det jødiske folkets historie fra 600-tallet

Tidlig på 600-tallet bodde majoriteten blant verdens jøder i kristne land i Midtøsten, Nord-Afrika og de andre landene rundt Middelhavet. Rundt hundre år senere var en stor del av disse landene blitt underlagt islam. Det finnes også spor etter jøder i Europa nord for Alpene i denne tiden, men det var i de muslimske landene de store jødiske lærestedene lå, og det var der jødisk lov, tradisjon og filosofi ble videreutviklet. 

Utover i middelalderen begynte dette bilde å forskyve seg. Det ble etter hvert opprettet jødiske samfunn og jødiske læresteder i flere av landene nord for Alpene, og etter hvert også i Øst-Europa. Med opprettelsen av kolonier i Den nye verden fant mange jøder nye hjem og nye muligheter.

Tidlig på 1900-tallet bodde majoriteten av verdens jøder i Europa, men det foregikk en stor utvandring til USA og andre land. En stor del av de jødiske samfunnene ble ødelagt  i forbindelse med holocaust under annen verdenskrig. De skulle aldri mer gjenoppstå. 

Med grunnleggelsen av staten Israel i 1948 har bildet igjen endret seg. Rundt halvparten av verdens jøder bor nå i en jødisk stat. Den andre halvparten bor i diasporaen, hvorav USA har det største antallet jøder, etter Israel.  

Etter tempelets fall i år 70 (evt.), og Bar-Kokhva-oppstanden i årene 132–135 var de fleste jøder fordrevet fra landet, som nå hadde fått navnet Palestina. De gjenværende bodde hovedsakelig i Galilea, og det var her de jødiske akademiene (jeshivaene) holdt til. Allerede i 323 overtok  keiser Konstantin kontrollen over de østlige delene av det gamle Romerriket, og som hellig land for kristenheten fikk landet en helt annen betydning enn før. Den bysantinske perioden var er en av de rikeste i Palestinas historie, men en vanskelig tid for landets jøder. 

Kristendommens økte betydning førte til en gradvis innføring av anti-jødiske lover. I 429 ble det offisielle jødiske patriarkembetet i Palestina avskaffet etter press fra Kirken. Dette hadde vært et symbol på jødisk samhold og enhet i landet. Jøder fikk etter hvert heller ikke lenger adgang til byen Jerusalem. Vi vet dessverre ikke mye om hvordan forholdet mellom vanlige jøder og kristne kan ha vært på denne tiden. I 533 bestemte den østromerske keiseren Justinian 1 at det ikke skulle bygges nye synagoger i riket, og at jøder ikke kunne være kristnes overhoder. 

I 614 lyktes det perserne (sasanidene) å innta Jerusalem og erobre hele Palestina. Først i 628 ble perserne slått endelig tilbake av de bysantinske hærer. Da var mange kirker og uerstattelige bysantinske mosaikker ødelagt for godt. De arabiske muslimenes erobring av Palestina begynte allerede i 634, og i 638 falt også Jerusalem. Byen ble imidlertid ikke ødelagt, og i 641 fikk et begrenset antall jøder igjen adgang til byen.

Spania hadde det bodd jøder helt siden første århundre av vår tidsregning. De kom etter alt å dømme fra Judea, muligens via Roma, og bodde først langs Spanias østkyst. Men etter hvert oppsto det jødiske samfunn over hele landet. Men det bodde også jøder lenger nord i Europa. Allerede tidlig på 300-tallet bodde det jøder i Köln, ved Rhinen. Under de ikke-kristne romerne hadde jødene visse rettigheter som minoritet, men dette endret seg da kristendommen ble den gjeldende religionen i Romerriket. Religionen ble nå en sterkere markør enn tidligere. Jødene plass i samfunnet ble stadig mer begrenset, og spor etter jødiske bosetninger nord for Alpene ble borte i flere hundre år. 

Det viktigste sentrene for jødisk religiøst liv i begynnelsen av 600-tallet lå imidlertid i det som jødene kaller Babylonia, dagens Irak. Jødene i Babylonia hadde sin egen religiøse leder, kalt eksilark (resh galuta). Dette var et arvelig embete, som i henhold til jødisk tradisjon kan føres tilbake til kong Jehojakin, kongen som ble bortført til Babylonia allerede i 597 fvt. Eksilarken ble derfor sett på som en etterkommer av kong David. (Andre mener embetet først oppsto i første århundre av vår tidsregning.) Eksilarken var også ansvarlig for jødenes juridiske og økonomiske anliggender, og nøt stor respekt blant jødene. Han holdt også god kontakt med de jødiske lærde i Palestina, det landet jøder kaller Eretz Israel. I perioder ble eksilarken og det jødiske samfunnet møtt med stor respekt fra storsamfunnet, i andre ble jødene forfulgt og synagogene ødelagt. 

Muslimenes territoriale erobringer på 600-tallet førte til at de gamle jødiske samfunnene i Midtøsten og Nord-Afrika ble underlagt islam. Allerede i islams første tid ble det utarbeidet klare regler for minoritetenes stilling i det muslimske samfunnet. Som «bokens folk» fikk jøder og kristne status som dhimmi. Mot å anerkjenne muslimenes overordnede stilling, underlegge seg en del restriksjoner, samt å betale en egen skatt, fikk jødene rett til utøvelse av egen religion og beskyttelse av liv og eiendom. Koranen inneholder likevel mange antijødiske vers.

Pakten ble ikke alltid overholdt. I perioder ble restriksjonene ikke gjennomført, i andre ble jødene likevel utsatt for forsøk på tvangskonverteringer eller undertrykkelse. I mange tilfeller førte avtalen imidlertid til en forbedring av jødenes situasjon. Da Jerusalem ble erobret av Umar I, i 638, fikk jøder igjen adgang til byen, noe de ikke hadde hatt under de bysantinske kristne. Fra rundt 720 ble de imidlertid nektet adgang til selve Tempelhøyden, som nå var erklært for hellig område for islam.

Under islam fikk de jødiske samfunnene i Babylonia øket betydning. I abbasidekalifatets (750–1258) første tid lå datidens mest berømte jødiske høyere læresteder, jeshivaer, i Mesopotamia. De nylig konverterte arabiske og ikke-arabiske muslimene skulle nå administrere store områder og en blandet befolkning. Jødenes språkmektighet og internasjonale kontakter (rundt 90 prosent av verdens jøder levde nå under islam), gjorde dem vel egnede som oversettere, tolker og leger. Vi vet ikke mye om vanlige menneskers liv på denne tiden, bortsett fra at arabisk etter hvert ble jødenes talemål.

Kontakten med storsamfunnet og de muslimske myndighetene ble ivaretatt av eksilarken i Bagdad. Han ble ofte sett på som en viktig person i samfunnet, både av den muslimske kalifen og av jødene selv. Etter hvert som de jødenes religiøse lederne på denne tiden, de såkalte gaonim, fikk mere makt utover på 900-tallet, minsket eksilarkens innflytelse på det jødiske samfunnet.

På 800-tallet oppsto det stadig flere jødiske samfunn i Nord-Afrika. På 900–tallet ble det grunnlagt en jødisk menighet i Kairouan i Tunis, som snart skulle bli et av de viktigste sentrene i den jødiske verden. Etter hvert som akademiene i Bagdad mistet sin betydning, ble det også opprettet stadig flere akademier i Nord-Afrika, og etter hvert også i Spania. Sentrum for jødisk liv forflyttet seg vestover. Også dette bidro til å minske eksilarken i Bagdads makt og innflytelse. Man mener likevel at embetet besto frem til 1200-tallet, eller enda lengre.

Den muslimske erobringen av Spania på 700-tallet førte til en blomstringstid for jødisk kultur. Denne varte fra 900-tallet til ca. 1150. Denne perioden omtales ofte som den arabisk/jødiske gullalder, og på mange måter må dette ha vært en god periode i jødenes historie. Man antar at jøder utgjorde rundt 10 prosent av befolkningen, men en langt større prosentandel i byene. Jødene bodde i egne bydeler og underholdt egne institusjoner som tok vare på deres spesielle behov som synagoger, religiøse domstoler, skoler, kosher mat, rituelle bad og gravplasser. 

Også her mangler vi imidlertid god informasjon om vanlige jøders daglige liv og virke, samt deres forhold til sine ikke-jødiske naboer. Men vi vet at jøder kunne være både handelsmenn, håndverkere, bønder eller tilhøre frie yrker. Velutdannete jøder ble nå flerspråklige. De behersket både hebraisk, arabisk og en tidlig form for spansk (kastiljansk var ennå ikke fullt utviklet). Jødene var ikke likeberettigete borgere, men fikk likevel adgang til flere yrker enn i mange senere samfunn. Legeyrket var ett av disse. Siden det hørte til jødisk tradisjon at gutter skulle lære å lese og skrive, var jødene godt egnet til å tilegne seg medisinsk kunnskap, og gode leger kunne få innpass i de fornemste kretser. 

Cordoba ble et kulturelt sentrum, der jødiske og arabiske filosofer, leger, poeter og religiøse tenkere utvekslet tankegods og ideer. Kontakten med islams teologi og filosofi førte til at jødiske filosofer begynte å beskjeftige seg med allmenne filosofiske problemstillinger. Flere av deres verk ble opprinnelig skrevet på arabisk (Maimonides). Jødiske diktere lot seg også inspirere av den arabiske poetiske tradisjonen.

I mange perioder fikk jødene innta høye embeter. Vi vet for eksempel av en jøde, Hasdai ibn Shaprut (915–975), både var ansvarlig hofflege og representerte de muslimske herskerne i deres forhandlinger med det kristne Bysanz.

Ummayadekalifatet i Cordoba gikk i oppløsning i 1030, og området ble oppdelt i mindre kongeriker med egne sentre, som Sevilla, Granada, Malaga og Saragossa. Dette ga jødene nye muligheter til både å oppnå høye posisjoner og til å organisere sine egne samfunn, som var uavhengige av myndighetene. Granada hadde i en periode så mange jødiske læresteder og synagoger at befolkningen kalte byen «Granada al-Yahud».

De kristnes gradvise gjenerobring av Spania førte etter hvert til store endringer for jødene. I 1082 ba den muslimske kongen av Sevilla om assistanse fra sine trosfeller, almoravidene i Nord-Afrika, og deres overtagelse av ledelsen av de muslimske områdene førte til nye restriksjoner for jødene. I 1146 kom de enda mer ekstreme almohadene til makten, og jødene ble utsatt for omfattende tvangskonverteringer, noe som førte til en masseutvandring til de kristne områdene i nord og til andre muslimske land, hovedsakelig i Nord-Afrika.

Jødene ble først godt mottatt i de kristne områdene, ikke minst på grunn av sitt kjennskap til arabisk kultur og internasjonal handel. Men allerede mot slutten av 1200-tallet vakte deres tilknytning til hoffet, deres rikdom og kultur, mistenksomhet blant katolske naboer. Antijødiske opptøyer ble stadig vanligere, og jødiske lærde ble tvunget til å delta i offentlige disputaser med kristne teologer. Mistenksomheten var ikke lenger kun knyttet til jødenes avvisning av de nytestamentlige tekstene, men til Talmud, som ble betraktet som truende.

Svartedaudens herjinger på 1300-tallet, som jødene ofte ble beskyldt for å ha forårsaket, gjorde situasjonen enda verre. Mange valgte etter hvert å konvertere til katolisismen, og oppnådde slik ofte høye posisjoner i samfunnet. Mistenksomheten forble likevel sterk, og konvertittene ble beskyldt for å praktisere jødiske skikker i skjul. Allerede i 1481 ble de første konvertittene (marranerne) brent på bålet, beskyldt for «jøderi». 

Jødisk liv i Spania tok slutt med Ferdinand og Isabellas utvisningsordre i 1492. I årene som fulgte ble mange av de jødiske konvertittene og deres etterkommere drept av inkvisisjonen. Mange flyktet først til Portugal, men også disse ble noen år senere utvist, tvangskonvertert eller drept. Svært mange av de utviste jødene fikk opphold i Italia, Det osmanske riket og Nord-Afrika forøvrig, andre slo seg ned i Nederland, England, Hamburg og områdene i Den nye verden. Sefardisk jødedom, (betegnelse avledet av det hebraiske ordet for Spania, Sefarad) er fremdeles en levende tradisjon, og jødisk middelalderspansk, ladino, er fremdeles i bruk.

Praktisk talt alle land i Det osmanske riket, og i den arabiske verden for øvrig, hadde større eller mindre jødiske minoriteter. Mange hadde sine røtter i Midtøsten helt fra de tidligste tider, andre nedstammet fra sefardiske jøder. Mange jøder hadde fått opphold etter fordrivelsen fra Spania. Lenge hadde velutdannede spanske jøder mange viktige posisjoner i Det osmanske (ottomanske) riket.

Fra slutten av 1700-tallet ble jødene underlagt stadig flere restriksjoner og utsatt for sterkere diskriminering, spesielt i de ikke-osmanske muslimske landene. Dette førte også til periodiske massakrer på den jødiske befolkningen i flere muslimske land. De osmanske myndighetene gjorde mye for å beskytte sine jødiske innbyggere, og den tyrkiske befolkningen var generelt ikke jødefiendtlig. Europeiske reisende på 1800-tallet forteller likevel om fattigdom og kulturell stagnasjon blant jødene i de muslimske landene.

Da de vestlige kolonimaktene etter hvert fikk sterk innflytelse, eller overtok styret i de muslimske landene i Nord-Afrika, fikk dette også innvirkning på disse landenes jødiske minoriteter. Muslimene var i en vanskelig situasjon, toleransen ble mindre, og de forholdsvis svake og mangelfullt utdannede jødene var lettere å angripe enn det kristne lederskapet. Fra slutten av 1800-tallet dukker også kristne antisemittiske beskyldninger opp i de muslimske land.

I 1860 opprettet franske jøder en organisasjon som hadde som formål å spre opplysning og fremme utdannelse blant jøder i den muslimske verden. Organisasjonen het Alliance Israélite Universelle og hadde hovedkontor i Paris. I løpet av få år ble det opprettet mer enn 60 skoler i områdene fra Iran til Marokko. Jødenes økonomiske situasjon ble etter hvert igjen bedre. Men Alliance-skolenes oversikt over yrkesbakgrunnen til elevenes fedre viser at de fleste jøder var gateselgere, vannbærere, skopussere, barberere og håndverkere. Noen ble imidlertid etter hvert velutdannede og velstående.

Oppløsningen av Det osmanske riket etter første verdenskrig førte til oppdelingen av området i nye stater under vestlig innflytelse. Arabisk nasjonalisme vokste frem, og i mange land følte jødene seg innledningsvis som en del av denne. I de arabiske land snakket også jødene arabisk, om enn med egne dialekter. Graden av deltagelse i storsamfunnets anliggender varierte mye fra land til land. Jødene i Irak hadde vært bosatt i landet i mer enn to og et halvt tusen år og følte seg som landets opprinnelige innbyggere. Mange hadde tilknytning til arabisk kultur, og mange deltok i det arabiske intellektuelle og kulturelle livet i Irak. I det italiensk-okkuperte Libya levde det mer enn to tusen år gamle jødiske samfunnet under nyinnførte fascistiske antijødiske lover.

Jødene i de muslimske land var generelt lite opptatt av internasjonale politiske ideer eller religiøse nystrømninger innen jødedommen, som reformjødedom. De aller fleste praktiserte en tradisjonell form for sefardisk jødedom, med mange lokale variasjoner. Ideen om et nytt jødisk hjemland, sionismen, vant likevel også mange tilhengere blant jøder i muslimske land.

Fra 800-tallet ble Tyskland omtalt som Askenas (Ashkenaz) i jødisk tradisjon. Etter hvert ble betegnelsen askenasisk brukt om alle jøder fra alle landene nord for Alpene, bortsett fra de som hadde røtter i Spania. Dagligspråket jiddisk (jiddisch) utviklet seg på tysk grunn fra 1000-tallet av, og ble senere benyttet i hele det området der askenasiske jøder slo seg ned, i første rekke Øst-Europa.

På 700-tallet bodde det jøder i Nord-Frankrike og i Aachen, etter hvert også i de mange nye byene ved Rhinen. Det oppstod viktige jødiske læresteder i disse landene. I Frankrike hadde Karl den store oppmuntret til jødisk bosetting, men i 1394 ble jødene definitivt utvist derfra, og fra England ble de fordrevet alt i 1290. På grunn av skiftende holdning til jøder i de tyske enkeltstatene måtte de stadig søke nye tilfluktssteder.

Ved middelalderens slutt var det totale antall jøder i Europa ca. 1,5 millioner. Keiser Fredrik Barbarossa (1152–1190) hadde villet beskytte jødene ved å erklære dem som fyrstens private eiendom, «keiserens kammertjenere» (i praksis livegne). De ble nektet retten til å eie jord, og fikk heller ikke adgang til laugene. Jødene mistet dermed retten til å drive håndverk, og ble dessuten trengt ut av internasjonal handel av hansabyene og de norditalienske bysamfunnene. Pengehandelen derimot, som kirken forbød, men som statsfinanser og handel var avhengig av, ble overlatt jødene. Innenfor sine egne bydeler utviklet jødene et eget fellesskap, med de jødiske institusjonene skolene og synagogen som sentrum.

På 1500- og 1600-tallet inntrådte langsomt en bedre tid for jødene i Tyskland og Vest-Europa. I Nederland skapte etterkommere av marranoene en blomstrende menighet fra slutten av 1500-tallet. Jødene var med på å utvikle landets økonomi, finansliv og sjøhandel. Til England fikk jødene adgang under Oliver Cromwell (1655). Etter Trettiårskrigen fikk Frankrike igjen en jødisk befolkningsgruppe (i Alsace). I enkelte stater i Tyskland ansatte fyrstene «hoffjøder». Ved siden av disse fant man de såkalte «beskyttede» jøder, hovedsakelig rike leverandører og kjøpmenn som oppnådde rettslige fordeler i motsetning til det store flertall «tolererte» jøder.

Opplysningstiden førte ikke til synderlig bedring av rettsvilkårene, men brakte større religiøs toleranse. Ved å tilegne seg allmenn europeisk kultur ville jødene oppnå likestilling med ikke-jøder, men mange jøder så på dette som en fare for den tradisjonelle jødiske livsstilen. Både Fredrik 2 av Preussen (1750) og keiser Josef 2 (1782) utstedte toleranseedikt. Kong Fredrik tolererte jødenes religiøse utfoldelse, men regulerte deres antall og påla dem ekstra skattebyrder.

Alt i tiden rundt begynnelsen av vår tidsregning var det kommet jøder til områdene ved Svartehavet, det sørlige Russland og Balkan. På 700-tallet tok khazarene kontrollen over landet mellom Svartehavet og Kaspiske hav (senere også deler av Romania), og kongen, hoffet og en stor del av folket antok en form for jødedom. Da khazar-riket brøt sammen i 969, ble Kiev senteret for østeuropeisk jødedom. Under korstogstiden strømmet mange jøder dit og til Ungarn. Til Polen kom det jøder alt på 1000-tallet. I sistnevnte land ble de oppmuntret til å drive handelsvirksomhet.

Antallet jøder vokste da Polen utvidet sitt landområde, og ved foreningen med Litauen. På 1400-tallet ble jødene i Polen og Litauen drevet ut av flere byer, og deres virksomheter ble forbudt, men i 1551 utstedte kong Sigismund 2 August et dekret om jødisk selvstyre.

I perioden 1569–1648 slo mange polske jøder seg ned i Ukraina. Denne perioden med blomstrende økonomisk, sosialt og kulturelt liv fikk en brå slutt med kosakkhøvdingen Khmelnitskijs opprør 1648.

Frankrike skapte grunnlaget for jødenes emansipasjon med et vedtak i nasjonalforsamlingen 1791, med talsmenn som Mirabeau, Henri Grégoire, Talleyrand og Robespierre. I 1806 innkalte Napoleon Bonaparte franske jøder til en notabelforsamling og året etter til et synhedrion (sanhedrin) som sentralt organ for jødene mot at de oppgav kravene om egen forvaltning, jurisdiksjon og nasjonalitet. Jødenes borgerlige likestilling ble innført i de landene Napoleon inntok, men ble avskaffet eller modifisert igjen i flere stater etter Wien-kongressen. I 1831 fikk jødene full likestilling i Frankrike.

Jødene fikk fulle borgerlige rettigheter i Storbritannia i 1845/1859, i Sveits i 1863, Østerrike-Ungarn i 1867 og i 1870-årene i Italia, Tyskland, Tyrkia og Balkanlandene, unntatt Romania. Tendenser til assimilasjon førte gjennom 1800-tallet til religiøs reformvirksomhet og til at mange begynte å betone sin tilhørighet til landet som borgere med jødedom som religion. Det ble utviklet nye retninger som reformjødedommen, konservativ jødedom og nyortodoksien. Sist i århundret fremstod sionismen som bevegelse og økte den jødiske nasjonale bevissthet, særlig i Øst-Europa, før Theodor Herzl skapte den politiske sionismen.

Det oppstod også jødiske filantropiske organisasjoner. En rekke jøder i Vest-Europa ble engasjert i vitenskap, kunst, litteratur og industri, andre i finansvesen (som familien Rothschild), enkelte i politikk, men de fleste i småhandel og som funksjonærer, håndverkere eller arbeidere. Flertallet tilhørte en temmelig ubemidlet mellom- og underklasse, ikke minst i Øst-Europa.

Ved erobringen av svartehavsområdet fra Tyrkia i 1768 og ved Polens delinger fikk Russland, som inntil da hadde sperret jøder ute, distrikter med en tallrik jødisk befolkning. Disse jødene bodde i mindre byer og landsbyer, som utviklet seg til den typiske østeuropeiske stetl. Men restriksjonene var mange; jøder fikk bare bo i bestemte bosetningssoner i Vest-Russland mellom Svartehavet og Østersjøen. Under Nikolai 1 ble russifiseringen satt i gang gjennom 25 års militær tjenesteplikt, senere satt ned til 10. Det forekom at barn under 12 år ble slept til leirer fjernt fra hjemmet, pisket og mishandlet og tvunget til dåp.

Isak Bär Levinsohn (1788–1860) startet nå en jødisk opplysningsbevegelse, haskala, med Moses Mendelssohn som forbilde. En del forfattere brukte jiddisk som skriftspråk, men etter hvert tok haskalas forfattere i bruk hebraisk. Aleksander 2 åpnet universitetene for jøder og tillot en del å slå seg ned i storbyer som St. Petersburg og Moskva. Flere bidro til utviklingen av industri og jernbanedrift, virket som leger og jurister eller engasjerte seg i presse, litteratur og kunst. De aller fleste jøder var likevel dagarbeidere, tjenestefolk og industriarbeidere.

I 1862 opphevet Polen restriksjonene for jøders bosetning i byene, men de ble fordrevet fra landsbyene. I 1870-årene vokste antisemittismen innen det russiske embetsverket. Mordet på Aleksander 2 i 1881, resulterte i store pogromer. Det ble stiftet flere sionistiske foreninger, og den første gruppen ungdommer reiste 1882 til Palestina, hvor de startet jordbrukskolonier. Radikale tendenser vant innpass, og det jødiske sosialdemokratiske Bund hevdet retten til kulturell autonomi og anerkjennelse av jiddisk som nasjonalt språk.

Fattigdom og nye pogromer (særlig omkring 1905) førte til masseutvandring, vesentlig til USA og Vest-Europa. Fra 1881 til 1914 emigrerte to millioner jøder fra Russland, Polen og de baltiske land. I samme periode befestet likevel jødene i Ungarn sin posisjon, og utviklet et rikt jødisk liv.

Etter den første verdenskrig oppstod en rekke nye stater. På fredskonferansen måtte disse – etter sterk motstand – akseptere minoritetenes rettigheter. Senere ble disse rettighetene garantert av Folkeforbundet. Men etter hvert ble rettighetene satt til side.  I noen land ble det for eksempel innført adgangsbegrensninger for studier og yrker.

I Sovjetunionen avviste bolsjevikene antisemittismen. Mange jøder sluttet seg i 1917 aktivt til revolusjonen, og jødene fikk drive egne politiske og kulturelle institusjoner og jødiske skoler. Sovjetisk-jiddisk kultur blomstret helt frem til midten av 1930-årene.

Sovjets antireligiøse holdning førte til kamp mot jødisk religiøs opplæring, mot hebraisk og mot sionisme. Et autonomt jødisk område, Birobidsjan, ble opprettet med jiddisk som nasjonalt språk, men få søkte dit. Tidligere hadde forfulgte jøder i Øst-Europa funnet et tilfluktssted i USA, men innvandringslovene etter 1924 rammet nettopp disse gruppene.

Ved Balfour-deklarasjonen i 1917 lovte den britiske regjering – etter Chaim Weizmanns mangeårige bestrebelser – at et jødisk nasjonalt hjem skulle opprettes i Palestina. Men også adgangen til Palestina var regulert, og ble i 1939 innskrenket til 75 000, etterfulgt av innvandringsstopp.

Imens hadde nazistene i Tyskland satt antisemittismen i system. Det nazistene kalte «Den endelige løsning» av jødespørsmålet, Holocaust, kostet 6 millioner jøder livet. 

I noen land, særlig i Øst-Europa, gjorde jøder motstand og sluttet seg til partisangrupper eller dannet egne motstandsgrupper. Mest kjent er opprøret i Warszawa-ghettoen våren 1943 og i Treblinka-leiren. I noen land fikk jødene hjelp av den øvrige befolkningen. Mange hundre tusen jøder falt også i kamp i de allierte armeer.

Ca. 50 000 jøder ble befridd fra leirene i Østerrike og Tyskland ved krigens slutt. De fleste av disse havnet i leirer for displaced persons sammen med folk som hadde ligget i skjul eller deltatt i partisanbevegelsen. Til disse leirene kom også storparten av de rundt 150 000 jødene som ble repatriert fra Sovjetunionen til Polen, men som var blitt skremt av blant annet en polsk pogrom i Kielce 1946.

De fleste overlevende ville til Palestina, men mange ble oppbrakt av britene før de nådde landet og internert på Kypros. En gruppe på flere tusen ble til og med brakt tilbake til en leir i Tyskland. Mange kom til ulike europeiske land og USA, men mange reiste til Israel etter 1948.

Staten Israel ble erklært opprettet den 14 mai 1948. I løpet av tre år ble den jødiske befolkningen fordoblet. De første immigrantene var overlevende fra annen verdenskrig. I årene 1948 til 1970 immigrerte rundt 500 000 jøder fra Øst-Europa og 75 000 fra Vest-Europa til den nye staten Israel

Opprettelsen av staten Israel i 1948, og de påfølgende krigene mellom Israel og de arabiske landene, gjorde det vanskelig eller umulig for jødene å bli boende i sine gamle hjemland i Midtøsten og Nord-Afrika. Allerede på 1950-tallet kom det nesten 50 000 immigranter fra Jemen, i en operasjon kalt «Det magiske teppet». 

I flere land ble jødene fratatt sine borgerrettigheter og eiendeler (Irak), andre arabiske land utstedte etter hvert regelrette utvisningsordre (Egypt i 1956, Algerie i 1962, Marokko i 1963 og Libya i 1957 og 1967). Mellom 1950 og 1970 utvandret praktisk talt hele den arabiske verdens jødiske befolkning (mer enn 900 000 mennesker) til Israel og til land i Vesten, hovedsakelig Frankrike. 

Rundt 75 000 iranske jøder har også forlatt sitt gamle hjemland, bare ca. 10 000 er tilbake. Tyrkia har fremdeles en større jødisk minoritet, som inkluderer rundt 25 000 mennesker. Jøder med opprinnelse i de muslimske land utgjør nå nesten 50 prosent av Israels jødiske befolkning. De gamle jødiske samfunnene i Midtøsten og Nord-Afrika er nå helt eller nesten borte.

Fra slutten av 1980-tallet og frem til i dag er det også kommet rundt 80 000 innvandrere fra Etiopia, de såkalte falasha. De gamle jødiske samfunnene i India, både i Kochi (Cochin) i Syd-India og i Bombay (Mumbai) holdes bare så vidt i live. Nesten alle medlemmene har utvandret til Israel eller andre land i Vesten.

Det har også kommet innvandrere fra vestlige land, men dette har stort sett dreid seg om enkeltfamilier og individer, ikke om organisert masseinnvandring. På 1990-tallet kom det ytterligere rundt 1 million innvandrere fra den tidligere Sovjetunionen. 

Jødene i Nord-Amerika har i stor grad foretrukket å støtte Israel på andre måter enn gjennom selv å innvandre. Det samlede antallet er på rundt 140 000 innvandrere fra 1948 til 2014. For mange jøder er det å støtte Israel moralsk, økonomisk og politisk blitt en viktig oppgave, selv om de selv ikke ønsker å flytte til Israel. Mange menigheter sender likevel sine unge på kortere eller lengre besøk til Israel.

Fremdeles kommer det mindre grupper og enkeltpersoner fra alle landene i Vesten. Vanskelige tider for jøder i flere land i Europa, og tiltagende antisemittisme, har ført til økt utvandring til Israel gjennom de senere år.

Israel er blitt et nytt sentrum for jødisk vitenskap og kultur. Men opprettelsen av staten Israel i 1948 bidro også til fornyet religiøs og kulturell aktivitet i jødiske menigheter i Vest-Europa og USA. Tyskland har igjen en stor og levende jødisk minoritet.

Den typiske østeuropeiske jødiske livsformen og kulturen ble utryddet for alltid. Dens religiøse tradisjoner overlever kun i små ultraortodokse samfunn i Israel og i den vestlige diasporaen. I mange land er det er imidlertid en ny interesse for jiddisk kultur, teater og litteratur, også blant ikke-religiøse. 

Det finnes i dag levende jødiske samfunn i de aller fleste vestlige land, inkludert Australia og New Zealand. Blant jøder som innehar en religiøs identitet varierer tilhørigheten mellom ultraortodokse, moderne ortodoksereformjødiskekonservative eller rekonstruksjonistiske jødiske menigheter. Andre diasporajøder betrakter seg selv som ikke-religiøse, kulturelle jøder og er ikke tilsluttet noen jødisk menighet eller livssyn (som humanistisk jødedom). Mange av disse føler likevel en tilknytning til jødisk historie, mat, musikk, litteratur og humor. 

Ikke-jøder har etter hvert fått større forståelse for jødenes spesielle stilling – kulturelt og sosialt. Flere stater har vedtatt lover mot krenkelse av etniske og religiøse minoriteter, blant annet Norge i 1961 og 1970.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.