Polens historie

Skriftlige kilder kan ikke avgjøre hvor lenge det har vært slavisk bosetning i det nåværende Polen, og det er uenighet om tolkningen av det arkeologiske og språklige materialet. Den slaviske innvandringen til Polen skjedde sannsynligvis på 600–700-tallet e.Kr.

De første statsdannelsene på polsk jord oppstod på 800-tallet. Gamle handelsruter mellom Østersjøen og Balkan («ravveien») og fra Tyskland mot øst gikk over polsk område og fremmet utviklingen av lokale stamme-fyrstedømmer. Et av de største var wislanernes rundt 875, men det kom raskt under moravisk styre.

Polen ble gjenforent til ett rike under Vladislav 1 i 1320-årene. 

Vladislav 1 av Ukjent. Falt i det fri (Public domain)

En mer varig politisk samling skjedde blant polanerne (slettefolket), som Polen og polakkene senere fikk sitt navn fra. De holdt til i området rundt elven Warta, et område som senere ble kalt Stor-Polen (Wielkopolska) og med Poznań som den største byen i dag.

Den første fyrsten som trer tydelig frem i kildene, var Mieszko 1 fra ca. 960. Han tilhørte Piastdynastiet, oppkalt etter den mytiske Piast. For å kunne stå sterkere mot den tysk-romerske keiseren Otto 1, allierte Mieszko seg med tsjekkerne. I 966 lot han seg døpe og gikk inn for å kristne sitt rike. Det året regnes tradisjonelt som grunnleggelsen av Polen som stat med Gniezno som hovedstad fram til hovedstaden i 1038 ble flyttet til Kraków.

I løpet av noen tiår la Mieszko under seg kystområdet ved Østersjøen, wislanernes Lille-Polen (Małopolska) med Kraków i sør og Schlesien (Śląsk). Både Mieszko og hans etterfølgere sørget for at Polen ikke kom i noe kirkelig avhengighetsforhold til Tyskland, og landet ble egen kirkeprovins fra 1000, da biskopen av Gniezno ble erkebiskop.

I 1025 ble fyrst Bolesław 1 «den tapre» kronet til konge, og Polen (Polonia) ble gradvis tatt i bruk som navn på riket. Kraków var hovedstad i over 500 år fra 1038 til 1596, da hovedstaden ble flyttet til Warszawa. En rekke kriger førte både til erobringer og avståelser av landområder, og det var økte tendenser til regional oppsplitting. Bolesław 3 «den skjevmunnede» delte på dødsleiet (1138) riket mellom sine fire sønner. Ordningen førte til mye strid, og Polen forble splittet til 1320. I denne tiden ble landet også utsatt for nye trusler utenfra, særlig fra Den tyske orden fra 1220-årene og gjennom den mongolske invasjonen i 1241. Blant annet gikk kystområdene mot Østersjøen tapt til Den tyske orden.

Polen ble samlet igjen av Władysław 1 «den kortvokste» i årene frem til 1320. Hans etterfølger Kasimir (Kazimierz) 3 «den store» (1333–1370) fikk et stabilt forhold til Böhmen og Den tyske orden ved å gi opp de polske kravene på Schlesien og Øst-Pommern, og utvidet i stedet riket mot sørøst med Galicja (Røde-Rutenia). Han gjennomførte store reformer innen rettsvesen og forvaltning, oppmuntret til handel og byvekst, styrket religiøs toleranse og opprettet i 1364 i Kraków Polens første universitet (det jagellonske universitet).

Polakkene slo de tyske ordensridderne i slaget ved Tannenberg i 1410. Bildet er malt i siste halvdel av 1400-tallet.

Slaget ved Tannenberg av Diebold Schilling. Falt i det fri (Public domain)

Etter en kortvarig personalunion med Ungarn (1370–82) inngikk Polen i 1386 en langvarig union med Litauen (personalunion til 1569, deretter realunion), da den litauiske storfyrst Jogaila (polsk Jagiełło) giftet seg med den polske tronarvingen Hedvig, ble kronet som kong Władysław 3 og innledet det jagellonske dynastiet som styrte i nesten 200 år (til 1572).

Polen–Litauen var den sterkeste makten i det østlige Sentral-Europa på 1400- og begynnelsen av 1500-tallet. Den tyske orden ble slått ved Tannenberg (Grunwald) i 1410, og etter nye kriger fikk Polen ved freden i Toruń (1466) tilbake kystområder ved Østersjøen som var gått tapt på begynnelsen av 1300-tallet. En tid strakte Polen–Litauen seg fra Østersjøen til Svartehavet. Innflytelsen viste seg også ved at naboland i perioder ble styrt av medlemmer av den jagellonske kongeætt (Böhmen 1471–1526, Ungarn 1490–1526).

Samtidig ble den polske kongemakten svekket innad, da adelen på 1400-tallet økte sin makt i forhold til kongen. Etter at det jagellonske dynastiet døde ut i 1572, valgte adelen fritt kongen, slik at det i realiteten var skapt en adelsrepublikk med en valgt konge på toppen. Den jordeiende adelens økende makt viste seg også ved at bøndene fra ca. 1500 ble bundet til jorden og nærmest var å betrakte som godseiernes eiendom («det andre livegenskapet»).

På 1500-tallet satte humanismen og reformasjonen sitt preg på Polen. Bøker ble trykt på polsk, og flere protestantiske kirkesamfunn slo rot. Myndighetene gikk inn for religiøs toleranse, og fra 1573 var alle trossamfunn likestilt. Det varte imidlertid ikke lenge før motreformasjonen ledet av jesuittene satte inn, og litt ut på 1600-tallet var Polen blitt et nesten rent katolsk land.

Begynnelsen av 1600-tallet var preget av kriger med Sverige, Russland (Moskva var okkupert av polakkene 1610–1612) og det osmanske riket. Fra midten av 1600-tallet ble også Preussen–Brandenburg en farlig utfordrer. I annen del av 1600-tallet tapte Polen–Litauen betydelige landområder i Ukraina og ved Østersjøen. Flere av krigene på 1600- og begynnelsen av 1700-tallet førte til store ødeleggelser på polsk område. Polakkene omtaler således ofte Sveriges invasjon av Polen 1655-1660 som "syndfloden". Polen ble også alvorlig herjet under Den store nordiske krig (1700–1721).

Nettopp i denne perioden ble svekkelsen av statsmakten tydeligere. Ikke bare var adelens makt stor i forhold til kongens. Men ved innføringen rundt 1660 av liberum veto, hver møtende adelsmanns rett til å stanse et vedtak i riksdagen (herav uttrykket «polsk riksdag»), ble det ofte umulig å vedta lover eller å sikre statens finanser. Polen ble derfor mer og mer handlingslammet, samtidig som det ble lettere for utenlandske krefter å utnytte motsetningene mellom adelsfraksjoner gjennom allianser. Særlig gjorde Russland seg gjeldende i polsk politikk utover på 1700-tallet. Et av målene var å hindre reformer som kunne gjøre Polen til en mer effektiv stat, og dermed kanskje en fare for Russland.

Den økte russiske innflytelsen skapte uro hos andre stormakter, og det førte til den første delingen av Polen mellom Russland, Preussen og Østerrike (1772). Østerrike fikk Galicja, Preussen fikk Vest-Preussen og Russland deler av Hviterussland. Adelen så nå behovet for reformer, og det ble utarbeidet en relativt liberal grunnlov (1791), avansert for sin tid.

Enkelte av de mektigste adelsmennene bad Russland om hjelp for å forhindre en liberal utvikling, og det førte til Polens annen deling (1793), mellom Russland og Preussen. Polakkene reagerte nå med opprør, ledet av Tadeusz Kościuszko, en general som hadde deltatt i den amerikanske uavhengighetskrigen. Det ble slått ned av russiske og prøyssiske styrker, og Polens tredje deling, (Russland, Preussen, Østerrike), var et faktum i 1795. Polen hadde sluttet å eksistere som stat. Omtrent halvparten av territoriet var gått til Russland.

Napoleonskrigene gav mange polakker håp om en rask gjenfødelse av den polske staten, og mange polakker gikk i Napoleons tjeneste. Ved freden i Tilsit 1807 opprettet Napoleon storhertugdømmet Warszawa som fransk vasallstat. Det bestod av de prøyssiske ervervelsene ved Polens delinger, og fra 1809 også av noen av de østerrikske. Etter Napoleons nederlag gjorde Wienkongressen i 1815 det meste av storhertugdømmet om til «kongeriket Polen» med den russiske tsar som konge («kongress-Polen»), men med egen regjering og hær. Tsar Aleksander 1 gav en relativt liberal grunnlov, men begynte snart å opptre autoritært, noe som ble forsterket av etterfølgeren Nikolai 1 (fra 1825).

