Av /Reuters/NTB. Begrenset gjenbruk

Afghanistans samtidshistorie

Barn i Kabul (2018)
Barn utenfor deres leirehus i Kabul i november 2018. UNICEF anslo til dette tidspunktet at 3,7 millioner afghanske barn ikke hadde tilgang til skoleutdannelse, både på grunn av den utrygge sikkerhetssituasjonen i landet og på grunn av fattigdom.

Artikkelstart

Krig og konflikt har preget Afghanistans nære historie. I 1973 ble kongen avsatt i et kupp, og i 1979 ble landet invadert av Sovjetunionen. Etter at den sovjetstøttede demokratiske republikken Afghanistan brøt sammen i 1992, ble Afghanistan kastet ut i en borgerkrig mellom konkurrerende mujahedin-krigsherrer.

Den islamske fundamentalistiske bevegelsen Taliban dukket etter hvert opp som en styrke som var i stand til å bringe orden til landet. Taliban proklamerte Afghanistan som et islamsk emirat i 1996, og fra 2000 kontrollerte Taliban mesteparten av landet.

Osama bin Laden, lederen for terroristnettverket al-Qaida, fikk bruke Afghanistan som fristed for treningsleirer for sine krigere og ble en viktig støttespiller for Taliban-regimet. 7. oktober 2001 startet USA bombing i Afghanistan etter terrorangrepet på USA 11. september samme år som al-Qaida sto bak. USAs invasjon sørget for Talibans fall, men gruppen bygde seg etter hvert opp igjen og tok tilbake makten i landet etter at utenlandske styrker trakk seg helt ut i august 2021.

Invasjonen i 2001

Afghanistan-krigen
Bilde datert 18. november 2001 som viser soldater fra Nordalliansen som ser på eksplosjonen etter at et amerikansk bombefly har sluppet bomber over Taliban-stillinger i nærheten av landsbyen Khanabad, i Kunduz-provinsen, nord i Afghanistan.
Afghanistan-krigen
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk
Jakten på al-Qaida-leder Osama bin Laden preget den første delen av invasjonen av Afghanistan. Bin Laden ble imidlertid ikke funnet før i mai 2011 da han ble drept i en amerikansk operasjon i Abottabad i Pakistan.
/AP/NTB.

Terrorangrepet i 2001 kostet nesten 3000 mennesker livet. Lederen for al-Qaida, Osama bin Laden, ble antatt å være hovedmann bak angrepet. Allerede før angrepet 11. september innså Taliban-ledelsen at deres samarbeid med Osama bin Laden kunne gi dem problemer, men blant annet fordi USA ikke anerkjente Taliban var det umulig å få til en dialog om hva som skulle gjøres med bin Laden.

Etter terrorangrepene krevde amerikanske myndigheter al-Qaida-lederen utlevert, men Taliban avviste dette med henvisning til at det ikke forelå bevis for bin Ladens delaktighet i angrepene. Taliban foreslo at organisasjonen Den islamske konferanse skulle få vurdere rettslige tiltak mot bin Laden, men forslaget ble avvist som lite troverdig av USA. Taliban foreslo også at bin Laden skulle stilles for en afghansk domstol, forutsatt at det ble fremlagt bevis mot ham. På amerikansk hold ble også dette forslaget avvist.

I oktober 2001 ble en omfattende USA-ledet militæraksjon, Operation Enduring Freedom (OEF), iverksatt i Afghanistan. Målet var å ramme al-Qaida og Taliban, som ble ansett som medskyldige fordi de hadde latt al-Qaida bruke landet som operasjonsbase. Aksjonen startet med etterretning og militær mobilisering og fortsatte fra 7. oktober med bombetokt. I første rekke var disse rettet mot områder hvor man antok at Taliban og al-Qaida hadde sine baser. Militæraksjonen fikk fullmakt fra FN og bred internasjonal støtte, og flere NATO-land bisto med militært utstyr og personell. Dette gjaldt blant annet Norge.

USA ga gradvis militær støtte til Nordalliansen, en paraplyorganisasjon av flere grupper som kjempet mot Taliban-regimet. I løpet av én måned var store deler av Talibans styrker nedkjempet og tatt av dage, andre deler overga seg. Nordalliansen fikk kontrollen med Kabul 12. november. Osama bin Laden ble imidlertid ikke lokalisert; han la ut på en flukt som etter hvert førte ham og familien til Abottabad i Pakistan.

Ny regjering

Grunnlaget for en ny afghansk stat og nye demokratiske institusjoner ble lagt på en internasjonal konferanse i regi av FN i Bonn i desember 2001. En afghansk interimregjering ledet av Hamid Karzai og en loya jirga, et tradisjonelt tingmøte som skulle velge statsoverhode og overgangsregjering, ble utpekt. Det ble bestemt at president- og parlamentsvalg skulle holdes innen to år etter opprettelsen av overgangsregjeringen.

Samtidig fortsatte de militære aksjonene i Afghanistan, med såkalte «koalisjonsstyrker» på rundt 11 500 mann, som jaktet på bin Laden og rester av Taliban-militsen. Aksjonene var ledet av USA, men fikk støtte fra andre NATO-land. Norge deltok i en seksmåneders periode med F-16 kampfly fra en base i Kirgisistan, samt med mindre spesialenheter i koalisjonsstyrkene frem til høsten 2003.

Ved siden av USAs koalisjonsstyrker opererte en NATO-ledet internasjonal styrke, ISAF (International Security Assistance Force). ISAF ble i desember 2001 utstasjonert i Kabul for å beskytte den provisoriske regjeringen og opprettholde orden. ISAF fikk senere et utvidet landsdekkende mandat.

Ny grunnlov

I 2004 fikk Afghanistan ny grunnlov. Det ble etablert en presidentstyrt statsform med en todelt nasjonalforsamling; Overhuset (Meshrano Jirga) og Underhuset (Wolesi Jirga). Valg på president og nasjonalforsamling ble holdt i henholdsvis 2004 og 2005. Hamid Karzai ble valgt til president gjennom et demokratisk valg i 2004. Valgdeltakelsen var på 70 prosent og et høydepunkt i Karzais presidentkarriere.

Parlamentsvalgene i 2005 var mer problematiske, og tidligere militskommandanter og personer tilknyttet de gamle mujahedinpartiene sikret seg raskt tilgang til komiteer og ledende posisjoner i nasjonalforsamlingen.

Grunnloven i Afghanistan slo fast at landet bestod av 34 provinser og 398 distrikter, med en desentralisert administrasjon. Styringsstrukturen var imidlertid svak, uten separate budsjetter på provins- eller distriktsnivå. Makt ble sentralisert og personfokusert. Provinsguvernører (Wali) og distriktsguvernører (Uluswal) ble nominert av presidenten og var under hans autoritet. De sentrale ministeriene i Kabul hadde liten kapasitet til å levere tjenester til lokalbefolkningen utenfor hovedstaden.

Grunnloven ga et rettslig rammeverk for å fremme menneskerettigheter. Grunnloven ga kvinner like rettigheter til å stemme ved valg og garanterte kvinner 25 prosent av setene i nasjonalforsamlingen. I 2005 utgjorde kvinner 68 av 249 medlemmer i underhuset og 23 av 102 medlemmer i overhuset, delvis takket være et kvotesystem. Men kvinnene utgjorde ikke en samlet gruppe og ble dominert av konservative og religiøse krefter.

Internasjonale organisasjoner som ønsket å fremme kvinnenes stilling, understreket regjeringens forpliktelser under FNs menneskerettighetserklæring og FNs kvinnekonvensjon (CEDAW). Etter lang diskusjon ble loven om å forby vold mot kvinner, blant annet etter påtrykk fra Norge, signert av Karzai i 2009.

Narkotikaøkonomi

Afghanske opiumbønder høster valmuer i Helmand-provinsen i 2009.
/AP/NTB.

Mens Karzai-styret, med utenlandsk bistand, forsøkte å bygge opp igjen statlige styringsorganer, var forholdene usikre og farlige i deler av landet. I flere provinser var det tidlig lovløse tilstander med rivaliserende krigsherrer som utkjempet blodige kamper, og senere inntok Taliban store deler av landsbygda. Narkotikatrafikk og annen kriminalitet viste en sterkt økende tendens. Dramatisk vekst i opiumproduksjonen vakte særlig bekymring.

I 2007 utga United Nations Office on Drugs and Crime (UNODC) en rapport som viste at inntektene fra narkotikahandelen utgjorde 53 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Kreftene bak narkotikaøkonomien var mange og mektige, og narkomafiaens nettverk strakte seg langt inn i afghansk regjering, politi og rettsvesen. Narkotikasektoren representerte en enorm illegal maktstruktur som holdt liv i kriminalitet, korrupsjon og vold og som undergravde statsbyggingsprosessen.

Disse maktstrukturene, som gradvis også inkluderte Taliban, var årsak til at omfattende internasjonal støtte og tiltak for å avgrense produksjonen hadde liten effekt. Produksjonen og eksporten økte, og 2017 ble et rekordår for areal under dyrking, ifølge UNODC. BBC oppga i 2019 at 95 prosent av heroinen som kom til Europa, var produsert av afghansk opium.

Bruk av opiater utgjør også et stort problem i Afghanistan. Ifølge UNODC var 2,56 prosent av den afghanske befolkningen avhengige i 2015.

Gjenoppbygging og utenlandsk støtte

Norske hurtig reaksjonsstyrker (QRF) patruljerer utenfor Mazar-i-Sharif nord i Afghanistan, 22. september 2006.
/SCANPIX.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Perioden fra 2002 til 2005 var preget av framgang i bygging av institusjoner i Afghanistan. Regimeskiftet utløste et ønske fra FN og det internasjonale samfunnet om å støtte den afghanske statsbyggingen. I mars 2004 ble det avholdt en konferanse i Berlin der afghanske myndigheter presenterte en overgangsplan for landet etter konflikten. På konferansen forpliktet givere – en rekke land og organisasjoner – seg til å gi økonomisk støtte til rehabiliterings- og rekonstruksjonsprosjekter i løpet av en treårsperiode (2004–2007). Påfølgende internasjonale konferanser skulle tilføye nye og økende bevilgninger til det afghanske militæret og til sivil utvikling og forvaltning.

Den utenlandske bistanden var tidlig med på å skape avhengighet, og en stor del av midlene ble i de første årene kanalisert utenom afghanske myndigheter. Økonomien ble likevel mer stabil og finanssystemet styrket, og programmer for sosial utvikling, spesielt innen helse og utdanning, ble iverksatt. Både narkotikaøkonomien, den kraftige veksten i utenlandsk bistand og økningen i kontrakter gitt av utenlandske organisasjoner og militære styrker, førte imidlertid til utbredt korrupsjon. Karzai prioriterte ikke å iverksette inngripende antikorrupsjonstiltak eller å avsette korrupte ministre. Av 180 land vurdert av Transparency International for korrupsjon i offentlig sektor i 2021, ble Afghanistan rangert som nummer 174. Den omfattende korrupsjonen forkludret statsbyggingsprosjektet og ble en viktig mobiliseringsfaktor for Taliban.

Styrket Taliban og økt konflikt

Taliban, som framsto som nedkjempet i 2004, omgrupperte seg i grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan, og konflikten intensiverte igjen i 2005. Fra 2006 ble det åpenbart at Taliban hadde bygget opp betydelig militær kapasitet. Utvidelsen av ISAFs operasjonsområde til sørlige og østlige områder av landet møtte uventet sterk motstand, og økningen av internasjonale og nasjonale soldater styrket konfliktnivået. Mange pashtunere mente de kjempet mot en okkupasjon av fremmede styrker i møte med ISAF. Taliban-opprøret hadde også støtte i nabolandet Pakistan, som ønsket å opprettholde Taliban som politisk aktør, selv om forholdet var komplisert.

Etter reduksjon i internasjonale styrker i 2014 gjennomførte Taliban bakkeoffensiver som sikret større territorial kontroll, inkludert i nordlige deler av Afghanistan. De benyttet også i større grad selvmordsangrep i Kabul og mot regjeringsstyrkene. Amerikanske kilder oppga at Taliban i 2018 kontrollerte eller hadde innflytelse over nær 60 prosent av landsbygda.

I takt med den militære opptrappingen og etableringen av en avdeling av den Islamske Staten (IS) i 2015, omtalt som Khorasan Group, økte også de sivile tapene. UNAMA rapporterte i 2018 om 1729 drepte og 3476 skadde.

Nasjonal strategi for utvikling

I 2008 ble Afghanistans første nasjonale utviklingsstrategi (Afghanistan National Development Strategy, ANDS 2008–2013) godkjent av parlamentet. Dette var den første av en serie nasjonale strategier utviklet for å møte landets behov som en nasjon. Strategien skulle blant annet gi en plan for å redusere fattigdom (Poverty Reduction Strategy Paper), bidra til en «afghanisering» av styret i landet og gi en overgang til stabilitet, bærekraftig vekst og utvikling.

Hovedpilarene i strategien var satsing på sikkerhet, godt styresett, lov og rett, menneskerettigheter og økonomisk og sosial utvikling. Seks tverrgående områder ble definert som sentrale for å kunne nå Afghanistans «tusenårsmål»: narkotikabekjempelse, anti-korrupsjonsarbeid, kapasitetsutvikling innen de fleste sektorer, likestilling mellom kjønn, bærekraftig natur- og ressursforvaltning og regionalt samarbeid. Kostnaden var beregnet til 50 milliarder amerikanske dollar, hvorav 87 prosent ble forventet fra det internasjonale givermiljøet.

Valg i 2009 og 2010

Hamid Karzai
Hamid Karzai vinker til tilhengere etter å ha stemt på rådsforsamlingen, kalt Loya Jirga, i Kabul 13. juni 2002 da han ble valgt til midlertidig president i Afghanistan.
Hamid Karzai
Av /Reuters/Scanpix.
Lisens: Begrenset gjenbruk

En ny valgrunde på president og provinsråd ble avholdt i 2009. Selv om presidentvalget var omdiskutert, ble Hamid Karzai gjenvalgt til en andre og siste periode som president. I september 2010 ble valg til nytt parlament avholdt. For første gang ble valgene gjennomført av Afghanistans uavhengige valgkomité, Independent Election Commission (IEC).

Parlamentsvalget i 2010, og den senere innsettelsen av parlamentet, forårsaket spenninger mellom etniske grupper etter beskyldninger om valgfusk, spesielt i sørlige deler av landet. Det ble hevdet at landets største etniske gruppe, pashtunerne, ble gitt en for liten representasjon, noe som nesten førte til konstitusjonell krise.

Kabulprosessen i 2010

2010 ble et viktig år for Afghanistan. I januar ble det avholdt en konferanse i London, med Storbritannia, FN og afghanske myndigheter som vertskap, hvor utenriksministre og representanter fra mer enn 70 land og internasjonale organisasjoner møttes. Det ble enighet om å prioritere de viktigste målene i strategien fra 2008 (ANDS).

Oppfølgingen skjedde på en internasjonal konferanse i Kabul i juli samme år. Den resulterte i utviklingen av 23 nasjonale prioritetsprogrammer (NPPs) med målsetting om bedre økonomisk vekst og jobbskaping. Senere samme år startet NATO-møtet i Lisboa diskusjoner om å redusere tilstedeværelsen av internasjonale militære styrker i Afghanistan.

Tilbaketrekking av styrker

Den regionale «Istanbulprosessen» startet i 2011. Den resulterte i at 13 land ble enige om å støtte Afghanistan i utviklingen av en rekke aktiviteter for å stabilisere landet innen 2014, året da det var forventet at de utenlandske militære styrkene trakk seg ut. Målsettingen var blant annet å bekjempe narkotikahandel, terrorisme, fattigdom og ekstremisme, foruten å bli enige om en plan som omfattet alt fra bygging av veier og jernbane til styrkede grensekontroller. På et møte i Kasakhstan i 2013 ble det vedtatt en erklæring som støttet tilbaketrekning av de internasjonale styrkene innen 2014.

NATO-alliansen ønsket å trekke tilbake utenlandske styrker innen slutten av 2014. I 2011 begynte ISAF prosessen med overføring av sikkerhetsansvar til afghanske styrker (Afghan National Security Forces) og politi, senere fulgt opp på NATO-konferansen i Chicago i 2012. Dette førte til at både myndigheter og internasjonale partnere i større grad vektla forutsetningene for langsiktig utvikling. På en konferanse i Tokyo samme år ble de involverte partene enige om at omfattende støtte fra internasjonale giverland var nødvendig de neste fire årene. De fleste forpliktelsene gjaldt områder innen godt styresett, lov og rett, økonomisk ansvarlighet og sosial og økonomisk utvikling.

Presidentvalg i 2014 og 2019

Ashraf Ghani var president da Taliban kom tilbake til makten sensommeren 2021. Ghani flyktet fra Kabul og dukket senere opp i Abu Dhabi.
/AP/NTB.

