Tyrkias samtidshistorie

Til tross for den strenge sekularismepolitikken under Atatürk, og mer eller mindre fram til 1980, forsvant aldri islam fra det tyrkiske samfunnsliv. Allerede fra republikkens fødsel i 1923 har samfunnet vært preget av en langvarig strid mellom sekularister og ulike leire av islamsk-orienterte politikere og intellektuelle. Man kan se denne spenningen helt tilbake til den sene osmanske perioden.

I Naqshbandi-kretsene utviklet det seg konservative og strenge ideer om islam som snart fant politisk uttrykk. Flere etterfølgende islamske partier sprang ut av denne bevegelsen fra 1960-tallet og ut 1990-tallet, og de var alle ledet av Necmettin Erbakan. Det ble dannet nye partier fordi myndighetene forbød dem etter hvert. I 1987 dannet Erbakan Velferdspartiet (Refah Partisi), som i 1995 overraskende vant parlamentsvalget. Han dannet en koalisjonsregjering i 1996, men ble presset av militæret til å gå av i 1997, fordi regjeringen ble sett som en trussel mot den sekulære grunnloven.

Velferdspartiet forbudt i 1998, og Dydspartiet dukket opp som etterfølger samme år. Recep Erdoğan var en av dets grunnleggere. Det ble imidlertid forbudt i 2001, som en trussel mot sekularismen. Samme år grunnla Erdoğan og Abdullah Gül det nye Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP). AKP er basert i den samme religiøse bevegelsen, men presenterte seg som et vanlig konservativt parti uten noen religiøs profil. Erdoğan uttalte at partiets forbilde var de kristelig-demokratiske partiene i Vest-Europa, og at han ønsket at det kunne bli et slags «islamsk-demokratisk» parti. AKP vant en overlegen seier i parlamentsvalget i 2002.

En ubestridelig faktor bak seieren var støtten fra de to store islamske bevegelsene, Milli Görüş og Fetullah Gülens Hismet-bevegelse (mer kjent som Gülen-bevegelsen). Den første av disse hadde i lang tid drevet omfattende velferdsarbeid på lokalnivå. En annen faktor som kan ha bidratt til seieren kan ha vært den nærmest permanente politiske krisen Tyrkia stod i på denne tiden, med store økonomiske problemer og stadig tilbakevendende korrupsjonsanklager mot politikere fra de etablerte partiene. Disse partiene ble kraftig redusert i størrelse ved valget. AKP bygde i stor grad sin støtte på den konservative og religiøse middelklassen og den lavere middelklassen på landsbygden og innlandet, samt migrantene til storbyene. Partiet hadde også stor støtte blant mindre velstående tyrkere, som så det som et moralsk bedre alternativ til de etablerte partiene.

Den nye regjeringen la seg på en moderat linje for ikke å provosere militæret, som hadde avsatt Necmettin Erbakan i 1997. Under henvisning til at Tyrkia er en sekulær stat, ble det gjort forsøk også på å forby AKP, men det lyktes ikke. Derimot ble partiets leder, Recep Tayyip Erdoğan, nektet å stille til valg grunnet en fengselsstraff i 1998 for en tale hvor han angivelig skal ha fremmet religiøst hat. Etter valget dannet AKP regjering under ledelse av Abdullah Gül. Etter en lovendring av det nye parlamentet fikk Erdoğan igjen stille til valg, og han ble innvalgt i parlamentet ved første suppleringsvalg, i mars 2003. Han overtok som statsminister uken etter.

Den nye regjeringen godkjente snart internasjonale traktater som hørte inn under EUs kriterier for medlemskap («København-kriteriene»), blant annet om menneskerettigheter, demokrati og markedsøkonomi. AKPs ambisjon om EU-medlemskap var knyttet til partiets ønske om en grunnleggende demokratisering og fjerning av militærets sterke makt i det sivile samfunnet og statssystemet. Regjeringen foreslo å oppheve restriksjoner på ytringsfrihet og å reformere landets parti- og valglover. AKP befestet sin posisjon ytterligere gjennom lokalvalgene i slutten av mars 2004. Etter påvirkning fra flere kvinneorganisasjoner ble det i 2005 vedtatt en helt ny straffelov, som blant annet styrket kvinners rettsvern i volds- og overgrepssaker og gikk mot bruken av tortur.

