Ibadiane reknar seg i prinsippet som dei einaste «ekte» muslimane. Andre muslimar blir sett på som «hyklarar», men ikkje som vantru, siden dei er «slike som ber». Ibadiane har derfor gjerne prøvd å skilje seg frå dei andre, men lever mellom dei og samhandlar med dei. I praktisk teologi er det lite som skil ibadiar frå sunniar og sjiaer. Dei meier at «den beste» muslimen, altså han som er from og lærd, men også god til å leie, har rett til å vere imam, uavhengig av slektskap og etnisitet. Det er ingen forrang for arabarar. Dei erkjenner dei to første kalifane Abu Bakr og Umar som gode kalifar, mens Uthman og Ali mista retten til å styre. Av seinare kalifar godtar dei berre den fromme Umar II (717–720). Imamen har hos ibadiane ingen annan status enn å leie samfunnet, og det kan vere fleire imamar i ulike delar av verda samtidig.
Ibadiane har sin eiga samling av hadith (profet-tradisjonar), men kan også godta sunniske samlingar. Dei utgjer ein eigen lovskule, som i mange tilfelle fell saman med sunnisk lov, men har sin eiga historie og på fleire punkt markerer seg med særskilde standpunkt.
I Oman, der ein ibadisk sultan styrer over eit land der halvdelen av folket er sunniar eller sjiaer, har likevel styresmaktene lagt vekt på det som samlar alle muslimar. Dei har nekta å ta stilling til konfliktane mellom sunniske- og sjiastyrte land i regionen.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.