islamsk modernisme

Modernistenes mål var å fornye og reformere islam for slik å kunne vende tilbake til det de hevdet var profeten Muhammads og Koranens opprinnelige budskap. Dette budskapet var blitt forvansket gjennom historien, hevdet de, og de rettet skarp kritikk både mot de tradisjonelle lovskolene og sufibrorskapene. En fornyelse av rettslæren, av metoder for korantolkning og av religiøst og sosialt liv ble sett som en forutsetning for at også muslimske samfunn skulle få del i moderne fremskritt og bli i stand til å hevde seg i møtet med Vesten.

Muhammad Abduh, stormufti ved al-Azhar-universitetet, hadde høy religiøs autoritet, og han fremhevet at rasjonell tenkning var forenelig med åpenbaringen. I sitt hovedverk, Enhetens teologi (Risalat al-tawhid), skriver han at «all vederheftig tenkning fører til troen på Gud slik Han beskrives i Koranen». Han gikk til angrep på det klassiske prinsippet om taqlid («lydig etterlikning», «imitasjon» av tradisjonen og av tidligere rettsavgjørelser) og fremmet prinsippet om ijtihad, de lærdes selvstendige tolkning av de hellige tekstene. Modernistene la også stor vekt på moralsk og sosial fornyelse. Mange modernister hevdet at demokratiske institusjoner var i harmoni med islam, og krevde en grunnleggende modernisering av hele undervisningssystemet, fra grunnskole til universitet.

Egypteren Qasim Amin (1863–1908) innledet en omfattende og langvarig debatt om muslimske kvinners sosiale og politiske rettigheter, og fremhevet nødvendigheten av at kvinner skal få undervisning, yrkesopplæring og rett til yrkesliv. Sløret skulle ikke være påbudt for muslimske kvinner. Hele denne modernistiske reformbevegelsen går i faglitteraturen også under navnet salafiyya (av arabisk salaf, forfedre, forgjengere) og må ikke forveksles med salafi-bevegelsen, en bokstavtro og ekstremistisk islam-tolkning som har gjort seg gjeldende etter 1970.

Islamsk modernisme satte store spor etter seg, og islam og nasjonalisme ble en viktig del av mobiliseringen mot vestlig imperialisme. I Nord-Afrika mobiliserte Abd al-Qadir (1867–1937), Abu Shuyab al-Dukhali (1868–1907), og Abd al-Hamid Ibn Badis (1849–1938) mot fransk kulturell og politisk dominans. Bevegelsens fremste representanter i India var Sayyed Ahmad Khan (1817- 1898), Ahmeer Ali (1849-1938) og Muhammad Iqbal (1877-1938). Også i Sørøst-Asia, og i særlig grad i Indonesia, fikk modernistene stor innflytelse. Her ble reformbevegelsen Muhammadiyya grunnlagt i 1912.

I løpet av 1920-årene ble modernistbevegelsen splittet i tre hovedretninger. Disse tre hadde ulike oppfatninger av forholdet mellom stat og religion og kom raskt i åpen konflikt med hverandre. For det første: Modernistiske nasjonalister utviklet en sekulær ideologi. De hevdet at islam skal ha en (beskjeden) plass i samfunnet, men staten skal i minste detalj avgjøre hvordan islam skal tolkes og praktiseres. Mustafa Kemal (Atatürk) i Tyrkia opphevet kalifatet i 1924, forbød alle sufibrorskap og satte alle religiøse institusjoner og autoriteter under statlig kontroll. Hijab ble forbudt.

Den andre retningen, ofte kalt «islamsk liberalisme», ønsket å harmonisere islamske normer og politisk styresett med moderne, vestlige ideer om demokrati, frihet og rettferd. En av de fremste representantene for denne retningen er egypteren Ali Abd al-Razik (1888–1966) som i 1925 utga det meget debatterte verket «Islam og grunnlaget for politisk autoritet» (al-islam wa usul al-hukm) hvor han hevdet at islam er «en religion, ikke en stat».

Den tredje retningen tok utgangspunkt i tanken om reform gjennom å vende tilbake til islams opprinnelige budskap. Bokstavtro tolkning av skriftene ble imidlertid avvist: Ved hjelp av ijtihad, uavhengige tolkninger, skulle man skape en moderne, islamsk økonomi og islamisere all vitenskap. Målet var å opprette en «islamsk stat» – definert som en rettferdig stat forankret i islamsk lov (shari’a). Utdanning av massene og en rettferdig fordeling av samfunnsgodene var nødvendig for å nå dette målet, ble det hevdet.

Den egyptiske skolelæreren Hasan al-Banna grunnla organisasjonen Muslimbrødrene (al-ikhwan al-muslimun) i 1928, en organisasjon som fikk en sentral rolle i utviklingen av det 20. århundres islamisme. I sør-Asia utviklet Sayyid Abu al-A’la Mawdudi (1903–1979) en tilsvarende ideologi og grunnla i 1940 organisasjonen/partiet Jama’at-e islami, Det islamske fellesskapet.

• islam
• islams historie
• Muhammadiyya
• Egypts nyere historie