Gülen-bevegelsen, Gülen hareketi, Hizmet, er en transnasjonal religiøs og sosial bevegelse basert i Tyrkia. Bevegelsen har forgreninger til Europa, Midtøsten, USA og Sentral-Asia.

Gülen-bevegelsen er ledet av predikanten, forfatteren og den politiske aktøren Fetullah Gülen, som har levd i eksil i USA siden 1999.

Gülen-bevegelsen vokste gradvis frem omkring Fetullah Gülen etter hvert som han ble kjent som imam, predikant og velferdsorganisator. Gülen begynte som statsautorisert imam på Egeerhavskysten på 1960-tallet, og ble gradvis kjent og repektert for sin asketiske og moralske livsførsel og sine tjenester overfor samfunnet rundt.

Det var rundt veldedighetsaktiviteten at en sosial og religiøs bevegelse begynte å danne seg. Gülen var særlig engasjert i å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for landsbyungdommer gjennom å drive internater og internatskoler. Disse skolene kombinerte sekulær utdannelse med en religiøs sosial kultur, og organiserte bønn og religiøse foredrag utenom undervisningstiden. Blant konservative religiøse foreldre ble disse internatene populære steder å sende barna sine, fordi de da ikke ble eksponert for «gudløse» sosialister eller nasjonalister.

Selv om Gülen hadde mange uformelle tilhengere, er det vanlig å betrakte 1971 som året da en fast gruppe på rundt hundre personer krystalliserte seg rundt Gülen, i tjeneste (Hizmet) for samfunnet rundt. Dette skjedde på Egeerhavskysten, der Gülen drev aktiviteter i ulilke byer og landsbyer. I 1974 ble den første universitetsforberedende institusjonen etablert i Manisa, på Egeerhavskysten. Velferdsaktivitetene spredde seg etter hvert til en nasjonal skala, parallelt med at Gülen ble en nasjonal predikant og leder.

Spredning av lyd- og senere videokassetter med talene hans var viktig for den geografiske utvidelsen av Gülens popularitet og utbredelsen av hans tanker. Senere etablerte bevegelsen mediebedrifter (se under). Veksten i bevegelsen var slik knyttet til konkret velferdsarbeid og til ny teknologisk distribusjon av budskapet. Disse trekkene finner man også i andre islamske bevegelser, som Det muslimske brorskapet, Hizbollah og Hamas. Velferdsaktiviteter var også sentralt for det tyrkiske AKP-partiets vekst og valgseier.

Gülen-bevegelsen har røtter i den sunni-islamske Nursi-bevegelsen, grunnlagt av den kurdiske predikanten og teologen Said Nursi. Nursis Nur-bevegelse forkynte en forsoning mellom islam og vitenskap, samt mellom sufi-islam og ortodoks sunniislam. Den mente også at demokrati var den beste styreformen.

Fetullah Gülen viderefører en del av disse tematikkene i sine skrifter. Han støtter demokrati som styringsform, og argumenterer for å forene naturvitenskap og islamsk metafysikk. Han tar også til orde for forsoning mellom de abrahamittiske religioner (jødedom, kristendom, islam).

Gülen har skrevet og sagt at han drømmer om en «gylden generasjon» med høyt utdannede mennesker som samtidig har en islamsk moral og etikk. Han mener at den moderne tyrkiske republikkens «verdifrie» sekulære ideologi skilte vitenskapelig rasjonalitet fra islamsk moral og etikk, og at dette skapte en krise i samfunnet fordi vitenskapens og teknologiens moralske formål forsvant.

Gülen tar altså ikke til orde for en islamistisk revolusjon uten parlamentarisk demokrati, men for et samfunn der moderne vitenskapelig rasjonalitet og teknologi skal tas i bruk på en måte som forankret i islamske verdier og moral.

Gülen har argumentert for at det gjennom historien oppstod en særegen tyrkisk variant av islam, og for at denne varianten er mindre autoritær og mer egalitær enn den arabiske. Han har altså et mer nasjonalt perspektiv på islam, og bevegelsen blir beskrevet som mer nasjonalistisk enn Erdoğan og eliten i Partiet for rettferd og utvikling (AKP).

Mange kritikere advarer mot en islamist som vil gjenreise Det osmanske riket, men Gülen beskriver i sine skrifter dette riket som preget av et relativt skille mellom politisk makt og religiøs autoritet. Han argumenterer altså ikke for en religiøs struktur i staten. Det religiøse elementet skal for ham ligge i en islamsk moral og etikk i det moderne opplyste individet. Hans orientering mot sufi-islam gjør ham også mindre rigid opptatt av regler og ortodoksi enn såkalte salafister.

Gülen-bevegelsen er svært lite transparent, og mange forskere som har prøvd å utforske den, bemerker hvor vanskelig det er å avdekke organisatoriske prosesser. Det er uklart i hvor stor grad Gülen selv koordinerer bevegelsen, om den har en formell organisering, eller om den hovedsakelig er et nettverk av mennesker inspirert av Gülens skrifter og ideer. Tyrkiske journalister som har prøvd å kartlegge bevegelsen har møtt stor motstand.

