Den sentralafrikanske republikks historie

Redskapsfunn vitner om menneskelig tilhold i området fra minst 8000 år tilbake. Landets opprinnelige befolkning er babinga, et pygméfolk som bodde i den sørlige delen av hva som i dag er Den sentralafrikanske republikk. Fra ca. år 1000 f.Kr. fant det sted en innvandring av andre folkegrupper, og det finnes indikasjoner på samfunnsdannelser for ca. 2500 år siden. Frem mot det 15. århundre skjedde tilflytting av de ulike folkegrupper som i dag finnes i landet.

Helt til det 17. århundre var området relativt isolert fra omverdenen, verken omfattet av den fremgangsrike islamisering eller den europeiske og arabiske handelsvirksomhet som fant sted i store deler av Afrika for øvrig.

Fra tidlig på 1800-tallet etablerte arabiske handelsmenn kontakt i området, og slavehandel tok til fra midten av 1800-tallet. Også flere afrikanske stater var delaktige i slavehandelen, som førte til avfolking særlig i den østlige delen av landet, og bidrog til at det i mindre grad ble etablert sterke statsdannelser i dette området enn andre steder i Afrika. En av de mest fremtredende statene var Zande; et område som ble geografisk delt mellom Frankrike og Belgias kong Leopold da kolonigrensene ble trukket opp.

Først mot slutten av 1800-tallet fattet kolonimakten Frankrike interesse for denne indre delen av Afrika, etter at kysten var blitt kolonisert. Savorgnan de Brazza, som sikret Kongo for Frankrike, sendte ekspedisjoner opp Ubangi-floden for å utvide den franske interessesfære, etter hvert med tanke på å knytte sammen Fransk Kongo med franske besittelser i det vestlige, nordlige og østlige Afrika.

I løpet av tre militære ekspedisjoner ble stadig større deler av området underlagt fransk kontroll. I 1889 ble en stasjon etablert ved Bangui, den fremtidige hovedstaden, og territoriet ble fra 1891 fransk koloni. I 1899 var grensene mot andre kolonier i regionen fastlagt, og den senere Sentralafrikanske republikk ble avskåret fra å strekke seg østover mot Nilen – og fikk dermed sin økonomisk sett ufordelaktige geografiske avgrensing.

I 1911 ble deler av landet avgitt til Tyskland og innlemmet i den tyske kolonien Kamerun, i en politisk byttehandel der Frankrike fikk frie hender i Marokko. Området ble tatt tilbake under første verdenskrig. Frankrike hadde liten direkte styring med – eller investeringer i – landet, hvor store områder ble leid ut til kommersielle selskap, som i praksis fikk store fullmakter. Som i nabolandet Belgisk Kongo, og Fransk Kongo lenger sør, ble tvangsarbeid innført, blant annet for innsamling av gummi, elfenben og skinn, samt arbeid på europeiske plantasjer.

På plantasjene ble det brukt tvangsarbeid til dyrking av bomull og kaffe, samt matvarer for de franske ansatte og soldater. Som i Kongo og Belgisk Kongo ble det, ikke minst fra de private selskapenes side, tatt i bruk brutale avstraffingssmetoder overfor lokalbefolkningen.

Erobringen møtte stor lokal motstand, men i 1912 ble landet innlemmet i fransk Ekvatorial-Afrika som Oubangui-Shari. Frankrike iverksatte flere militære operasjoner tidlig på 1900-tallet for å slå ned motstand. Det såkalte Kongo-Wara-opprøret (1928–31) var det mest omfattende av en rekke opprør. Også det ble slått ned, lederne henrettet og folk tvangsflyttet til landsbyer hvor kolonimakten kunne føre oppsyn med dem. En viss økonomisk utvikling, med bygging av veier og annen infrastruktur, samt introduksjon av nye vekster i jordbruket, fant sted etter første verdenskrig.

Etter sammenbruddet av gummimarkedet rundt 1920 ble bomull viktigste eksportprodukt. Samtidig fortsatte tvangsarbeid, blant annet for bygging av jernbanen i Kongo. Sentralafrikanske menn lot seg verve til krigstjeneste for Frankrike under andre verdenskrig, hvilket bidrog til økt nasjonal bevissthet. Med den nye franske lovgivning etter krigen, ble Barthélemy Boganda første sentralafrikaner valgt til den franske nasjonalforsamling. I 1949 dannet han landets første parti, Mouvement d'évolution sociale de l'Afrique noire (MESAN), som vant de første allmenne valgene i landet i 1957.

Barthélemy Boganda ble statsminister da landet fikk utvidet indre selvstyre innen det franske samveldet i 1958. Han omkom i en flyulykke året etter, og David Dacko ble landets første president ved selvstendigheten i 1960. Dackos fremste rival, Abel Goumba, ble arrestert, og i 1962 ble MESAN gjort til landets eneste tillatte parti og Dacko valgt til president uten motkandidat i 1963.

Nyttårsaften 1966 kom hærsjefen, oberst Jean Bédel Bokassa, til makten ved et militærkupp. Bokassa styrte eneveldig og lot seg i 1972 utrope til president på livstid. I 1977 lot han seg krone til keiser under en storstilt og kostbar seremoni som vakte internasjonal oppsikt. Landet byttet samtidig navn til Det sentralafrikanske keiserdømme. Bokassa ble kjent for sitt despotiske regime. Omfattende demonstrasjoner mot keiseren fant sted i 1979, slått ned med hjelp fra zaïrske styrker.

I løpet av 1979 kom det til stadige sammenstøt mellom demonstranter og politi, og en opposisjon samlet seg i eksil i en front mot Bokassa. I september 1979 ble Bokassa styrtet i et kupp støttet av Frankrike og republikken gjeninnført med tidligere president Dacko som president.

En ny grunnlov med flerpartistyre ble vedtatt 1981, og frie presidentvalg ble holdt. Dacko vant foran Ange-Félix Patassé. Dacko overdrog samme år, etter press fra Frankrike, makten til en militærregjering, ledet av general André Kolingba. Kolingba ble valgt til president for seks år i en folkeavstemning i 1986 og gitt mandat til å danne et nytt parti som landets eneste tillatte; Rassemblement démocratique centrafricain (RDC). Motstanden mot militærstyret var stor, og i 1984 etablerte flere opposisjonsledere en eksilregjering i Libya.

Etter fransk press ble det forhandlinger mellom partene 1991–92, og demokratiseringsprosessen førte til en grunnlovsendring 1992 som banet veien for flerpartistyre. I presidentvalget 1993 vant Ange-Félix Patassé, gjenvalgt 1999. Han ble avsatt i et kupp 2003, og mannen som da grep makten, François Bozizé, ble valgt til president 2005. Parlamentsvalget 1993 ble vunnet av Patassés Mouvement pour la libération du peuple centrafricain (MLPC); ved valget 1998 ble RDC største parti. Valget 2005 ble vunnet av koalisjonsgrupperingen Convergence Nationale.

I andre halvdel av 1990-årene var det politisk uro som førte til internasjonal militær intervensjon. Urolighetene var fremfor alt opprør fra deler av de væpnede styrker, som ikke hadde fått sine lønninger utbetalt. Dette gjaldt også andre grupper offentlig ansatte, med omfattende streiker som følge. En gruppe opposisjonspartier stod bak demonstrasjoner i hovedstaden Bangui i 1996. Deretter gjorde deler av hæren opprør og forlangte utbetaling av lønnstilgodehavende. Opprøret døde hen, blant annet etter at franske soldater ble utplassert for å beskytte presidentpalasset, men et nytt hæropprør brøt ut og franske tropper satt inn igjen, før hæren gikk til nytt opprør.

I desember 1996 meglet flere afrikanske statsledere frem en våpenstillstand, som ble overvåket av en brigade fra Mali. Etter nye sammenstøt ble den såkalte Bangui-overenskomsten inngått 1997. Denne la grunnen for politiske reformer, etablering av en nasjonal samlingsregjering og en flernasjonal afrikansk fredsstyrke, Mission interafricaine de surveillance des accords de Bangui (MISAB) – ble satt inn med ca. 700 soldater.

Det kom til flere sammenstøt mellom MISAB og opprørere, og franske styrker ble igjen utplassert 1997, etter angrep mot den franske ambassaden. I 1998 vedtok FNs sikkerhetsråd å etablere en fredsbevarende styrke for å erstatte MISAB; Mission des Nations unies en République centafricaine (MINURCA), bestående av inntil 1300 soldater. Styrken skulle særlig gjenopprette sikkerheten i Bangui, men også assistere ved avholdelsen av nye valg. MINURCA ble trukket ut i 2000 og erstattet av et nytt FN-kontor i landet; Bureau des Nations unies en Centrafrique (BONUCA) - et sivilt instrument med militært personell kun som rådgivere - for å støtte regjeringens arbeid for fred og nasjonal gjenforening, demokratisk utvikling og økonomisk gjenoppbygging.

