jødeforfølgelser i oldtid og middelalder

jødeforfølgelser er kjent allerede fra gammel tid. I Juda førte den greskættede kong Antiokhos 4 Epifanes´ skjending av det jødiske tempelet, samt forbud mot jødisk kult og jødiske skikker (som omskjæring og sabbatsoverholdelse), til makkabeeropprøret i 167 f.kr.

Allerede i årene 38-41, under keiser Caligula, var det blodige antijødiske pogromer i Aleksandria i Egypt, som dengang hadde neste 200 000 jødiske innbyggere. Dette gjentok seg i år 66. I forbindelse med de såkalte diasporaoppstandene (115-117) førte motsetningsforhold mellom grekere og jøder til en massakre på byens jødiske befolkning. Dette gjentok seg i flere hellenistiske byer og steder. I årene 116-117 førte en jødisk oppstand mot de nye romerske herskerne i Mesopotamia til drapet på rundt 50 000 jøder.

Keiser Hadrians forbud mot jødiske skikker, som omskjæring av gutter, ledet til Bar Kokhva (Bar-Kokba)-opprøret i 132-135. Nederlaget førte til at den jødiske befolkningen ble drept, solgt som slaver eller forvist fra landet. Det jødiske Jerusalem ble jevnet med jorden, byen fikk så navnet Aelia Capitolina. Jøder hadde ikke lenger tilgang til sin hellige by. I 324 kom Jerusalem for første gang under kristne herskere. Jøder fikk fremdeles ikke oppholde seg i byen.

Det  bysantinske rike hadde et ambivalent forhold til sine mange jødiske innbyggere. Jødene fikk delta i samfunnet og praktisere sin religion, men det ble utstedt forbud mot å bygge nye synagoger. Samtidig ble de utsatt for kontinuerlige kristningsforsøk, og også tvangskonverteringer. I perioder ble det også innført restriksjoner på hvor de kunne bo. På slutten av 500-tallet ble jødene fordrevet fra  Antiokia , der de hadde bodd i mer enn 500 år.

De første jødiske bosetningene i Spania oppsto allerede i første århundre av vår tidsregning. Fiendlige, nedverdigende forordninger og forfølgelser kom da kristendommen ble opphøyet til statsreligion i Romerriket på 300-tallet. Da visigoterkongen Rekkared konverterte til kristendommen i 586, kom det nye antijødiske lover. I 613 fikk jødene valget mellom å konvertere eller forlate landet. I 711 ble Spania invadert av muslimer. Jødenes stilling i det muslimske Spania ble, som overalt ellers i den muslimske verden, regulert under den såkalte «Umar-avtalen», som innebar en status som godkjent minoritet (dhimmi), med bestemte rettigheter og plikter. I perioder var dette en gylden tid for jødisk kultur generelt (Se jøder – historie). Men da almoravidene og de etterfølgende almohadene (muslimer fra Marokko) overtok ledelsen i det muslimske Spania fra rundt 1080, fikk jødene valget mellom å konvertere til islam eller forlate området.

Da kristne fyrster fra slutten av 1000-tallet etter hvert gjenerobret stadig større områder, ble jødene etter hvert møtt med mistenksomhet og kristne fordommer. Mange ble drept, tvangsdøpt eller solgt som slaver. Forfølgelsene kulminerte i 1492 da Ferdinand og Isabella fordrev alle landets jøder, og flere hundre tusen måtte forlate landet på kort varsel. En del av disse drog til Portugal, hvor mange etter bare fire år ble utvist; mens de gjenværende ble nektet utreise og tvangskonvertert. På hele Den iberiske halvøy fortsatte forfølgelsene av dem som hadde latt seg døpe, marranere, som ble beskyldt for å være kryptojøder. Gjennom inkvisisjonens tortur ble minst 30 000 tvunget til tilståelse og mange ble brent.

I Vest- og Mellom-Europa dannet korstogene et vendepunkt for jødene. Det første korstog kostet mange jødiske liv, også før korsfarerne nådde Jerusalem, der jødene ble stengt inne i en synagoge og brent. Blomstrende menigheter i Rhinland ble hjemsøkt, i Mainz krevde massakrene 1100 liv på én dag. Forfølgelsene gikk videre til Regensburg, Praha og Ungarn. Noen steder satte jødene seg til motverge, flere tok sitt eget liv eller drepte hverandre for å unnslippe voldsmennene. Også de to neste korstog førte til overgrep, det tredje særlig mot jødene i England, der det 1189 fant sted en blodig forfølgelse i London. Like før påske året etter tok hele menigheten i York sitt liv. Midt på 1200-tallet avtvang Henrik 2 jødene store summer, og 1290 ble 6000 forvist, mens de få gjenværende ble fordrevet 1358.

Fra Frankrike ble jødene utvist og berøvet sine eiendeler i 1182, 1306 og 1322, og definitivt fordrevet i 1394. De var blitt gjeninnkalt fordi kredittforholdene krevde deres nærvær, men ble utsatt for lokale forfølgelser. Påtvungne Talmud-disputaser hadde kostet rabbinere livet i mange land. Talmud ble sett på som en trussel for kristne, og i 1242 ble flere vognlaster med Talmud-utgaver brent offentlig i Paris.

Forfølgelsene i korstogstiden og på 1300-tallet førte til at de fleste jøder ble utryddet i det vestlige Tyskland; mange reddet seg ved flukt østover til Polen, Litauen og Ungarn. Forfølgelser og fordrivelserser fortsatte gjennom hele 1400-tallet og utover på 1500-tallet, både i Provence, og i de tyske områdene. Reformasjonen gjorde ikke jødenes kår bedre. Pavemakten – noen steder fyrstene – forsøkte å skride inn mot de verste utskeielser, men kirkemøtene (det tredje Laterankonsilet 1179, men fremfor alt det fjerde 1215) bekreftet tidligere kirkelige vedtak mot jødene. De måtte bære egen drakt med gult merke og særskilte hatter og bo i egne jødekvarterer, de senere ghettoer, isolert fra omverdenen, ofte ved murer. Den første ghetto oppsto i Venecia i 1516, Paven opprettet en ghetto i Roma 1555, og det samme skjedde i andre italienske byer.

Reformasjonen bragte ikke bedre tider. Martin Luther syntes først å tro at han kunne vinne jødene for sin sak, men da dette ikke lyktes vendte han seg mot dem med all sin grove retorikk. I et av sine siste verk "Om jødene og deres løgner" (1543), forslår Luther at man skal brenne deres synagoger, forby deres gudstjenester, for så å drive dem ut av landet en gang for alle.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.