Siden opprettelsen av republikken Tyrkia i 1923 har det skjedd store økonomiske, politiske og kulturelle endringer. Endringene som skisseres i denne artikkelen er fra statssentrert økonomi til nyliberalisme, fra statsstyrt, sekularistisk ideologi til statsstøttet konservativ islam, og fra et samfunn med én sekulær økonomisk og kulturell elite til fremveksten av en parallell «islamsk» middel- og overklasse.

Den tyrkiske republikken begynte som en ettpartistat, der Mustafa Kemal Atatürks parti CHP (Det republikanske folkepartiet) hadde all makt. Dette partiet sprang ut av den militære motstandsbevegelsen som klarte å beseire de vestlige okkupasjonsstyrkene i 1921. Det sto for en statssentrert moderniseringsideologi, der sekularisme og nasjonalisme sto sentralt. Denne modernistiske ideologien blir ofte kalt kemalisme, etter Atatürks egentlige etternavn, Kemal. Militæret fikk en rolle som voktere av den sekulære grunnloven, og det ble gitt en stor grad av selvstendighet innen staten, blant annet som eier av sivile industribedrifter. Økonomien var statssentrert, med vekt på industrialisering og selvforsyning. På 1980-tallet begynte lederne å forlate denne sentraliserte økonomiske politikken, og den strenge kontrollen over islamsk praksis og organisasjoner ble myket opp. Det kan derfor være naturlig å starte samtidshistorien i 1980.

Etter et tiår preget av sterk politisk polarisering og vold mellom radikale grupper på høyre og venstresiden, gjorde militæret statskupp i 1980. Dette kuppet sammenfalt omtrent med innføringen av historiens første strukturtilpasningsprogram i regi av Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Dette programmet, som ble innført under en periode med unntakstilstand og militært styre, medførte deregulering og eksportorientering av økonomien. Det var lett å få gjennomført disse tiltakene, fordi ingen politiske organisasjoner eller fagforeninger var tillatt.

De militære kuppmakerne begynte å fremstille islam i et mer positivt lys, i det de kalte «tyrkisk-islam syntesen». Begrepet og tanken kom fra høyreorienterte organisasjoner. Det var et forsøk på å fremme islam som et konservativt og moralsk «sosialt lim» mot det de så som trusselen fra kommunismen. Dette medførte obligatorisk religionsundervisning i skolen, flere moskeer og større budsjetter til det religiøse direktoratet, samt mer toleranse for islamske velferdsorganisasjoner og religiøst orienterte byråkrater. Det som ble forsøkt fremmet var islam som en privat tro med gode moralske konsekvenser, mens islamske partier og institusjoner fremdeles var forbudt eller strengt kontrollert. Man ønsket altså ikke å styrke politisk islam, men islam som en personlig og konserverende overbevisning. At det religiøse partiet til senere statsminister Erbakan ikke var tillatt ved det første valget etter kuppet illustrerer dette. Kuppmakerens forsøk på å bruke et personlig og moralsk islam som sosialt lim var ikke helt fremmed for republikkens tidlige ideologer, som delvis prøvde å «rasjonalisere» islam for å inkorporere det som en kulturelt forenende kraft.

Statsminister Turgut Özal fra det konservative Moderlandspartiet (ANAP) kom til makten i 1983, ved det første valget etter militærkuppet i 1980. Før kuppet hadde han vært sentral i planleggingen av strukturtilpasningsprogrammet. Han innførte flere deregulerende og privatiserende reformer innenfor industri- bank- og finanssektoren. Han representerte velstående industrieiere fra det indre Anatolia, samt religiøse konservative og moderate islamister.

Özal ble sentral i oppmykingen av statens sekularistiske politikk på flere måter. Han ga privilegier til islamske banker og tillot bruk av veldedige gaver til religiøse formål. Han var selv kjent for å være praktiserende muslim, tilhørte et Naqshbandi sufi-broderskap (som var og er formelt forbudt) i Istanbul (İskenderpaşa Cemaati), og ble i 1988 den første tyrkiske president som dro på pilegrimsreise til Mekka.

Til tross for den strenge sekularismepolitikken under Atatürk, og mer eller mindre frem til 1980, forsvant aldri islam fra det tyrkiske samfunnsliv. Allerede fra republikkens fødsel i 1923 har samfunnet vært preget av en langvarig strid mellom sekularister og ulike leire av islamsk-orienterte politikere og intellektuelle. Man kan se denne spenningen helt tilbake til den sene osmanske perioden.

Islam var et helt sentralt mål for republikkens første reformer. Hele den islamske rammen rundt samfunnet, slik som lovverk, alfabet, klesdrakt og kalender ble erstattet med europeiske alternativer. Reformene søkte imidlertid å trenge dypere ned i samfunnets struktur, og religiøse skoler, ritualer og høyere utdanning ble forbudt. De populære sufi-ordenene ble også forbudt, og eiendommene deres beslaglagt. Myndighetene søkte delvis å fjerne islam fra offentligheten og gjøre den til en privatsak, men de søkte også å «rasjonalisere» islamsk rituell praksis og tro, for å gjøre den mindre overtroisk og politisk manipulerbar. Bønneropet ble endret fra arabisk til tyrkisk, i et forsøk på å fjerne arabisk sin status som et hellig språk. Dette prosjektet skjedde ikke uten motstand, og mange forbudte praksiser fortsatte i skjul, og sufi-ordenene gikk under jorden. Motstand mot reformene var også en av hovedgrunnene til det kurdiske Sheyh (sjeik) Said-opprøret i 1925. Det første opposisjonspartiet, Det progressive republikanske partiet (Terakkiperver Cumhuriyet Fırkası), ble forbudt i 1925, anklaget for å støtte islamister mot Atatürk.

Etter andre verdenskrig ble den politiske kontrollen over islam mindre militant, og kritikken mot sekulariseringspolitikken ble mer åpen. På 1950-tallet kom Demokratpartiet under Adnan Menderes til makten. De etablerte egne ungdomsskoler for å utdanne imamer og predikanter (imam hatip skoler), opprettet statlige teologiske utdanningsinstitusjoner, og innførte obligatorisk religionsundervisning i skolen.

Sufi-ordenene dukket på 1950-tallet opp igjen fra sin underjordiske virksomhet, og nye ordener ble dannet, blant andre Nur Cemaati som ga opphav til Gülen-bevegelsen, men også Süleymancı-, og Işıkçı-ordenene. De eldre sufi-ordenene hadde aldri mistet sin sentrale sosiale plass i deler av landet der statens makt var svak. Det var særlig Naqshbandi-ordenen som var sterk i Tyrkia. I motsetning til de andre sufi-ordenene, står denne ordenen for en ortodoks sunni-islam. Da tradisjonell religiøs utdannelse ble forbudt i Tyrkia, sendte mange barna til islamske sentre i arabiske land. Mange av disse studentene brakte med seg islamistiske ideer knyttet til salafisme. I de tyrkiske Naqshbandi-kretsene utviklet det seg konservative og strenge ideer om islam som snart fant politisk uttrykk. Kjernen i opposisjonen mot den modernistiske staten var at tyrkerne hadde mistet kjernen i sin identitet ved å imitere vesten.

På 1960-tallet gikk Naqshbandiene, ledet fra İskenderpaşa-menigheten i Istanbul, inn for å få sine folk inn i statsbyråkratiet og å involvere seg mer direkte i politikk. Alliansen med sentrums- og høyrepartiene ble brutt, og de støttet etableringen av Necmettin Erbakans Det nasjonale ordenspartiet i 1969. Erbakan ledet også den svært viktige og store islamske bevegelsen Milli Görüş som sprang ut av denne menigheten. De mest kjente andre politikerne fra denne menigheten er de senere statsministrene og presidentene Turgut Özal og Recep Tayip Erdogan.

Flere etterfølgende islamske partier sprang ut av denne bevegelsen fra 1960-tallet og ut 1990-tallet, og de var alle ledet av Necmettin Erbakan. Det ble dannet nye partier fordi myndighetene forbød dem etter hvert. I 1987 dannet Erbakan Velferdspartiet (Refah Partisi), som i 1995 overraskende vant parlamentsvalget. Han dannet en koalisjonsregjering i 1996, men ble presset av militæret til å gå av i 1997, fordi regjeringen ble sett som en trussel mot den sekulære grunnloven.

Velferdspartiet forbudt i 1998, og Dydspartiet dukket opp som etterfølger samme år. Recep Erdoğan var en av dets grunnleggere. Det ble imidlertid forbudt i 2001, som en trussel mot sekularismen. Samme år grunnla Erdoğan og Abdullah Gül det nye Rettferdighets- og utviklingspartiet, AKP. AKP er basert i den samme religiøse bevegelsen, men presenterte seg som et vanlig konservativt parti uten noen religiøs profil. Erdogan uttalte at partiets forbilde var de kristelig-demokratiske partiene i Vest-Europa, og at han ønsket at det kunne bli et slags «islamsk-demokratisk» parti. AKP vant en overlegen seier i parlamentsvalget i 2002.

En ubestridelig faktor bak seieren var støtten fra de to enorme islamske bevegelsene, Milli Görüş og Fetullah Gülens Hismet-bevegelse (mer kjent som Gülen-bevegelsen). Den første av disse hadde i lang tid drevet omfattende velferdsarbeid på lokalnivå, noe antropologen Jenny White ser som sentralt for oppbyggingen av AKPs moralske og politiske legitimitet. En annen faktor som kan ha bidratt til seieren kan ha vært den nærmest permanente politiske krisen sto i på denne tiden, med store økonomiske problemer og stadig tilbakevendende korrupsjonsanklager mot politikere fra de etablerte partiene. Disse partiene ble kraftig redusert i størrelse ved valget. Partiet bygget i stor grad sin støtte på den konservative og religiøse middelklassen og den lavere middelklassen på landsbygden og innlandet, samt migrantene til storbyene. Partiet hadde også stor støtte blant mindre velstående tyrkere, som så det som et moralsk bedre alternativ til de etablerte partienes beryktede korrupsjon og elitisme. 

Den nye regjeringen la seg på en moderat linje for ikke å provosere militæret, som hadde avsatt Necmettin Erbakan i 1997. Under henvisning til at Tyrkia er en sekulær stat, ble det gjort forsøk også på å forby AKP, men det lyktes ikke. Derimot ble partiets leder, Recep Tayyip Erdoğan, nektet å stille til valg grunnet en fengselsstraff i 1998 for en tale hvor han angivelig skal ha fremmet religiøst hat. Etter valget dannet AKP regjering under ledelse av Abdullah Gül. Etter en lovendring av det nye parlamentet fikk Erdoğan igjen stille til valg, og han ble innvalgt i parlamentet ved første suppleringsvalg, i mars 2003. Han overtok som statsminister uken etter.

