Den sentralafrikanske republikks litteratur

Siden det i Den sentralafrikanske republikk finnes mange analfabeter, har den muntlige diktningen fremdeles stor betydning. Gjennom den blir også folk som ikke kan lese, kjent med grunntrekk i landets kulturarv. Men det spiller samtidig inn at mange innbyggere i SAR, slik som i andre afrikanske land, har et noe annet syn på språket og diktningen enn man for eksempel har i dagens Europa

For mange mennesker i Den sentralafrikanske republikk er for eksempel en gjenstand ikke bare en materiell ting. Den har også ikke-materielle og magiske egenskaper som er knyttet til den. Men disse ikke-materielle egenskapene gjenfinnes også i ordene som brukes for å betegne denne gjenstanden.

Derfor har språket en annen virkende kraft for mange mennesker i SAR, enn det har for en moderne europeer. Europeeren opplever forholdet mellom ordene og tingene som vilkårlig. Det vil si at for eksempel navnet på gjenstanden er bestemt av menneskene som bruker språket, ikke av gjenstanden selv. Mange mennesker fra Den sentralafrikanske republikk vil derimot mene at i tillegg til det ved gjenstanden som sansene oppfatter, har den en særegen ikke-materiell eller magisk kraft. Men den samme ikke-materielle kraften er også til stede i ordene menneskene bruker for å betegne den. Derfor er det ikke vilkårlig hvilke ord man bruker når man omtaler gjenstanden.

I Den sentralafrikanske republikk er gbaya den største folkegruppen, og det viktigste språket i landet heter gbayane. Gbaya-folket utgjør omtrent en tredel av SARs samlede befolkning. I gammel tid var de tradisjonelle sangene de mest utbredte former for diktning hos gbaya-folket. De mente at melodien og rytmen i sangen var en form for besvergelse som virket inn på personene de sang om. Likeens hadde teksten en spesielt besvergende eller magisk karakter:

Når en griot, en skald som kjente de overleverte sangene, sang om fortidens helter, fortalte han derfor ikke bare om storverk som helter fra stammen hadde utført i tidligere tider. Ordene fremkaller også overnaturlige krefter både hos den som synger og hos dem som lyttet til sangen.

Som i de fleste andre land i det franskspråklige Afrika vokste den skriftlige litteraturen i Den sentralafrikanske republikk frem etter at det franske koloniveldet hadde opphørt i 1960. Men landet hadde også enkelte forfattere før denne tiden. I stor grad var dette forfattere som hadde emigrert til Europa eller til andre afrikanske land.

Et eksempel på forfattere i denne kategorien er René Maran (1887–1960). Han ble født på et slaveskip med kurs for Martinique. Som ung bodde han i ulike afrikanske land før han i 1923 slo seg ned i Frankrike. Maran vant i 1921 Goncourt-prisen for romanen Batouala, der handlingen foregår i Oubangui-Shari, som var navnet man brukte på Den sentralafrikanske republikk før landet ble selvstendig. Dette var en pristildeling som ble meget omdiskutert, ikke minst fordi mange mente at en som var mørkhudet og som hadde vært slave, ikke var i stand til å skrive litteratur av virkelig høy verdi. Dette ble også hevdet av folk som ellers hadde respekt for Marans kamp mot slaveriet.

Maran regnes som en av de første representantene for Négritude-bevegelsen, men han kritiserte også etter hvert flere av bevegelsens ideer, fordi han mente de skapte et bilde av de svartes kultur som var preget av fordommer og klisjeer.

Etter at Den sentralafrikanske republikk fikk sin selvstendighet, fikk landet etter hvert også flere forfattere som levde i sitt eget land. Som den første forfatteren som virket i landet der han var født, regnes Pierrre Makombo-Bamboté (1932-2016). Han debuterte med diktsamlingen La poésie est dans l'histoire (1962, Poesien er i historien). I 1970 utgav han den historiske romanen Princesse Mandapu. Mange kritikere betrakter denne romanen som hans viktigste bok. Historien foregår i et oppdiktet afrikansk land som styres av en uforutsigbar diktator, og på mange måter kan minne om Den sentralafrikamske republikk. Boken tar opp en rekke temaer og åpner for mange ulike tolkninger.

I sin siste bok, Déception noire? Le nègre est souriant (2011, Svart skuffelse? Negeren smiler), ønsker Bamboté å gjøre opp status for sitt land etter femti års uavhengighet. For ham er det blant annet et problem at de minst utviklede landene i Afrika ikke makter å produsere så mye mat som befolkningen trenger for å opprettholde en forsvarlig levestandard. Derfor er disse landene fremdeles i praksis ufrie og avhengige av Europa og USA selv om kolonisystemet formelt er avskaffet.

Til samme generasjon hører Pierre Sammy Mackfoy (1935–2014). Han hadde viktige stillinger innenfor landets utdanningssystem og var undervisningsminister flere ganger. I tillegg til en rekke lærebøker skrev han blant annet L'Odyssée de Mongou (1977, Mongous odyssé). Denne boken handler om en ung gutt fra Den sentralafrikanske republikk som får anledning til å møte verden utenfor sitt eget land. Senere kom en fortsettelse av boken som var mer pessimistisk i tonen: Les Illusions de Mongou (2002, «Mongous illusjoner»). Her formidlet Mackfoy den allmenne opplevelsen av skuffelse som bredte seg i Den sentralafrikanske republikk etter at begeistringen over selvstendigheten i 1960 hadde lagt seg.

Generasjonen av forfattere fra Den sentralafrikanske republikk (SAR) som er født på 1940- og 1950-tallet og som debuterte i 1970-årene, er trolig den viktigste diktergenerasjonen i landet til nå. Mange av forfatterne fra denne generasjonen har til felles at de skildrer de borgerkrigsliknende tilstandene som satte sitt preg på SAR, men i en form preget av satire og ironi. Dette humoristiske elementet har også som mål å dempe inntrykket av menneskelige lidelse som en skildring av borgerkrig og gjennomgående korrupsjon nødvendigvis vil ha.

Faustin Niamolo (1944–2016) er særlig kjent for J'ai vécu l'enfer Ngaragbo (1976, «Jeg gjennomlevde Ngaragbo-helvetet»). Her skildrer han oppholdet sitt i et av de mest beryktede fengslene som landets leder, Jean- Bedel Bokassa, brukte for å knekke sine politiske motstandere. Fangene i Ngaragbo-fengselet var i første rekke studenter og annen opposisjonell ungdom.

Etienne Goyemidé (1942–1997) skrev en rekke skuespill, men er særlig kjent for to romaner: Le silence de la forêt (1984, Skogens stillhet) forteller om en fransk forsker som reiser til Afrika for å studere levemåten til urfolkene i regnskogen, og blir overbevist om at deres kultur er vel så bærekraftig som den vestlige. Romanen er blitt filmatisert av Goyemidés landsmann Didier Ouenangaré i 2003.

Goyemidés andre roman er Le dernier survivant de la caravane (1985, Den siste overlevende fra karavanen). Den handler om slavehandelen som mulimske nordafrikanere drev med svarte afrikanere på slutten av 1800-tallet. Goyemidé skrev også kortprosa og vant flere priser i afrikanske novellekonkurranser.

Gabriel Danzi (født 1952) er både forfatter og litteraturkritiker. Han fikk sitt gjennombrudd med romanen Un soleil au bout de la nuit (1985, En sol ved nattens ende). Tittelen er delvis lånt fra franskmannen Louis-Ferdinand Célines roman Voyage au bout de la nuit (1932, Reisen til nattens ende). I sin roman gir Danzi et på samme tid optimistisk og pessimistisk bilde av utviklingen i det moderne Afrika. Hans neste roman, Le bal des vampires (2009, Vampyrenes ball) er en samfunnsskildring preget av stor fantasi og mye humor.

Danzi har ellers blant annet utgitt en studie om Makombo Bambotés forfatterskap. Han har videre skrevet en større essaysamling om den politiske og sosiale utviklingen i Den sentralafrikanske republikk: La Centrafrique entre ombre et lumière (2011, Den sentralafrikanske republikk mellom skygge og lys).

En forfatter som har fått adskillig oppmerksomhet er Cyriaque Robert Yavoucko (født 1953). I Crépuscule et défi (1979 Tussmørke og utfordring) skildrer han, fra de innfødtes perspektiv, møtet mellom de opprinnelige beboerne i urskogen og erobrerne fra Europa. De innfødte betraktet opprinnelig «de hvite menn» som en slags guder da de kom til Afrika, men europeernes fremferd førte til at de innfødte etter hvert mistet troen på dem som «overmennesker».

Yavoucko har også skrevet en monografi (1988) om den engelskspråklige kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong'o, et av de største navnene i dagens afrikanske litteratur.

Man har ikke etter år 2000 sett den samme litterære fornyelsen i Den sentralafrikanske republikk som man har sett i mange andre vestafrikanske land. En viktig grunn til dette er de sosiale og politiske krisene landet har gjennomgått de siste årene. Derfor har forfatterne fra Den sentralafrikanske republikk, også de som er nevnt i det foregående, ofte måttet emigrere til andre land i Afrika eller Europa. Selv om disse forfatterne gjerne henter stoff til bøkene sine fra landet de opprinnelig stammet fra, gir de også ofte uttrykk for at de ikke tilhører en bestemt afrikansk nasjonalstat, men at hele Afrika er deres fedreland.

Denne holdningen kan illustreres av den politiske aktivisten Andrée Blouin: Hun ble født i Den sentralafrikanske republikk i 1921 og ble tatt fra moren og satt på barnehjem tre år gammel fordi moren var svart og faren hvit. Som voksen kjempet hun i frigjøringsbevegelser sammen med sentrale skikkelser som Patrice Lumumba i Kongo og Ahmed Sékou Touré i Guinea. Senere flyktet hun til Sveits der hun døde i 1986.

Tre år før sin død utgav Blouin en selvbiografi som bare foreligger på engelsk og med en tittel som viser at heller ikke hun så på Afrika som en rekke nasjonalstater, men som en stat der alle de mindre nasjonene utgjør en enhet: My country, Africa (Mitt land, Afrika).

Denne pan-afrikanske holdningen som finnes i hele det franskspråklige Afrika, er særlig utbredt i Den sentralafrikanske republikk. Den er også en av årsakene til at dette landet på 2000-tallet har få skjønnlitterære forfattere som definerer seg selv som representanter for Den sentralafrikanske republikk og ikke først og fremst som representanter for Afrika.

Den kanskje mest kjente av dagens forfatterne fra Den sentralafrikanske republikk er en kvinne; Adrienne Yabouza, som er født i 1965. Hun er den første kvinnen fra dette landet som har fått utgitt et stort antall romaner, og hun har også gjort seg bemerket som forfatter av barnebøker. Noe av det interessante ved Yabouza er at hun, i motsetning til de fleste vestafrikanske forfatterne fra hennes generasjon, ikke har noen akademisk bakgrunn. Hun arbeidet som frisør i mange år og så at de kvinnelige kundene hennes opplevde frisersalongen som et fristed der de våget å gi uttrykk for hvordan kvinnene i Den sentralafrikanske republikk egentlig ble behandlet av sine menn.

Yabouza fikk hjelp fra en mannlig fransk forfatter, Yves Pinguilly, (født 1944) til å skrive de første romanene og novellesamlingene sine, men har etter hvert skrevet sine bøker stadig mer på egen hånd. Et hovedtema hos henne er hvordan kvinner i afrikanske land som er blitt enker, fortsetter å bli dominert av sine avdøde ektemenns mannlige slektninger.

Jean-Barthélémy Bokassa, født 30 august 1974, er også en av de yngste forfatterne fra Den sentralafrikanske republikk. Han er et av barnebarna til president Jean-Bédel Bokassa, som senere utropte seg selv til keiser i SAR. Hans mor var den vietnamesiske kvinnen Thien Hue Nguyen som var en av keiser Bokassas mange hustruer.

Jean-Barthélémy Bokassa har til nå publisert fire bøker, tre essays og en roman. To av essayene behandler Bokassa-slektens historie. Blant dem kan nevnes Saga Bokassa (2009, Bokassa-sagaen). Det siste essayet gir en humoristisk skildring av hvordan en lykkejeger forsøker å få innflytelse over en rik, men lettlurt kvinne. Den samme tematikken tar Bokassa opp i romanen sin fra 2010: Erika Flynt ou le recit d'une métamorphose (Erika Flynt eller fortellingen om en forvandling).

En av de mest kjente blant de aller yngste forfatterne fra Den sentralafrikanske republikk er Nasser Balabala Methot Kotagbia, født 29 mars 1992. Han har utgitt en diktsamling og en selvbiografisk fremstilling av sine erfaringer som sentralafrikansk student i Rabat i Marokko. Men han er først og fremst kjent som utgiver av en stor samling moderne lyrikk fra Den sentralafrikanske republik:

Anthologie des poètes centrafricains contemporains (2023). Denne samlingen omfatter tekster av både kjente og ukjente lyrikere, og kritikerne har ikke minst bemerket at Kotagbia i antologien har viet stor plass til kvinnelige diktere.

Denne antologien er særlig viktig fordi den viser at det også finnes en lyriske tradisjon i Den sentralafrikanske republikk. Denne tradisjonen er preget av et fåtall gjennomgående motiver. Det er neppe overraskende at opplevelsen av ensomhet er et av de mest fremtredende motivene i denne lyrikken, for mange av lyrikerne fra Den sentralafrikanske republikk har en sterk følelse av at landet deres er tynt befolket og ikke minst preget av store ørkenområder og lange, øde distanser mellom tettbebyggelsene.

Den sentralafrikanske republikk har lenge manglet et nasjonalt forlagsvesen, og forfatterne i landet har utgitt bøkene sine på forlag i utlandet, hovedsakelig i Frankrike. I den senere tiden er det imidlertid opprettet et forlag i SAR som skal publisere landets unge forfattere. Likevel har mange av disse forfatterne foretrukket å utgi bøkene sine i Frankrike for dermed å nå ut til en større leserkrets.

SAR har ved flere anledninger utgitt frimerker med motiver fra Norge. I anledning OL på Lillehammer utgav landet en frimerkeserie med motiver fra OL-byen sett fra Mesnali samt blant annet motiv fra hvalfangstmonumentet i Sandefjord. Senere på 2000-tallet har SAR gitt ut frimerker med malerier av Edvard Munch (blant annet Skrik) og av J. C. Dahl som motiver. Det er vanskelig å vite i hvilken grad disse frimerkene er utgitt med den hensikt å selges til europeiske samlere, og i hvilken grad de er ment å fortelle SARs egne innbyggere om ulike sider ved europeisk kultur.

• Den sentralafrikanske republikk
• Den sentralafrikanske republikks historie

• Paulette Roulon-Doko et Raymond Doko: La parole pilée; accès au symbolisme chez les Gbaya Bodoé du Centrafrique, Cahiers littérature orale 2009, volume 62.
• Paulette Roulon-Doko: Le conte. Du terrain à l' internet. Cahiers littérature orales 2013, volume 66.
• Mathurin Songossaye: Emergence de la littérature dans l'épopée audiovisuel au Centrafrique, Synergies Afrique des grands lacs 2019 (l).
• Françoise Ugochukwolo: Esclavage et libération chez Goyemide, l'arme de la parole, Annales d' Aequatoria, volume 26, 2005, ,
• Françoise Ugochukwolo: Le silence de la forêt, un roman d'exploration, Annales d'Aequatoria, volume 9, 1988
• Françoise Ugochukwolo: Goyemide and the liberating power of the mind, Nordic jourrnal of African studies, Volume 15 (1), 20