Tyrkia hadde i årene rundt 2000 en nærmest permanent politisk krise, med store økonomiske problemer og stadig tilbakevendende korrupsjonsanklager mot sentrale politikere. Den politiske veteranen Bülent Ecevit dannet 1999 sin fjerde regjering, en sammensatt koalisjon uten tilstrekkelig styringsevne.

I 2002 ble den aldrende Ecevit sykmeldt, og nasjonalforsamlingen utstedte nyvalg 18 måneder før tiden. Valget førte til store omveltninger i tyrkisk politikk. Bare to partier ble representert i det nye parlamentet: det nye, moderate islamske Partiet for rettferd og utvikling (AK eller AKP, dannet i 2001) og det moderat sosialdemokratiske CHP.

AK fikk 34,3 % av stemmene og rent flertall i parlamentet med 363 av de 550 plassene. CHP fikk 19,8 %. Ni uavhengige representanter ble også valgt. Det tidligere konservative regjeringspartiet DYP fikk 9,8 % og kom under den høye sperregrensen på ti prosent som ble innskrevet i grunnloven av de militære etter statskuppet i 1980. (Et stort antall partioverganger blant parlamentsmedlemmer førte imidlertid til at seks ulike partier var representert i parlamentet i 2006).

Under henvisning til at Tyrkia er en sekulær stat, ble det gjort forsøk også på å forby AK, men det lyktes ikke. Derimot ble partiets leder, Recep Tayyip Erdoğan, nektet å stille til valg fordi han i 1998 fikk ti måneders fengsel for at han i en tale siterte et dikt som angivelig fremmet religiøst hat. Etter valget dannet AK regjering under ledelse av Abdullah Gül. Etter en lovendring av det nye parlamentet fikk Erdoğan igjen stille til valg, og han ble innvalgt i parlamentet ved første suppleringsvalg, i mars 2003. Han overtok som statsminister uken etter.

Den nye regjeringen la seg på en moderat linje for ikke å provosere militæret, som hadde avsatt den forrige statsministeren fra et islamsk parti (Refah Partisi), Necmettin Erbakan, i 1997.

Tyrkisk historie har vært preget av en langvarig strid mellom sekularister og ulike leire av islamsk-orienterte politikere og intellektuelle, som strekker seg helt tilbake til den sene osmanske perioden. Militæret har helt siden den tyrkiske republikkens dannelse hatt en rolle som sekularismens voktere. Denne ble styrket etter militærkuppet i 1980, hvor grunnloven ble skrevet om av de militære kuppmakerne og militæret skrev seg sterkere inn i sentrale samfunnsinstitusjoner som statens sikkerhetsråd og utdanning. 

Den nye regjeringen godkjente snart alle internasjonale traktater som hørte inn under EUs kriterier for medlemskap («København-kriteriene»), blant annet om menneskerettigheterdemokrati og markedsøkonomi. Erdoğan var på rundreise i Europa og forsikret om Tyrkias plass i det nye Europa. Han sa også at AKs forbilde var de kristelig-demokratiske partiene i Vest-Europa, og at han håpte at AK kunne bli et slags «islamsk-demokratisk» parti. AKs ambisjon om EU-medlemskap var knyttet til partiets ønske om en grunnleggende demokratisering og fjerning av militærets sterke makt i det sivile samfunnet og statssystemet.

Regjeringen foreslo å oppheve alle restriksjoner på ytringsfrihet og en reform av landets parti- og valglover. AK befestet sin posisjon ytterligere gjennom lokalvalgene i slutten av mars 2004. Det ble 2005 vedtatt en helt ny straffelov, som blant annet styrket kvinners rettsvern i volds- og overgrepssaker og mot bruken av tortur. Flere kvinneorganisasjoner hadde mobilisert og påvirket prosessen. Like etter kom AK imidlertid med et lovforslag om å kriminalisere utroskap.  

AK hadde en generell demokratiserende effekt på det tyrkiske samfunnet i den første regjeringsperioden. Partiet bygget i stor grad sin støtte på en stor gruppe som hadde blitt kulturelt og økonomisk marginalisert i det moderne Tyrkia: Den konservative og mer religiøse middelklassen og lavere middelklassen på landsbygden og innlandet, samt migrantene til storbyene. Partiet hadde også stor støtte blant mindre velstående, som så det som et moralsk oppriktig alternativ til de etablerte partienes beryktede korrupsjon og elitisme. 