Journalisten Ahmet Şık ble i 2011 arrestert like før han skulle publisere en bok om Gülen og bevegelsen hans (Imamens hær, Imamin Ordusu). Boken hevder at Gülens tilhengere ble systematisk forfremmet innen byråkratiet i staten og politiet, og beskriver hvordan bevegelsen har brukt media til å fremme sin sak. Manuskriptet ble beslaglagt av myndighetene og forbudt, og Şık ble tiltalt etter paragraf 301 for å fornærme Tyrkia, den tyrkiske nasjon, eller statsinstitusjoner. Han ble frikjent i 2012, men så tiltalt for å være en del av den påståtte Ergenekon-sammensvergelsen som ble etterforsket for kupp-planer. Han ble også frikjent for disse anklagene. Mange mente at det var innholdet i boken som fikk myndighetene til å forfølge ham. Boken ble senere offentliggjort av en gruppe journalister og intellektuelle, og deler av den finnes publisert på engelsk på Internett.

Bevegelsen har vært spesielt aktiv innenfor utdanning, og det hevdes at den driver eller dominerer et titalls universiteter i Tyrkia, Europa og USA, i tillegg til over tusen skoler i flere verdensdeler. Det er hevet over enhver tvil at bevegelsen direkte har drevet et betydelig antall skoler i og utenfor Tyrkia. Det hevdes også at mange friskoler i USA i praksis er kontrollert av bevegelsen, uten at det er erklært. Slike påstander har også kommet frem om Montessori-skolen i Drammen (Havnaas 2010).  Bevegelsens uklare organisasjon gjør det vanskelig å vurdere mange av disse påstandene. 

Gülen-bevegelsen har også vært engasjert i veldedighet og bistandsarbeid. Den har drevet sykehus, samt bistandsorganisasjonene Kimse Yok Mu? og Embrace Relief, som begge har operert internasjonalt. Etter konflikten mellom bevegelsen og Erdoğans regjeringsparti, som startet i 2012, har myndighetene slått ned på både skoler, universiteter, media og veldedighetsorganisasjoner, særlig etter forsøket på statskupp i juli 2016.

I 1979 begynte bevegelsen å utgi månedsmagasinet Sizinti, der Gülen skrev lederartikkelen, og i 1986 ble dagsavisen Zaman etablert.

Gülen har også vært engasjert i forsonings- og dialogarbeid på tvers av relgiøse skiller, og har møtt paven og andre kristne og jødiske religiøse autoriteter. 

Bevegelsen har drevet ulike aktiviteter i 160 land. 

Gülen-bevegelsen har blitt beskyldt for å ha bevisst økt sin innflytelse i statsbyråkratiet gjennom å utdanne, rekruttere og forfremme sine egne tilhengere. Bevegelsen har gjennom sin satsing på utdanning skapt en stor gruppe med suksessrike mennesker med høy utdannelse fra sekulære utdanningsinstitusjoner. Et sentralt poeng her er at konservativt religiøse personer ofte ble utestengt fra posisjoner i statsbyråkratiet, eller ikke nådde opp i utdanningssystemet grunnet sin underprivilegerte bakgrunn. Gülen-bevegelsens arbeid med utdanning sikret altså sosial mobilitet for grupper som tidligere ikke hadde hatt det.

Bevegelsen skal gradvis ha infiltrert og tatt uformell kontroll over deler av politiet, justisapparatet, og deler av militæret. Det finnes ulike tolkninger av hva som kunne være målet for denne gradvise dominansen innenfor statsapparatet, fra en islamistisk overtakelse til simpelthen et mer moralsk samfunn uten noen systemomveltning. Det er lite i Gülens skrifter som tyder på en anti-demokratisk holdning, og hans tilhengere preges heller av en konservativ moralisme koblet med nyliberale økonomiske tanker, som gjør at de har blitt omtalt som islamske kalvinister. Det er ingenting som tyder på at Gülen-tilhengerne forfekter en islamsk anti-kapitalistisk økonomi eller styring gjennom islamsk lov.

En annen side ved bevegelsens makt er medie-eierskap. Blant mediebedriftene som var ansett som kontrollert av bevegelsen var avisene Zaman og Today’s Zaman, samt nyhetsbyrået Cihan News Agency som var eid av Gülen-allierte Feza Publications. Disse mediene opptrådte svært lojalt mot AKP-regjeringene og Erdoğan i mange år, inntil konflikten mellom Gülen og Erdoğan tilspisset seg fra 2013. Bedriftene ble konfiskert av myndighetene i mars 2016, etter at det skjedde en tilspissing av konfrontasjonen mellom Gülen-bevegelsen og president Erdoğan og hans parti. Også Koza Ipek Holdings avis Bugün og kanalen Kanaltürk ble konfiskert på samme tid.

Alliansen mellom Gülen-bevegelsen og Erdoğans parti gjorde at bedriftseiere og næringslivstopper fikk fordeler ved offentlige oppdrag og anbudsrunder. De såkalte anatolske tigrene – konservativt religiøse kapitalister fra innlandet – er ofte knyttet til Gülen-bevegelsen eller til bevegelsen Milli Görüş som Erdoğan og AKP-lederskapet har røtter i, selv om Gülen-tilhengerne angivelig foretrekker karrierer i statsbyråkratiet.

Fetullah Gülen har ikke gitt noen offentlig støtte til islamske partier, men heller støttet sentrum-høyre partier. Bevegelsen blir av noen kalt kulturell islam, i kontrast til AKPs politiske islam. Fra fremveksten av AKP på slutten av 1990-tallet ble bevegelsen hans imidlertid en viktig støttespiller for AKP i partiets vei til regjeringsmakt, og fortsatte som en nær alliert i kampen mot militærets sterke rolle i sivil politikk. Medier knyttet til bevegelsen støttet Erdoğan og AKP og opptrådte nærmest som regjeringsorganer. Gülen-tilhengere i statsbyråkratiet støttet opp under AKPs politikk i maktkamper med motstandere, og AKP forfremmet Gülen-tilhengere i statsapparatet fordi det tjente deres sak.

Bevegelsen har blitt anklaget for å være innblandet i den omfattende Ergenekon-etterforskningen, der mange hundre mennesker har blitt etterforsket for kupplaner. Kritikere mener etterforskningen er en politisk motivert heksejakt på motstandere av AKP, og at bevismateriale er fabrikkert av blant annet Gülen-tilhengere i politi, rettsvesen og etterretningstjenesten. Gülen-kontrollerte medier rapporterte støttende om etterforskningen, publiserte ulovlig angivelig bevismateriale før rettssaker, og kjørte svertekampanjer mot mistenkte.

Bruddet mellom Gülen-bevegelsen og AKP ble synlig i februar 2012, da en Gülen-lojal statsadvokat i Istanbul innkalte sjefen for etterretningstjenesten, Hakan Fidan, for å forklare seg om de hemmelige fredsforhandlingene med Partîya Karkeren Kurdîstan (PKK). Gülen-bevegelsen, som ofte betegnes som mer nasjonalistisk, var sterkt kritisk til disse forhandlingene. Innkallingen var et tegn på den kommende maktkampen mellom de Gülen-dominerte etatene politiet, sikkerhetsstyrkene og justisapparatet og Erdoğans etterretningstjeneste, regjering og fremdeles lojale deler av statsapparatet. Etter dette var forholdet mellom de to tidligere allierte spent og dårlig.

I november 2013 ville Erdoğan stenge alle universitetsforberedende skoler for å svekke Gülen-bevegelsen. Gülen drev rundt en firedel av disse, og de var en viktig inntektskilde for bevegelsen. Etter dette ble det en åpen konflikt mellom partene. I desember samme år beordret en Gülen-lojal statsadvokat en storstilt korrupsjonsetterforskning av et titalls ledende AKP-politikere, forretningsmenn og byråkrater. Sønnene til tre ministre var blant de som fikk hjemmene sine ransaket. Esker fylt med millioner av dollar ble fremvist til massemedia.

Regjeringen og Erdoğan erklærte at etterforskningen var del av en antidemokratisk parallell statsdannelse, og avsatte ledere i politiet og justisapparatet. En storstilt utrenskning i statsbyråkratiet fulgte, mens Gülen-lojale medier rapporterte om korrupsjon og maktmisbruk. Siden fulgte lekkasjer av angivelige avlyttingsopptak av blant annet Erdoğan, der han angivelig ba sønnen skjule store mengder kontanter for politiet. Gülen-lojale mediebedrifter har blitt stengt, og flere tusen offentlige ansatte ble avskjediget.

Det foreløpig siste kapittelet i konflikten mellom Gülen og Erdoğan kom etter det mislykte kuppforsøket mot regjeringen den 15. juli 2016. Deler av militæret søkte å drepe eller fange Erdoğan , avsette regjeringen og ta makten, men fikk ikke med seg hele militæret, politiet eller sikkerhetsstyrkene. I kamper mellom ulike militære avdelinger og politi ble 270 mennesker drept, hvorav mange sivile. Erdoğan gikk tidlig ut og anklaget Gülen for å stå bak kuppforsøket, og har begjært han utlevert fra USA. Gülen benekter alle anklager.

  • Balci, Tamer, Christopher L. miller (red). (2012). The Gülen Hizmet Movement: Circumspect Activism in Faith-Based Reform. Cambridge Scholars Publishing
  • Barnes, Peter, Gregory Baum. (2015). Conversations on Fethullah Gülen and the Hizmet Movement: Dreaming for a better world. Lexington Books
  • Havnaas, Torun (2010, 1. desember). - Skolen er åpen for alle. Drammens Tidende
  • Yavuz, M. Hakan, John L. Esposito. (2003). Turkish Islam and the Secular State: The Gülen Movement. Syracuse University Press
  • White, Jenny. (2002). Islamist Mobilization in Turkey: A Study in Vernacular Politics. University of Washington Press

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.