Ca. 87 % tilhører islam. Kristendommen er den største minoritetsreligionen med i underkant av 10 %, hvorav ca. 2 % er katolikker og knapt 8 % er protestanter. Den katolske kirke står særlig sterkt i Øst-Timor. Det finnes også mindre grupper hinduer og buddhister. Bali er hinduisk. Tilhengere av tradisjonelle stammereligioner finnes først og fremst på det indre Borneo, Sulawesi og Papua, der kristen misjon er særlig aktiv.

Indonesia har ingen statsreligion; den nasjonale ideologien, grunnlovsfestet i 1945, kalles pancasila (de fem prinsipper), og offisielt er det full likestilling mellom religionene. De fem godkjente religionssamfunnene er islam, protestantisme, katolisisme, hinduisme og buddhisme.

Flertallet er sunni-muslimer og tilhører shafii-skolen (en av de fire sunni-muslimske lovskolene). Islam har sine kjerneområder på Nord- og Vest-Sumatra, Java og Sør-Sulawesi. Landet ble gradvis islamisert gjennom misjonsvirksomhet og handel, aldri ved militære erobringer som i Midtøsten og India. De fleste misjonærene kom fra India, men også fra Den arabiske halvøy, og islamiseringen skjøt fart på 1200- og 1300-tallet. På 1700-tallet var Sumatra og Java så godt som fullstendig islamisert; islam på Java ble særlig påvirket av hinduiske tanker og praksis. Gjennom historien har sufi-brorskap spilt en viktig rolle for islams utbredelse og flere brorskap er fremdeles innflytelsesrike.

Fra 1800-tallet ble kontakten med den øvrige muslimske verden styrket. Dette bidrog til konflikter mellom et strengt og lovorientert islam og lokale islamtolkninger og synkretistisk praksis. Denne debatten preger også dagens situasjon.

På 1900-tallet og senere har islam spilt en viktig rolle i indonesisk politikk; de første store islamske partiene ble grunnlagt før 1950. Etter den annen verdenskrig ble islam et viktig politisk ferment. Nasjonal uavhengighet, nye utdanningsmuligheter, bedrede kommunikasjonsforhold og, ikke minst, pengegaver fra Midtøsten, bidrog til en ny islamsk bevissthet. I 1970- og 1980-årene begynte radikale islamistiske grupper å gjøre seg gjeldende med krav om islam som statsreligion og islamsk lov som grunnlag for landets rettsvesen. Under president Suharto (1967–98) slo myndighetene hardt ned på all offentlig kritikk av pancasila og all opposisjon på religiøst grunnlag. Myndighetene har imidlertid i de seneste år innledet et visst samarbeid med muslimske politiske grupper, som i dag spiller en viktig rolle i landets politiske liv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.