Den sentralafrikanske republikks historie

Den sentralafrikanske republikk ligger, som navnet tilsier, i hjertet av Afrika
.
Lisens: wiki media

Artikkelstart

Området som i dag er Den sentralafrikanske republikk ble tidlig befolket av mennesker. Fra tidlig på 1800-tallet etablerte muslismske handelsmenn kontakt i området, og i 1891 ble det en fransk koloni. Den sentralafrikanske republikk ble selvstendig i 1960. Landets moderne historie har vært preget av sosial og politisk uro og en rekke statskupp.

Eldre historie

Megalittene i Bouar
.
Lisens: wiki media

Redskapsfunn vitner om at det har vært mennesker i området som i dag utgjør Den sentralafrikanske republikk fra minst 11000 år før vår tidsregning. Megalittene i Bouar, vest i landet, forteller om avanserte bosetinger fra den siste delen av steinalderen.

Fra omkring år 1000 fvt. fant det sted en innvandring av andre folkegrupper. Ubangispråklige trakk østover fra Kamerun i forbindelse med den store bantu-migrasjonen, og bosatte seg sørvest i området, der blant annet jegere og samlere fra Babinga-kulturen holdt til fra før av.

1500-tallet beveget muslimske slavehandlere seg inn i områdene, og det etablerte seg etterhvert omfattende slavehandel langs ubangielven. Lokale og regionale aktører deltok i slavehandelen, som førte til avfolking, særlig i den østlige delen av landet, og bidro til at det i mindre grad ble etablert sterke statsdannelser i dette området enn andre steder i Afrika. En av de mest fremtredende statene var Zande; et område som ble geografisk delt mellom Frankrike og Belgias kong Leopold da kolonigrensene ble trukket opp.

Spor etter dyrking av vekster fra det amerikanske kontinentet, som mais, tobakk og maniok, så tidlig som på 1700-tallet tyder på at menneskene i området var i kontakt med handelsfolk fra andre regioner. Fra slutten av 1800-tallet økte denne kontakten da handelsfolk og ledere i omkringliggende områder bygget opp et handelsnettverk som strakk seg inn i Nord-Afrika. Med tilstrømningen av nye aktører ble det etter hvert etablert sultanater underordnet større politiske enheter som sultanatet Wadai og fulaniriket Sokoto.

Kolonitid

Mot slutten av 1800-tallet etablerte kolonimakten Frankrike seg i denne indre delen av Afrika, etter at kysten var blitt kolonisert. Savorgnan de Brazza, som sikret Kongo for Frankrike, sendte ekspedisjoner opp Ubangi-floden for å utvide den franske interessesfære, etter hvert med tanke på å knytte sammen Fransk Kongo med franske besittelser i det vestlige, nordlige og østlige Afrika.

I løpet av tre militære ekspedisjoner ble stadig større deler av området underlagt fransk kontroll. I 1889 ble en stasjon etablert ved Bangui, den fremtidige hovedstaden, og territoriet ble fra 1891 en fransk koloni. I 1899 var grensene mot andre kolonier i regionen fastlagt, og den senere Sentralafrikanske republikk ble avskåret fra å strekke seg østover mot Nilen – og fikk dermed sin økonomisk sett ufordelaktige geografiske avgrensing.

I 1911 ble deler av landet avgitt til Tyskland og innlemmet i den tyske kolonien Kamerun, i en politisk byttehandel der Frankrike fikk frie hender i Marokko. Området ble tatt tilbake under første verdenskrig.

Tvangsarbeid

Leir for tvangsabeidere og deres familier. Høye antall kvinner og barn kunne bli stengt inne i en hytte mens mennene var på arbeid, for å sikre at arbeidet gikk fort og at arbeidere ikke stakk av.

Frankrike hadde liten direkte styring med – eller investeringer i – landet, hvor store områder ble leid ut til kommersielle selskap, som i praksis fikk store fullmakter. Som i nabolandet Belgisk Kongo, og Fransk Kongo lenger sør, ble tvangsarbeid innført, blant annet for innsamling av gummi, elfenben og skinn, samt arbeid på europeiske plantasjer. Kolonitiden var preget av tvangsarbeid med brutale straffer for dem som nektet og omfattende bruk av militærmakt av den franske kolonimakten.

På plantasjene ble det brukt tvangsarbeid til dyrking av bomull og kaffe, samt matvarer for de franske ansatte og soldater. Som i Kongo og Belgisk Kongo ble det, ikke minst fra de private selskapenes side, tatt i bruk brutale avstraffingssmetoder overfor lokalbefolkningen.

Lokal motstand

Erobringen møtte stor lokal motstand, men i 1912 ble landet innlemmet i fransk Ekvatorial-Afrika som Oubangui-Shari. Frankrike iverksatte flere militære operasjoner tidlig på 1900-tallet for å slå ned motstand. Det såkalte Kongo-Wara-opprøret (1928–31) var det mest omfattende av en rekke opprør. Også det ble brutalt slått ned, lederne henrettet og folk tvangsflyttet til landsbyer hvor kolonimakten kunne føre oppsyn med dem. Opprøret og opprørets leder, Karnu, har en viktig plass i Den sentralafrikanske republikks historie.

En viss økonomisk utvikling, med bygging av veier og annen infrastruktur, samt introduksjon av nye vekster i jordbruket, fant sted etter første verdenskrig. Etter sammenbruddet av gummimarkedet rundt 1920 ble bomull viktigste eksportprodukt. Samtidig fortsatte tvangsarbeid, blant annet for bygging av jernbanen i Kongo.

Økt nasjonal bevissthet

Mange sentralafrikanske menn, slik som senere president Jean Bédel Bokassa, lot seg verve til krigstjeneste for Frankrike under andre verdenskrig, hvilket bidro til økt nasjonal bevissthet. Med ny fransk lovgivning etter krigen, ble Barthélemy Boganda første sentralafrikaner valgt til den franske nasjonalforsamlingen. I 1949 dannet han landets første parti, Mouvement d'évolution sociale de l'Afrique noire (MESAN), som vant de første allmenne valgene i landet i 1957.

Selvstendighet

Sentralafrikanske republikk. I 1977 lot landets president Jean Bédel-Bokassa seg krone som keiser i en overdådig og meget omtalt seremoni med Napoleon 1 som forbilde. En stor del av utgiftene ble betalt med franske midler. Samtidig vokste kritikken for brudd på menneskerettighetene både innen- og utenlands, og et franskregissert kupp avsatte ham i 1979.

Av /NTB Scanpix ※.

Barthélemy Boganda ble statsminister da landet fikk utvidet indre selvstyre innen det franske samveldet i 1958. Han omkom i en flyulykke året etter, og David Dacko ble landets første president ved selvstendigheten i 1960. Dackos fremste rival, Abel Goumba, ble arrestert, og i 1962 ble MESAN gjort til landets eneste tillatte parti og Dacko valgt til president uten motkandidat i 1963.

Stadige statskupp og politisk uro

Nyttårsaften 1966 kom hærsjefen, oberst Jean Bédel Bokassa, til makten ved et militærkupp. Bokassa styrte eneveldig og lot seg i 1972 utrope til president på livstid. I 1977 lot han seg krone til keiser under en storstilt og kostbar seremoni som vakte internasjonal oppsikt. Landet byttet samtidig navn til Det sentralafrikanske keiserdømme. Bokassa ble kjent for sitt despotiske regime. Omfattende demonstrasjoner mot keiseren fant sted i 1979, slått ned med hjelp fra zaïrske styrker.

I løpet av 1979 kom det til stadige sammenstøt mellom demonstranter og politi, og en opposisjon samlet seg i eksil i en front mot Bokassa. I september 1979 ble Bokassa, som internasjonalt nok er den mest kjente av Den sentralafrikas presidenter, styrtet i et kupp støttet av Frankrike og republikken gjeninnført med tidligere president Dacko som president.

En ny grunnlov med flerpartistyre ble vedtatt i 1981, og frie presidentvalg ble holdt. Dacko vant foran Ange-Félix Patassé. Dacko overdro samme år, etter press fra Frankrike, makten til en militærregjering, ledet av general André Kolingba. Kolingba ble valgt til president for seks år i en folkeavstemning i 1986 og gitt mandat til å danne et nytt parti som landets eneste tillatte; Rassemblement démocratique centrafricain (RDC). Motstanden mot militærstyret var stor, og i 1984 etablerte flere opposisjonsledere en eksilregjering i Libya.

Etter fransk press ble det forhandlinger mellom partene i 1991–1992, og demokratiseringsprosessen førte til en grunnlovsendring 1992 som banet veien for flerpartistyre. I presidentvalget i 1993 vant Ange-Félix Patassé, gjenvalgt i 1999. Han ble avsatt i et kupp i 2003, og mannen som da grep makten, François Bozizé, ble valgt til president i 2005. Bozizé mistet selv makten ved militærkupp i 2013.

Statskupp i 2013

I 2013 kom Michel Djotodia til makten, etter et militærkupp gjennomførte av en kollisjon av opprørsgrupper under navnet Séléka. Kuppet utløste vold med sekteriske overtoner mellom Séléka og en annen allianse av militærgrupperinger, Anti-balaka. Frankrikes utenriksminister og flere internasjonale aktører uttrykte bekymring for et forestående folkemord i landet, uten at det senere er funnet tilstrekkelig grunnlag for å underbygge en slik beskrivelse. Mot slutten av 2013 intervenerte franske militærstyrker i landet. Intervensjonen, som fikk navnet Sangaris, var den syvende franske intervensjonen i Den sentralafrikanske republikk siden landet ble selvstendig.

Sélékas leder Djotodia måtte som en del av oppgjøret etter kuppet gå av i 2014. Han ble da erstattet av lederen for et nasjonalt overgangsråd, Alexandre-Ferdinand Nguendet, før overgangsrådet utpekte Catherine Samba-Panza som midlertidig president. Samba-Panza ble valgt fra en liste over kandidater uten tilknytning til Séléka og Anti-balaka, og bekledde presidentembetet frem til Den sentralafrikanske republikk igjen fikk en demokratisk valgt president i Faustin-Archange Touadéra i 2016.

Den sentralafrikanske republikk har i flere perioder siden kuppet i 2013 vært preget av krig og uro. I februar 2019 lyktes det den sentralafrikanske regjeringen og fjorten av landets væpnede grupper å komme til enighet om en fredsavtale, fremforhandlet i Sudan. Landet opplevde allikevel betydelig uro også etter fredsavtalen, blant annet i forbindelse med presidentvalget i 2020/2021, der president Faustin-Archange Touadéra vant valgets første runde.

Forhandlingsleder ved fredsforhandlingene i Sudan, og kommissær for fred og sikkerhet i Den afrikanske union, Smail Chergui, uttrykte håp for at avtalen skulle gi sentralafrikanere muligheten til å gå i gang med et sårt tiltrengt forsonings- og utviklingsarbeid etter kuppet i 2013. Mye av grunnlaget for situasjonen i landet kan imidlertid synes å ligge utenfor det en fredsavtale mellom regjeringen og opprørsstyrker kan løse.

En svak statsdannelse, preget av konflikt

Den sentralafrikanske republikks moderne historie har vært preget av konflikt og uro. Agressiv jakt på slaver i området som senere skulle bli Den sentralafrikanske republikk, bidro til at det i mindre grad enn andre steder i Afrika ble etablert sterke statsdannelser i området.

Noe av rammene for Den sentralafrikanske republikk ble lagt under fransk koloni-styre og var aldri ment å skulle fungere for alle. Det er vanlig blant sentralafrikanere å si at staten slutter der forstedene til hovedstaden Bangui begynner. Manglende voldsmonopol og evne til å sikre tilbydelse av grunnleggende goder for befolkningen, særlig utenfor hovedstaden, er med på å forklare landets ustabile politiske historie.

Manglende utbetaling av lønninger til offentlig ansatte, deriblant væpnede styrker, har i flere tidsperioder vært en viktig årsak til politisk uro og har gjentatte ganger ledet til ledet til at landets ledelse har blitt avsatt ved bruk av militærmakt. Kolonimakten Frankrike har ofte spilt en kontroversiell rolle, både under og etter kolonitiden, enten ved å forsvare presidentmakten eller ved å direkte eller indirekte bidra til å avsette den.

Et annet problem er at løsningen på situasjonen i Den sentralafrikanske republikk ikke ligger i Den sentralafrikanske republikk alene. Konflikten har en regional dimensjon og preges av uroligheter i nabolandene, blant dem Kongo DRC, Nord- og Sør-Sudan og Tsjad. Flere av disse har dessuten sterke interesser i landet og øver innflytelse på dets politikk. Det gjør også den tidligere kolonimakten Frankrike, og i økende grad også Russland, som siden kuppet i 2013 har styrket sin tilstedeværelse i Den sentralafrikanske republikk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg