Xylofon. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

xylofon

Xylofon fra Mosambik
Av /Ringve Musikkmuseum.
Standard kromatisk xylofon. Denne varianten av xylofon finner man i de fleste korps og orkestre.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Xylofon er et melodisk slagverksinstrument. Med melodisk mener man at instrumentet har definerte tonehøyder i et temperert system. Klangen av en xylofon er karakteristisk kort, lett og med en tydelig unik lyd. Xylofonen er et idiofonisk instrument. Det vil si at det er vibrasjonene fra instrumentet selv som lager lyden, ikke strenger eller membraner.

Faktaboks

Uttale

sylofˈon

Etymologi
sammensatt av xylo- ‘tre’ og -fon ‘lyd’

Xylofonen består av stemte trestaker som hviler på en ramme av tre og metall. Stavene er organisert etter kromatisk tonehøyde, på samme måte som på et piano. Under hver stav henger det et resonansrør som gir instrumentet en fyldigere klang. Det finnes også xylofoner med syntetiske staver som ofte er å regne som et mer økonomisk alternativ da stavene ikke slites like fort.

Xylofonen spilles på med køller av tre eller hard plast. Det brukes også garnkledde køller. Man vil stort sett unngå for harde køller for å skåne treverket i instrumentet, men samtidig vil for myke køller ikke få frem nok lyd.

Varianter

Xylofonen finnes i forskjellige varianter. Den vanligste er orkesterxylofonen, som er et kromatisk instrument på samme måte som marimba og vibrafon. Stavene på instrumentet er arrangert med en liten høydeforskjell mellom tonene som tilsvarer svarte og hvite tangenter på et piano.

Et mindre instrument, som brukes til musikkundervisning for barn, er orff-xylofonen. Den ble utviklet av komponist Carl Orff (1895–1982) for å gi barn en introduksjon til musikkinstrumenter. Det er mulig å fjerne noen av stavene på instrumentet. Dette gjør det enklere å spille riktig etter noter, fordi man har fjernet de tonene som blir feil.

Historie

Disse ble utviklet av komponist Carl Orff for å gi barn en lavterskel-erfaring med instrumentene.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Xylofonen har røtter langt tilbake i tid. Den har opphav både i afrikanske tradisjonsinstrumenter og i balinesiske gamelaninstrumenter. Fellestrekket mellom disse er at de har stemte staver av tre arrangert i et tonalt system, hengt opp i en ramme og spilt med en form for hammere.

I europeisk sammenheng finner vi en beskrivelse av xylofonen allerede i 1511 av komponisten Arnholt Schlick. Instrumentet beskrives, men uten at navnet xylofon brukes. Første gang vi finner instrumentet i vestlig symfonisk musikk er i Camille Saint-Saens’ orkesterverk Danse Macabre i 1874.

Xylofonen hadde sin storhetstid med ragtimen på 1920–1930-tallet. Utøvere som Teddy Brown og George Hamilton-Green satte standarden for virtuositet på instrumentet, og anerkjennes den dag i dag som mestere på instrumentet. Videre ble xylofonen mye brukt i den klassiske musikken. For eksempel har komponisten Dmitrij Sjostakovitsj (1906–1075) i mange av sine symfonier og konserter komponert kompliserte og teknisk utfordrende xylofonstemmer. Eksempler er hans andre cellokonsert, og hans femtende symfoni.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg