Jehovas vitner

Jehovas vitner er en forholdsvis stor religiøs minoritet i Norge, med 15 000 medlemmer spredt rundt i hele landet. De er kjent for sin utadrettede forkynnervirksomhet, fra dør til dør og på offentlige plasser. Målet er at flere mennesker skal finne «sannheten», som vitnene selv betegner troen sin.

Jehovas vitner mener å være den gruppen som i dag innehar den ene sanne lære basert på Bibelen. Kristenheten og andre religioner betraktes som falsk religion. Jehovas vitner oppfyller de sosiologiske kriteriene for å få betegnelsen sekt; de mener å forpakte sannheten alene, forholdet til samfunnet er preget av en viss gjensidig skepsis, kravene til aktivitet er høye og det satses på individuell tilslutning.

Samtidig har sektbegrepet fått en svært negativ ladning i samfunnet og flere forskere velger å i stedet bruke betegnelser som religiøs minoritet, nyreligiøs bevegelse eller ungt kristent trossamfunn om Jehovas vitner.

Trossamfunnet Jehovas vitner oppstod i USA ved at Charles Taze Russell (1852 - 1916) startet bibelstudiegrupper i 1870-årene. Russell ønsket å finne tilbake til Bibelens uforfalskede lære. Han ansees av Jehovas vitner som den som gjenopprettet Jehovas organisasjon på jorden i nyere tid. I 1909 ble hovedkontoret flyttet fra Russells hjemby, Allegheny i Pennsylvania, til Brooklyn, New York. Organisasjonen hadde fått internasjonal utbredelse. Siden den tid er dette blitt til et verdensomspennende trossamfunn med drøyt ti millioner medlemmer.

I Norge etablerte Jehovas vitner seg i 1892, da emigranten Knud Pederson Hammer fra Skien vendte tilbake til hjemlandet fra USA og startet en bibelstudiegruppe. Den store veksten kom etter Den annen verdenskrig. I denne perioden ble flere arrestert og bøtelagt på grunn av forkynnervirksomhet og utdeling av litteratur. I 1950 slo Høyesterett fast at Jehovas vitner har rett til å drive slik virksomhet. I dag mottar gruppen statsstøtte. De ble registrert som eget trossamfunn i 1988.

Jehovas vitner er blitt forfulgt og har opplevd motstand opp gjennom historien. Den mest omfattende forfølgelsen skjedde i Tyskland før og under Den annen verdenskrig. Da krigen brøt ut var allerede 6000 vitner internert, og mange mistet livet under krigen. Jehovas vitner var den eneste religiøse gruppen som utgjorde en egen fangekategori i leirene. Til forskjell fra jødene kunne Jehovas vitner bli løslatt hvis de avsverget sin tro, men få gjorde det.

I samme periode fikk mange vitner i de allierte landene problemer fordi de nektet militærtjeneste, og å hilse flagget. Å hilse flagget var obligatorisk i amerikansk skole, noe Jehovas vitner karakteriserte som avgudsdyrkelse og parallell til nazi-hilsenene i Tyskland. Barn fra Jehovas vitne-familier ble utvist fra skolen i nesten en tiårs-periode før amerikansk høyesterett avviste tvungen flagghilsen i 1943.

Etter Den annen verdenskrig har det ikke forekommet systematiske forfølgelser i vestlige land, men Jehovas vitner er blitt forfulgt i kommunistiske og muslimske land. For eksempel rapporterer ikke Jehovas vitner om arbeid i land som Afghanistan, Algerie, Egypt, Irak, Iran, Marokko og Saudi-Arabia, men Jehovas vitner har sannsynligvis grupper også der.

Jehovas vitner sier at gruppen innehar den sanne lære. Bibelen er basis for læren. Gud Jehova sees som Bibelens egentlige forfatter, og som pålitelig i alle spørsmål. Jehovas vitner har sin egen bibeloversettelse, Ny verden-oversettelsen (publisert i perioden 1950-60, utgitt på norsk i 1996). Som andre ser altså Jehovas vitner Bibelen som basis for sin troslære, men de har sin måte å tolke den på.