AKPs første regjeringsperiode ble av deler av den tyrkiske venstresiden og av mange i vesten ansett som å ha hatt en generell demokratiserende effekt på det tyrkiske samfunnet, hovedsakelig på grunn av at militærets innflytelse på sivilsamfunn og politikk ble begrenset. Som del av EU-tilpasningsreformene mistet militæret sin ledelse og flertall i Statens sikkerhetsråd.

I 2010 la regjeringen ut en pakke med grunnlovsendringer til folkeavstemning, fordi de ikke hadde to tredelers flertall i parlamentet. De viktigste endringene gjaldt rettssystemet, og ble presentert som en demokratiserende reformering av en grunnlov som var skrevet av kuppmakerne i 1980. Militære domstolers myndighet ble begrenset, og militære kuppmakeres immunitet mot straffeforfølgelse ble opphevet. Rettssystemet var et hovedområde for endringer, og her var det konflikt om motiver og konsekvenser. Antallet høyesterettsdommere ble økt, og parlamentet, hvor AKP hadde klart flertall, fikk myndighet til å utnevne flere av dommerne. AKP presenterte det som en avpolitisering av rettsapparatet, mens opposisjonen fremstilte det som en farlig politisering og svekking av domstolenes uavhengighet. Fagforeningene protesterte også mot begrensninger på friheten til fagorganisering og streik.

Sammen med AKPs innledende demokratiserende effekten kom det en religiøs konservatisme, som etter hvert skapte en tiltakende polarisering mellom sekularister og AKP. Spenningen ble ikke mindre av uttalelser slik som den Erdoğan kom med i 2010, der han uttalte at menn og kvinner ikke er like og at kvinners skjebne er bestemt av gud. Mange sekularister anklager AKP for å ha en skjult islamistisk agenda under sin demokratiske overflate.

Etter hvert bleknet optimismen rundt AKPs demokratiserende intensjon. I 2007 startet en etterforskning av påståtte kupplaner (Ergenekon-saken) mot AKP-regjeringen. Hundrevis av militære offiserer, journalister, akademikere og politikere ble arrestert, og i 2008 startet rettsprosessen. I flere rettssaker ble 275 personer dømt til lange fengselsstraffer. Kritikerne mente at AKP brukte de angivelige kupplanene til å rydde unna opposisjonspolitikere, kritiske journalister og sekulære samfunnsstøtter. Det ble også hevdet at mange i påtalemyndighetene tilhørte Erdoğans allierte, Gülen-bevegelsen, og at dette dreide seg om en politisk utrenskning. I april 2016 ble alle dommene opphevet av Høyesterett.

Erdoğan og AKP brukte også sin makt mot media, i en serie med injuriesøksmål mot journalister, og stengninger av aviser og mediekanaler. Terrorismeparagrafer i lovverket ble også brukt til å stenge mediekanaler, gjennom anklager om støtte til den kurdiske geriljabevegelsen PKK. Noen mediebedrifter ble også konfiskert og overtatt av AKPs allierte.

I 2012 begynte alliansen mellom AKP og Gülen-bevegelsen å sprekke. Noe av bakgrunnen for dette var AKPs forhandlingstilnærming til konflikten med den kurdiske geriljaen PKK. AKP-regjeringen arrangerte i 2009 hemmelige møter mellom etterretningstjenesten og PKK i Oslo, og forhandlinger ble innledet i 2012. Disse forhandlingene ble imidlertid motarbeidet av Gülen-lojale tjenestemenn i påtalemakten, som samme år forlangte en utspørring av lederen for etterretningstjenesten, Hakan Fidan. Han ble anklaget for å samarbeide med PKK og lekke hemmelig informasjon til dem. I 2013 kom det til fullt brudd mellom Gülen og AKP etter at Gülen-tilknyttede anklagere startet korrupsjonsetterforskning av Erdoğan og andre ledende AKP-politikere. Erdoğan svarte med en utrenskning av Gülen-folk i påtalemakten, rettsapparatet, politiet og hæren. Han advarte og mot eksistensen av en «parallell stat» i Tyrkia, med klar henvisning til Gülen-bevegelsen. Gülen advarte mot de autoritære tendensene til Erdoğan og kalte ham for en «farao».

Erdoğan ble Tyrkias president i august 2014, da han vant presidentvalget med 52,2 prosent av stemmene.

Den 16. juli 2016 skjedde et militært kuppforsøk mot regjeringen. Det var deler av militæret som stod bak, men det ble raskt stoppet, fordi andre deler av militæret, sammen med politiet støttet regjeringen. En erklæring om maktovertakelse ble lest opp på den statlige tv-kanalen TRT, på vegne av en gruppering som kalte seg Fredsrådet, uten at dets medlemmer ble presentert. Begrunnelsen for maktovertakelsen ble oppgitt å være regjeringens udemokratiske makt og trusselen mot Atatürks sekulære grunnlov, korrupsjon og en feilslått antiterrorstrategi. Erdoğan anklaget sin tidligere allierte, den USA-baserte predikanten Fetullah Gülen for å stå bak kuppforsøket, og anmodet USA om å utlevere ham til Tyrkia. Gülen benektet enhver befatning med kuppforsøket.

Etter kuppforsøket innførte Erdoğan unntakstilstand, hvor han tilsidesatte Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Rundt 40 000 mennesker ble fengslet, og blant dem flere skjønnlitterære forfattere og journalister som ble anklaget for å støtte eller være tilknyttet PKK. Flere tusen politifolk, lærere, byråkrater og akademikere mistet stillingene sine, og tusenvis av akademikere fikk utreiseforbud. I tillegg stengte myndighetene stengte mer enn 140 mediekanaler. Opposisjonen mente at kuppforsøket ble brukt som begrunnelse for å fortsette utrenskingen av Gülen-tilhengere og samtidig til å ramme den sekularistiske opposisjonen.

I en folkeavstemning den 16. april 2017 sa et knapt flertall ja til å utvide fullmaktene til presidenten. Det var et ja til å endre grunnloven i retning av et presidentsystem. De viktigste endringene er at presidenten kan være medlem av et parti, han kan utnevne høyesterettsdommere, han kan utnevne ministre, og han kan styre gjennom dekreter og erklære unntakstilstand. Statsministerembetet ble avskaffet når det nye systemet trådte i kraft i 2018. Det dreide seg altså om en sterk maktkonsentrasjon.

Erdoğan ble gjenvalgt som president i første valgomgang i 2018 med 53,0 prosent av stemmene. Ettersom ingen av de tre kandidatene fikk mer enn 50 prosent av stemmene ved første valgomgang i 2023, ble det avholdt en andre valgomgang mellom de to kandidatene som fikk flest stemmer: Recep Tayyip Erdoğan og Kemal Kılıçdaroğlu. Erdoğan var kandidaten fra Folkets allianse, som bestod av AKP og Det nasjonalistiske bevegelsesparti (MHP). Kılıçdaroğlu var kandidaten fra en nasjonal allianse av seks opposisjonspartier, herunder Det republikanske folkepartiet (CHP) som han er leder av. Erdoğan ble gjenvalgt etter at han i andre valgomgang fikk 52,18 prosent av stemmene.

Konflikten mellom regjeringen og den kurdiske separatistorganisasjonen PKK var det viktigste politiske spørsmål i tyrkisk politikk i 1990-årene. I den sørøstlige delen av Tyrkia bor det om lag ti millioner kurdere. Området er preget av en svært ujevn fordeling av jorden, høy arbeidsløshet og analfabetisme. Krigen mellom den tyrkiske hæren og PKK startet i 1984. I 1989 allierte PKK seg med en rekke venstreorienterte bygeriljaer. Dette økte de kurdiske opprørernes evne til å slå til i Tyrkias største byer.

Som en følge av Golfkrigen i 1991 mistet Saddam Husseins regime i Bagdad kontrollen over den kurdiske delen av Irak. Dette gav PKK anledning til å etablere seg der. I 1992 inngikk Tyrkia en sikkerhetsavtale med de kurdiske partiene i Irak, men dette forhindret ikke PKK i å angripe mål i Tyrkia fra baser i nabolandet.

Ved flere anledninger i 1990-årene angrep Tyrkia PKKs baser på irakisk territorium. I 1992 gikk landet til full militær invasjon av Nord-Irak for å kaste ut PKK, men lyktes ikke. I 1995 gikk 35 000 tyrkiske soldater støttet av tanks, helikopter og F-16 jagerfly inn i Nord-Irak for å knekke PKK en gang for alle. Den tyrkiske politikeren Tansu Çiller beskrev offensiven som den største tyrkiske militæroperasjonen noensinne, men måtte tåle sterk kritikk fra europeiske regjeringer og vestlige menneskerettighetsorganisasjoner. Etter press fra blant annet USA og EU måtte Tyrkia trekke seg ut av Irak uten at det var funnet verken noen militær eller politisk løsning.

I 1994 ble åtte kurdiske folkevalgte fengslet. Samme år ble det pro-kurdiske Demokratipartiet (DEP), som ble dannet i 1993, forbudt. I 1994 ble de tiltalte medlemmene av nasjonalforsamlingen dømt til opptil 15 års fengsel for separatistpropaganda, for å ha støttet PKK eller vært medlem av en væpnet gruppe. Den mest alvorlige delen av tiltalen om forræderi, som kunne ha gitt dødsstraff, ble frafalt på rettssakens siste dag. Dommene førte til ny fordømmelse av Tyrkia fra europeiske menneskerettighetsaktivister.

I 1999 ble PKK-lederen Abdullah Öcalan kidnappet av tyrkiske agenter i Nairobi og ført til Tyrkia. Arrestasjonen utløste voldsomme kurdiske demonstrasjoner over store deler av verden, spesielt i Europa. I mai 1999 ble Öcalan stilt for retten, tiltalt for høyforræderi, og dømt til døden juni 1999. Dødsdommen ble imidlertid anket, og etter at Tyrkia opphevet dødsstraffen 2002, ble dommen omgjort til livsvarig fengsel. Under rettssaken appellerte Öcalan til våpenhvile, og i september 1999 erklærte PKK ensidig våpenhvile i kampen mot de tyrkiske styrkene.

Etter våpenhvilen ble sikkerhetssituasjonen i Sørøst-Tyrkia dramatisk forbedret, og unntakstilstanden opphevet i 2002. Forholdene i de kurdiske områdene var deretter rolige, men etter at PKKs etterfølger Kongra-Gel i 2004 opphevet den selvpålagte våpenhvilen fra 1999, var det jevnlige sammenstøt mellom kurdisk milits og tyrkiske regjeringsstyrker.

Våren 2005 ble PKK gjenopprettet i Nord-Irak og høsten 2005 skjedde en kraftig oppblussing av kurdisk uro i flere tyrkiske byer. Voldshandlingene mellom PKK og sikkerhetsstyrkene har deretter vært omfattende, med mange døde og skadede på begge sider. Tyrkiske myndigheter ser på kampen mot PKK som en del av kampen mot terrorisme og har anmodet USA om å gripe inn overfor 4000 PKK-krigere som holder til i fjellene i Nord-Irak. USA har ikke etterkommet dette ønsket.

PKK har siden 1997 stått på USAs liste over terroristorganisasjoner. Tyrkias regjering er bekymret for sin territorielle sikkerhet etter at PKK og Kongra-Gel søkte tilflukt i Nord-Irak og senere Syria, og har gjennomført mange militære operasjoner inn på irakisk territorium. I 2003 ble en gruppe tyrkiske elitesoldater anholdt av amerikanske soldater i Nord-Irak, og iført hetter. De ble avhørt og senere løslatt, men hendelsen fikk enorm oppmerksomhet i tyrkisk offentlighet, og ble fremstilt som en alvorlig nasjonal ydmykelse i de fleste massemedier.

Som ledd i søknaden om medlemskap i EU foretok Tyrkia etter 2003 flere lovendringer som ga kurderne utvidede politiske og kulturelle rettigheter. Blant annet har stedsnavn og skilter på kurdisk blitt innført, og kringkasting på kurdisk ble tillatt i 2009. Til tross for denne innføringen av kulturelle rettigheter, er spørsmålet om å innrømme kurderne kollektive rettigheter svært følsomt. Dette ses av mange tyrkere som et skritt i retning av etnisk separatisme, som igjen kan medføre fare for oppsplitting av Tyrkia som stat. Tyrkias udelelighet er innskrevet i grunnloven og er en sentral pilar i svært mange tyrkeres nasjonalfølelse. En paragraf i straffeloven gjør det også straffbart å fremme separatisme.

I 2009 igangsatte AKP-regjeringen hemmelige møter mellom etterretningstjenesten og PKK i Oslo, og forhandlinger ble innledet i 2012. Disse forhandlingene ble imidlertid motarbeidet av tjenestemenn i påtalemakten, som forlangte en utspørring av lederen for etterretningstjenesten, Hakan Fidan. Han ble anklaget for å ha lekket hemmelig informasjon til PKK, og for å ha samarbeidet med PKK for å opprette en kurdisk stat.

AKP begynte som en demokratiserende kraft også i forhold til kurderne, men har fortsatt å slå ned på kurdiske politiske partier og tiltale kurdiske politikere for terrorisme og separatisme. Nye kurdiske partier blir forbudt etter noen år, men det dannes nye partier. AKP og Erdoğan har i økende grad anvendt en nasjonalistisk retorikk i det kurdiske spørsmålet, og i stigende grad argumentert for å bruke militærmakt.

Etter at det kurdiske territoriet i Nord-Irak ble tilholdssted for PKK-styrker, har Tyrkia ønsket vestlig støtte for å angripe på irakisk territorium. I Syria-konflikten støttet Tyrkia innledningsvis Den frie syriske armé, og det blir hevdet at denne gruppen ble trent og koordinert av tyrkisk etterretning og militære på tyrkisk territorium. Tyrkia skal, sammen med USA og flere gulfstater, ha støttet denne hæren senere, for å få styrtet president Assad. Tyrkia ønsket også å forhindre at PKK styrket seg på syrisk territorium, hvilket kunne utgjøre en fare for Tyrkia. Dette førte til at Tyrkia holdt tilbake forsyninger og personer som ville krysse grensen til Syria for å kjempe mot hæren til Den islamske staten (IS). Dette vakte enorme protester blant kurdere i Tyrkia og Europa.

Mange tyrkiske og utenlandske journalister og politikere hevder at Tyrkias frykt for et styrket PKK også førte til at Tyrkia støttet islamistiske grupper i Syria, som en motvekt til PKK. Både våpen og personell skal ha blitt sluppet inn i Syria. Angivelige lydopptak av etterretningsledelsen, militære og ministre som planla et hemmelig raid inn i Syria, ble i 2014 lekket på YouTube og spredd på Twitter, noe som førte til at myndighetene blokkerte disse tjenestene.

I 2013 og 2014 ble flere trailere tilhørende etterretningstjenesten stoppet og ransaket av politi og gendarmeri i Adana, på ordre fra statsanklagere som skal ha blitt tipset om transportene. De var angivelig fullastet med tunge våpen og artilleri. Krigene i Irak og Syria har dermed ført til en klar forverring av klimaet mellom den tyrkiske staten og kurderne.

Mange kurdere anklager tyrkiske myndigheter for å ha unnlatt å forhindre islamisters bombeangrep mot et kurdisk ungdomsmøte i Suruc i juli 2015, og mot en pro-kurdisk fredsdemonstrasjon i Ankara i oktober samme år. Myndighetene avviser anklagene, og Erdoğan har uttalt at IS, kurdiske krefter og syrisk etterretning står bak.

AKP har aldri blitt kurdernes parti, selv om det hadde relativt stor oppslutning i de kurdisk-dominerte provinsene tidligere. Det største nåværende kurdiske partiet BDP (Freds- og demokratipartiet), har oppnådd å bryte ut av det etniske og bli et parti for en bredere tyrkisk venstreside og demokratiserende bevegelser.

Fengselsforholdene i Tyrkia, med fengselsopprør og sultestreiker med mange døde og sårede har lenge vært gjenstand for mye oppmerksomhet fra presse, menneskerettighetsorganisasjoner og det internasjonale samfunn. For å bedre forholdene vedtok parlamentet i 2004 og 2005 flere lovendringer.

Straffesaken i 2005 mot den kjente forfatteren Orhan Pamuk, som var anklaget for å fornærme den tyrkiske identiteten, ble av mange sett på som et kraftig tilbakeslag for ytringsfriheten i Tyrkia. Saken ses som et eksempel på at visse krefter innen rettsvesenet, byråkratiet og ordensmakten motarbeider en reformprosess og samfunnsendringer, som blant annet blir iverksatt etter krav fra EU. Anklagen mot Pamuk ble reist av en ultra-nasjonalistisk advokat på et statsanklagerkontor på lavere nivå. Tyrkias påtalemyndighet er desentralisert, slik at en anklage ikke representerer hele staten, men må godkjennes av justisdepartementet. Anklagen mot Pamuk ble avvist av justisdepartementet.

Ytringsfrihet har lenge vært en sentral problemstilling for opposisjonelle og menneskerettighetsaktivister. De militære kuppmakerne opprettet statlige sikkerhetsdomstoler i 1982, og disse skulle håndtere saker som gjaldt statens sikkerhet og organisert kriminalitet. I disse domstolene var en av tre dommere militær, og dette ble kritisert av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). I 1991 gjorde en ny lov at terrorisme kom inn under forbrytelser mot staten. Dermed ble ytringer om kurdisk uavhengighet eller forbindelser til PKK straffbart og regnet som forbrytelser mot staten. I 1999 ble den militære dommeren fjernet fra domstolene, og i 2004 ble denne typen domstoler avskaffet og erstattet med «straffedomstoler for alvorlig kriminalitet». De fleste saker i disse domstolene dreier seg om ytringer.

I 2003 ble Tyrkia utsatt for to alvorlige terrorangrep. 23 mennesker ble drept og 300 såret ved bilbomber mot to synagoger i Istanbul. Fem dager senere førte to selvmordsaksjoner til 25 døde og nesten 400 skadde. Aksjonen rammet også det britiske generalkonsulatet og banken HSBC. Terrorangrepene kunne ifølge tyrkiske myndigheter føres tilbake til al-Qaida. I et større perspektiv ble terrorangrepene sett på som et forsøk på å undergrave tilliten til det politiske prosjektet i Tyrkia: et moderat, islamsk og samtidig sekulært styre.

I 2005 skjedde en markant høyrenasjonalistisk mobilisering, særlig rettet mot kravene fra EU og de innrømmelser dette medførte for Tyrkia. Deler av befolkningen og opposisjonen stilte seg kritisk til reformene, som anses å svekke arven fra Mustafa Kemal Atatürk og de prinsipper og ideer som den tyrkiske republikken er grunnlagt på. Det reflekterte på den ene side en stor del av befolkningens dype skepsis til europeiske stormakters hensikter, og på den annen side en frykt blant sekularister for at AKP brukte EU-tilpasningen til å svekke vernet av sekularismen i republikken.

Erdoğan har i økende grad blitt anklaget av opposisjonen for å være en autoritær figur, og har i økende grad brukt terrorismeparagrafer i loven for å fengsle journalister, politikere og forfattere som anklages for å støtte PKK eller separatisme. Han har også brukt injuriesøksmål mot journalister til å stilne politisk kritikk.

I tillegg til begrensningene på ytringsfriheten kommer den uformelle kontrollen AKP har hatt over media gjennom sine uformelle koblinger til store konserner. De fleste mediene er eid av slike store selskaper som er avhengige av gode forbindelser til myndighetene for å få statlige kontrakter og oppdrag. Det har ført til at redaktører eller medieeiere sier opp kritiske journalister. Det har også ført til en kvelning av fagorganisasjonene blant journalister. Kun fem prosent er fagorganiserte i dag. Erdoğan fikk lenge en nærmest servil dekning i alle mediene som var forbundet med Gülen-bevegelsen, men etter at en åpen splittelse mellom AKP og bevegelsen skjedde i 2013, vendte disse mediene seg mot Erdoğan, og ble svært kritiske til regjeringens politikk.

AKPs regjeringer kritiseres også for å svekke kvinners rettigheter gjennom sin religiøst-konservative politikk. Partiets opphevelse av forbudet mot hodeskaut på universiteter, skoler og i parlamentet ble av konservative religiøse kvinner mottatt som en frigjørende rettighet, mens sekularister fremstilte det som et steg i retning av kvinneundertrykkelse. Sekularistene protesterer ofte mot retorikken og holdningene til ledende AKP-politikere. De mener at denne retorikken fører til økt vold mot kvinner, og til at kvinners rettigheter vil svekkes gjennom nye sosiale normer og eventuelle fremtidige lovendringer. Erdoğan har ved flere anledninger uttalt at han ikke betrakter menn og kvinner som like, og at kvinner ikke passer i mannsyrker, men primært har en rolle som mødre. Han står for et konservativ-religiøst syn på menn og kvinner som komplementære. Han har imidlertid uttalt at kvinner og menn må ha like lovmessige rettigheter.

Også når det gjelder arbeidstakerrettigheter blir Tyrkia kritisert. Det finnes fremdeles begrensninger på organisasjonsfrihet, kollektiv forhandlingsrett og streikerett. Offentlig ansatte har ikke streikerett. Reformene i fagorganiseringsloven i 2012 fjernet ikke disse begrensningene, og AKP blir i tillegg beskyldt for å favorisere konservative og partilojale fagforeninger, i en retorikk om at fagforeninger må baseres på «moralske og nasjonale verdier». Fagforeninger på venstresiden har blitt stemplet som terrorister og marginale. Regjeringen har også rett til å avslutte streiker med henvisning til «nasjonal sikkerhet», og denne muligheten er blitt brukt mange ganger siden 2003.

Tyrkia var assosiert medlem av EF fra 1964, suspendert i 1980–1986, og i 1987 søkte Tyrkia om fullt medlemskap. I 1996 ble det inngått en tollunion mellom Tyrkia og EU. Det tok mer enn 30 år å etablere denne unionen, som fjerner toll på de fleste tyrkiske eksportprodukter.

Tyrkia ble imidlertid utelatt fra medlemskapsforhandlingene i begynnelsen av 1990-årene og følte seg særlig forbigått da EU i 1998 innledet medlemskapsforhandlinger med en rekke land, deriblant Kypros. Det var flere årsaker til forbigåelsen: landets økonomiske situasjon, brudd på menneskerettighetene i Tyrkia, motstand fra Hellas og en generell skepsis på grunn av landets størrelse. Samtidig har Tyrkia strevd for å oppfylle EUs politiske krav, blant annet når det gjelder menneskerettigheter.

I 1999 fikk Tyrkia status som kandidat for medlemskap i EU. Først i desember 2004 ble imidlertid EUs ledere enige om å åpne medlemsforhandlinger med Tyrkia i oktober 2005. Forhandlingene startet med et nødskrik etter planen, og igjen etter intens diplomatisk aktivitet. EU krevde at Tyrkia anerkjente Kypros før medlemskapsforhandlingene startet. Tyrkia avviste dette og henviste til at vedtaket om å åpne for forhandlinger ikke inneholdt slike betingelser. I tillegg foreslo Østerrike at det i forhandlingene måtte inkluderes muligheter for et annet utfall enn fullt medlemskap (såkalt «privilegert partnerskap»), noe Tyrkia også avviste. Østerrike ble til slutt nødt til å trekke forslaget tilbake, og forhandlingene tok til – i prinsippet som planlagt, men i virkeligheten med stor splid både mellom Tyrkia og EU og innad i EU.

Motstanden mot å få det muslimske Tyrkia (som vil være EUs største land) som EU-medlem er stor i medlemslandene. På grunn av begrensningene i Nice-avtalen, som omhandler EUs «absorberingskapasitet», er Tyrkia avhengig av en ny EU-grunnlov (som skal avløse Nice-traktaten) før landet kan bli medlem.

En forutsetning for tyrkisk medlemskap er også en løsning på Kypros-konflikten. Tyrkia er det eneste landet som anerkjenner utbryterrepublikken på Nord-Kypros, og Kypros kan – som nytt EU-land fra 2004 – nedlegge veto mot tyrkisk medlemskap. EU betrakter også den nordlige delen som okkupert av Tyrkia, og at Tyrkia vil derved være diskvalifisert for medlemskap.

Etter Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022 har Tyrkia levert misssiler, bomber og droner til Ukraina, men har ikke innførte sanksjoner mot Russland. Tyrkia har heller ikke sluttet seg til Europarådets avtale av 2023 om å etablere et register over krigsskader som er påført Ukraina som et resultat av denne invasjonen. President Erdoğan spilte en sentral rolle i forbindelse med avtalen fra 2022 som gjorde det mulig å eksportere ukrainsk korn og andre jordbruksprodukter gjennom havnene sør i Svartehavet under tilsyn av Tyrkia og FN. Avtalen ble forlenget i 2023.

I 2022 søkte Sverige og Finland om medlemskap i NATO, som reaksjon på den russiske invasjonen av Ukraina. På NATOs toppmøte i Madrid i juni 2022 kunngjorde generalsekretær Jens Stoltenberg at Tyrkia, Finland og Sverige hadde blitt enige om et dokument om finsk og svensk medlemskap i forsvarsalliansen.

• Tyrkias historie
• Tyrkia
• Tyrkias politiske system
• Tyrkias befolkning
• Historisk oversikt
• Liste over sultaner
• Liste over statsministre i Tyrkia
• Liste over presidenter i Tyrkia