Oliver Cromwell, var en engelsk statsmann og riksforstander (Lord Protector) 1653–58. Cromwell var født i Huntingdon og var av lavadelig ætt. Han ble tidlig preget av den puritanske vekkelse som preget England i første halvpart av 1600-tallet. Som parlamentsmedlem fra 1628 stod han på ytterste venstre fløy, men gjorde seg lite bemerket. Først borgerkrigens utbrudd i 1642 gav ham anledning til å vise sine evner og sin handlekraft. Misnøyd med parlamentshærens moral og kampvilje skapte han på eget initiativ en rytteravdeling av puritanske bønder som gikk i kampen med brennende religiøs tro og under jernhard disiplin. I disse «jernsidene» fikk Parlamentet tropper som kunne hevde seg overfor kongens kavaleri, og ved Marston Moor (1644) og Naseby (1645) ble Karl 1 påført avgjørende nederlag.

Cromwells militære makt og prestisje gjorde ham til en politisk forgrunnsfigur. Mellom parlamentet og hæren søkte han først å megle, men tok så ledelsen over hæren og lot presbyterianerne drives ut av parlamentet (Pride's Purge 6.–7. des. 1648). Også med kongen, som 1647 var falt i parlamentets hender, søkte Cromwell forsoning, men kongens dobbeltspill og flukt samme år førte igjen til krig da Karl 1 fikk hjelp av skottene. I aug. 1648 slo Cromwell en overlegen skotsk hær ved Preston. 30. jan. 1649 lot han Karl 1 henrette. Samme år undertrykte han med brutal hardhet irene, som hadde reist seg til fordel for kongens sønn, den senere Karl 2. Den irske jorden ble konfiskert og delt ut til engelske godseiere, noe som førte til at de irske bøndene ble proletariserte landarbeidere i flere hundre år. Også med restene av parlamentet (The Rump Parliament) kom nå hæren i strid; i april 1653 lot Cromwell sine soldater jage ut underhusmedlemmene, hvoretter han des. 1653 ble utropt til Lord Protector, og styrte diktatorisk med hærens hjelp, idet han ikke klarte å grunnlegge et varig regime bygd på de puritanske mellomklasser.

I sin utenrikspolitikk hadde Cromwell større fremgang; Englands makt og rikdom økte. Cromwell gikk til krig mot Nederland og senere Spania, og sluttet forbund med Frankrike. Han meglet 1658 mellom Danmark-Norge og Sverige. Da han døde i sept. 1658, ble han bisatt i Westminster Abbey blant nasjonens store menn. Men etter «restaurasjonen» i 1660 lot de nye makthaverne liket grave ned under galgen.

Cromwell var en merkelig personlighet som er blitt høyst forskjellig bedømt. Hans religiøse lidenskap gav ham et preg av fanatisme og gjorde ham hard overfor hans egne og Guds fiender. Samtidig var han en praktisk natur med skarpt blikk for politiske realiteter. Både som hærfører og statsmann er han blant Englands største.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

4. februar 2015 skrev Ingrid Amanda Østefjells

Hvilket konsekvenser hadde Oliver Cromwells handlinger for Irland? Var det noen slag som Cromwell ledet som er spesielt kjent, eller spesielt avgjørende?

4. februar 2015 svarte Peter Lunga

Du peker på en veldig interressant og dessverre nedprioritert del av artikkelen om Oliver Cromwell. Jeg skal se om jeg ikke får retta det opp snart. Oliver Cromwell ledet selv parlamentets invasjon av Irland mot alliansen av engelske rojalister og irske katolikker i årene 1649-50, og ble kjent for svært brutale metoder som for eksempel massakre i byene Drogheda og Wexford. Oliver Cromwell deltok selv også i beleiringen av byene Waterford og Clomnel (1650), men forlot Irland i 1650 på grunn av et rojalistisk opprør i Skottland under Karl 2. Krigen mot de irske opprørerne tok slutt i 1652, og endte med seier til engelskmennene.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.