Fremmedkriger, betegnelse på en privatperson som av ideologiske eller idealistiske årsaker velger å kjempe i væpnede konflikter utenfor sitt eget land, og uten betaling. En fremmedkriger er derfor ikke en leiesoldat som verver seg til krigstjeneste mot betaling.

Fremmedkrigere som begrep er av nyere dato, brukt om frivillige som reiste for å delta i borgerkrigen i Syria. Begrepet brukes i tiltagende grad også internasjonalt, på engelsk som 'foreign fighters'.

Fenomenet er derimot gammelt, men har tidligere mer vært omtalt som 'frivillige' eller frontkjempere. Som nytt begrep er fremmedkriger mest knyttet til terrorgrupper, men ikke kun det. Begrepet er også brukt om frivillige som har sluttet seg til statlige aktører, som regjeringsstyrker, i en borgerkrig, slik tilfellet er i Syria.

Enkelte definisjoner avgrenser fremmedkrigere til å kjempe innenfor et borgerkrigsområde, og ikke som deltakere i internasjonal terrorisme.  

Fremmedkrigere kommer fra en rekke land, og har deltatt i mange væpnede konflikter. En del har en etnisk tilhørighet til landet de reiser til for å kjempe; andre har det ikke. Fenomenet har i moderne tid særlig utspring i den hellige krigen – jihad – mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan på 1980-tallet, og er mest knyttet til muslimske grupper.

FNs sikkerhetsråd vedtok 24. september 2014 en enstemmig resolusjon som oppfordret medlemslandene til å treffe tiltak mot framveksten av fremmedkrigere, i denne sammenheng omtalt som 'foreign terrorist fighters'.

Den ble vedtatt med henvisning til FN-paktens kapittel VII, som autoriserer Sikkerhetsrådet til å godkjenne bruk av makt for å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet, og er bindende for organisasjonens medlemmer.

Det finnes ingen oversikt over antall fremmedkrigere, verken historisk eller nåtidig. I moderne tid har særlig muslimer reist for å delta i flere kriger, ikke minst til Afghanistan, Irak, Jemen, Libya, Somalia og Syria. Overslag over antall fremmedkrigere i Afghanistan er på ca. 10 000; tallet for Syria antas å overgå dette.

Flertallet av fremmedkrigerne i nyere konflikter som i Irak, Libya og Syria kommer særlig fra arabiske og andre muslimske land, inklusive ikke minst Saudi-Arabia, som sammen med blant andre Qatar i utstrakt grad har bidratt til å finansiere væpnede grupper som fremmedkrigere kjemper for.

Mange fremmedkrigere, særlig fra muslimske land, har tidligere krigserfaring, særlig fra Afghanistan, Algerie, Irak, Libya og Tsjetsjenia. Borgerkrigen i Syria har i tillegg tiltrukket seg mange ungdommer fra vestlige land, særlig Nord-Amerika og Vest-Europa, uten tidligere erfaring fra krig.

Også norske statsborgere har i senere år tjenestegjort for militære, islamistiske – og til dels jihadistiske – grupper i flere land. De fleste har deltatt i Syria, og derfra kanskje i Irak, samt i Afghanistan og Somalia. Norske overvåkingsorganer, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Forsvarets etterretningstjeneste (E-tjenesten), offentliggjorde medio 2014 at vel 50 norske borgere til da hadde deltatt i krigen i Syria. Flere var rapportert drept. Det var medio 2015 antatt at minst 70 norske borgere var reist for å delta i krigen. I desember 2016 oppga Utenriksdepartementet at tallet var rundt 100.

De norske fremmedkrigerne har sluttet seg til ulike opprørsgrupper, inklusive de to mest kjente jihadistgruppene, Jabhat al-Nusra (fra 2016: Jabhat Fateh al-Sham) og Den islamske stat i Irak og Syria. Det er også kjent at norske borgere har sluttet seg til den somaliske gruppen al-Shabaab, og en nordmann mistenkes for å ha deltatt i gruppens angrep på Westgate kjøpesenter i Nairobi, Kenya, i 2013. Minst én norsk borger skal i Afghanistan ha deltatt i angrep på den flernasjonale styrken ISAF.

«Fremmedkriger» er foreløpig ikke gitt noen klar juridisk definisjon. I rettslig forstand kan ordet knyttes til begrepet «fremmed krigstjeneste», som er regulert i norsk lov. I henhold til § 133 i straffeloven av 1902 er det straffbart i Norge å rekruttere noen til fremmed krigstjeneste uten Kongens (altså Regjeringens) tillatelse, og § 128 gjør det straffbart å rekruttere noen til «militær virksomhet for en fremmed stat». Etter en fullmaktslov fra 1937 kan Kongen (altså Regjeringen) utferdige forbud mot at noen i Norge lar seg verve til fremmed krigstjeneste, eller mot at noen reiser fra Norge til et fremmed land for å delta i krig eller væpnet konflikt.

Regjeringen la i juni 2014 fram en handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som ett av tiltakene etter terrorangrepene 22. juli 2011. I kjølvannet av denne – og vesentlig med referanse til krigen i Syria – ble det reist en diskusjon om hvorvidt deltakelse i militær aktivitet til fordel for grupper som ikke representerer en stat eller ikke har noen form for folkerettslig status, skal forbys. Til nå har slik deltagelse ikke vært forbudt. De fleste handlinger begått av fremmedkrigere i en væpnet konflikt vil imidlertid være straffbare etter gjeldende rett. I juli 2014 fremmet Justis- og beredskapsdepartementet et forslag om generell kriminalisering av fremmedkrigere, definert som noen som deltar i militær virksomhet i en væpnet konflikt uten å tilhøre en statlig styrke. Forslaget har vært på høring, men ligger fortsatt til behandling i departementet.

Diskusjonen om hvorvidt fremmedkrigsvirksomhet bør forbys, er særlig knyttet til den fare norske sikkerhetstjenester ser ved fremmedkrigeres tilbakekomst til Norge. Det er fryktet at en ytterligere radikalisering under oppholdet i krigssonen, så vel som militær erfaring, kan medføre at enkeltpersoner kan gjennomføre terrorhandlinger i Norge eller mot andre vestlige mål, enten det er på oppdrag for en organisasjon eller etter eget forgodtbefinnende.

Fremmedkrigere er ikke et nytt fenomen, og studier påpeker at slike frivillige har deltatt i minst 70 væpnede konflikter, i alle verdensdeler, siden 1815. I omfang har det i nyere tid særlig tiltatt etter krigene i Afghanistan fra 1980-tallet.

Også norske borgere har tidligere sluttet seg til utenlandske styrker, inklusive ikke-statlige aktører som under den spanske borgerkrigen – hvor utenlandske frivillige var organisert i internasjonale brigader. Også under Palestina-krigen i 1948 reiste mange frivillige fra en rekke land, herunder Norge; de fleste for å kjempe sammen med den nye staten Israel. Nordmenn har også meldt seg som frivillige i andre konflikter, eksempelvis i den finske vinterkrigen; et stort antall deltok som frontkjempere i tyske styrker under den andre verdenskrig.

Nordmenn har også vervet seg som leiesoldater og gått inn i regulære militære styrker som den franske Fremmedlegionen.

  • Hegghammer, Thomas (2014). «Norske fremmedkrigere i går og i dag.» Norsk statsvitenskapelig tidsskrift 30, 4.
  • Lia, Brynjar og Petter Nesser (2014). «Norske muslimske fremmedkrigere.» Nytt Norsk Tidsskrift 4.
  • Malet, David (2013). Foreign Fighters: Transnational Identity in Civil Conflicts. New York: Oxford University Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.