Sammen med den demokratiserende effekten kom det en religiøs konservatisme, som etter hvert truet individuelle sivile rettigheter, som for eksempel kvinners rettigheter. Dette skapte en tiltakende polarisering mellom sekularister og AK-partiet. Spenningen ble ikke mindre av uttalelser slik som den Erdoğan kom med i 2010, der han uttalte at menn og kvinner ikke er like og at kvinners skjebne er bestemt av gud. Mange sekularister anklager AK for å ha en skjult islamistisk agenda under sin demokratiske overflate. 

Konflikten mellom regjeringen og den kurdiske separatistorganisasjonen PKK var det viktigste politiske spørsmål i tyrkisk politikk i 1990-årene. I den sørøstlige delen av Tyrkia bor det ca. ti millioner kurdere. Området er preget av en svært ujevn fordeling av jorden, høy arbeidsløshet og analfabetisme. Krigen mellom den tyrkiske hæren og PKK startet i 1984. I 1989 allierte PKK seg med en rekke venstreorienterte bygeriljaer. Dette økte de kurdiske opprørernes evne til å slå til i Tyrkias største byer.

Som en følge av Golfkrigen i 1991 mistet Saddam Husseins regime i Bagdad kontrollen over den kurdiske delen av Irak. Dette gav PKK anledning til å etablere seg der. I 1992 inngikk Tyrkia en sikkerhetsavtale med de kurdiske partiene i Irak, men dette forhindret ikke PKK i å angripe mål i Tyrkia fra baser i nabolandet.

Ved flere anledninger i 1990-årene angrep Tyrkia PKKs baser på irakisk territorium. I 1992 gikk landet til full militær invasjon av Nord-Irak for å kaste ut PKK, men lyktes ikke. I 1995 gikk 35 000 tyrkiske soldater støttet av tanks, helikopter og F-16 jagerfly inn i Nord-Irak for å knekke PKK en gang for alle.

Den tyrkiske politikeren Tansu Çiller beskrev offensiven som den største tyrkiske militæroperasjonen noensinne, men måtte tåle sterk kritikk fra europeiske regjeringer og vestlige menneskerettighetsorganisasjoner. Etter press fra blant annet USA og EU måtte Tyrkia trekke seg ut av Irak uten at det var funnet verken noen militær eller politisk løsning.

I 1994 ble åtte kurdiske folkevalgte fengslet; samme år ble det pro-kurdiske Demokratipartiet (DEP), dannet 1993, også forbudt. I 1994 ble de tiltalte medlemmene av nasjonalforsamlingen dømt til opptil 15 års fengsel for separatistpropaganda, for å ha støttet PKK eller vært medlem av en væpnet gruppe. Den mest alvorlige delen av tiltalen om forræderi, som kunne ha gitt dødsstraff, ble frafalt på rettssakens siste dag. Dommene førte til ny fordømmelse av Tyrkia fra europeiske menneskerettighetsaktivister.

I 1999 ble PKK-lederen Abdullah Öcalan kidnappet av tyrkiske agenter i Nairobi og ført til Tyrkia. Arrestasjonen utløste voldsomme kurdiske demonstrasjoner over store deler av verden, spesielt i Europa. I mai 1999 ble Öcalan stilt for retten, tiltalt for høyforræderi, og dømt til døden juni 1999. Dødsdommen ble imidlertid anket, og etter at Tyrkia opphevet dødsstraffen 2002, ble dommen omgjort til livsvarig fengsel. Under rettssaken appellerte Öcalan til våpenhvile, og september 1999 erklærte PKK ensidig våpenhvile i kampen mot de tyrkiske styrkene.

Etter våpenhvilen ble sikkerhetssituasjonen i Sørøst-Tyrkia dramatisk forbedret, og unntakstilstanden opphevet i 2002. Forholdene i de kurdiske områdene var deretter rolige i flere år, men etter at PKKs etterfølger Kongra-Gel i 2004 opphevet den selvpålagte våpenhvilen fra 1999, var det jevnlig sammenstøt mellom kurdisk milits og tyrkiske regjeringsstyrker.

Våren 2005 ble PKK gjenopprettet i Nord-Irak, muligens etter en splittelse i Kongra-Gel, og høsten 2005 skjedde en kraftig oppblussing av kurdisk uro i flere tyrkiske byer. Voldshandlingene mellom PKK og sikkerhetsstyrkene har deretter vært omfattende, med mange døde og skadede på begge sider. Tyrkiske myndigheter ser på kampen mot PKK som en del av kampen mot terrorisme og har anmodet USA om å gripe inn overfor 4000 PKK-krigere som holder til i fjellene i Nord-Irak. USA har av ulike grunner ikke etterkommet dette ønsket.

PKK har siden 1997 stått på USAs liste over terroristorganisasjoner. Tyrkias regjering er bekymret for sin territorielle sikkerhet etter at PKK og Kongra-Gel tok tilflukt i Nord-Irak og senere Syria, og har gjennomført mange militære operasjoner inn på irakisk territorium. I 2003 ble en gruppe tyrkiske elitesoldater anholdt av amerikanske soldater i Nord-Irak, og iført hetter. De ble avhørt og senere løslatt, men hendelsen fikk enorm oppmerksomhet i tyrkisk offentlighet, og ble fremstilt som en alvorlig nasjonal ydmykelse i de fleste massemedier. 

Som ledd i søknaden om medlemskap i EU foretok Tyrkia etter 2003 flere lovendringer som ga kurderne utvidede politiske og kulturelle rettigheter. Blant annet har stedsnavn og skilter på kurdisk blitt innført, og kringkasting på kurdisk ble tillatt i 2009. Til tross for denne innføringen av kulturelle rettigheter er spørsmålet om å innrømme kurderne kollektive rettigheter svært følsomt. Dette ses av mange tyrkere som et skritt i retning av etnisk separatisme, som igjen kan medføre fare for oppsplitting av Tyrkia som stat. Tyrkias udelelighet er innskrevet i grunnloven og er en sentral pilar i svært mange tyrkeres nasjonalfølelse. En paragraf i straffeloven gjør det også straffbart å fremme separatisme. 

I 2009 igangsatte AK-regjeringen hemmelige møter mellom etterretningstjenesten og PKK i Oslo, og forhandlinger ble innledet i 2012. Disse forhandlingene ble imidlertid motarbeidet av tjenestemenn i påtalemakten, som forlangte en utspørring av lederen for etterretningstjenesten, Hakan Fidan. Han ble anklaget for å ha lekket hemmelig informasjon til PKK, og for å ha samarbeidet med PKK for å opprette en kurdisk stat. Disse anklagene var sannsynligvis forbundet med predikanten Fethullah Gülen og hans store islamske bevegelse Hizmet. Denne bevegelsen hadde vært en helt sentral forbundsfelle med AK-partiet helt fra starten, men var mer nasjonalistisk i det kurdiske spørsmålet. I 2013 kom det til fullt brudd mellom Hizmet og AKP etter at Hizmet-lojale anklagere startet en korrupsjonsetterforskning av Erdoğan og andre ledende AKP-politikere.

AK begynte som en demokratiserende kraft også i forhold til kurderne, men har fortsatt å slå ned på kurdiske politiske partier og tiltale kurdiske politikere for terrorisme og separatisme. Nye kurdiske partier blir forbudt etter noen år, og det dannes nye partier. AK og Erdoğan har i økende grad anvendt en nasjonalistisk retorikk i det kurdiske spørsmålet, og i stigende grad argumentert for å bruke militærmakt.

Etter at det kurdiske territoriet i Nord-Irak ble tilholdssted for PKK-styrker, har Tyrkia ønsket vestlig støtte for å angripe på irakisk territorium. I Syria-konflikten støttet Tyrkia innledningsvis Den frie syriske armé, og det blir hevdet at denne gruppen ble trent og koordinert av tyrkisk etterretning og militære på tyrkisk territorium. Tyrkia skal, sammen med USA og flere gulfstater, ha støttet denne hæren senere, for å få styrtet president Assad. Tyrkia ønsket også å forhindre at PKK styrket seg på syrisk territorium, slik at det kunne utgjøre en fare for Tyrkia. Dette førte til at Tyrkia holdt tilbake forsyninger og personer som ville krysse grensen til Syria for å kjempe mot hæren til Den islamske staten, IS. Dette vakte enorme protester blant kurdere i Tyrkia og Europa.

Mange tyrkiske og utenlandske journalister og politikere hevder at Tyrkias frykt for et styrket PKK også førte til at Tyrkia støttet islamistiske grupper i Syria, som en motvekt til PKK. Både våpen og personell skal ha blitt sluppet inn i Syria. Angivelige lydopptak av etterretningsledelsen, militære og ministre som planla et hemmelig raid inn i Syria, ble i 2014 lekket på YouTube og spredd på Twitter, noe som førte til at myndighetene blokkerte disse tjenestene.

I 2013 og 2014 ble flere trailere tilhørende etterretningstjenesten stoppet og ransaket av politi og gendarmeri i Adana, på ordre fra statsanklagere som hadde blitt tipset om transportene. De var angivelig fullastet med tunge våpen og artilleri, men ble sluppet videre etter en voldsom konfrontasjon mellom politi og etterretningsagenter. Regjeringen hevder at lasten var humanitær støtte til turkmenske grupper, og statsanklagerne og over tretti gendarmerioffiserer blir tiltalt for spionasje og for å ville velte regjeringen. Erdoğan hevder at dette inngår i Gülen-bevegelsens forsøk på å ta over staten. To avisredaktører har blitt arrestert for å ha omtalt hendelsen med transporten, og kan bli dømt for landsforræderi. Tyrkias forhold til egne kurdere ser slik ut til å bli mer og mer preget av den militære strategien for å svekke PKK i Nord-Irak og kurdiske styrker i Syria. Krigene i Irak og Syria har dermed ført til en klar forverring av klimaet mellom den tyrkiske staten og kurderne.

Mange kurdere anklager tyrkiske myndigheter for å ha unnlatt å forhindre islamisters bombeangrep mot et kurdisk ungdomsmøte i Suruc i juli 2015, og mot en pro-kurdisk fredsdemonstrasjon i Ankara i oktober samme år. Myndighetene avviser anklagene, og Erdoğan har uttalt at IS, kurdiske krefter og syrisk etterretning står bak.

AK har aldri blitt kurdernes parti, selv om det hadde relativt stor oppslutning i de kurdisk-dominerte provinsene tidligere. Det største nåværende kurdiske partiet BDP (Freds- og demokratipartiet), har oppnådd å bryte ut av det etniske og bli et parti for en bredere tyrkisk venstreside og demokratiserende bevegelser. 

Fengselsforholdene i Tyrkia, med fengselsopprør og sultestreiker med mange døde og sårede har lenge vært gjenstand for mye oppmerksomhet fra presse, menneskerettighetsorganisasjoner og det internasjonale samfunn. For å bedre forholdene vedtok parlamentet i 2004 og 2005 flere lovendringer.

Straffesaken i 2005 mot den kjente forfatteren Orhan Pamuk, som var anklaget for å fornærme den tyrkiske identiteten, ble av mange sett på som et kraftig tilbakeslag for ytringsfriheten i Tyrkia. Saken ses som et eksempel på at visse krefter innen rettsvesenet, byråkratiet og ordensmakten motarbeider en reformprosess og samfunnsendringer, som blant annet blir iverksatt etter krav fra EU. Anklagen mot Pamuk ble reist av en ultra-nasjonalistisk advokat på et statsanklagerkontor på lavere nivå. Tyrkias påtalemyndighet er desentralisert, slik at en anklage ikke representerer hele staten, men må godkjennes av justisdepartementet. Anklagen mot Pamuk ble avvist av justisdepartementet.

Ytringsfrihet har lenge vært en sentral problemstilling for opposisjonelle og menneskerettighetsaktivister. De militære kuppmakerne opprettet statlige sikkerhetsdomstoler i 1982, og disse skulle håndtere saker som gjaldt statens sikkerhet og organisert kriminalitet. I disse domstolene var en av tre dommere militær, og dette ble kritisert av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. I 1991 gjorde en ny lov at terrorisme kom inn under forbrytelser mot staten. Dermed ble ytringer om kurdisk uavhengighet eller forbindelser til PKK straffbart og regnet som forbrytelser mot staten. I 1999 ble den militære dommeren fjernet fra domstolene, og i 2004 ble denne typen domstoler avskaffet og erstattet med "straffedomstoler for alvorlig kriminalitet". De fleste saker i disse domstolene dreier seg om ytringer.

I 2003 ble Tyrkia utsatt for to alvorlige terrorangrep. 23 mennesker ble drept og 300 såret ved bilbomber mot to synagoger i Istanbul. Fem dager senere førte to selvmordsaksjoner til 25 døde og nesten 400 skadde; aksjonen rammet det britiske generalkonsulatet og banken HSBC. Blant de omkomne var den britiske generalguvernøren. Terrorangrepene kunne ifølge tyrkiske myndigheter føres tilbake til al-Qaida; både omfanget, profesjonaliteten og målene (jødiske og britiske interesser) tydet på dette. I et større perspektiv ble terrorangrepene sett på som et forsøk på å undergrave tilliten til det politiske prosjektet i Tyrkia: et moderat, islamsk og samtidig sekulært styre.

I 2005 skjedde en markant høyrenasjonalistisk mobilisering, særlig rettet mot kravene fra EU og de innrømmelser dette medførte for Tyrkia. Deler av befolkningen og opposisjonen stilte seg kritisk til reformene, som anses å svekke arven fra Mustafa Kemal Atatürk og de prinsipper og ideer som den tyrkiske republikken er grunnlagt på. Det reflekterte på den ene side en dyp skepsis til europeiske stormakters hensikter i store deler av befolkningen, og på den annen side en frykt blant sekularister for at AK-partiet brukte EU-tilpasningen til å svekke vernet av sekularismen i republikken.

Erdoğan har i økende grad blitt anklaget av opposisjonen for å være en autoritær figur. Han blir anklaget for å ville avvikle demokratiet og for å ha en islamistisk eller autoritær ambisjon. Media og journalister har i økende grad blitt arrestert eller saksøkt. De blir anklaget for å fremme terrorisme, for å krenke Tyrkias ære, eller for å fornærme Erdoğan (injuriesøksmål).

I tillegg til begrensningene på ytringsfriheten kommer den uformelle kontrollen AK-partiet har hatt over media gjennom sine kontakter med de store selskapene i Tyrkia. De fleste mediene er eid av slike store selskaper som er avhengige av gode forbindelser til myndighetene for å få statlige kontrakter og oppdrag. Det har ført til at redaktører eller medieeiere sier opp kritiske journalister. Det har også ført til en kvelning av fagorganisasjonene blant journalister. Kun fem prosent er fagorganiserte i dag, og det medfører at de står helt uten støtte i en konflikt med arbeidsgiver. Erdoğan fikk lenge en nærmest servil dekning i alle mediene som var forbundet med Gülen-bevegelsen, men etter at en åpen splittelse mellom AK og bevegelsen skjedde i 2013, har disse mediene vendt seg mot Erdoğan, og er svært kritiske til regjeringens politikk.

AK-partiets regjeringer kritiseres også for å svekke kvinners rettigheter gjennom sin religiøst-konservative politikk. AK-partiets opphevelse av forbudet mot hodeskaut på universiteter, skoler og i parlamentet ble av konservative religiøse kvinner mottatt som en frigjørende rettighet, mens sekularister fremstilte det som et steg i retning av kvinneundertrykkelse. Sekularistene protesterer ofte mot retorikken og holdningene til ledende AK-politikere, og ikke så mye mot konkrete politiske endringer. De mener denne retorikken fører til økt vold mot kvinner, og til at kvinners rettigheter vil svekkes gjennom nye sosiale normer og eventuelle fremtidige lovendringer. Erdoğan har ved flere anledninger uttalt at han ikke betrakter menn og kvinner som like, og at kvinner ikke passer i mannsyrker, men primært har en rolle som mødre. Han står for et konservativ-religiøst syn på menn og kvinner som komplementære. Han har imidlertid uttalt at kvinner og menn må ha like lovmessige rettigheter.

Også når det gjelder arbeidstakerrettigheter blir Tyrkia kritisert. Det finnes fremdeles begrensninger på organisasjonsfrihet, kollektiv forhandlingsrett og streikerett. Offentlig ansatte har ikke streikerett. Reformene i fagorganiseringsloven i 2012 fjernet ikke disse begrensningene, og AK-partiet blir i tillegg beskyldt for å favorisere konservative og partilojale fagforeninger, i en retorikk om at fagforeninger må baseres på "moralske og nasjonale verdier". Fagforeninger på venstresiden har blitt stemplet som terrorister og marginale. Regjeringen har også rett til å avslutte streiker med henvisning til "nasjonal sikkerhet", og denne muligheten er blitt brukt mange ganger siden 2003.

Situasjonen på Kypros har preget tyrkisk utenrikspolitikk siden 1950-årene. Etter de greske nasjonalistenes kupp på Kypros 1974 kom det til tyrkisk militær intervensjon og okkupasjon av den nordlige delen. I 1983 rev denne delen seg løs under navnet Den tyrkiske republikken Nord-Kypros, som straks ble anerkjent av Tyrkia. Denne republikken har siden vært en de facto stat, men har vært økonomisk avhengig av Tyrkia på grunn av en lammende internasjonal boikott. Den gresk-kypriotiske delen av Kypros har etter 1974 blitt anerkjent som å ha suverenitet over hele øya. Situasjonen på øya har siden vært fastlåst, og det har flere ganger kommet til trefninger.

Kypros-konflikten har sementert Tyrkias tradisjonelt anstrengte forhold til Hellas. Landene har også hatt flere konflikter i forbindelse med forhandlingene om en delelinje i Egeerhavet, blant annet i 1987 og 1996, da en strid om retten til en liten holme utenfor den tyrkiske kysten nesten førte til krig. Hellas har også brukt Kypros-konflikten som argument for å hindre tyrkisk medlemskap i EF/EU.

I 2004 strandet FNs forsøk på å forhandle fram en politisk løsning på konflikten. Begge sider av Kypros avholdt folkeavstemning om å gjennomføre Annan-planen om gjenforening. 75 % av gresk-kypriotene avviste planen, mens 65 % av tyrkisk-kypriotene sa ja. Tyrkisk-kypriotene ble lovet en forbedring av sin økonomiske situasjon, men dette ble ikke innfridd. Gresk-kypriotene og Hellas fortsatte den nærmest fullstendige økonomiske og politiske boikotten av tyrkisk-kypriotene, og dette førte til at Tyrkia nektet gresk-kypriotiske skip adgang til tyrkiske havner. Dette skapte igjen problemer i forhold til EU, siden Kypros er et EU-medlem.

Den endrede geopolitiske situasjonen etter Sovjetunionens oppløsning gjorde Tyrkias internasjonale rolle viktigere. Landet stilte etter Golfkrigen 1991 flybaser til disposisjon for en alliert NATO-styrke som beskytter kurderne i Nord-Irak. Under Irak-krisen våren 2003 vurderte tyrkiske styrker å invadere Nord-Irak, men lot det være etter press fra USA og EU. Årsaken til de tyrkiske planene var offisielt å hindre en stor flyktningestrøm, men den virkelige grunnen var å forhindre at kurdiske separatister i Irak skulle erklære seg selvstendige og dermed initiere et opprør også i tyrkisk Kurdistan. Den tyrkiske nasjonalforsamlingen avslo også med knapp margin en oppfordring fra USA om å få bruke tyrkiske militærbaser i angrepet på Irak.

Tyrkia orienterte seg i 1990-årene nærmere svartehavsområdet og Sentral-Asia. Regjeringen i Ankara ønsket at landet skulle være Vestens innfallsport til disse områdene. I 1992 ble Svartehavets Økonomiske Samarbeidsorganisasjon etablert etter initiativ av president Turgut Özal. Tyrkias politiske, økonomiske og kulturelle samarbeid med de sentralasiatiske republikkene hvor befolkningen snakker tyrkiske språk ble også viktigere.

Med vestlig støtte presenterte Tyrkia seg som et forbilde, et sekulært muslimsk land med markedsøkonomi og flerpartisystem, i motsetning til for eksempel Iran. Den tyrkiske modellen lar seg imidlertid ikke uten videre overføre til de til dels svært underutviklede sentralasiatiske republikkene, som heller ikke er interessert i å bryte båndene til Russland. Tyrkias økonomiske og teknologiske midler er heller ikke tilstrekkelige til å dekke disse landenes behov.

Tyrkia har likevel et nært samarbeid særlig med Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan og Aserbajdsjan, og Tyrkia har samarbeidet med Aserbajdsjan om en ny oljeledning fra Baku via Georgia til den tyrkiske middelhavskysten. Oljeledningen, som i nesten hele sin lengde er gravd ned av sikkerhetshensyn, er 1760 km lang og ble innviet 2005.

Etter oppløsningen av Jugoslavia viste Tyrkia en økende interesse for skjebnen til den muslimske befolkningen i Bosnia. Landet undertegnet 1996 en militær samarbeidsavtale med den muslimske regjeringen i Sarajevo. Samtidig ble det også inngått en tilsvarende samarbeidsavtale med Israel. Dette førte til en skjerping av forholdet mellom Tyrkia og Iran. Tyrkia har NATOs nest største hær og har også militært samarbeid med Russland, blant annet om kjøp av utstyr.

Tyrkias gigantiske prosjekt for oppdemming av Eufrat-elven har skapt problemer i forholdet til Syria og Irak, både fordi det påvirker vanntilførselen til disse landene, og fordi de frykter at vannet kan bli brukt som et politisk pressmiddel mot dem. Den enorme Atatürk-dammen ble åpnet 1992, men hele prosjektet var først ferdig etter århundreskiftet.

Tyrkia var assosiert medlem av EF fra 1964, suspendert 1980–86, og 1987 søkte Tyrkia om fullt medlemskap. I 1996 ble det inngått en tollunion mellom Tyrkia og EU. Det tok mer enn 30 år å etablere denne unionen, som fjerner toll på de fleste tyrkiske eksportprodukter.

Tyrkia ble imidlertid utelatt fra medlemskapsforhandlingene i begynnelsen av 1990-årene og følte seg særlig forbigått da EU i 1998 innledet medlemskapsforhandlinger med en rekke land, deriblant Kypros. Det var flere årsaker til forbigåelsen: landets økonomiske situasjon, brudd på menneskerettighetene i Tyrkia, motstand fra Hellas og en generell skepsis på grunn av landets størrelse. Samtidig har Tyrkia strevd for å oppfylle EUs politiske krav, blant annet når det gjelder menneskerettigheter.

Først i desember 2004, etter intense forhandlinger i Brussel, ble EUs ledere enige om å åpne medlemsforhandlinger med Tyrkia i oktober 2005. Forhandlingene startet med et nødskrik etter planen, og igjen etter intens diplomatisk aktivitet. EU krevde at Tyrkia anerkjente Kypros før medlemskapsforhandlingene startet. Tyrkia avviste dette og henviste til at vedtaket om å åpne for forhandlinger ikke inneholdt slike betingelser. I tillegg foreslo Østerrike at det i forhandlingene måtte inkluderes muligheter for et annet utfall enn fullt medlemskap (såkalt «privilegert partnerskap»), noe Tyrkia også avviste. Østerrike ble til slutt nødt til å trekke forslaget tilbake, og forhandlingene tok til – i prinsippet som planlagt, men i virkeligheten med stor splid både mellom Tyrkia og EU og innad i EU. Forhandlingene er beregnet å ta minst ti år.

Motstanden mot å få det muslimske Tyrkia (som vil være EUs største land) som EU-medlem er stor i medlemslandene, og mange mener at dette var den egentlige grunnen til at Frankrike og Nederland sa nei til EU-grunnloven i folkeavstemningene 2005. På grunn av begrensningene i Nice-avtalen, som omhandler EUs «absorberingskapasitet», er Tyrkia avhengig av en ny EU-grunnlov (som skal avløse Nice-traktaten) før landet kan bli medlem.

En forutsetning for tyrkisk medlemskap er også en løsning på Kypros-konflikten. Tyrkia er det eneste landet som anerkjenner utbryterrepublikken på Nord-Kypros, og Kypros kan – som nytt EU-land fra 2004 – nedlegge veto mot tyrkisk medlemskap. EU betrakter også den nordlige delen som okkupert av Tyrkia, og Tyrkia vil derved være diskvalifisert for medlemskap.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.