I april 2014 ble Afghanistans tredje presidentvalg avholdt. Ashraf Ghani ble erklært som vinner, men valget ble omstridt og etterfulgt av protester fra Abdullah Abdullah, den nærmeste konkurrenten til presidentvervet. Etter en USA-ledet forhandling, og en langvarig prosess, ble Ghani utnevnt til president. Abdullah fikk en nyoppnevnt posisjon som Chief Executive Officer (i praksis statsminister, en posisjon som ikke finnes i den afghanske grunnloven).

Prosessen reduserte imidlertid det afghanske folkets tillit til myndighetene og svekket statlige institusjoner ytterligere. Etablering av samlingsregjeringen «National Unity Government» forhindret politisk kollaps, men etablerte samtidig en maktstruktur med uklare ansvarsforhold og førte til interne maktkamper.

I 2014 trakk ISAF sine internasjonale styrker ut fra alle militærbaser og overførte ansvaret for nasjonal sikkerhet til afghanske sikkerhetsstyrker og myndigheter. Til tross for opplæring og trening forble det afghanske militæret svakt og helt avhengig av internasjonale kontraktører for vedlikehold og reparasjon av militært utstyr.

I 2015 møttes Ghani, Abdullah og president Barack Obama i USA. Etter dette kunngjorde Obama ny enighet om fortsatt tilstedeværelse av 10 000 soldater inntil 2016, i motsetning til 5000, som tidligere avtalt.

Ved presidentvalget i september 2019 var igjen Ghani og Abdullah kandidater og begge anklaget hverandre for valgjuks. Selv om under 20 prosent av de stemmeberettigede deltok i valget, kom de endelige resultatene først i februar 2020. Da ble det oppgitt at Ghani vant med 50,64 prosent av stemmene. Abdullah aksepterte ikke dette; han lot seg innsette som president samme dag som Ghani og etablerte en parallell administrasjon. Den politiske krisen ble først løst ved inngåelse av en maktdelingsavtale i mai 2020, der Abdullah fikk ansvar for fredsprosessen med Taliban.

Fredsforhandlinger med Taliban

Taliban-krigere inntok Kabul igjen i august 2021 og overtok med kontrollen over det meste av Afghanistan - knapt 20 år etter at USAs invasjon jaget dem fra makten.
/AP/NTB.
Amerikanske og tyrkiske soldater hjelper et barn under evakueringen fra den internasjonale flyplassen i Kabul 20. august 2021.
Reuters/NTB.

Til tross for store sivile og militære investeringer i Afghanistan økte Talibans innflytelse og støtte i flere provinser. Dette skyldtes blant annet folks misnøye med myndighetenes politikk, fattigdom, utbredt korrupsjon, mangel på lov og rett og motstand mot vestlig innflytelse. En annen årsak var at afghanske sikkerhetsstyrker ikke klarte å bidra til styrket sikkerhet og beskyttelse av lokalbefolkningen i en periode med økende misnøye og spenning.

I 2010 opprettet daværende president Karzai «Afghanistans øverste fredsråd» (The Afghanistan High Peace Council, HPC) for å lede forhandlingene med Taliban. Medlemmene omfattet også tidligere Taliban-medlemmer. Rådet spilte en viktig rolle i det innledende forsøket på formelle og uformelle samtaler med opprørsgruppene for forsoning og reintegrering.

Talibans politiske kontor ble i 2013 opprettet i Qatars hovedstad Doha i forbindelse med fredssamtalene med afghanske myndigheter. Flere forsøk på forhandlinger førte imidlertid ikke fram, blant annet på grunn av splittelser innad i Taliban. Inntil 2015 styrte en relativt enhetlig gruppe innen Taliban sine operasjoner i Afghanistan fra grenseområdene i Pakistan, med base i Quetta. Bekreftelsen om Mohammad Omars død i 2015 og innsettelse av ny leder, Akhtar Mohammed Mansour, førte til økte spenninger i organisasjonen.

I 2016 ble firergruppen, «The Quadrilateral Coordination Group» (QCG), bestående av representanter fra Afghanistan, Kina, Pakistan og USA, dannet for å gjenopplive fredsprosessen mellom afghanske myndigheter og Taliban. Første møte ble holdt i Islamabad i januar. Samtalene ga lite resultat. Splittelsen i Taliban ble ytterligere intensivert etter at den nye lederen, Akhtar Mohammed Mansour, ble drept i et droneangrep i Pakistan i 2016, og Hibatullah Akhundzada ble valgt til ny leder i Taliban. Akhundzada er en religiøs lærd, kjent for å gi offentlige uttalelser som rettferdiggjør både Talibans eksistens og gruppens kamp mot den afghanske regjeringen og tilstedeværelsen av utenlandske styrker i landet.

Etter at han ble innsatt som amerikansk president i 2016 gikk Donald Trump raskt i gang med å iverksette sine løfter om å avslutte USAs deltagelse i krigene i Afghanistan og Irak. Ledet av spesialutsending Zalmay Khalilzad ble direkte forhandlinger iverksatt med Talibans Doha-kontor i 2018, til sterke protester fra president Ghani, men med støtte fra Kina og Russland. 29. februar 2020 ble en tilbaketrekningsavtale signert mellom USA og Taliban, der USA forpliktet seg til å trekke ut alle internasjonale styrker innen 1. mai 2021. Taliban på sin side forpliktet seg til å forhindre at Afghanistan igjen ble brukt som base for terrororganisasjoner og til å starte direkte fredsforhandlinger med den afghanske regjeringen. Joe Biden videreførte avtalen da han ble innsatt som USAs president i januar 2021, men den endelige datoen for å trekke ut styrkene ble endret til symboltunge 11. september 2021, på dagen 20 år etter terrorangrepene i 2001. På tross av flere forsøk førte ikke de direkte forhandlingene mellom den afghanske regjeringen og Taliban fram. I takt med reduksjonen av internasjonale militære styrker økte Taliban fra mai 2021 det militære presset mot afghanske styrker, og sommeren 2021 inntok de flere viktige byer.

15. august 2021 ble Kabul omringet av styrker fra Taliban. President Ghani og hans nære medarbeidere valgte flukt fremfor forhandlinger eller overgivelse. Med dette kollapset den afghanske republikken. Hæren og politiet la ned sine våpen og overlot Kabul – og Afghanistan – til Taliban. En omfattende evakuering av internasjonale styrker, ambassadeansatte og afghanere tilknyttet regjering, hær og sivilsamfunn ble iverksatt fra flyplassen i Kabul. De siste amerikanske styrkene forlot flyplassen 30. august 2021.

Sosial utvikling og fattigdom

Afghanske kvinner
I en undersøkelse fra Oxfam i 2011 oppga 87 prosent av afghanske kvinner at de hadde blitt utsatt for fysisk vold, voldtekt og/eller tvangsekteskap.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

UNDPs Human Development Index (HDI) viste at bistandsinnsatsen i perioden 2001–2014 hadde gitt noen målbare resultater. Infrastruktur, tilgang til helsetjenester, utdanning og mat var i 2014 langt bedre enn i 2001. Levealderen hadde økt, og mødre- og barnedødelighet var betydelig redusert. Flere barn hadde tilgang til utdanning enn noen gang tidligere i afghansk historie.

Afghanistan har en svært ung befolkning, ifølge ILO er 68 prosent av innbyggerne under 25 år. Arbeidsledigheten i denne gruppen er svært høy. Fattigdom, arbeidsledighet, konflikt og håpløshet fører til at mange unge arbeidsledige menn emigrerer.

Den økonomiske veksten frem til 2012 løftet mange afghanere ut av fattigdom. Men veksten var ulikt fordelt og mye av den basert på vestlig tilstedeværelse. Politisk ustabilitet og tilbaketrekning av utenlandske styrker bidro til kraftig reduksjon i økonomisk vekst. Andelen fattige i befolkningen var ifølge UNDP 59 prosent i 2015, men i mars 2022 anslo UNDP at 97 prosent av afghanerne kunne havne under fattigdomsgrensen i løpet av året. Andre FN-organisasjoner oppgir samtidig at 22 millioner, nesten halve befolkningen, var avhengig av humanitær støtte for å overleve.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Eide, Kai (2010). Høyt spill om Afghanistan. Cappelen Damm.
  • Suhrke, Astrid (2011). Eksperimentet Afghanistan : Det internasjonale engasjementet etter Taliban-regimets fall, Spartacus.
  • NOU 2016:8 (2016). En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg