jødeforfølgelser i oldtid og middelalder

Gjennom mer enn to tusen år har jøder vært utsatt for mistenkeliggjøring, anklagelser, antijødisk lovgivning og direkte forfølgelser. Begrunnelsene for disse oppfatningene og handlingene har variert gjennom tidene, fra tidlige tiders anklager om jødenes annerledeshet, manglende tilhørighet til storsamfunnet og vegring mot å praktisere storsamfunnets religion, til kristendommens antijudaisme og middelalderens beskyldninger om ritualmord og krenking av nattverdsbrødet. På 1800-tallet kom også forestillingen om at jødene tilhørte en egen rase, noe som førte til den moderne tids antisemittisme. Etter opprettelsen av staten Israel i 1948, har også motstand mot både selve opprettelsen, og mot israelsk politikk, fått innvirkning på vanlige jøders liv verden over. 

Forfølgelse av jøder, og antijødisk lovgivning, er kjent allerede fra hellenistisk tid (ca. 323–30 fvt.). På denne tiden bodde det jøder i alle de store byene rundt Middelhavet. Mens mange jøder lot seg påvirke av gresk kultur, var det også mange som fortsatte å leve i henhold til sine egne tradisjoner og avholdt seg fra å besøke teatre og sportsarenaer, og ikke minst ofringer til guden Zevs. Dette førte til store motsetninger innad i den jødiske befolkningen, mistenkeliggjøring fra ikke-jødiske naboer og mottiltak fra de gresk-syriske herskerne, selevkidene.

Under den selevkidiske herskeren Antiochus 4 ble det iverksatt mange tiltak for å tvangshellensisere befolkningen i Juda. Hans skjending av det jødiske tempelet i Jerusalem, samt forbud mot jødisk kult og jødiske tradisjoner, som omskjæring av guttebarn og overholdelse av sabbaten, førte til væpnet oppstand, makkabeeropprøret, som begynte i 167 fvt. 

I Romerriket hadde jødene en tvetydig stilling. Jødenes monoteisme, og deres motstand mot gudebilder, ble sett på som en form for ateisme, og deres motstand mot å tilbe keiseren som en guddom (da dette ble vanlig) ble ansett som forakt for selve staten. Jødene drev imidlertid handel over store områder og hadde kontakter i alle de store byene rundt Middelhavet. Etter hvert fikk de en spesiell status og fritak fra å delta direkte i keiserkulten. Deres forhold til myndighetene var likevel aldri helt uproblematisk.

Allerede i årene 38-41 fvt., under den romerske keiser Caligula, var det blodige antijødiske pogromer i Aleksandria i Egypt, som dengang hadde nesten 200 000 jødiske innbyggere. Dette gjentok seg i år 66 evt. Samme år brøt det ut krig mellom jødene og de romerske myndighetene i Judea. Krigen varte i 4 år og forårsaket store lidelser for jødene i hele landet.

De såkalte diaspora-oppstandene i Aleksandria (115-117 evt.) hadde sin bakgrunn i de store motsetningsforholdene mellom byens "grekere" (ikke-jødiske gresktalende innbyggere) og jøder. Oppstandene førte til massakrer på byens jødiske befolkning. Dette gjentok seg i flere hellenistiske byer og steder. I årene 116-117 evt. førte en jødisk oppstand mot de nye romerske herskerne i Mesopotamia til drapet på rundt 50 000 jøder.

Keiser Hadrians forbud mot jødiske skikker, som omskjæring av gutter, ledet til Bar Kokhva-opprøret i 132-135 evt. Nederlaget førte til at den jødiske befolkningen ble drept, solgt som slaver eller forvist fra landet. Det jødiske Jerusalem ble jevnet med jorden, byen fikk så navnet Aelia Capitolina. Jøder hadde ikke lenger tilgang til sin hellige by. En stor del av landets jødiske befolkning ble drept eller forvist fra landet.

Etter hvert som kristendommen ble den ledende religionen i Middelhavsområdet, forverret jødene situasjon seg gradvis. Begrunnelsene for mistenksomheten mot jøder og jødiske skikker skyldes nå hendelsene rundt Jesu død og jødenes avvisning av forestillingen om at Jesus skulle være jødenes ventede Messias.

I 324 evt., da keiser Konstantin tok makten over de østlige delene av Romerriket, kom Jerusalem for første gang under kristne herskere. I begynnelsen av perioden var landet befolket av jøder, samaritanere og helleniserte syrere, mot slutten av perioden var majoriteten av landets innbyggere kristne. 

Det bysantinske rike hadde et ambivalent forhold til sine mange jødiske innbyggere. Jødene fikk delta i samfunnet og praktisere sin religion, men samtidig ble de utsatt for kontinuerlige kristningsforsøk, og også tvangskonverteringer. I perioder ble det også innført restriksjoner på hvor de kunne bo. Flere anti-jødiske lover og forordninger ble innført. Ekteskap mellom jøder og kristne ble forbudt allerede i år 388. I begynnelsen av 400-tallet ble det forbudt å bygge nye synagoger, og i 429 ble det offisielle jødiske patriarkembetet, som hadde vært et symbol på jødisk samhold og enhet i Palestina, opphevet etter press fra Kirken. 

Møtet mellom jøder og muslimer går tilbake til islams første tid. På 600-tallet bodde det jødiske stammer både i det sydvestlige området av Den arabiske halvøy (i dagens Jemen) og i hele fjellområdet Hedsjas, fra Mekka i syd og nordover. Da Muhammad og hans tilhengere flyktet til Medina (Yatrib) i 622 (hijra), var tre jødiske stammer bosatt i selve byen. Mot muslimenes forventning, nektet jødene å anerkjenne den nye profeten. To av stammene i byen ble jaget på flukt, den tredje stammens menn ble drept, og dens kvinner og barn solgt som slaver. Stammen Banu Nadir skal ha flyktet til det velstående jødiske samfunnet i oasen Khaybar, men i 629 ble også denne erobret, etter harde kamper. Slaget ved Khaybar regnes som en viktig seier i muslimsk tradisjon, og brukes i politisk øyemed frem til i dag.

De gjenværende jødiske innbyggerne fikk tillatelse til å bli, mot å overlate store deler av sine eiendeler og inntekter til seierherrene. Det ble inngått en avtale som skulle danne grunnlaget for senere avtaler med minoritetene. I 642, under kalifen Omar ibn al-Khattab (Omar l), ble jødene i Khaybar likevel fordrevet. De nøyaktige omstendighetene rundt disse hendelsene er fremdeles omstridt. Jødene på den arabiske halvøy ble tidlig beskyldt for politisk forræderi, og Koranen inneholder en hel del anti-jødiske utsagn.

Jødene hadde likevel gjennomgående bedre kår i de muslimske land enn i det kristne Europa. Forholdet var ikke belastet med de samme teologiske stridsspørsmål som preget forholdet mellom jøder og kristne. Mot å godta muslimenes overordnede posisjon i samfunnet, underlegge seg visse restriksjoner, samt betale en spesiell skatt, hadde jødene (og de kristne) status som dhimmi og rett til beskyttelse av liv og eiendom. Dette hindret likevel ikke tidvis og stedvis diskriminering og forfølgelse. Ved å konvertere til islam, kunne de alltid endre sine rettigheter og status, noe mange også etter hvert gjorde.

Da Jerusalem ble erobret av Omar l, i 638, fikk jødene igjen tilgang til byen Jerusalem, noe de ikke hadde hatt under de bysantinske kristne. Men fra 969, under fatimidene, ble forholdene vanskeligere for minoritetene. I 1009, under sultanen Al Hakim, var det aksjoner mot jøder og kristne i Fustat (det gamle Kairo). 

De første jødiske bosetningene i Spania oppsto allerede i første århundre av vår tidsregning. Under de ikke-kristne romerne hadde jødene få problemer. Fiendlige, nedverdigende forordninger og forfølgelser kom da kristendommen ble opphøyet til statsreligion i Romerriket på 300-tallet. Jødenes vegring mot å anerkjenne Jesus som Messias vakte stor mistenksomhet blant de nye kristne. Siden kristendommen er basert på troen på at Jesus er Messias, oppsto nå også ideen om at den jødene ventet på, måtte være Antikrist. Da visigoterkongen Rekkared konverterte til kristendommen i 586, kom det nye antijødiske lover. I 613 fikk jødene valget mellom å la seg døpe eller forlate landet. 

