fløyte

Detalj av et elfenbensskrin fra Bysants (9. århundre) hentet fra Raymond Meylan: Die Flöte (Bern, 1975)
Fløyte
Av .
Luftstrømmen brytes mot en skarp kant og settes i svingninger. 1: blokkfløyte, 2: tverrfløyte.
Fløyte
Av .
Fra Martin Agricola: Musica instrumentalis deudsch (Wittenberg, 1528)
Fløyter
Av .

Artikkelstart

Fløyte er et musikkinstrument som tilhører treblåserfamilien.

Faktaboks

Etymologi
av middelnedertysk fra gammelfransk

Det er et av verdens eldste instrumenter, og kom sannsynligvis til Europa fra Sentral-Asia. De tidligste avbildningene av fløyter stammer fra 900-tallet, men det er forståelig nok vanskelig å tidfeste både disse og de fragmentene av instrumenter som måtte finnes i europeiske museer og samlinger. Et tynt rør med fire til seks hull kan være så mangt, og det kan til og med være vanskelig å være sikker på at gjenstanden er et musikkinstrument. Det er heller ikke enkelt å skille mellom blokkfløyter og tverrfløyter i middelalderens og renessansens skriftlige kilder, hvor navnet «fløyte» (pipe, fife, flauto, flute, flauste etcetera) kunne bety begge deler. Helt opp til 1700-tallet ble betegnelsene «flauto» og «flute» faktisk mest brukt til å beskrive blokkfløyta.

Felles for alle fløyter er at tonen dannes ved at en luftstrøm treffer en kant og setter i gang svingninger i en luftsøyle i et rør. Denne luftstrømmen kan formes i varierende grad av spilleren. På blokkfløyta og lignende fløyter (gjerne kalt spaltefløyter) presses luften gjennom en vindkanal (eller spalte) før den treffer kanten. På kantfløyter formes luftstrømmen av spillerens lepper. Tonehøyden endres når eventuelle fingerhull på røret åpnes og lukkes og lengden av luftsøylen varieres. Røret kan holdes både på langs (ulike kantfløyter og blokkfløyter) og på tvers (tverrfløyte, traverso, seljefløyte).

Fløyta har en rik historie, nær forbundet med myter og historier fra det gamle Hellas, Romerriket og vår egen europeiske kultur.

Den vakre nymfen Syrinx ble forfulgt av den greske guden Pan. Hun ble reddet da hun ble omskapt til et sivrør, som i sin tur ble til panfløyta. Fra middelalderens Tyskland kjenner vi historien om rottefangeren fra Hameln. Han lokket alle rottene i byen ut i elven med sin uimotståelige fløyteklang. Da han ikke fikk betalt for sin innsats, ledet han på samme måte byens barn inn i en grotte, hvor de forsvant.

Tverrfløyte

Tverrfløyter er fløyter som blåses på tvers. Fløyta brukes i symfoniorkester, janitsjarorkester, korps og som soloinstrument. Den har et omfang på litt over tre oktaver, fra enstrøken C (eller lille H) til firstrøken D.

I renessansen ble fløyta, som så mange andre musikkinstrumenter, laget i flere størrelser, såkalte «familier». En av de første trykte kildene som beskriver ulike typer fløyter, deres omfang og spilleteknikk er Martin Agricolas (Musica instrumentalis deutsch, 1529/1542). Her er fire størrelser avbildet: sopran, alt, tenor og bass. Disse tilsvarer stemmetypene som forekommer i et sangkor, og kombinasjonen fløyte og stemme var høyt verdsatt.

På slutten av renessansen endret fløyta seg fra å være hovedsakelig et ensembleinstrument til å bli et soloinstrument. Renessansefløytene ble stort sett fremstilt av ett sylindrisk rør, men rundt år 1700 fikk dette røret en konisk form både innvendig og utvendig, og fløyta ble gjerne laget i tre eller fire deler. Den fikk også en klaff på fotstykket og ble ganske raskt et favorittinstrument både for amatører og profesjonelle.

På slutten av 1700-tallet og 1800-tallet gjennomgikk fløyta, sammen med de andre treblåseinstrumentene obo, fagott og klarinett, en rivende utvikling. Sentral i denne utviklingen var gullsmeden, komponisten og fløytisten Theobald Boehm (1794–1881). Hans forståelse for instrumentets akustiske og musikalske forutsetninger og hans gjennomgripende endringer av hele konstruksjonen resulterte i modellen han lanserte i 1847 og presenterte på Verdensutstillingen i London i 1851. Fløyta ble fra da av som oftest laget i metall, gjerne sølv, og fremstår som et helt nytt instrument.

I tillegg til den vanlige tverrfløyta av metall, som i dag er å finne i de fleste symfoniorkestre og musikk-korps, er pikkolofløyte og altfløyte også i bruk. Pikkoloen, som fremdeles ofte er fremstilt i tre, er omtrent halvparten så lang som den vanlige fløyta og klinger en oktav høyere. Dens dypeste tone er tostrøken D. Altfløyta er stemt i G og er et transponerende instrument. Dens dypeste tone er lille G.

Fløyte fra 1700-tallet i Norges musikkhøgskoles instrumentsamling.
Fløyte fra 1700-tallet
Av .

Blokkfløyte

I en blokkfløyte dannes tonen ved at luft blåses gjennom et rør og styres mot en kant, også kalt labium. Den andre enden av røret er åpen. Tonehøyden påvirkes ved at rørets lengde endres når åtte fingerhull lukkes og åpnes. Det er vanligvis syv hull på forsiden av instrumentet og ett tommelhull på baksiden.
Av /flickr.
Lisens: CC BY SA 2.0

Blokkfløyte er et svært gammelt musikkinstrument og finnes i mange treslag og i mange former og størrelser. Felles for dem alle er at tonen dannes når luft blåses inn i en vindkanal som dannes ved at en blokk av tre delvis tetter den ene enden av et rør. Denne kanalen styrer luftstrømmen mot en kant, også kalt labium. Den andre enden av røret er åpen. Tonehøyden påvirkes ved at rørets lengde endres når åtte fingerhull lukkes og åpnes. Det er vanligvis syv hull på forsiden av instrumentet og ett tommelhull på baksiden.

Det finnes svært få blokkfløyter fra middelalderen, men instrumentet er avbildet og omtalt i tekster fra 1300-tallet.

Blokkfløytene ble, på samme måte som de andre treblåseinstrumentene, mer og mer dekorative i den utvendige formen mot slutten av 1600-tallet. Den fikk også en mer komplisert boring og utviklet seg til et soloinstrument.

Av forskjellige grunner ble likevel ikke blokkfløyta med på de store endringene de andre treblåseinstrumentene gjennomgikk på slutten av 1700-tallet, da klaffene for alvor gjorde sitt inntog.

De vanligste blokkfløytetypene (fra venstre til høyre): bass, tenor, alt og sopran
Av /Shutterstock.

Fløyter i norsk folkemusikk

Seljefløyter lages ofte om våren, når sevjen stiger og det er lett å skille barken fra veden.
Av /Aktivioslo.no.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Fløyter på langs og på tvers er også mye brukt i norsk folkemusikk. De mest kjente er seljefløyte, sjøfløyte og tussefløyte.

Seljefløyter er barkfløyter av forskjellig utforming som kan lages om våren når sevjen stiger og barken lett lar seg løsne. Seljefløyter er kjent over hele løvskogområdet fra Spania i vest til Korea i øst. Sjøfløyte og tussefløyte hører til blokkfløytefamilien. De ligner på altblokkfløyta og sopranblokkfløyta i størrelse, men har ofte en personlig utforming og skala.

Andre fløytetradisjoner

Fløyter har en sentral plass i mange musikktradisjoner rundt i verden. I Storbritannia og Irland er tin whistle i ulike størrelser mye brukt i folkemusikken. Tverrfløyter av tre er utbredt i irsk folkemusikk og i den cubanske charangamusikken. Quena og panfløyter (sikus, zampoñas) kan høres i folkemusikken i Andesområdet. Panfløyter finnes også i rumensk folkemusikk.

Andre fløyter i betydelige musikktradisjoner er bansuri (indisk klassisk musikk), kaval (Balkanområdet, Hellas og Tyrkia) shakuhachi (Japan) og suling (gamelanmusikken i Indonesia).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Powell, Ardal (2002). The Flute. New Haven and London: Yale University Press

Kommentarer (3)

skrev Jan Sverre Knudsen

Jeg savner navn på noen av de mest kjente fløytene i folkemusikk: tin whistle, quena, kaval. Ellers en veldig fin artikkel.

svarte Hans Olav Gorset

God idé! Da trenger jeg litt tips: Burde vi begrense det til dem som er kjent i Norge? I så fall hvilke?

skrev Jan Sverre Knudsen

De som er mest kjent i Norge er bra. Irsk folkemusikk, balkanmusikk og musikk fra Andesområdet har jo en viss popularitet i Norge. Så da blir det tin whistle, kaval og quena. Og så har du jo panfløytene i Andes som har ulike navn etter område og språk: siku og zampoña er de vanligvis kjent som (sjeldnere: antara). Disse er nevnt i artikkelen panfløyte. De tre jeg nevnte først har ikke egne artikler, det burde de ha. Men til fløyteartikkelen tenker meg bare en setning eller to som nevner disse fløytene og dermed viser hvor utbredt instrumentet fløyte er. Steinar Ofsdal er forresten god på den kinesiske tverrfløyta dizi, men den er vel ikke så kjent i Norge.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg