kalt seg «Bibelstudentene», men fra da av tok de i bruk navnet «Jehovas vitner». I 1938 innførte de teokrati, det vil si at den sentrale ledelsen utpekte lokale ledere i stedet for at de ble valgt lokalt, noe som må ses i lys av Jehovas vitners selvforståelse som en organisasjon ledet av Gud. I 1933 ble trossamfunnet forbudt i Tyskland, senere også i flere land, blant annet i Det britiske samveldet (1939).

Nathan Homer Knorr (1905–1977) overtok som leder i 1942. Etter andre verdenskrig ekspanderte trossamfunnet, som i kjølvannet av Menneskerettighetserklæringen i 1948 kjempet i rettssaler, særlig i USA, for sin trosfrihet. Fra 1950 ble Bibeloversettelsene Ny verden-oversettelsen av De kristne greske skrifter (jamfør Det nye testamentet) og etter hvert også Ny-verden-oversettelsen av De hebraiske og arameiske skrifter (jamfør Det gamle testamentet) utgitt på stadig flere språk (på norsk i 1996) og foreligger i dag helt eller delvis på 150 språk.

De siste årene av Knorrs ledertid ble det gjennomført en omfattende omstrukturering. Presidenten for Selskapet Vakttårnet fikk en langt mer beskjeden rolle, og «Det styrende råd» ble organisert i seks utvalg som leder dagens virksomhet. Samtidig ble avdelingskontorene fra nå av ledet av et utvalg av menn, mot tidligere av én mann. Trossamfunnet ble organisert som et kristent trossamfunn i samsvar med hvordan de første kristne organiserte seg, ifølge ledernes utlegning av Bibelens brevlitteratur. Samtidig brukes Watch Tower Bible and Tract Society (Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap) som det viktigste juridiske selskapet internasjonalt.

Brosjyrer, bøker og traktater distribueres gratis i flere hundre millioner eksemplarer årlig, basert på frivillige bidrag. Tidsskriftet Vakttårnet, som er et forkynnende blad, har et opplag på 61 millioner og utgis på 307 språk (2017), mens Våkn opp!, som har et mer populærvitenskapelig preg, ligger på 60 millioner og utgis på 118 språk. Vitnenes nettsted er i dag den viktigste kommunikasjonskanalen og inneholder informasjon på 947 språk.

• kristendom
• religion

• Jehovas vitner

• Heistø, Rigmor, red. (1997). Dette tror vi, 2. utg., 131-38
• Molland, Einar (1976). Kristenhetens kirker og trossamfunn (kap. 23)
• Ringnes, Hege Kristin og Sødal, Helje Kringlebotn (red.) (2009). Jehovas vitner: En flerfaglig studie. Universitetsforlaget
• Sødal, Helje Kringlebotn (red.) (2002). Det kristne Norge, Høyskoleforlaget 2002, s. 308-21
• Winje, Geir (1999). Fra bønn til magi. Nye religioner og menneskesyn. Høyskoleforlaget, s. 89-103