Den nye regjeringen godkjente snart internasjonale traktater som hørte inn under EUs kriterier for medlemskap («København-kriteriene»), blant annet om menneskerettigheter, demokrati og markedsøkonomi. Erdoğan var på rundreise i Europa og forsikret om Tyrkias plass i det nye Europa. AKPs ambisjon om EU-medlemskap var knyttet til partiets ønske om en grunnleggende demokratisering og fjerning av militærets sterke makt i det sivile samfunnet og statssystemet.

Regjeringen foreslo å oppheve restriksjoner på ytringsfrihet og å reformere landets parti- og valglover. AKP befestet sin posisjon ytterligere gjennom lokalvalgene i slutten av mars 2004. Etter påvirkning fra flere kvinneorganisasjoner ble det i 2005 vedtatt en helt ny straffelov, som blant annet styrket kvinners rettsvern i volds- og overgrepssaker og gikk mot bruken av tortur. Like etter kom AKP imidlertid med et lovforslag som kriminaliserte utroskap.  

AKPs første regjeringsperiode ble av deler av den tyrkiske venstresiden og av mange i vesten ansett som å ha hatt en generell demokratiserende effekt på det tyrkiske samfunnet, hovedsakelig på grunn av at militærets innflytelse på sivilsamfunn og politikk ble begrenset. Som del av EU-tilpasningsreformene mistet militæret sin ledelsen og flertall i Statens sikkerhetsråd.

I 2010 la regjeringen ut en pakke med grunnlovsendringer til folkeavstemning, fordi de ikke hadde to tredelers flertall i parlamentet. De viktigste endringene gjaldt rettssystemet, og ble presentert som en demokratiserende reformering av en grunnlov som var skrevet av kuppmakerne i 1980. Militære domstolers myndighet ble begrenset, og militære kuppmakeres immunitet mot straffeforfølgelse ble opphevet. Rettssystemet var et hovedområde for endringer, og her var det konflikt om motiver og konsekvenser. Antallet høyesterettsdommere ble økt, og parlamentet, hvor AKP hadde klart flertall, fikk myndighet til å utnevne flere av dommerne. AKP presenterte det som en avpolitisering av rettsapparatet, mens opposisjonen fremstilte det som en farlig politisering og svekking av domstolenes uavhengighet. Fagforeningene protesterte også mot begrensninger på friheten til fagorganisering og streik.

Sammen med AKPs innledende demokratiserende effekten kom det en religiøs konservatisme, som etter hvert skapte en tiltakende polarisering mellom sekularister og AKP. Spenningen ble ikke mindre av uttalelser slik som den Erdoğan kom med i 2010, der han uttalte at menn og kvinner ikke er like og at kvinners skjebne er bestemt av gud. Mange sekularister anklager AKP for å ha en skjult islamistisk agenda under sin demokratiske overflate. 

Etter hvert bleknet optimismen rundt AKPs demokratiserende effekt. I 2007 startet en etterforskning av påståtte kupplaner (Ergenekon-saken) mot AKP-regjeringen. Hundrevis av militære offiserer, journalister, akademikere og politikere ble arrestert, og i 2008 startet rettsprosessen. I flere rettssaker ble 275 personer dømt til lange fengselsstraffer, men bevismaterialet og etterforskningen ble trukket i tvil av mange uavhengige kommentatorer. Kritikerne mente at AKP brukte de angivelige kupplanene til å rydde unna opposisjonspolitikere, kritiske journalister og sekulære samfunnsstøtter. Det ble også hevdet at mange i påtalemyndighetene tilhørte Erdoğans allierte, Gülen-bevegelsen, og at dette dreide seg om en politisk utrenskning. I april 2016 ble alle dommene opphevet av Høyesterett.

Erdoğan og AKP brukte også sin makt mot media, i en serie med injuriesøksmål mot journalister, og stengninger av aviser og mediekanaler. Terrorismeparagrafer i lovverket ble også brukt til å stenge mediekanaler, gjennom anklager om støtte til den kurdiske geriljabevegelsen PKK. Noen mediebedrifter ble også konfiskert og overtatt av AKPs allierte.

I 2012 begynte alliansen mellom AKP og Gülen-bevegelsen å sprekke. Noe av bakgrunnen for dette var AKPs forhandlingstilnærming til konflikten med den kurdiske geriljaen PKK. AKP-regjeringen arrangerte i 2009 hemmelige møter mellom etterretningstjenesten og PKK i Oslo, og forhandlinger ble innledet i 2012. Disse forhandlingene ble imidlertid motarbeidet av Gülen-lojale tjenestemenn i påtalemakten, som samme år forlangte en utspørring av lederen for etterretningstjenesten, Hakan Fidan. Han ble anklaget for å samarbeide med PKK og lekke hemmelig informasjon til dem. Disse anklagene var sannsynligvis forbundet med Fethullah Gülens bevegelse Hizmet som var mer nasjonalistiske i det kurdiske spørsmålet. I 2013 kom det til fullt brudd mellom Gülen og AKP etter at Gülen-tilknyttede anklagere startet korrupsjonsetterforskning av Erdoğan og andre ledende AKP-politikere. Erdoğan svarte med en utrenskning av Gülen-folk i påtalemakten, rettsapparatet, politiet og hæren. Han advarte og mot eksistensen av en «parallell stat» i Tyrkia, med klar henvisning til Gülen-bevegelsen. Gülen advarte mot de autoritære tendensene til Erdoğan og kalte ham for en «farao».

Den 16. juli 2016 skjedde et militært kuppforsøk mot regjeringen. Det var deler av militæret som stod bak, men det ble raskt stoppet, fordi andre deler av militæret, sammen med politiet støttet regjeringen. En erklæring om maktovertakelse ble lest opp på den statlige tv-kanalen TRT, på vegne av en gruppering som kalte seg Fredsrådet, uten at dets medlemmer ble presentert. Begrunnelsen for maktovertakelsen ble oppgitt å være regjeringens udemokratiske makt og trusselen mot Atatürks sekulære grunnlov, korrupsjon og en feilslått antiterrorstrategi. Det spekuleres i ettertid om dette var et bevisst forsøk på å skape et falskt inntrykk av en sekulær junta, mens det egentlig var Gülen-allierte som stod bak.

Erdoğan anklaget umiddelbart sin tidligere allierte, den USA-baserte predikanten Fetullah Gülen for å stå bak kuppforsøket, og anmodet USA om å utlevere ham til Tyrkia. Gülen benektet enhver befatning med kuppforsøket.

Etter kuppet innførte Erdoğan unntakstilstand, hvor han tilsidesatte Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Unntakstilstanden er fremdeles (september 2017) ikke opphevet. Rundt 40 000 mennesker ble fengslet etter kuppet, og blant dem flere skjønnlitterære forfattere og journalister som opplagt ikke har noen tilknytning til Gülen, men som anklages for å støtte eller være tilknyttet PKK. Flere tusen politifolk, lærere, byråkrater og akademikere mistet stillingene sine, og tusenvis av akademikere fikk utreiseforbud. Mange kommentatorer mener at Erdoğan har brukt kuppet som nok en anledning til å kvitte seg med opposisjon og kritikk, og til å erstatte kritiske statsansatte med sine egne, i en unntakstilstand der han har svært vide fullmakter. Opposisjonen mener at kuppet brukes som begrunnelse for å fortsette utrenskingen av Gülen-tilhengere og samtidig til å ramme den sekularistiske opposisjonen, som ble angrepet gjennom Ergenekon-etterforskningen (se over). Myndighetene stengte mer enn 140 mediekanaler etter kuppet.

I en folkeavstemning den 16. april 2017 sa et knapt flertall ja til å utvide fullmaktene til presidenten. Det var et ja til å endre grunnloven i retning av et presidentsystem, der presidenten har en utøvende makt, og ikke først og fremst en seremoniell rolle. De viktigste endringene er at presidenten kan være medlem av et parti, han kan utnevne høyesterettsdommere, han kan utnevne ministre, og han kan styre gjennom dekreter og erklære unntakstilstand. Statsministerembetet blir avskaffet når det nye systemet trer i kraft i 2019. Presidenten skal velges for fem år, og kan sitte i maksimalt to perioder. Det betyr at Erdoğan kan sitte til 2029. Det dreier seg altså om en sterk maktkonsentrasjon, og det innebærer en radikal endring av det politiske systemet.

Konflikten mellom regjeringen og den kurdiske separatistorganisasjonen PKK var det viktigste politiske spørsmål i tyrkisk politikk i 1990-årene. I den sørøstlige delen av Tyrkia bor det ca. ti millioner kurdere. Området er preget av en svært ujevn fordeling av jorden, høy arbeidsløshet og analfabetisme. Krigen mellom den tyrkiske hæren og PKK startet i 1984. I 1989 allierte PKK seg med en rekke venstreorienterte bygeriljaer. Dette økte de kurdiske opprørernes evne til å slå til i Tyrkias største byer.

Som en følge av Golfkrigen i 1991 mistet Saddam Husseins regime i Bagdad kontrollen over den kurdiske delen av Irak. Dette gav PKK anledning til å etablere seg der. I 1992 inngikk Tyrkia en sikkerhetsavtale med de kurdiske partiene i Irak, men dette forhindret ikke PKK i å angripe mål i Tyrkia fra baser i nabolandet.

Ved flere anledninger i 1990-årene angrep Tyrkia PKKs baser på irakisk territorium. I 1992 gikk landet til full militær invasjon av Nord-Irak for å kaste ut PKK, men lyktes ikke. I 1995 gikk 35 000 tyrkiske soldater støttet av tanks, helikopter og F-16 jagerfly inn i Nord-Irak for å knekke PKK en gang for alle. Den tyrkiske politikeren Tansu Çiller beskrev offensiven som den største tyrkiske militæroperasjonen noensinne, men måtte tåle sterk kritikk fra europeiske regjeringer og vestlige menneskerettighetsorganisasjoner. Etter press fra blant annet USA og EU måtte Tyrkia trekke seg ut av Irak uten at det var funnet verken noen militær eller politisk løsning.

I 1994 ble åtte kurdiske folkevalgte fengslet; samme år ble det pro-kurdiske Demokratipartiet (DEP), dannet 1993, også forbudt. I 1994 ble de tiltalte medlemmene av nasjonalforsamlingen dømt til opptil 15 års fengsel for separatistpropaganda, for å ha støttet PKK eller vært medlem av en væpnet gruppe. Den mest alvorlige delen av tiltalen om forræderi, som kunne ha gitt dødsstraff, ble frafalt på rettssakens siste dag. Dommene førte til ny fordømmelse av Tyrkia fra europeiske menneskerettighetsaktivister.

I 1999 ble PKK-lederen Abdullah Öcalan kidnappet av tyrkiske agenter i Nairobi og ført til Tyrkia. Arrestasjonen utløste voldsomme kurdiske demonstrasjoner over store deler av verden, spesielt i Europa. I mai 1999 ble Öcalan stilt for retten, tiltalt for høyforræderi, og dømt til døden juni 1999. Dødsdommen ble imidlertid anket, og etter at Tyrkia opphevet dødsstraffen 2002, ble dommen omgjort til livsvarig fengsel. Under rettssaken appellerte Öcalan til våpenhvile, og i september 1999 erklærte PKK ensidig våpenhvile i kampen mot de tyrkiske styrkene.

Etter våpenhvilen ble sikkerhetssituasjonen i Sørøst-Tyrkia dramatisk forbedret, og unntakstilstanden opphevet i 2002. Forholdene i de kurdiske områdene var deretter rolige i flere år, men etter at PKKs etterfølger Kongra-Gel i 2004 opphevet den selvpålagte våpenhvilen fra 1999, var det jevnlig sammenstøt mellom kurdisk milits og tyrkiske regjeringsstyrker.

Våren 2005 ble PKK gjenopprettet i Nord-Irak, muligens etter en splittelse i Kongra-Gel, og høsten 2005 skjedde en kraftig oppblussing av kurdisk uro i flere tyrkiske byer. Voldshandlingene mellom PKK og sikkerhetsstyrkene har deretter vært omfattende, med mange døde og skadede på begge sider. Tyrkiske myndigheter ser på kampen mot PKK som en del av kampen mot terrorisme og har anmodet USA om å gripe inn overfor 4000 PKK-krigere som holder til i fjellene i Nord-Irak. USA har av ulike grunner ikke etterkommet dette ønsket.

PKK har siden 1997 stått på USAs liste over terroristorganisasjoner. Tyrkias regjering er bekymret for sin territorielle sikkerhet etter at PKK og Kongra-Gel tok tilflukt i Nord-IrAKP og senere Syria, og har gjennomført mange militære operasjoner inn på irakisk territorium. I 2003 ble en gruppe tyrkiske elitesoldater anholdt av amerikanske soldater i Nord-Irak, og iført hetter. De ble avhørt og senere løslatt, men hendelsen fikk enorm oppmerksomhet i tyrkisk offentlighet, og ble fremstilt som en alvorlig nasjonal ydmykelse i de fleste massemedier. 

Som ledd i søknaden om medlemskap i EU foretok Tyrkia etter 2003 flere lovendringer som ga kurderne utvidede politiske og kulturelle rettigheter. Blant annet har stedsnavn og skilter på kurdisk blitt innført, og kringkasting på kurdisk ble tillatt i 2009. Til tross for denne innføringen av kulturelle rettigheter, er spørsmålet om å innrømme kurderne kollektive rettigheter svært følsomt. Dette ses av mange tyrkere som et skritt i retning av etnisk separatisme, som igjen kan medføre fare for oppsplitting av Tyrkia som stat. Tyrkias udelelighet er innskrevet i grunnloven og er en sentral pilar i svært mange tyrkeres nasjonalfølelse. En paragraf i straffeloven gjør det også straffbart å fremme separatisme. 

I 2009 igangsatte AK-regjeringen hemmelige møter mellom etterretningstjenesten og PKK i Oslo, og forhandlinger ble innledet i 2012. Disse forhandlingene ble imidlertid motarbeidet av tjenestemenn i påtalemakten, som forlangte en utspørring av lederen for etterretningstjenesten, Hakan Fidan. Han ble anklaget for å ha lekket hemmelig informasjon til PKK, og for å ha samarbeidet med PKK for å opprette en kurdisk stat. Disse anklagene var sannsynligvis forbundet med predikanten Fethullah Gülen og hans store islamske bevegelse Hizmet.

AKP begynte som en demokratiserende kraft også i forhold til kurderne, men har fortsatt å slå ned på kurdiske politiske partier og tiltale kurdiske politikere for terrorisme og separatisme. Nye kurdiske partier blir forbudt etter noen år, og det dannes nye partier. AKP og Erdoğan har i økende grad anvendt en nasjonalistisk retorikk i det kurdiske spørsmålet, og i stigende grad argumentert for å bruke militærmakt.

Etter at det kurdiske territoriet i Nord-Irak ble tilholdssted for PKK-styrker, har Tyrkia ønsket vestlig støtte for å angripe på irakisk territorium. I Syria-konflikten støttet Tyrkia innledningsvis Den frie syriske armé, og det blir hevdet at denne gruppen ble trent og koordinert av tyrkisk etterretning og militære på tyrkisk territorium. Tyrkia skal, sammen med USA og flere gulfstater, ha støttet denne hæren senere, for å få styrtet president Assad. Tyrkia ønsket også å forhindre at PKK styrket seg på syrisk territorium, slik at det kunne utgjøre en fare for Tyrkia. Dette førte til at Tyrkia holdt tilbake forsyninger og personer som ville krysse grensen til Syria for å kjempe mot hæren til Den islamske staten, IS. Dette vakte enorme protester blant kurdere i Tyrkia og Europa.