Etter et mislykket kuppforsøk i 2002 flyktet general François Bozizé til Tsjad, hvorfra han iverksatte en ny aksjon. Selv om president Patassé fikk støtte fra kongolesiske og libyske soldater, kunne han ikke forhindre at Bozizé grep makten i 2003. Generalen etablerte en regjering med bred politisk deltakelse, og han ble selv valgt til president i 2005.

Etter kuppforsøket 2002 satte den økonomiske samarbeidsorganisasjonen Communauté économique et monétaire de l'Afrique centrale (CEMAC) inn en mindre fredsstyrke, Force Multinationale en Centrafrique (FOMUC). Denne hadde bl.a. som mandat å bidra til sikkerheten i landet generelt og presidenten spesielt, samt til nasjonal forsoning. Styrken ble stående til den 2008 ble erstattet av Mission de consolidation de la paix en Centrafrique (Micopax), utsendt av Communauté économique des etats d'Afrique centrale (CEEAC), med 395 soldater og 170 polititjenestemenn fra fem land.

Etter flere år med manglende stabilitet, kom enda en ny konfliktdimensjon til fra 2006. Da brøt det ut opprør nord i landet knyttet til konfliktene i nabolandene Sudan og Tsjad. Opprørerne, som hevdet å kjempe mot korrupsjon og etnisk diskriminering, tok andre halvår 2006 kontrollen med flere byer i nord. I henhold til en forsvarsavtale forsterket Frankrike sin støtte til regjeringen, og franske styrker kom i kamp med opprørerne ved Birao; franske kampfly angrep deretter opprørsbaser i nord. Franske styrker var også 2007 engasjert i sammenstøt med opprørere.

Konflikten i Den sentralafrikanske republikk har både en nasjonal og en regional dimensjon; en lokal i nord, en internasjonal i øst. Bak opprøret i nord sto opprinnelig tilhengere av den avsatte presidenten, Ange-Félix Patassé, gjennom Union des forces démocratiques pour le rassemblement (UFDR), i en kamp om vinne tilbake makten. Konflikten er videre knyttet til konflikten i nabolandene Sudan (Darfur) og Tsjad, og den sentralafrikanske regjeringen beskyldte Sudan og Tjsad for å støtte opprørerne, blant annet Front démocratique du peuple centrafricain (FDPC). Samtidig har flere grupper vært aktive, også i deler av landet som ikke grenser til Sudan eller Tsjad.

Ved siden av UFDR er den største Armée populaire pour la restauration de la République et la démocratie (APRD), som operer nordvest i landet, bestående vesentlig av personell fra Patassés tidligere presidentgarde. Mens UFDR framholder at de kjemper for det marginaliserte nordøst, har ikke APRD den samme politiske forankringen. I tillegg til mer organisert milits var det fra 2007 tiltagende aktivitet fra væpnede banditter, såkalt zaraguina, som blant annet er beryktet for å kidnappe kvinner og barn og å kreve løsepenger – særlig fra nomadefolk i nord og nordvest. Flere menneskerettighetsorganisasjoner har pekt på at alle parter i konflikten er ansvarlig for alvorlige overgrep mot sivilbefolkningen. Siden 2005 er ca. 300 000 mennesker fordrevet fra sine hjem som følge av voldshandlingene, mange som flyktninger til nabolandet Tsjad.

Regjeringen anmodet 2006 også FN om å sende tropper, og dette ble etterkommet 2007, etter en opptrapping av konflikten både i Sentralafrikanske republikk og i regionen – med frykt for ytterligere regional eskalering. I august avla president Bozizé et offisielt besøk til Khartoum og inngikk en fredsavtale med Sudan, som forsikret at landet ikke hadde til hensikt å destabilisere nabolandet, hvoretter grensen mellom de to land ble gjenåpnet.

I september vedtok FNs sikkerhetsråd å sende en multidimensjonal fredsstyrke til både Sentralafrikanske republikk og Tsjad, bestående av både en FN-styrke og en EU-styrke. Førstnevnte, Mission des Nations Unies au Tchad et en République centrafricaine (MINURCAT), med hovedkvarter i Abéché, Tsjad og et liaisonkontor i Bangui, ble opprinnelig etablert med en styrke på 50 offiserer og 300 polititjenestemenn, satt inn høsten 2007.

Europarådet vedtok, med autorisasjon fra FN, å etablere EUFOR Chad/CAR med 3700 soldater, hvorav 2100 fra Frankrike, som ble satt inn for ett år fra tidlig 2008. EUFOR støttet FN-styrken og skulle sikre et område langs grensen mellom Tsjad, Sentralafrikanske republikk og Sudan, herunder bidra til beskyttelse av sivile samt humanitær innsats. FNs sikkerhetsråd vedtok høsten 2008 å utvide styrken med en militær komponent da MINURCAT fra mars 2009 overtok sikkerhetsoppdraget etter EUFOR, som ble trukket. MINURCATs mandat endte ved utgangen av 2010, da styrken ble trukket ut. I likhet med myndighetene i Tsjad, ga regjeringen i Sentralafrikanske republikk uttrykk for motvilje mot utplassering av en internasjonale militær styrke i landet.

Fredsavtaler mellom regjeringen og opprørsgruppene FDPC og UFDR 2007 førte ikke til opphør av voldsbruken. Nye fredsavtale ble 2008 supplert av en amnestilov vedtatt av parlamentet. Dette la grunnlaget for en politisk kongress i desember, med vedtak om å danne en bredt sammensatt regjering og avholde valg 2010. Tidligere president Patassé vendte tilbake etter fem års eksil for å delta i fredssamtalene.

I juli 2008 fikk konflikten i Sentralafrikanske republikk enda en dimensjon, da soldater fra den ugandiske militsgruppen Lord's Resistance Army (LRA) angrep en landsby sør i landet fra baser i Kongo, med frykt for at enda en front ville åpnes. 2008 ble den kongolesiske militsleder og politiker Jean-Pierre Bemba arrestert i Belgia, for å bli stilt for Den internasjonale domstolen i Haag (ICC) – anklaget for overgrep da han og hans soldater 2002-03 bisto president Patassé med å slå ned et opprør. ICC besluttet 2007 å undersøke eventuelle krigsforbrytelser begått i Sentralafrikanske republikk, 2002-2003, etter det mislykkede kuppet mot Patassé.

Som følge av mange års mangel på politisk stabilitet er Den sentralafrikanske republikk ansett som en fallert stat, hvor myndighetene i liten utstrekning har kontroll – og i svært begrenset grad evner å tilby innbyggerne helt grunnleggende tjenester, inkludert personlig sikkerhet.

Den tidligere kolonimakten Frankrike er Den sentralafrikanske republikks nærmeste internasjonale partner. Frankrike opprettholdt etter selvstendigheten to militære baser i landet; disse ble lagt ned i 1997–98. Frankrike har spilt en relativt større politisk rolle i utviklingen av dette landet enn andre tidligere kolonier; dels ved politisk støtte, dels ved militær intervensjon – samt utstrakt økonomisk bistand. Forholdet var lenge tett, men ble svekket under Jean-Bedel Bokassas regime, og dels under flere år med politisk uro, for å bli styrket igjen etter valgene i 2005.

Sentralafrikanske republikk har flere naboland med interne militære konflikter (Kongo, DR Kongo, Sudan, Tsjad), men klarte lenge å unngå å bli trukket inn i disse, annet enn som mottaker av flyktninger, samt enkelte episoder hvor opprørere fra DR Kongo krysset grensen på flukt fra regjeringsstyrker. Kongolesiske opprørere kjempet på president Patassés side 2001–02. Opprørere fra Tsjad har delvis operert fra sentralafrikansk territorium.

En sikkerhetsavtale med Tsjad ble inngått i 1994. Etter at konflikten i Darfur utviklet seg tidlig på 2000-tallet ble forholdet til Sudan vanskeliggjort ved at konflikten der – og i Tsjad – også grep inn i det nordøstlige sentralafrikanske republikk, og landets myndigheter beskyldte både Sudan og Tsjad for å stå bak opprørere. Forholdet til den regionale stormakten Nigeria er godt; en handelsavtale ble inngått 1999. Landet har også tradisjonelt gode forbindelser til Libya.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.