angrepskrig

Den første alminnelige traktatbestemmelsen om angrepskrig er fra 1919, da Folkeforbundspaktens artikkel 10 forplikter medlemsstatene til å respektere og beskytte de øvrige medlemmers uavhengighet og territoriale integritet når det gjelder ytre angrep (external aggression).

Pakten innførte et skille mellom lovlig og ulovlig krig, men gjorde i og for seg ikke angrepskrig ulovlig, forutsatt at vedkommende part først gikk til krig etter å ha underkastet seg den formelle fremgangsmåten (blant annet voldgift) som var foreskrevet i pakten (artikkel 12). Pakten gav heller ingen definisjon av begrepet angrepskrig.

Senere er det ved flere anledninger gjort forsøk på å definere begrepet. Forskjellige traktater fra mellomkrigstiden, som inneholder mer eller mindre omfattende forbud mot krig, er av interesse for spørsmålet. Det gjelder særlig Locarno-pakten av 1925 og den såkalte Briand-Kellogg-pakten av 1928, som fordømmer anvendelse av krig til løsning av mellomfolkelige tvister, og som pålegger traktatpartene å avstå fra krig til løsning av politiske spørsmål. En rekke væpnede konflikter i denne periode ble av Folkeforbundet stemplet og fordømt som angrepskrig i strid med pakten, blant annet Mandsjuria-konflikten (1931), Italias overfall på Etiopia (1935) og den finsk-russiske vinterkrigen (1939).

De forente nasjoners pakt (FN-pakten) går betydelig lenger enn Folkeforbundspakten. Ifølge paktens artikkel 2, pkt. 3, skal mellomfolkelige tvister løses ved fredelige midler, og på en slik måte at mellomfolkelig fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare. Artikkel 2, punkt 4 setter forbud mot maktbruk eller trussel om samme, rettet mot andre staters territoriale integritet eller politiske uavhengighet. Artikkel 51 fastslår et generelt forbud mot maktbruk annet enn i selvforsvar.

FN har fortsatt sine anstrengelser for å hindre angrepskrig. Et skritt videre er en Generalforsamlingsresolusjon fra l974 som definerer begrepet «aggresjon». Definisjonen etterlater imidlertid uklare spørsmål. Et annet skritt har vært å utvikle en kodeks som forbyr individers handlinger dersom de truer freden. Flere forsøk har sett dagens lys, men det har ikke lyktes å vedta en slik kodeks.

Ifølge § 26 i Norges grunnlov tilligger det Kongen blant annet å begynne krig «til landets forsvar». Angrepskrig faller følgelig utenfor Kongens (regjeringens) myndighetsområde.

I 2010 ble «crime of aggression», eller aggresjonsforbrytelse, vedtatt som en forbrytelse som kan straffeforfølges ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Formålet er å kunne holde statsledere personlig ansvarlig for deres iverksetting av en angrepskrig.

• maktforbudet
• krigens folkerett
• folkerett