Den sentralafrikanske republikks litteratur

Litteraturen i Den sentralafrikanske republikk er lite omfattende og av forholdsvis ny dato.

Den første forfatteren med røtter i dette landet var René Maran (1887–1960) som ble født på et slaveskip med kurs for Martinique. Som ung bodde han  i ulike afrikanske land før han i 1923 slo seg ned i Frankrike. Maran fikk i 1921 Goncourt-prisen for romanen Batouala, der handlingen foregår i Oubangui-Shari, som var navnet man brukte på Den sentralafrikanske republikk før landet ble selvstendig. Maran regnes som en av de første representantene for Négritude-bevegelsen, men han kritiserte også etter hvert en del av bevegelsens ideer fordi han mente de skapte et bilde av de svartes kultur som var unyansert og preget av klisjeer.

Etter at Den sentralafrikanske republikk fikk sin selvstendighet, fikk landet etter hvert også flere viktige forfattere. Pierre Makombo-Bamboté (1932–2016) regnes som grunnleggeren av landets skriftlige litteratur. Han debuterte med diktsamlingen La poésie intérêt dans l'histoire (1962,  «Diktningen engasjert i historien». I 1970 kom den historiske romanen Princesse Mandapu, av mange regnet som hans viktigste bok. Historien foregår i et oppdiktet afrikansk land som styres av en uforutsigbar diktator. Boken tar opp en rekke temaer og åpner for mange ulike tolkninger. I Déception noire? Le nègre est souriant (2011, «Svart skuffelse? Negeren er smilende» ønsker Bamboté å gjøre opp status for sitt land etter femti års uavhengighet. For ham er det et problem at de minst utviklede afrikanske landene ikke makter å produsere så mye som befolkningen trenger for å opprettholde en forsvarlig levestandard. Derfor er de fremdeles ufrie og avhengige av Europa og USA selv om kolonisystemet formelt er avskaffet.

Til samme generasjon hører også Pierre Sammy-Mackfoy (1935–2014). Han hadde viktige stillinger innenfor landets utdannelsessystem og var undervisningsminister flere ganger. I tillegg til en rekke lærebøker skrev han blant annet L'Odyssée de Mongou (1977, «Mongous store reise» om en ung gutt fra Sentralafrika som blir kjent med verden utenfor sitt eget land. Senere kom en fortsettelse av boken som var mer pessimistisk: Les Illusions de Mongou (2002, «Mongous illusjoner»). Her formidlet Sammy-Mackfoy den allmenne opplevelsen av skuffelse som bredte seg i landet etter at begeistringen over selvstendigheten hadde lagt seg.

Faustin Niamolo (1944–2016) er særlig kjent for J'ai vécu l'enfer Ngaragbo (1976, «Jeg gjennomlevde Ngaragbo-helvetet»). Her skildrer han et av de mest beryktede fengslene som keiser Bokassa brukte for å knekke sine motstandere. Fangene var i første rekke studenter og annen opposisjonell ungdom. Niamolos fremstilling er også kjent for sin humor. Dette er et virkemiddel han bruker bevisst for å gjøre skildringen mindre uutholdelig for leseren.

Etienne Goyemidé (1942–97) skrev en rekke skuespill, men er mest kjent for to romaner. Le silence de la forêt (1984, «Skogens stillhet») forteller om en fransk forsker som reiser til urskogen i Afrika for å studere pygméenes levemåte, og blir overbevist om at deres kultur er vel så bærekraftig som den vestlige. Romanen er blitt filmatisert av hans landsmann Didier Ouenangaré i 2003. Goyemidés andre roman er Le dernier survivant de la caravane (1985, «Den siste overlevende i karavanen»). Den handler om slavehandelen som mulimske nord-afrikanere drev med negere på slutten av 1800-tallet. Han skrev også kortprosa og vant flere priser i afrikanske novellekonkurranser.

Gabriel Danzi (født 1952) er både forfatter og kritiker. Han fikk sitt gjennombrudd med romanen Un soleil au bout de la nuit (1985, «En sol ved nattens ende»). Tittelen er delvis lånt fra Louis-Ferdinand Célines roman Voyage au bout de la nuit (1932, «Reisen til nattens ende»). Her gir Danzi et på samme tid optimistisk og pessimistisk bilde av utviklingen i det moderne Afrika. Hans neste bok, Le bal des vampires (2009, «Vampyrenes ball»)  er en samfunnsskildring preget av stor fantasi og mye humor. Danzi er også litteraturkritiker og har blant annet utgitt en studie om Makombo Bambotés forfatterskap. 

En forfatter som har vakt adskillig oppmerksomhet er Cyriaque Robert Yavoucko (født 1953). I Crépuscule et défi (1979 «Tussmørke og utfordring») skildrer han, fra de innfødtes perspektiv, møtet mellom de opprinnelige beboerne i urskogen og erobrerne fra Europa. De innfødte betraktet de hvite som en slags guder da de kom, men deres fremferd førte til at de snart mistet denne troen. Yavoucko har også skrevet en monografi (1988) om den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong'o, et av de største navnene i dagens afrikanske litteratur.

Det virker som det i Den sentralafrikanske republik nesten ikke finnes forfattere i den yngste generasjonen, og at man ikke ser den samme litterære fornyelsen her som i en del andre afrikanske land. En viktig grunn til dette kan være at landet har opplevd svært store sosiale og politiske konflikter de siste årene. Derfor har forfatterne fra Den sentralafrikanske republikk, også de som her er nevnt, av ulike grunner måttet slå seg ned i andre land i Afrika eller Europa. Selv om disse forfatterne gjerne henter stoff til bøkene sine fra landet de stammer fra, gir de undertiden uttrykk for at de ikke tilhører en bestemt afrikansk nasjonalstat, men at hele Afrika er deres fedreland.

Denne tanken ligger til grunn for tittelen på den politiske aktivisten og skribenten Andrée Blouins selvbiogafi: Hun ble født i Den sentralafrikanske republikk i 1921 og ble tatt fra moren og satt på barnehjem tre år gammel fordi moren var svart og faren hvit. Som voksen kjempet hun i frigjøringsbevegelser sammen med skikkelser som Patrice Lumumba i Kongo og Sékou Touré i Guinea. Senere flyktet hun til Sveits der hun døde i 1986. Tre år før sin død utga hun selvbiografien som bare foreligger på engelsk: My country, Africa («Mitt land, Afrika»)   

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.