I 711 ble Spania invadert av muslimer. Jødenes stilling i det muslimske Spania ble, som overalt ellers i den muslimske verden, regulert under den såkalte «Umar-avtalen». De hadde status som dhimmi, var underlagt bestemte restriksjoner og pålagt en spesiell skatt, men kunne styre sine indre anliggender etter sine egne tradisjoner.

I det muslimske Spania deltok jødene lenge på nesten alle plan i samfunnet, og i perioder var dette en gylden tid for jødisk kultur generelt. Men da nye muslimske herskere fra Marokko (almoravidene og de etterfølgende almohadene) overtok ledelsen i det muslimske Spania fra rundt 1080, fikk jødene valget mellom å konvertere til islam eller forlate sitt hjemland. De fleste reiste til Nord-Afrika, der livet som annen rangs borgere heller ikke ble enkelt. 

Da kristne fyrster fra slutten av 1000-tallet etter hvert gjenerobret stadig større områder, ble jødene etter hvert møtt med mistenksomhet og gamle kristne fordommer. Mange ble drept, tvangsdøpt eller solgt som slaver.

Forfølgelsene kulminerte i 1492 da Ferdinand 5 og Isabella fordrev alle landets jøder, og flere hundre tusen måtte forlate landet på kort varsel. En del av disse drog til Portugal, hvor mange etter bare fire år ble utvist, mens de gjenværende ble nektet utreise og tvangskonvertert. På hele Den iberiske halvøy fortsatte forfølgelsene av dem som hadde latt seg døpe, marranere, som ble beskyldt for å være kryptojøder. Gjennom inkvisisjonens tortur ble minst 30 000 tvunget til tilståelse og mange ble brent.

Utover i middelalderen ble jødene utsatt for stadig sterkere demonisering. De ble beskyldt for både ritualmord og for å krenke nattverdsbrødet gjennom å stikke og skjære i oblatene, for derved å pine Jesu legeme. Det var også en utbredt oppfatning at jødene var i besittelse av utstrakte kunnskaper om gifter og gifters anvendelser. Deres kunnskaper innen medisin ble både beundret og fryktet.

I Vest- og Mellom-Europa dannet korstogene et vendepunkt for jødene. Det første korstog kostet mange jødiske liv, også før korsfarerne nådde Jerusalem, der jødene ble stengt inne i en synagoge og brent. Blomstrende menigheter i Rhinland ble hjemsøkt, i Mainz krevde massakrene 1100 liv på én dag. Forfølgelsene gikk videre til Regensburg, Praha og Ungarn. Noen steder satte jødene seg til motverge, flere tok sitt eget liv eller drepte hverandre for å unnslippe voldsmennene. Da de kristne korsfarerne nådde Jerusalem i 1099, ble jødene ble stengt inne i en synagoge og brent.

Også de to neste korstog førte til overgrep, det tredje særlig mot jødene i England, der det 1189 fant sted en blodig forfølgelse i London. Like før påske året etter tok hele menigheten i York sitt liv. Midt på 1200-tallet  jødene avtvunget store summer, og i 1290 ble 6000 forvist. De få gjenværende ble fordrevet 1358.

Pavemakten – noen steder fyrstene – forsøkte å skride inn mot de verste utskeielsene, men kirkemøtene (det tredje Laterankonsilet 1179, men fremfor alt det fjerde 1215) bekreftet tidligere kirkelige vedtak mot jødene. De måtte bære egen drakt med gult merke og særskilte hatter og bo i egne jødekvarterer, de senere ghettoer, isolert fra omverdenen, ofte ved murer. 

Fra Frankrike ble jødene utvist og berøvet sine eiendeler i 1182, 1306 og 1322, og definitivt fordrevet i 1394. De var blitt gjeninnkalt fordi kredittforholdene krevde deres nærvær, men ble utsatt for lokale forfølgelser. Påtvungne Talmud-disputaser hadde kostet rabbinere livet i mange land. Talmud ble sett på som en trussel for kristne, og i 1242 ble flere vognlaster med Talmud-utgaver brent offentlig i Paris.

Forfølgelsene i korstogstiden og på 1300-tallet førte til at de fleste jøder ble utryddet i det vestlige Tyskland, men mange reddet seg ved flukt østover til Polen, Litauen og Ungarn. Forfølgelser og fordrivelserser fortsatte gjennom hele 1400-tallet og utover på 1500-tallet, både i Provence, og i de tyske områdene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.