Jehovas vitner har et fundamentalistisk bibelsyn idet de går langt i å hevde at Bibelen skal tolkes bokstavelig i alt den sier noe om. Tekstene tolkes ikke inn i en historisk kontekst, men som ord direkte fra Jehova. Ordene brukes som byggeklosser for å konstruere et læremessig system. Noen ord tolkes bokstavelig, andre mer billedlig. Jehovas vitner mener Bibelen refererer til begivenheter i nåtiden, og at det er en profetisk bok som forutsier begivenheter.

Gjennom historien har lærepunkter blitt endret, og nye fortolkninger fremkommet. Jehovas vitner betegner dette fremadskridende åpenbaring, eller nytt lys. Man får dypere innsikt i Bibelen ved å tolke denne ut fra begivenheter i samtiden. For eksempel mener Jehovas vitner at vi lever i de siste tider. I dag angis ikke tidspunktet for endetiden eller Armageddon-slaget utover at det er nært forestående, men mange nålevende Jehovas vitner har opplevd to dateringer som ikke slo til.

Frem mot 1975 var forventningene om endetiden sterke blant mange medlemmer, etter at litteraturen hadde pekt på dette året. Senere kom troen på en annen datering, basert på Matteus 24: 34: «Jeg sier dere i sannhet at denne generasjon slett ikke skal forsvinne før alt dette skjer». Den generasjon som levde i 1914 skulle ikke være utdødd før enden skulle komme.

I dag hevder Jehovas vitner at dette snart vil skje: verdens ledere vil komme med en erklæring om fred og sikkerhet, etterfulgt av at styresmaktene vil gå imot verdens religiøse organisasjoner. Deretter vil Satan få styresmakter og militære organisasjoner til å foreta et samlet angrep på dem som tilber Jehova Gud. Jehova vil gripe inn og tillintetgjøre de onde. Etter Harmageddon-krigen mener Jehovas vitner at de som har overlevet vil omgjøre jorden til et paradis.

Jehovas vitner mener at 144 000 personer har et himmelsk håp, de skal regjere i himmelen sammen med Jesus. Utvelgelsen av «den himmelske skare» startet på pinsedag og fortsetter også i dag, selv om kvoten nærmest er full. Medlemmer av det øverste organet, Det styrende råd i New York, har hele tiden tilhørt denne gruppen, de har sett hvordan Bibelen skal tolkes i vår tid. "Den store skare" er de som skal være beboere i paradiset. Bibeltolkningene gjengis i de mange publikasjonene som distribueres på samme tid på en rekke språk verden over. Bladene Vakttårnet og Våkn Opp! utgis jevnlig og er viktige i kommunikasjonen innad og utad.

Jesus Kristus betraktes som historiens største og viktigste vitne, han var den første Jehova skapte, men er ikke Gud. Han gav seg selv som et offer da han ble pælfestet (ikke korsfestet) og stod så opp fra de døde med et åndelig legeme. Gud kalles ved navnet Jehova etter det hebraiske JHWH (2 Mos 3,15). Jehova sees som en uskapt person med et åndelig legeme, han er universets skaper. Gud har en usynlig og åndelig kraft, den hellige ånd, som utfører det han ønsker. Den hellige ånd er ikke en person eller del av guddommen. Treenighetslæren, som er vanlig ellers i kristenheten, forkastes.

Jorden, som skal bestå for alltid og gjenopprettes som et paradis, sees som skapt på seks dager. Tidligere så Jehovas vitner det slik at hver "dag" varte i 7000 år. I dag anses lengden på hver "dag" som mer usikker. Mennesket ble skapt etter dette, av Jehova i hans bilde. Adam og Eva brøt med Guds bestemmelser for dem, men mennesket har en fri vilje og kan velge å være trofaste mot Jehova.

Jehovas vitner mener kravene til frelse er formidlet gjennom deres organisasjon. Lønnen er evig liv på en paradisisk jord, i himmelen for de 144 000 (betegnes todelt håp). Å være medlem i Jehovas vitner er i seg selv ikke en garanti for frelse, dette må arbeides med kontinuerlig. De som ikke blir frelst havner ikke i helvete, men blir tilintetgjort eller utslettet (annihilasjon).

Jehovas vitner er en apokalyptisk bevegelse, og sammenlignet med de fleste andre som kaller seg kristne er de svært opptatt av å tyde tegn som viser at den nåværende verdens ordning går mot sin slutt. Jehovas vitner tror de siste tider for denne verdens ordning begynte da Jesus ble innsatt som konge i 1914. Jehovas vitner mener Jesus kom usynlig tilbake til verden dette året, og i dag leder han Jehovas organisasjon og hersker som konge i Guds himmelske rike. Samtidig ble Satan og hans demoner kastet ned på jorden, og «de siste dager» begynte. Satan og hans demoner ble kastet ned på jorden og forårsaker ondskap og nød.

Disse endetidstegnene skal kulminere og ende i «den store trengsel» og med slaget ved Armageddon som historiens sluttpunkt. Satan og hans demoner skal bli låst inne i de neste tusen årene hvor Jesus hersker. Sammen med sine 144 000 medregenter skal Jesus lede et undervisningsarbeid for de overlevende og de som oppstår fra de døde. De som får oppleve tusenårsriket er de som har levd i pakt med Jehovas vilje, samt de som ikke fikk muligheten til å velge. Etter tusen år utsettes alle for en avgjørende prøve, Satan og demonene slippes løs fra avgrunnen i en kort periode. De lojale vil etter dette leve evig på en paradisisk jord lik Eden der man vil leve i fred med dyrene, trolig som vegetarianere.

Enhetlig lære, og også praksis, er idealet hos Jehovas vitner. Det er ingen lokale tolkninger eller tradisjoner, alle går på de samme møtene og lærer det samme basert på identiske publikasjoner som utgis på en rekke språk samtidig.

Jehovas vitner er kognitivt orientert, og skiller seg fra grupper som er karismatiske eller mystisk orienterte. Den katolske kirkes religionsutøvelse, med kirkekunst og påkalling av helgener, betegnes av Jehovas vitner selv som en motsats til egen religionsutøvelse. Når en person som ikke har vokst opp i en familie som er Jehovas vitner omvender seg til denne gruppen skjer det gjennom studier over tid, ikke som en plutselig følelsesmessig opplevelse slik det kan være i mer karismatiske miljøer.

Forkynnelse utgjør en sentral del av den religiøse praksisen. Å være et Jehovas vitne er å være en forkynner, noe som vises ved at Jehovas vitners internstatistikk tar utgangspunkt i antall forkynnere. Bibelen brukes aktivt av det enkelte vitne i forkynnelsen, de argumenterer ut fra den når de snakker om sin tro. Opplæring til forkynnelse foregår blant annet på møtene.

Aktive medlemmer går på møte i møtelokalet Rikets sal flere ganger i uken. Her arrangeres det på en av ukedagene et tredelt møte som består av leddene menighetsbibelstudiet, den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet. Førstnevnte er et fordypningsstudium med utgangspunkt i en bok. Før 2009 ble denne møtedelen holdt i grupper i hjemmene (da kalt menighetsbokstudiet). Det neste leddet som betegnes Den teokratiske tjenesteskolen er et opplæringsmøte som ledes av menighetens skoletilsynsmann. Rollespill som er innøvd på forhånd fremføres, og mannlige vitner øver seg på å holde tale. Tjenestemøtet er siste møteledd. Det har en lokal profil, informasjon gis og tid og sted for treff før en begynner å gå fra dør til dør bekjentgjøres.

Et annet fast møte, som inneholder leddene det offentlige foredraget og Vakttårnstudiet, er på lørdag eller søndag. En mann fra egen menighet eller en fra menigheten i nærheten holder det offentlige foredraget over et bibelsk tema. Deretter følger Vakttårnstudiet hvor det med utgangspunkt i en artikkel fra bladet Vakttårnet stilles spørsmål som både voksne og barn i menigheten svarer på i plenum. Alle Jehovas vitner i verden følger samme studieprogram.

Jehovas vitner deltar også på stevner, to ganger i året er det kretsstevner som går over to dager. Hver sommer er det et 3-dagers områdestevne. Presentasjon av ny litteratur, kalt frigjøring av litteratur, er da et høydepunkt.

Jehovas vitner er gjerne kjent for den praksisen de ikke har. De ser det som ubibelsk å feire bursdager, også Jesu fødselsdag. Heller ikke påske, pinse eller Kristi himmelfartsdag feires av Jehovas vitner. Minnehøytiden er Jehovas vitners eneste religiøse høytidsdag i løpet av året. Her minnes Jesu siste måltid med disiplene. Brød og vin, som symboliserer Jesu legeme og blod, blir sendt rundt i forsamlingen. Kun de som mener å tilhøre de 144 000 med et himmelsk håp forsyner seg.

Livsriter, som markører av viktige overganger i livet, finnes også hos Jehovas vitner. Ekteskapet sees som innstiftet av Gud, og gir vitnene mulighet for å bli viet i Rikets sal. Dødsfall markeres også med en minnestund i den Rikets sal vedkommende tilhørte. Jehovas vitner har voksendåp, man skal være moden nok til å forstå valget om å følge Guds vilje. Selve dåpen skjer ved full neddynking, gjerne i et basseng på et stevne. Det er først etter dåpen at et Jehovas vitne som har syndet kan utstøtes. Den utstøtte, eller ekskluderte som Jehovas vitner nå sier, får ikke delta i menighetslivet og medlemmene skal holde avstand. Praksisen skal sikre at organisasjonen er «ren».

Jehovas vitner har en teokratisk organisasjon, de mener det er Jehova som er organisasjonens egentlige leder. Den jordiske organisasjonen er hierarkisk oppbygd med klare oppgaver på hvert nivå. Øverst finner vi Det styrende råd (The Governing Body) bestående av 9 menn. Flertallet har hittil vært hvite amerikanere. Rådet har administrative og åndelige lederoppgaver. Det styrende råd er også en del av Betel-familien, de bor i et av selskapets Betel-hjem og arbeider for organisasjonen. De holder til i Brooklyn, New York, på Jehovas vitners hovedkontor. Medlemmer av Betel-familien kan ikke ha små barn. Rundt i verden er det 115 avdelingskontor, som igjen har kontakt med de 236 landene eller områdene som rapporterer aktivitet.

Landene er igjen inndelt i kretser. I Norge er det 11 kretser, inkludert en fremmedspråklig. Det lokale nivået, menigheten, er det ca. 170 av her i landet. Den norske ledelsen (avdelingskontoret) og resten av Betel-familien holder til i Ytre Enebakk. En sentral oppgave er å organisere forkynnelsesarbeidet.

På menighetsnivå er eldsterådet det øverste organet. Også her er det menn som er ledere. Under de eldste finner vi menighetstjenerne. En sentral oppgave for lederne er å vokte over menighetens enhet og moralske renhet. De har selv ingen frihet til å tolke læremessige spørsmål. Når en eldste holder en tale er den basert på en disposisjon fra det internasjonale hovedkontoret i Brooklyn, New York.

Jehovas vitner oppstod i USA, og herfra styres fortsatt den nå verdensomspennende organisasjonen på en måte som gjør dem til trolig det mest enhetlige trossamfunnet i verden.

Ringnes, Hege Kristin & Sødal, Helje Kringlebotn (2009). Jehovas vitner: en flerfaglig studie. Oslo: Universitetsforlaget.