Mange tyrkiske og utenlandske journalister og politikere hevder at Tyrkias frykt for et styrket PKK også førte til at Tyrkia støttet islamistiske grupper i Syria, som en motvekt til PKK. Både våpen og personell skal ha blitt sluppet inn i Syria. Angivelige lydopptak av etterretningsledelsen, militære og ministre som planla et hemmelig raid inn i Syria, ble i 2014 lekket på YouTube og spredd på Twitter, noe som førte til at myndighetene blokkerte disse tjenestene.

I 2013 og 2014 ble flere trailere tilhørende etterretningstjenesten stoppet og ransaket av politi og gendarmeri i Adana, på ordre fra statsanklagere som hadde blitt tipset om transportene. De var angivelig fullastet med tunge våpen og artilleri, men ble sluppet videre etter en voldsom konfrontasjon mellom politi og etterretningsagenter. Regjeringen hevder at lasten var humanitær støtte til turkmenske grupper, og statsanklagerne og over tretti gendarmerioffiserer ble tiltalt for spionasje og for å ville velte regjeringen. Erdoğan hevder at dette inngår i Gülen-bevegelsens forsøk på å ta over staten. To avisredaktører har blitt arrestert for å ha omtalt hendelsen med transporten, og kan bli dømt for landsforræderi. Tyrkias forhold til egne kurdere ser slik ut til å bli mer og mer preget av den militære strategien for å svekke PKK i Nord-Irak og kurdiske styrker i Syria. Krigene i Irak og Syria har dermed ført til en klar forverring av klimaet mellom den tyrkiske staten og kurderne.

Mange kurdere anklager tyrkiske myndigheter for å ha unnlatt å forhindre islamisters bombeangrep mot et kurdisk ungdomsmøte i Suruc i juli 2015, og mot en pro-kurdisk fredsdemonstrasjon i Ankara i oktober samme år. Myndighetene avviser anklagene, og Erdoğan har uttalt at IS, kurdiske krefter og syrisk etterretning står bak.

AKP har aldri blitt kurdernes parti, selv om det hadde relativt stor oppslutning i de kurdisk-dominerte provinsene tidligere. Det største nåværende kurdiske partiet BDP (Freds- og demokratipartiet), har oppnådd å bryte ut av det etniske og bli et parti for en bredere tyrkisk venstreside og demokratiserende bevegelser. 

Fengselsforholdene i Tyrkia, med fengselsopprør og sultestreiker med mange døde og sårede har lenge vært gjenstand for mye oppmerksomhet fra presse, menneskerettighetsorganisasjoner og det internasjonale samfunn. For å bedre forholdene vedtok parlamentet i 2004 og 2005 flere lovendringer.

Straffesaken i 2005 mot den kjente forfatteren Orhan Pamuk, som var anklaget for å fornærme den tyrkiske identiteten, ble av mange sett på som et kraftig tilbakeslag for ytringsfriheten i Tyrkia. Saken ses som et eksempel på at visse krefter innen rettsvesenet, byråkratiet og ordensmakten motarbeider en reformprosess og samfunnsendringer, som blant annet blir iverksatt etter krav fra EU. Anklagen mot Pamuk ble reist av en ultra-nasjonalistisk advokat på et statsanklagerkontor på lavere nivå. Tyrkias påtalemyndighet er desentralisert, slik at en anklage ikke representerer hele staten, men må godkjennes av justisdepartementet. Anklagen mot Pamuk ble avvist av justisdepartementet.

Ytringsfrihet har lenge vært en sentral problemstilling for opposisjonelle og menneskerettighetsaktivister. De militære kuppmakerne opprettet statlige sikkerhetsdomstoler i 1982, og disse skulle håndtere saker som gjaldt statens sikkerhet og organisert kriminalitet. I disse domstolene var en av tre dommere militær, og dette ble kritisert av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. I 1991 gjorde en ny lov at terrorisme kom inn under forbrytelser mot staten. Dermed ble ytringer om kurdisk uavhengighet eller forbindelser til PKK straffbart og regnet som forbrytelser mot staten. I 1999 ble den militære dommeren fjernet fra domstolene, og i 2004 ble denne typen domstoler avskaffet og erstattet med "straffedomstoler for alvorlig kriminalitet". De fleste saker i disse domstolene dreier seg om ytringer.

I 2003 ble Tyrkia utsatt for to alvorlige terrorangrep. 23 mennesker ble drept og 300 såret ved bilbomber mot to synagoger i Istanbul. Fem dager senere førte to selvmordsaksjoner til 25 døde og nesten 400 skadde; aksjonen rammet det britiske generalkonsulatet og banken HSBC. Blant de omkomne var den britiske generalguvernøren. Terrorangrepene kunne ifølge tyrkiske myndigheter føres tilbake til al-Qaida; både omfanget, profesjonaliteten og målene (jødiske og britiske interesser) tydet på dette. I et større perspektiv ble terrorangrepene sett på som et forsøk på å undergrave tilliten til det politiske prosjektet i Tyrkia: et moderat, islamsk og samtidig sekulært styre.

I 2005 skjedde en markant høyrenasjonalistisk mobilisering, særlig rettet mot kravene fra EU og de innrømmelser dette medførte for Tyrkia. Deler av befolkningen og opposisjonen stilte seg kritisk til reformene, som anses å svekke arven fra Mustafa Kemal Atatürk og de prinsipper og ideer som den tyrkiske republikken er grunnlagt på. Det reflekterte på den ene side en stor del av befolkningens dype skepsis til europeiske stormakters hensikter, og på den annen side en frykt blant sekularister for at AK-partiet brukte EU-tilpasningen til å svekke vernet av sekularismen i republikken.

Erdoğan har i økende grad blitt anklaget av opposisjonen for å være en autoritær figur, og har i økende grad brukt terrorismeparagrafer i loven for å fengsle journalister, politikere og forfattere som anklages for å støtte PKK eller separatisme. Han har også brukt injuriesøksmål mot journalister til å stilne politisk kritikk.

I tillegg til begrensningene på ytringsfriheten kommer den uformelle kontrollen AK-partiet har hatt over media gjennom sine uformelle koblinger til store konserner. De fleste mediene er eid av slike store selskaper som er avhengige av gode forbindelser til myndighetene for å få statlige kontrakter og oppdrag. Det har ført til at redaktører eller medieeiere sier opp kritiske journalister. Det har også ført til en kvelning av fagorganisasjonene blant journalister. Kun fem prosent er fagorganiserte i dag, og det medfører at de står helt uten støtte i en konflikt med arbeidsgiver. Erdoğan fikk lenge en nærmest servil dekning i alle mediene som var forbundet med Gülen-bevegelsen, men etter at en åpen splittelse mellom AKP og bevegelsen skjedde i 2013, vendte disse mediene seg mot Erdoğan, og ble svært kritiske til regjeringens politikk.

AK-partiets regjeringer kritiseres også for å svekke kvinners rettigheter gjennom sin religiøst-konservative politikk. AK-partiets opphevelse av forbudet mot hodeskaut på universiteter, skoler og i parlamentet ble av konservative religiøse kvinner mottatt som en frigjørende rettighet, mens sekularister fremstilte det som et steg i retning av kvinneundertrykkelse. Sekularistene protesterer ofte mot retorikken og holdningene til ledende AK-politikere, og ikke så mye mot konkrete politiske endringer. De mener denne retorikken fører til økt vold mot kvinner, og til at kvinners rettigheter vil svekkes gjennom nye sosiale normer og eventuelle fremtidige lovendringer. Erdoğan har ved flere anledninger uttalt at han ikke betrakter menn og kvinner som like, og at kvinner ikke passer i mannsyrker, men primært har en rolle som mødre. Han står for et konservativ-religiøst syn på menn og kvinner som komplementære. Han har imidlertid uttalt at kvinner og menn må ha like lovmessige rettigheter.

Også når det gjelder arbeidstakerrettigheter blir Tyrkia kritisert. Det finnes fremdeles begrensninger på organisasjonsfrihet, kollektiv forhandlingsrett og streikerett. Offentlig ansatte har ikke streikerett. Reformene i fagorganiseringsloven i 2012 fjernet ikke disse begrensningene, og AK-partiet blir i tillegg beskyldt for å favorisere konservative og partilojale fagforeninger, i en retorikk om at fagforeninger må baseres på "moralske og nasjonale verdier". Fagforeninger på venstresiden har blitt stemplet som terrorister og marginale. Regjeringen har også rett til å avslutte streiker med henvisning til "nasjonal sikkerhet", og denne muligheten er blitt brukt mange ganger siden 2003.

Situasjonen på Kypros har preget tyrkisk utenrikspolitikk siden 1950-årene. Etter greske nasjonalisters kupp på Kypros 1974 kom det til tyrkisk militær intervensjon og okkupasjon av den nordlige delen. I 1983 rev denne delen seg løs under navnet Den tyrkiske republikken Nord-Kypros, som straks ble anerkjent av Tyrkia. Denne republikken har siden vært en de facto stat, men har vært økonomisk avhengig av Tyrkia på grunn av internasjonal boikott. Den gresk-kypriotiske delen av Kypros har etter 1974 blitt anerkjent som å ha suverenitet over hele øya. Situasjonen på øya har siden vært fastlåst, og det har flere ganger kommet til trefninger.

Kypros-konflikten har sementert Tyrkias tradisjonelt anstrengte forhold til Hellas. Landene har også hatt flere konflikter i forbindelse med forhandlingene om en delelinje i Egeerhavet, blant annet i 1987 og 1996, da en strid om retten til en liten holme utenfor den tyrkiske kysten nesten førte til krig. Hellas har også brukt Kypros-konflikten som argument for å hindre tyrkisk medlemskap i EF/EU.

I 2004 strandet FNs forsøk på å forhandle fram en politisk løsning på konflikten. Begge sider av Kypros avholdt folkeavstemning om å gjennomføre Annan-planen om gjenforening. 75 % av gresk-kypriotene avviste planen, mens 65 % av tyrkisk-kypriotene sa ja. Tyrkisk-kypriotene ble lovet en forbedring av sin økonomiske situasjon, men dette ble ikke innfridd. Gresk-kypriotene og Hellas fortsatte den nærmest fullstendige økonomiske og politiske boikotten av tyrkisk-kypriotene, og dette førte til at Tyrkia nektet gresk-kypriotiske skip adgang til tyrkiske havner. Dette skapte igjen problemer i forhold til EU, siden Kypros er et EU-medlem.

Den endrede geopolitiske situasjonen etter Sovjetunionens oppløsning gjorde Tyrkias internasjonale rolle viktigere. Landet stilte etter Golfkrigen 1991 flybaser til disposisjon for en alliert NATO-styrke som beskytter kurderne i Nord-Irak. Under Irak-krisen våren 2003 vurderte tyrkiske styrker å invadere Nord-Irak, men lot det være etter press fra USA og EU. Årsaken til de tyrkiske planene var offisielt å hindre en stor flyktningestrøm, men den virkelige grunnen var å forhindre at kurdiske separatister i IrAKP skulle erklære seg selvstendige og dermed initiere et opprør også i tyrkisk Kurdistan. Den tyrkiske nasjonalforsamlingen avslo også med knapp margin en oppfordring fra USA om å få bruke tyrkiske militærbaser i angrepet på Irak.

Tyrkia orienterte seg i 1990-årene nærmere svartehavsområdet og Sentral-Asia. Regjeringen i Ankara ønsket at landet skulle være Vestens innfallsport til disse områdene. I 1992 ble Svartehavets Økonomiske Samarbeidsorganisasjon etablert etter initiativ av president Turgut Özal. Tyrkias politiske, økonomiske og kulturelle samarbeid med de sentralasiatiske republikkene hvor befolkningen snakker tyrkiske språk ble også viktigere.

Etter oppløsningen av Jugoslavia viste Tyrkia en økende interesse for skjebnen til den muslimske befolkningen i Bosnia. Landet undertegnet 1996 en militær samarbeidsavtale med den muslimske regjeringen i Sarajevo. Samtidig ble det også inngått en tilsvarende samarbeidsavtale med Israel. Dette førte til en skjerping av forholdet mellom Tyrkia og Iran. Tyrkia har NATOs nest største hær og har også militært samarbeid med Russland, blant annet om kjøp av utstyr.

Med vestlig støtte presenterte Tyrkia seg som et forbilde, et sekulært muslimsk land med markedsøkonomi og flerpartisystem, i motsetning til for eksempel Iran. Den tyrkiske modellen lar seg imidlertid ikke uten videre overføre til de til dels svært underutviklede sentralasiatiske republikkene, som heller ikke er interessert i å bryte båndene til Russland. Tyrkias økonomiske og teknologiske midler er heller ikke tilstrekkelige til å dekke disse landenes behov.

Tyrkia har likevel et nært samarbeid særlig med Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan og Aserbajdsjan, og Tyrkia har samarbeidet med Aserbajdsjan om en ny oljeledning fra Baku via Georgia til den tyrkiske middelhavskysten. Oljeledningen ble innviet 2005.

Tyrkias gigantiske prosjekt for oppdemming av Eufrat-elven har skapt problemer i forholdet til Syria og Irak, både fordi det påvirker vanntilførselen til disse landene, og fordi de frykter at vannet kan bli brukt som et politisk pressmiddel mot dem. Den enorme Atatürk-dammen ble åpnet 1992, men hele prosjektet var først ferdig etter århundreskiftet.

Tyrkia var assosiert medlem av EF fra 1964, suspendert 1980–86, og 1987 søkte Tyrkia om fullt medlemskap. I 1996 ble det inngått en tollunion mellom Tyrkia og EU. Det tok mer enn 30 år å etablere denne unionen, som fjerner toll på de fleste tyrkiske eksportprodukter.

Tyrkia ble imidlertid utelatt fra medlemskapsforhandlingene i begynnelsen av 1990-årene og følte seg særlig forbigått da EU i 1998 innledet medlemskapsforhandlinger med en rekke land, deriblant Kypros. Det var flere årsaker til forbigåelsen: landets økonomiske situasjon, brudd på menneskerettighetene i Tyrkia, motstand fra Hellas og en generell skepsis på grunn av landets størrelse. Samtidig har Tyrkia strevd for å oppfylle EUs politiske krav, blant annet når det gjelder menneskerettigheter.

Først i desember 2004, etter intense forhandlinger i Brussel, ble EUs ledere enige om å åpne medlemsforhandlinger med Tyrkia i oktober 2005. Forhandlingene startet med et nødskrik etter planen, og igjen etter intens diplomatisk aktivitet. EU krevde at Tyrkia anerkjente Kypros før medlemskapsforhandlingene startet. Tyrkia avviste dette og henviste til at vedtaket om å åpne for forhandlinger ikke inneholdt slike betingelser. I tillegg foreslo Østerrike at det i forhandlingene måtte inkluderes muligheter for et annet utfall enn fullt medlemskap (såkalt «privilegert partnerskap»), noe Tyrkia også avviste. Østerrike ble til slutt nødt til å trekke forslaget tilbake, og forhandlingene tok til – i prinsippet som planlagt, men i virkeligheten med stor splid både mellom Tyrkia og EU og innad i EU. Forhandlingene er beregnet å ta minst ti år.

Motstanden mot å få det muslimske Tyrkia (som vil være EUs største land) som EU-medlem er stor i medlemslandene, og mange mener at dette var den egentlige grunnen til at Frankrike og Nederland sa nei til EU-grunnloven i folkeavstemningene 2005. På grunn av begrensningene i Nice-avtalen, som omhandler EUs «absorberingskapasitet», er Tyrkia avhengig av en ny EU-grunnlov (som skal avløse Nice-traktaten) før landet kan bli medlem.

En forutsetning for tyrkisk medlemskap er også en løsning på Kypros-konflikten. Tyrkia er det eneste landet som anerkjenner utbryterrepublikken på Nord-Kypros, og Kypros kan – som nytt EU-land fra 2004 – nedlegge veto mot tyrkisk medlemskap. EU betrakter også den nordlige delen som okkupert av Tyrkia, og Tyrkia vil derved være diskvalifisert for medlemskap.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.