Salafisme viser til en moderne puritansk og reformistisk tilnærming til islam som legger avgjørende vekt på å vende tilbake til en bokstavelig tolkning av de islamske grunnlagstekster Koranen og hadith og ønsker å «renske» islamsk tro og praksis for det som anses som «ikke-islamske» elementer.

Det råder imidlertid betydelig forvirring så vel blant forskere som blant muslimer selv om hva begrepet salafisme refererer til,1 hvilke islamske trosoverbevisninger som er karakteristiske for salafisme (al-salafiyya på transliterert arabisk), og hvilke muslimer som kan anses som salafister (al-salafiyyun).

Utfordringen i å studere og analysere salafismen er den islamske strømningens sammensatte og fragmenterte karakter.I Norge er både den såkalte Profetens Ummah og den muslimske ungdomsbevegelsen Islam Net tilhengere av ulike salafistiske retninger.

Som et utgangspunkt refererer begrepet salafisme til de såkalte al-salaf al-salih eller de ‘rettroende forfedrene’. Det eksisterer ingen enighet om nøyaktig hvem de ‘rettroende forfedrene’ var blant sunni-muslimer,2 men det er i utgangspunktet et begrep som brukes om de ‘rettroende forfedrene’ i de første tre generasjonene etter profeten Muhammads død. Det inkluderer de såkalte al-sahaba, profeten Muhammads samtidige og nærmeste følgesvenner, al-tabi‘un, tilhengerne av al-sahaba og al-tabi‘i al-tabi‘in, tilhengerne av tilhengerne.

Til støtte for dette synet refererer salafister ofte til en autoritativ hadith (hadith qudsi) nedtegnet av Sahih al-Bukhari (8:76:437), hvor det berettes at Profeten selv en gang skal ha karakterisert folk av sin egen generasjon og de to etterfølgende generasjonene som «de beste blant folk».3 Denne tidsepoken regnes av troende muslimer flest som en islams «gullalder», hvor muslimer i kraft av deres nærhet til den koranske åpenbaringen og Profetens eksempel levde i pakt med Guds (Allahs) påbud, og anses følgelig som en rettesnor for muslimers tro og livsførsel for all ettertid.

Salafister fremholder ofte at deres islamske trosoverbevisninger og praksis – og deres alene blant muslimer – er identiske med de første generasjonenes trosoverbevisning og praksis. Salafismens appell blant muslimer er følgelig blant annet knyttet til en idé om salafismen som den første og dermed «autentiske» utgaven av islam, og at salafister kan gjøre krav på å representere den «rette» islamske tro.

Salafister utmerker seg ved en tilnærming til de islamske grunnlagstekstene som er preget av bokstavtro (literalisme), og en prinsipiell avvisning av tilnærminger til islamsk tro og praksis som legger vekt på fortolkning og fornuftsbaserte argumenter. Grunnlagstekstene er Koranen og Profetens sunna, slik denne er nedfelt i autoriserte beretninger om Profetens liv og virke, hadith. 

Denne bokstavtro tilnærmingen til religiøse grunnlagstekster er noe salafismen deler med det en del forskere velger å karakterisere som fundamentalistiske bevegelser i ulike religioner. Selv om mange salafister vil avvise at deres egen tilnærming også er basert på en fortolkning av islamsk tro og praksis som er forankret i tid og sted, er det imidlertid liten tvil om at også de, som troende muslimer flest, er involvert i en forankret fortolkning av islamsk tro og praksis.

Selv om salafismen i moderne tid har mye til felles med islamismen, er det også mye som skiller salafisme fra islamisme. Salafisme kan derfor ikke utelukkende karakteriseres som en utgave av islamisme.

Salafister er for eksempel generelt sett langt mer opptatte av islamsk doktrine, og langt mer kritiske til for eksempel sufisme enn islamister.4 

Overbevisningen om at salafismen representerer en over-historisk islamsk autentisitet (asala) er noe salafismen deler med svært mange moderne puritanistiske reformbevegelser i islam.

Salafister anser seg ofte som «reddet sekt» (al-firqa al-najiya) som har en privilegert tilgang til sannheten og en overlegen kunnskap (ilm) om kildene til islam.5 Begrepet kan av denne grunn også anvendes av så å si enhver bevegelse som ønsker å hevde at den er forankret i islamsk autentisitet.

Det har vært fremholdt at salafismen kan spores helt tilbake til grunnleggeren av den såkalte Hanbali-lovskolen i sunni-islam, Ahmad ibn Hanbal (d. 855). Forskere har også påvist at begrepet salafiyya forekommer i en fatwa av den klassiske islamske lærde Ibn Taymiyya (d. 1328).6 Det betyr imidlertid ikke at det finnes avgjørende bevis for at salafismen som sådan eksisterte i middelalderen. Salafismen må derfor anses som en utpreget moderne bevegelse og orientering innen sunni-islam.

Et kompliserende element i den akademiske litteraturen om salafisme er at begrepet i islam-forskningen lenge ble brukt om den bevegelsen som utgikk fra arbeidene til islamske modernister som Jamal al-Din al-Afghani (1838-1897),7  Rashid Rida (1865-1935)8 og Muhammad ‘Abduh (1849-1905)9 på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Al-Afghani, Rida og ‘Abduh var opptatte av at samtidens muslimske samfunn, som var underlagt vestlig kolonistyre, måtte komme på høyde med vestlige samfunn, og mente alle at middelet for å oppnå dette var at muslimer måtte vende tilbake til de islamske grunnlagstekstene. Denne kretsen brukte da også begrepet salafisme om sin egen islamske tenkning.

Det er imidlertid et avgjørende skille mellom den moderne kretsens tenkning, som er blitt referert til som en «opplyst salafisme» (al-salafiyya al-tanwiriyya): den er verken er anti-rasjonalistisk, spesielt bokstavtro i sin tilnærming til islamske grunnlagstekster eller særlig puritansk i sin teologi.10

I vår tid er trolig den sveitsiskfødte filosofen og Oxford-professoren Tariq Ramadan (1962-) den fremste representanten for denne formen for salafisme, som ut ifra enhver rimelig betraktning er langt mer liberal i ulike spørsmål enn det som her skal forstås som salafisme. Ramadan beskriver seg selv som en «reformistisk salafist».

I vår tid har begrepet salafisme først og fremst kommet til å henvise til det Lauzière har karakterisert som «en betegnelse sunni-puritanere anvender for å beskrive sin tilnærming til islam». Begrepet forstås vanligvis som å henvise til en rigorøs overbevisning og en religiøs metodologi som deler en familielikhet med wahhabismen og det religiøse etablissementet i Saudi-Arabia».11

Saudiarabere selv har også lenge brukt betegnelsen salafisme om den dominerende fortolkningen av islamsk tro og praksis i Saudi-Arabia,12 snarere enn betegnelsen wahhabisme, som i tillegg til å anses som nedsettende også antyder at man etterlikner den islamske skriftlærde Muhammad ibn al-Wahhab (1703-1792-), snarere enn profeten Muhammad og hans «rettroende etterfølgere» i synet på islamsk tro og lære. Selv om man skal være forsiktig med å overdrive betydningen av dette, er det et faktum at det har funnet sted en omfattende saudi-arabisk finansiering av salafistisk litteratur og infrastruktur i land over hele verden siden 1970-tallet.13 

Det hersker liten tvil blant forskere om at betegnelsen salafisme kan gi betydelig status og legitimitet i kraft av at den gir assosiasjoner til doktrinær puritanisme blant mange sunnimuslimer.14 I hvilken grad selve begrepet salafisme gir status og legitimitet avhenger imidlertid også av politisk, sosial og historisk kontekst. I Norge ser man blant annet at muslimske bevegelser med salafistisk orientering, som Islam Net, etablert i 2008, har unngått å bruke begrepet om seg selv, og isteden ganske enkelt hevder å representere islam.15

Det er heller ikke slik at muslimer flest i for eksempel Midtøsten nødvendigvis har en entydig positiv oppfatning av salafister. Begrepet ble aldri brukt blant Profeten Muhammed eller hans «rettroende etterfølgere», og bruken av begrepet har av denne grunn ofte resultert i omfattende debatt blant salafister selv.16

Salafismen er aktivistisk. Gitt at salafister anser seg som å representere et «sant» eller «autentisk» islam, betraktes ofte ikke-salafistiske muslimer som bærere av en islamsk tro og praksis som må renses for overtro og/eller ikke-muslimske (ikke-salafistiske) elementer.17

Man er særlig opptatt av å unngå det som betegnes som bida‘ ('innovasjoner'), som man mener ikke er forankret i de islamske grunnlagstekster, som opprettholder strikte oppfatninger av hva Gud/Allahs enhet (tawhid) innebærer.18 Med dette følger det også en god del sekterisk intoleranse rettet mot muslimer så vel som ikke-muslimer. Salafister betrakter eksempelvis som regel sjiamuslimer som ‘vantro’ eller såkalte rafidi (det vil si folk som avviser de første tre kalifene i islam). Videre omtales ofte sufi-muslimer -- som regelmessig oppsøker helgengravsteder -- som ‘tilbedere av graver’ (quburiyyun).19

Salafisters opptatthet av al-wala’ wa-l-bara’ (et begrep forankret i sure 9 i Koranen, som betyr ‘lojalitet til islam, muslimer og Gud/Allah, og avstandtaken til alt annet’) samt å påse at andre muslimer lever opp til islamske regler og påbud forankret i det koranske påbudet om å «fremme det gode og forby det onde» (al-amr bi‘l-ma‘ruf wa’n-nahy an al-munkar)20 innebærer også at salafister har en tendens til å erklære andre muslimer som ‘vantro’ (takfir).

Mange salafister, da spesielt saudiarabiske salafister, er lojale til Hanbali-lovskolen, den såkalte ahl al-hadith.21 Andre salafister avviser imidlertid fullstendig det de ser på som imitering (taqlid) av én enkelt lovskole (madhhab).22

Salafister er ultra-konservative i kjønns- og likestillingsspørsmål, avvisende til like borgerrettigheter for ikke-muslimske minoriteter i de stater der de har politisk innflytelse, og generelt tilhengere av de menneskerettighetsstridige kriminalstraffene (hudud), inklusive dødsstraff for forseelser som apostasi, seksuell omgang utenfor ekteskap og homoseksuell praksis.

Blant sentrale islamske autoriteter for salafister i før-moderne tid finner vi Ibn Taymiyya (d. 1328), Ibn Qayyim al-Jawziyya (d. 1350), Muhammad ‘Abd al-Wahhab (d. 1792) og Muhammad al-Shawkani (d. 1834).23 Blant sentrale islamske autoriteter for salafister i moderne tid finner vi Abd al-Aziz Ibn Baz (1910-1999), Muhammad Nasir al-din al-Albani (1914-1999), Muhammad Ibn Saleh al-Uthaymin (1925-2001), Muhammad Salih al-Munajid (1960-) og Rabi bin Hadi al-Madhkali (1931-).24

I den akademiske forskningslitteraturen på salafisme har det vært vanlig å karakterisere salafismen som apolitisk. Dette underslår imidlertid at salafismen alltid har vært politisk i sine implikasjoner. I lys av senere tids forskning på ulike varianter av salafisme, og det faktum at salafister i en rekke muslimske land i senere tid har tatt steget over i så vel politisk aktivisme som partipolitisk organisering, er dette ikke lenger holdbart.25

Selv om salafister ofte ønsker å fremme en islamsk stat eller et islamsk kalifat, har salafister vidt ulike syn på legitimiteten i bruk av vold og terror mot så vel sekulære regimer i den vestlige som den muslimske verden. Forenklet kan man her skille mellom salafi-jihadister av typen al-Qaida og puritanske salafister. 26 Førstnevnte er ofte langt mer inspirert av voldsforherligende ideologiske strømninger innen klassisk islamisme enn sistnevnte, som ofte fremholder nødvendigheten av å «adlyde herskeren» (wali al-amr) for å unngå splittelse og konflikt mellom muslimer (fitna).

I Norge er Profetens Ummah et uttrykk for salafi-jihadisme, mens den muslimske ungdomsbevegelsen Islam Net er uttrykk for en puritanistisk salafisme. Den puritanske salafisme, som Islam Net er en eksponent for, er del av et transnasjonalt salafistisk nettverk med forgreninger til mange land, som særlig er opptatt av å fremme da‘wa (‘å kalle folk til islam’) i form av proselyttisering. Den trekker sterke veksler på så vel moderne islamsk som kristen tele-evangelisering, og gjør omfattende bruk av sosiale medier.27

  • [1] Se Muhammad Q. Zaman (2012). Modern Islamic Though in a Radical Age: Religious Authority and Internal Criticism, s. 7. New York: Cambridge University Press.
  • [2] Se Madawi al-Rasheed (2007) Contesting The Saudi State: Islamic Voices From a New Generation. Cambridge: Cambridge University Press, s. 3.
  • [3] Se Sahih al-Bukhari (8:76:437) hos usc.edu/org/cmje
  • [4] Se Roxanne L. Euben og Muhammad Q. Zaman (2011). Introduction. I Euben og Zaman (red.) Princeton Readings in Islamist Thought: Texts and Contexts from al-Banna to Bin Laden, s. 20. Princeton, New Jersey: Princeton University Press.
  • [5] Se Roel Meijer (2012). The Problem of the Political in Islamist Movements. I Amel Boubekeur og Olivier Roy (red.) Whatever Happened to the Islamists? Salafis, Heavy Metal Muslims, And The Lure of Consumerist Islam, s. 49. New York: Columbia University Press.
  • [6] Se Bernard Haykel (2009). On The Nature of Salafi Thought and Action. I Roel Meijer (red.) Global Salafism: Islam’s New Religious Movement, s. 38. New York: Columbia University Press.
  • [7] Nikki R. Keddie (1983). An Islamic Response to Imperialism: Political and Religious Writings of Sayyid Jamal ad-Din al-Afghani. Berkeley, California: University of California Press.
  • [8] Se Albert Hourani (1962). Arabic Thought in The Liberal Age 1798-1939. Oxford: Oxford University Press.
  • [9] Se Mark Sedgwick (2009). Muhammad Abduh: A Biography. Cairo: American University in Cairo Press.
  • [10]  Bernard Haykel (2009). On The Nature of Salafi Thought and Action. I Roel Meijer (red.) Global Salafism: Islam’s New Religious Movement, s. 45. New York: Columbia University Press.
  • [11] Se Henri Lauzière (2010). ‘The Construction of Salafiyya: Reconsidering Salafism From the Perspective of Conceptual History’, International Journal of Middle East Studies 42 (1), s. 370.
  • [12] Se Lacroix, Stephane (2004). ‘Between Islamists and Liberals: Saudi Arabia’s New «Islamo- Liberal» Reformists’, Middle East Journal 58 (3), s. 345-65.
  • [13] Se Madawi al-Rasheed (2002). A History of Saudi Arabia. Cambridge: Cambridge University Press.
  • [14] Se Thomas Hegghammer (2009) Jihadi-Salafis or Revolutionaries? On Religion and Politics in the Study of Militant Islamism. I Roel Meijer (red). Global Salafism: Islam’s New Religious Movement, s. 231. New York: Columbia University Press.
  • [15] Se Sindre Bangstad og Marius Linge (2013). ‘ IslamNet i Norge’, Antatt for publisering i Kirke og Kultur 118 (4)2013, s. 254-272.
  • [16] Se Quintan Wiktorowicz (2006). ’Anatomy of the Salafi Movement’, Studies in Conflict and Terrorism 29 (3), s. 212.
  • [17] Bernard Haykel (2009). On The Nature of Salafi Thought and Action. I Roel Meijer (red.) Global Salafism: Islam’s New Religious Movement, s. 37, 40. New York: Columbia University Press.
  • [18] Se Bernard Haykel (2013) Salafis. I Gerhard Bowering (red.) The Princeton Encyclopedia of Islamic Political Thought s. 483-484. Princeton, New Jersey: Princeton University Press.
  • [19] Se Bernard Haykel (2009). On The Nature of Salafi Thought and Action. I Roel Meijer (red.) Global Salafism: Islam’s New Religious Movement, s. 41. New York: Columbia University Press.
  • [20] Se Michael A. Cook (2001). Forbidding Wrong in Islam. Cambridge: Cambridge University Press.
  • [21] Se Bernard Haykel (2013) Salafis. I Gerhard Bowering (red.) The Princeton Encyclopedia of Islamic Political Thought s. 483-484. Princeton, New Jersey: Princeton University Press.
  • [22] Se Bernard Haykel (2009). On The Nature of Salafi Thought and Action. I Roel Meijer (red.) Global Salafism: Islam’s New Religious Movement, s. 42. New York: Columbia University Press.
  • [23] Se Bernard Haykel (2013) Salafis. I Gerhard Bowering (red.) The Princeton Encyclopedia of Islamic Political Thought s. 483-484. Princeton, New Jersey: Princeton University Press.
  • [24] Se bla. Stéphane Lacroix (2011). Awakening Islam: The Politics of Religious Dissent in Contemporary Saudi Arabia. Oversatt av George Holoch. Cambridge, Mass.: Harvard University Press og Uriya Shavit (2012). ‘The Wasati and Salafi Approaches to the Religious Law of Minorities’, Islamic Law and Society 19: 416-457.
  • [25] Se for eksempel Martijn de Koning (2012). The ‘Other’ Political Islam: Understanding Salafi Politics. I Amel Boubekeur og Olivier Roy (red.) Whatever Happened to the Islamists? Salafis, Heavy Metal Muslims, And The Lure of Consumerist Islam, s. 153-175. New York: Columbia University Press.
  • [26] Se Thomas Hegghammer (2010). Jihad in Saudi Arabia. Cambridge: Cambridge University Press.
  • [27] Se Marius Linge (2013). Glocalizing Salafi da‘wa: How IslamNet Mobilizes Muslim Youth in Oslo, Norway. Upublisert M.A., Universite de Saint Joseph, Beirut, Libanon.
  • Amel Boubekeur og Olivier Roy (red.) Whatever Happened to the Islamists? Salafis, Heavy Metal Muslims, And The Lure of Consumerist Islam, New York: Columbia University Press.
  • Amghar, Sami (2011). Le Salafisme d’Aujourd’hui: Mouvements sectaires en Occident. Paris: Michalon Editions.
  • Stéphane Lacroix (2011). Awakening Islam: The Politics of Religious Dissent in Contemporary Saudi Arabia. Oversatt av George Holoch. Cambridge, Mass.: Harvard University Press
  • Roel Meijer (red.) Global Salafism: Islam’s New Religious Movement. New York: Columbia University Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.