Jehovas vitner

Artikkelstart

Jehovas vitner er et religiøst trossamfunn. De lærer at Bibelen er skrevet av Gud (Jehova), ved hjelp av forfattere som var under Guds ledelse. Derfor forstås Bibelen som Guds ufeilbarlige og pålitelige ord og den eneste nødvendige veilederen i alle livets spørsmål. Bibelen gir derfor rett svar på alle spørsmål, også i det som gjelder historie og naturvitenskap. Den viktigste aktiviteten er derfor bibelstudier.

Faktaboks

Uttale: jehˈovas vitner

Jehovas vitner ble etablert i USA i 1870-årene, den første tiden som en bibelstudiegruppe. Etter hvert utviklet det seg til et trossamfunn under ledelse av Charles Taze Russell (1852–1916).

Trossamfunnets navn er hentet fra Jesajas bok i Det gamle testamentet (kapittel 43, vers 10). Hebraisk skriftspråk består av konsonanttegn. Opp gjennom historien er derfor Guds navn JHVH (hebraisk יהוה‎ – «Jeg er», 2. Mosebok 3,14f) skrevet både som Jehova og Jahve. I Det norske bibelselskaps bibeloversettelser er det som oftest gjengitt med Herren.

Lære

Jehovas vitners Jesus-figur er en maskulin mann og sees ikke som Gud. Bildet skiller seg for eksempel fra et ortodokst ikon der Jesus kan gis både feminine og maskuline trekk.

Jesus på pælen

Av Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Jehovas vitner har ingen trosbekjennelse, men organisasjonens første læresetning lyder: «Bibelen er Guds Ord og inneholder sannheten». I Jehovas vitners bibeloversettelse, Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter, er en del sentrale trosspørsmål listet opp sammen med henvisninger til bibelsteder som kaster lys over dem.

Jehovas vitner forholder seg til én Gud (monoteisme) og forkaster treenighetslæren (én Gud som samtidig er tre personer). De påpeker at monoteismen er både viktig og tydelig i de bibelske tekstene, mens treenighetslæren er en senere konstruksjon i forbindelse med kirkemøter på 300–400-tallet.

Jesus forstås som underordnet Gud, og ikke som Gud selv. Han er «Guds sønn» og den første Gud skapte. Han er før og etter sitt menneskeliv kjent som erkeengelen Mikael, noe som ifølge Jehovas vitner blant annet fremgår av fortellingen i Johannes' åpenbaring i Det nye testamentet, der Jesus og Mikael har identiske roller. I Vakttårnets fremstillinger av Jesu lidelseshistorie dør han på en påle – ikke et kors. Det kommer av at de greske ordene som ofte oversettes til 'kors' (stauros, xy'lon), betyr 'påle', 'staur' og 'tre'. Jesu død forstås som en offerhandling som er tilstrekkelig i den forstand at alle kan ta imot frelsen som en gave fra Gud. Jesus sto opp fra de døde som en levende ånd og er i dag nærværende som ånd. Den hellige ånd er ikke en person, men «Guds virksomme kraft».

Ifølge Jehovas vitners lære er Satan verdens usynlige hersker (Johannesevangeliet 12,31 og 2 Korinterbrev 4,4 og 1 og Johannesevangeliet 5,19), men han skal fratas makten, og hans urettferdige ordninger skal ødelegges i det kommende slaget ved Harmageddon (Johannes' åpenbaring 16,14–16). Deretter vil Jesus herske i 1000 år sammen med en regjering med 144 000 medlemmer. I dette «tusenårsriket» vil både de levende og de oppstandne døde leve i fred og rettferd på en ny jord. Begrepet «dommens dag» brukes både om den nåværende verdensordningens avslutning og om den tusenårige perioden da Jesus skal sørge for rettferdighet for både levende og døde.

Det ble tidlig i trossamfunnets historie gjort flere forsøk på å beregne tidspunktene for de fremtidige hendelsene som beskrives i Bibelen, først og fremst i de to apokalyptiske bøkene Daniels bok og Johannes' åpenbaring. I 1876 erklærte «Bibelstudentene», som trossamfunnet da ble kalt, at Jesus skulle innsettes som konge i 1914. Da ville endetiden begynne. Det tror de fortsatt at den gjorde, men de understreker samtidig at ingen vet nøyaktig når den nåværende verdensordningen vil avsluttes.

Jehovas vitners menneskesyn er også basert på bibeltekster. De første menneskene ble ifølge bibelsk kronologi skapt for over 6000 år siden. Mennesket er altså en skapning og ikke noe guddommelig vesen. Det er skapt av Gud i Guds bilde og er ikke blitt til gjennom evolusjon. De første menneskene var ulydige mot Gud (synd) og måtte derfor dø («den adamittiske død»). De døde eksisterer ikke mer, men er i en ubevisst tilstand i graven (Hades). Det greske uttrykket Gehenna, som tradisjonelt oversettes med 'helvete', er egentlig navnet på en søppelplass utenfor Jerusalem. Etter vitnenes forståelse er Gehenna og «ildsjøen» symboler på evig tilintetgjørelse. De viser ikke til noe sted der avdøde skal pines (Johannes' åpenbaring 20, 14f, 21, 8 og Matteusevangeliet 18,9).

Vitnene tar avstand fra alle former for religion og okkultisme som innebærer reinkarnasjon eller spiritisme. Gud vil derimot oppvekke alle døde under tusenårsriket, og da vil alle få anledning til å velge tilhørighet i Guds rike, noe som forutsetter at en aksepterer Jesu død som en løsepenge (Matteusevangeliet 2,28, 1 Timoteusbrev 2,6 og Titusbrevet 2,14) og innordner seg i hans rike.

Religionsutøvelse og etikk

Forsideillustrasjon til bladet *Vakttårnet*, som har artikler om bibelske tema. Det brukes under møtene og deles ut til utenforstående i tilknytning til forkynnelsen. Bladet *Våkn Opp!* har artikler om mellommenneskelige- og samfunnsmessige tema, og bibelen brukes ofte som referanse. Også dette bladet brukes aktivt i forkynnelsen.

Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Forsideillustrasjon til bladet *Våkn opp!*

Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Jehovas vitner retter sine bønner til Gud, ikke til Jesus, men de ber «i Jesu navn». Aktive vitner samles to ganger i uka i Rikets sal, som forsamlingshusene kalles. Foredrag, kurs i samtaleteknikk, bibelstudier, filmer og små skuespill som belyser bibelske temaer er blant aktivitetene. Trossamfunnet har ikke prester, men menighetene ledes av «eldste» (tilsynsmenn), slik en kan se av de eldste kristne skriftene. Forsamlingshusene, Rikets sal, minner mer om et undervisningsbygg enn om en kirke eller et tempel, da de er designet for bibelstudier. Med unntak av et bibelsitat som byttes ut en gang i året, har det ingen religiøs utsmykning.

Vitnene er kjent for å drive systematisk oppsøkende virksomhet, i det to og to går fra dør til dør og forkynner at Guds rike snart vil overta makten og gjøre jorden til et paradis. De senere årene har de i tillegg tatt i bruk traller for å lage mobile stander med utstilling av litteratur på offentlige steder.

Under årlige stevner arrangeres dåp ved full neddukking i vann for nye vitner, og én gang i året, den 14. nisan etter den jødiske kalenderen, feires høytiden til minne om Jesu død. Brød og vin sendes rundt i alle forsamlingshusene, som regel uten at noen forsyner seg, for dette måltidet er forbeholdt dem som skal regjere med Kristus. Både dåpen og minnehøytiden er ifølge evangeliene innstiftet av Jesus.

Jehovas vitner går inn for å være samfunnsnyttige og lovlydige borgere, selv om de regner seg for å «tilhøre et annet rike». De mener at all organisert religion og alle nasjoner, også FN, er underlagt Satans styre. Derfor feirer de (med unntak av minnehøytiden) ingen høytider eller nasjonaldager, de hilser ikke flagget, de nekter militærtjeneste og er politisk nøytrale. Det har ført til at de har blitt forfulgt i en rekke land. Blant annet satt mange Jehovas vitner i konsentrasjonsleirer under nazismen.

Jul, fødselsdager, halloween og andre høytider feires ikke, da de ikke er nevnt i Bibelen. Slike høytider anses for å trekke oppmerksomheten bort fra Jesus og Gudsriket og for å videreføre ofte førkristne skikker og forestillinger. Jul ble innført av keiser Konstantin på 300-tallet for å erstatte den førkristne høytiden «Solens dag», og de to fødselsdagsfeiringene det fortelles om i Bibelen, er begge assosiert med hedenskap og mord (1. Mosebok 40, Matteusevangeliet 14).

Jehovas vitner unngår inntak av blod både som mat og ved blodtransfusjon. Forbudet mot blod blir i Bibelen gitt til Noah (1. Mosebok 9,4) og inngår i Moseloven (3. Mosebok 17,10–14). Det er et av de få jødiske forbudene som de første kristne ble enige om å beholde på apostelmøtet i år 49 (Apostlenes gjerninger 15,28f). Det er gjort et omfattende arbeid for å finne andre medisinske løsninger enn blodtransfusjon (se for eksempel Lars Ø. Høiseth og Ulf E. Kongsgaard: «Jehovas vitner og blodløs behandling – medisinske utfordringer» i Ringnes og Sødal 2009).

Eksklusjon

Eksklusjon er ifølge Jehovas vitner nødvendig dersom et medlem av menigheten tar avstand fra vitnenes lære eller gjentatte ganger bryter med Guds bud uten å angre. De argumenterer med at det også var slik i de første kristne menighetene. De viser også til 2. Johannesbrev (7–11), som handler om at de som forfører og lærer galt, ikke skal ønskes velkommen. De som likevel gjør det, blir medskyldige i de onde gjerningene. Videre viser de til 1. Korinterbrev (5,9–15), om at alle må forsvare det som er rett, og vil bli stilt for Guds domstol.

Praksisen er omstridt og blir kritisert av dem som står utenfor menigheten, da eksklusjon også medfører at ingen i menigheten kan ha kontakt med den ekskluderte. Dette gjelder også familiemedlemmer, som barn, søsken, foreldre og ektefelle. Praksisen gjør det vanskelig å bryte med Jehovas vitner, fordi man blir sosialt isolert fra dem man før sto nær. Praksisen virker i seg selv sterkt disiplinerende, da de som opponerer eller går andre veier, uten å vise anger, risikerer eksklusjon med påfølgende sosial isolasjon.

Historikk

Jehovas vitners første leder Charles T. Russell hadde bakgrunn i adventismen, og under hans ledelse ble endetiden viet stor oppmerksomhet. Tidsskriftet Watchtower (Vakttårnet) ble etablert i 1879 (i Norge ble den danske utgaven distribuert fra rundt 1900, norsk utgave fra 1945). Her blir Jehovas vitners syn på tro og sannhet presentert for leserne.

Rett etter 1914 gjennomlevde trossamfunnet en krise. Mange trakk seg ut da det ikke fant sted noen synlig gjenkomst, og Jehovas vitner opplevde både interne konflikter og ble utsatt for rettsforfølgelse på grunn av militærnekting.

Under Joseph Franklin Rutherfords (1869–1942) ledelse fra 1917 ble det utviklet en ny forståelse av endetiden (mer i samsvar med den som er skissert ovenfor). Samtidig ble trossamfunnet omorganisert. Det ble mer effektivt og tok i bruk tidens nye medier i forkynnelsen. Et nytt tidsskrift, Awake! (Våkn opp!, først kalt The Golden Age) ble etablert i 1919 (på norsk fra 1925). Fram til 1931 hadde de kalt seg «Bibelstudentene», men fra da av tok de i bruk navnet «Jehovas vitner». I 1938 innførte de teokrati, det vil si at den sentrale ledelsen utpekte lokale ledere i stedet for at de ble valgt lokalt, noe som må ses i lys av Jehovas vitners selvforståelse som en organisasjon ledet av Gud. I 1933 ble trossamfunnet forbudt i Tyskland, men holdningen om at alle nasjoner er underlagt Satans styre, førte til forbud i flere land, blant annet i Det britiske samveldet (1939).

Nathan Homer Knorr (1905–1977) overtok som leder i 1942. Etter andre verdenskrig ekspanderte trossamfunnet, som i kjølvannet av Menneskerettighetserklæringen i 1948 kjempet i rettssaler, særlig i USA, for sin trosfrihet. Fra 1950 ble Bibeloversettelsene Ny verden-oversettelsen av De kristne greske skrifter (jamfør Det nye testamentet) og etter hvert også Ny-verden-oversettelsen av De hebraiske og arameiske skrifter (jamfør Det gamle testamentet) utgitt på stadig flere språk (på norsk i 1996) og foreligger i dag helt eller delvis på 150 språk.

Organisasjon og utbredelse

Nathan Homer Knorr, samfunnets leder 1942-1977. I hans ledertid ble organisasjonen omstrukturert og modernisert, og Jehovas vitner opplevde en kraftig vekst internasjonalt.

Nathan Knorr

Av Bjørn Fjørtoft/Billedbladet NÅ.

Lisens:

De siste årene av Knorrs ledertid ble det gjennomført en omfattende omstrukturering. Presidenten for Selskapet Vakttårnet fikk en langt mer beskjeden rolle, og «Det styrende råd» ble organisert i seks utvalg som leder dagens virksomhet. Samtidig ble avdelingskontorene fra nå av ledet av et utvalg av menn, mot tidligere av én mann. Trossamfunnet er altså organisert som et kristent trossamfunn i samsvar med hvordan de første kristne organiserte seg, ifølge Bibelens brevlitteratur. Samtidig brukes Watch Tower Bible and Tract Society (Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap) som det viktigste juridiske selskapet internasjonalt.

Ifølge egen statistikk, som regnes som pålitelig, var Jehovas vitner i 2019 virksomme i 240 land og hadde 8 579 909 medlemmer (aktive forkynnere) fordelt på 119 954 menigheter. Barn og andre som ikke er aktive forkynnere, kommer i tillegg. Medlemstallet er stabilt i Norge og andre vestlige land, men øker internasjonalt, særlig i Latin-Amerika, Afrika, India og Sørøst-Asia. I årene rett etter den kalde krigen opplevde vitnene også stor vekst i Øst-Europa. Antallet aktive forkynnere i Norge ligger i 2019 på i underkant av 12 000, fordelt på rundt 167 menigheter. Avdelingskontoret for Skandinavia ligger i Holbæk i Danmark.

Brosjyrer, bøker og traktater distribueres gratis i flere hundre millioner eksemplarer årlig, basert på frivillige bidrag. Tidsskriftet Vakttårnet, som er et forkynnende blad, har et opplag på 61 millioner og utgis på 307 språk (2017), mens Våkn opp!, som har et mer populærvitenskapelig preg, ligger på 60 millioner og utgis på 118 språk. Vitnenes nettsted er i dag den viktigste kommunikasjonskanalen og inneholder informasjon på 947 språk.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Jehovas vitner

Litteratur

Ringnes, Hege Kristin og Sødal, Helje Kringlebotn (red.): Jehovas vitner: En flerfaglig studie. Universitetsforlaget 2009
Sødal, Helje Kringlebotn (red.): Det kristne Norge, Høyskoleforlaget 2002, s. 308-21
Winje, Geir: Fra bønn til magi. Nye religioner og menneskesyn. Høyskoleforlaget 1999, s. 89-103

Artikkelinfo

Skrevet av:

Sist oppdatert:

6. juli 2021, se alle endringer

begrenset gjenbruk.

Vil du sitere denne artikkelen? Kopier denne teksten og lim den inn i litteraturlisten din: Ringnes, Hege Kristin; Sommerfelt, Robert; Winje, Geir; Langhelle, Svein Ivar: Jehovas vitner i Store norske leksikon på snl.no. Hentet fra https://snl.no/Jehovas_vitner

Kommentarer (13)

1. mars 2009 skrev Hilde Larsen

Dette er klippet direkte fra Jehovas Vitners egne sider: http://www.watchtower.org (Kan være en ide og legge inn denne linken i artikkelen?" Jehovas vitner? Ja, det er det de kaller seg. Det er et beskrivende navn, for det viser at de vitner om Jehova, om hans stilling som Gud og om hans hensikter. «Gud», «Herren» og «Skaperen» er bare titler – akkurat som «president», «konge» og «general» – og kan brukes om flere personer. Men «Jehova» er et egennavn, som utelukkende blir brukt om Den Allmektige Gud, universets Skaper. Dette framgår av Salme 83: 18: «Så folk kan kjenne at du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden.» Navnet «Jehova» (eller formen «Jahve», som noen bibelforskere foretrekker) forekommer nesten 7000 ganger i De hebraiske skrifters grunntekst. De fleste bibeloversettelser bruker ikke dette navnet, men har satt «Gud» eller «Herren» i stedet. Det finnes imidlertid noen moderne oversettelser som bruker enten navnet «Jehova» eller navnet «Jahve». Formen «Jahve» er brukt i fotnoten til 2. Mosebok 3: 14 i Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85. Se også «Guds navn» i tillegget i Norsk Bibel under «Ordforklaringer og noter».Navnet Jehovas vitner er hentet fra den bibelske beretningen i Jesajas 43. kapittel. Verdensarenaen blir her framstilt som en rettssal hvor følgende drama utspiller seg: Nasjonenes guder blir oppfordret til å føre fram sine vitner for å bevise at deres sak er rettferdig, eller å høre på de vitner Jehova fører fram, og anerkjenne sannheten. Jehova sier så til sitt folk: «’Dere er mine vitner,’ lyder Jehovas utsagn, ’ja min tjener, som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne og ha tro på meg, og for at dere skal forstå at jeg er den samme. Før meg ble ingen Gud formet, og etter meg er det fortsatt ingen. Jeg – jeg er Jehova, og foruten meg er det ingen frelser.’» – Jesaja 43: 10, 11. "Slutt Sitat.På hjemmesiden deres står det en rekke opplysninger for de som vil vite hva deres trosamfunn går ut på.PS: Jeg er ikke selv et Jehovas Vitne (agnostiker kan jeg vel si..) men jeg har vokst opp som J.V, og min mor er et aktivt medlem.

7. mars 2009 skrev Jan Vidar Stenhaug

I Norge har det fra gammelt av - lenge før Jehovas vitner begynte sitt virke - vært vanlig å kalle Gud for Jehova. Som ett konkret eksempel på det kan man den dag i dag se Guds navn på Sør-Fron kyrkje på Hundorp, ca 72 km nord for Lillehammer langs E6. Kirken, som fortsatt er i bruk av den Norske Kirke, sto ferdig i 1792. Over hovedinngangen står det skrevet IEHOVA - som da er den latinske måten og skrive Guds navn på. Dette viser at bruken av Jehova ikke er noe som Jehovas vitner har funnet på selv, slik mange mener.Litteraturen deres understreker ofte at det ikke finnes noen i dag som med sikkerhet kan si hvordan Guds navn opprinnelig ble uttalt. Dette er fordi jødene på ett tidspunkt begynte å unnlate å uttale navnet, dermed gikk den opprinnelige uttalen i glemmeboken ettersom hebraisk på bibelsk tid bare ble skrevet med konsonanter og ikke vokaler. Det er derfor ingen i dag som med sikkerhet kan vite hvilke vokaler som skal settes sammen med konsonantene JHVH eller JHWH som utgjør tetagrammet med Guds navn.Jehovas vitner begynte derfor å bruke Jehova her i Norge, fordi det er det som var den mest vanlige skrivemåten av Guds navn her i landet. De bruker samme prinsippet på andre språk, og derfor skriver de Ehoba på japansk, Geova på italiensk og Iegova på russisk for å nevne noen eksempler.Bakgrunnen til at Jehovas vitner bruker navnet er hentet fra Bibelen, blant annet i det som sies i 2. Mosebok kap. 3 vers 15: "Da sa Gud enda en gang til Moses: «Dette er hva du skal si til Israels sønner: ’Jehova, deres forfedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere.’ Dette er mitt navn til uavgrenset tid, og dette er mitt minnenavn fra generasjon til generasjon." De mener derfor at det er tydelig at Gud ønsker at hans tjenere skal bruke hans navn, selv om den uttalen som Gud opprinnelig åpenbarte er gått tapt.

10. mars 2009 skrev David Olsen

Hva angår visse ting, kan det trenges oppdatert informasjon.Vakttårnet 15/3 2002Da Jesus kom med profetien om tegnet på sitt nærvær, sa han: «Hvem er egentlig den tro og kloke slave, som hans herre har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Lykkelig er den slaven hvis hans herre, når han kommer, finner ham i ferd med å gjøre dette! Jeg sier dere i sannhet: Han skal sette ham over alt det han eier.» (Matteus 24: 45—47) ’Herren’ er vår Leder, Jesus Kristus, og han har satt «den tro og kloke slave» — gruppen av salvede kristne på jorden — over alle sine jordiske interesser......Som i det første århundre utgjør nå en liten gruppe kvalifiserte menn blant de salvede tilsynsmennene det styrende råd, som representerer den kollektive tro og kloke slave. Vår Leder bruker det styrende råd til å utnevne kvalifiserte menn — enten de tilhører de salvede eller ikke — til eldste i de lokale menighetene. I denne forbindelse spiller den hellige ånd, som Jehova har gitt Jesus myndighet til å bruke, en avgjørende rolle. (Apostlenes gjerninger 2: 32, 33) Disse tilsynsmennene må framfor alt oppfylle de kravene som er nevnt i Guds Ord, som ble inspirert av hellig ånd. (1. Timoteus 3: 1—7; Titus 1: 5—9; 2. Peter 1: 20, 21) Det er etter bønn og under ledelse av den hellige ånd at noen blir anbefalt og utnevnt. Og de som blir utnevnt, viser i sitt liv at de frambringer den hellige ånds frukt. (Galaterne 5: 22, 23) Paulus’ veiledning gjelder derfor alle de eldste, enten de tilhører de salvede eller ikke. Han sier: «Gi akt på dere selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn i.» (Apostlenes gjerninger 20: 28) Disse utnevnte mennene får retningslinjer fra det styrende råd og er villige hyrder for menigheten. På denne måten er Kristus med oss nå, og han leder menigheten på en aktiv måte.Boken 'Nærm deg Jehova', kapittel 16De eldste må ofte treffe avgjørelser som berører deres medtroende. Med jevne mellomrom kommer de eldste for eksempel sammen for å drøfte om det er noen andre brødre i menigheten som er kvalifisert til å bli anbefalt som eldste eller menighetstjenere. De eldste vet hvor viktig det er å være upartisk. De lar seg lede av Guds krav når de skal treffe slike avgjørelser, og baserer dem ikke bare på sine personlige følelser. De følger Bibelens råd om at de ’ikke må være forutinntatt og ikke gjøre noe i samsvar med en partisk tilbøyelighet’. — 1. Timoteus 5: 21.Vakttårnet 15/4 2001På årsmøtet til Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania, som nylig ble holdt, trakk medlemmer av det styrende råd som hadde tjent som styremedlemmer og administrative ledere, seg frivillig fra sine stillinger. Modne brødre som tilhører de «andre sauer», fylte de ledige plassene. (Johannes 10: 16) Det styrende råd kan derfor bruke mer tid til å skaffe til veie åndelig føde og til ellers å dekke det verdensomfattende brorskapets åndelige behov.

16. mars 2009 svarte Thomas B

Takk for en fyldig redegjørelse. Jeg har tidligere studert med Jehovas vitner, men har lite kontakt med dem i dag, derfor har jeg et spørsmål.Den tro og kloke slave består, slik jeg har forstått det, for tiden av ca 8000 trofaste kristne kvinner og menn over hele jorden som bekrefter sin stilling ved å ta av brødet og vinen ved minnehøytiden hvert år. Som du skriver representerer Det styrende råd Den [kollektive] tro og kloke slave.Det sier seg selv at den som blir representert av noen må stå i svært nært kontakt med sine representanter dersom begrepet skal ha noen mening. Spørsmålet er:Hvilken innflytelse har Den tro og kloke slave over Det styrende råd?

19. april 2009 skrev David Olsen

Forholdet mellom 'Den tro og kloke tjener' og Det styrende råd har fra tid til annen blitt drøftet i Vakttårnet.'Den tro og kloke tjener' er en fellesbetegnelse på alle de salvede; som gruppe betraktet anses de som utvalgt av Gud til å ta ansvaret for forsamlingen av kristne som et hele. Imidlertid er det et styrende råd i organisasjonen som er en utøvende del av denne gruppen og som tar avgjørelser. De representerer derfor 'Den tro og kloke tjener' ved at de er en utvalgt del av gruppen. Dette rådet består av noen salvede menn som tilhører Hovedkontoret i USA. Ikke alle de salvede har en spesiell plass i organisasjonen, for mange av de salvede er personer som bor på lokale steder og går i lokale menigheter.Det er ikke noe som heter at Det styrende råd er nødt til å konferere med andre salvede før de tar sine avgjørelser. Det styrende råd har myndighet til å ta avgjørelser på vegne av hele organisasjonen. Det henvises til apostlene og de eldste i Jerusalem i fortiden, som tok avgjørelser når det gjaldt lærespørsmål. De tok avgjørelser som gjaldt alle de første kristne. Derfor er det ikke sagt at alle de salvede spiller en rolle når det gjelder å finne ut av Bibelske spørsmål. På den annen side er det helt sikkert at Det styrende råd undersøker en sak nøye på flere måter før de tar sine avgjørelser.

20. april 2010 skrev David Olsen

Jeg syns at denne nye artikkelen er meget bra, selv om det er noen få punkter som kan diskuteres.Jeg vil imidlertid også anbefale leserne å sjekke ut de offisielle sidene og den informasjonen de gir. Her er det for eksempel noen linker til opplysninger om Jehovas vitners organisasjon og lære:http://www.jw-media.org/aboutjw/article41.htmhttp://www.jw-media.org/aboutjw/article31.htmhttp://www.jw-media.org/aboutjw/article32.htm#namehttp://www.jw-media.org/aboutjw/article11.htm#neutrality

25. november 2012 skrev Petter Andreassen

ref "Jehovas vitner oppstod i USA, og herfra styres fortsatt den nå verdensomspennende organisasjonen på en måte som gjør dem til trolig det mest enhetlige trossamfunnet i verden."Det er viktig å presisere at den Teokratiske organieringen (som var en overgang fra mer demokratiske metoder i tidligere tider) egentlig er flytting av makt vekk fra flertallet av medlemmer og istedet til noen få menn på toppen. Virkemåten er slik at dersom noen er uenige med doktrinen som blir til ved hovedkontoret i New York, styrt av en liten gruppe menn, så kan disse ikke lenger inneha noen posisjoner med noen innflytelse. Dersom man er tydelig på at man ikke støtter visse deler av doktrinen (f.eks en bokstavelig global vannflom for 4000 år siden) blir man ekskommunisert fra menigheten med dertil følende konsekvenser. Les om det. Det er klart at man ensrettet når man blir kastet ut dersom man ikke er det. Ordlyden i artikkelen høres ut som om den er klippet ut fra watchtower.org, og jeg regner med at et leksikon interesserer seg for å gi et objektiv og korrekt bilde. Dere må da undersøke flere kilder enn Watchtower Bible and Trackt society selv. Mange nettsteder gir et svært negativt bilde, men det er da også et slikt bilde som er gjennomgående blandt tidligere medlemmer, og derfor et faktisk forhold. Grunnene til det ligger nok hovedsaklig i den fullstendig manglende forståelsen for sin rolle som en liten blandt religioner, isteden ser man sin kirke som den eneste rette, og dem som forlater den som tilhengere av Satan selv. Det er klart at det blir konflikter av slikt, men det fritar ikke dere som kilde til allmennyttig korrekt informasjon fra å gjøre objektiv research.

20. desember 2012 svarte Hege Kristin Ringnes

Jeg beklager at du ikke synes jeg er objektiv nok. Samtidig synes jeg at mye av det du sier i kommentaren din faktisk kommer frem i artikkelen, for eksempel: "Den utstøtte, eller ekskluderte som Jehovas vitner nå sier, får ikke delta i menighetslivet og medlemmene skal holde avstand. Praksisen skal sikre at organisasjonen er «ren»." Eller: "Jehovas vitner mener å være den gruppen som i dag innehar den ene sanne lære basert på Bibelen. Kristenheten og andre religioner betraktes som falsk religion. Jehovas vitner oppfyller de sosiologiske kriteriene for å få betegnelsen sekt; de mener å forpakte sannheten alene, forholdet til samfunnet er preget av en viss gjensidig skepsis, kravene til aktivitet er høye og det satses på individuell tilslutning." Det å gå ut av en gruppe som Jehovas vitner kan være svært vanskelig som du sier, og tidligere Jehovas vitner er en av flere kilder til å forstå Jehovas vitner.

9. november 2013 skrev Teqwa Zerouga

Hei....eg er ein elev på VGS, og har ein prosjekt om Jehovas Vitner, og eg har leitet mykje etter stoff men eg har ikkje funnet nokon, så eg tenkte å spørje deg:1. Hvor retningen dvs Jehovas vitner ser på dødsstraff, homofilt samliv, likestilling og andre religionar???? og kva som skjer vist ein gjer det motsatte jehovas vitner seier???2. hvordan retningen argumenterer for sit syn og sin etikk???det er veldig viktig at du svarer meg så rask som mulegTusen takk

21. januar 2016 skrev Lars Nygaard

I artikkelen står det at bevegelsen finnes i "om lag 230 land". Det finnes vel ikke noe fasitsvar på hvor mange land som finnes i verden, men det er vanskelig å få det til å bli så mange. Hvis man tar med Puerto Rico, Isle of Man og slike ting kan man kanskje komme høyt nok; det beste er kanskje å skrive "land og territorier". Mvh, Lars Nygaard

21. januar 2016 svarte Hallgeir Elstad

Det rettes opp. Takk skal du ha! vh Hallgeir Elstad

5. oktober 2016 skrev Robert Sommerfelt

Bildeteksten under bildet fra Ytre Enebakk bør endres - i JV-terminologi heter det ikke "hovedkontor" for et land (eller en gruppe land), men "avdelingskontor". Mitt forslag til ny bildetekst er som følger: "Det tidligere norske avdelingskontoret i Ytre Enebakk (1983–2012), i dag oversetterkontor, kurslokale og Rikets sal. I dag har Jehovas vitner et nordisk avdelingskontor som holder til i Holbæk i Danmark, der også en del norske vitner bor og arbeider. Avdelingskontoret administrerer virksomheten i Norden under ledelse av trossamfunnets "styrende råd" ved hovedkontoret i USA."