I 1830 brøt det ut opprør (1831 i Litauen). Men det sosiale grunnlaget var snevert; opprørsriksdagen sa nei til bøndenes krav om å avskaffe livegenskapet. Opprøret fikk derfor beskjeden støtte i folket. Hæren led et avgjørende nederlag ved Ostrołęka i 1831. Flere tusen av opprørslederne flyktet til utlandet, flest til Frankrike. I russisk Polen ble det gjennomført harde straffetiltak: henrettelser, deportasjoner til Sibir, konfiskasjoner av adelsgods, stenging av universitetet i Warszawa, russifisering i skole og rettsvesen. Grunnloven og det meste av selvstyret forsvant, selv om Kongress-Polen formelt eksisterte til 1863, da en ny oppstand brøt ut. Også i den prøyssiske delen av Polen kom det en mer anti-polsk politikk etter 1830–1831, selv om det ikke hadde vært noe opprør der.

I 1846 brøt det ut opprør i Galicja. Det ble slått ned av den østerrikske hæren. Kraków, som hadde hatt et visst selvstyre som republikk fra 1815, ble innlemmet i Østerrike. Myndighetene appellerte også med hell til de ukrainske bøndene mot de polske godseierne. Generelt hadde likevel polakkene som var under østerriksk styre, større nasjonal frihet enn i de russiske og prøyssiske delene av Polen. Flere polakker hadde regjeringsposter i Wien, og polsk fikk status som offisielt språk i Galicja i 1861. Universitetene i Kraków og Lvov (polsk Lwów) tiltrakk seg polske studenter også fra de andre riksdelene.

Forholdene for polakkene i Preussen (fra 1871 Tyskland) lignet nasjonalt sett mer på situasjonen i Russland enn i Østerrike. Det foregikk en utstrakt germanisering både i skolen og andre deler av samfunnet. I 1880-årene startet myndighetene med kolonisering av tyskere i de polske områdene for å svekke den polske karakteren der. Den større graden av legalitet i det tyske samfunnet og et høyere økonomisk nivå og utdanningsnivå gav likevel polakkene i Tyskland bedre muligheter til å forsvare sine posisjoner enn i Russland.

Da Aleksander 2 tiltrådte som russisk tsar i 1855, var det også i Polen forventninger til ham om reformer. Men selv om universitetet i Warszawa ble gjenåpnet, kom det få reelle endringer, og i januar 1863 brøt det ut opprør etter et forsøk på å innrullere unge opposisjonelle i den russiske hæren. Men nå hadde ikke Polen noen egen hær som i 1830. Selv om det var mye sympati for polakkenes sak i utlandet, var det ingen som ville gripe inn. Opprøret, som tok form av geriljakrig, var slått ned i 1864.

De siste rester av Kongress-Polen som statlig enhet forsvant, og Polen ble preget av en enda kraftigere undertrykkelse enn i 1831 (henrettelser, deportasjoner til Sibir, konfiskasjoner, russifisering). Russland forsøkte også å dra fordel av de sosiale motsetningene mellom godseiere og bønder. Den russiske bondereformen av 1861 (bondefrigjøringen) ble gjennomført i de polske områdene i 1864, like før opprøret var slått ned, og gav bøndene i russisk Polen bedre betingelser enn bøndene i Russland hadde fått.

Utviklingen av industri i den russiske delen av Polen hadde fordel av at tollgrensene til det store russiske markedet ble fjernet (selv om kjøpekraften der var beskjeden), og Polen hadde frem til cirka 1890 den mest dynamiske industriutviklingen i det russiske riket. Også jernbaneutbyggingen gikk raskere enn lenger øst. Den økonomiske fremgangen sammenholdt med nederlagene for den heroiske (ofte kalt romantiske) opprørstradisjonen, førte til en holdningsendring i ledende polske kretser. De såkalte «positivistene» eller «realistene» mente at polakkene nasjonalt kunne oppnå mer ved å bygge ut industri og handel, byer og jernbaner, utrydde analfabetismen osv. Frelse gjennom selvforbedring, het det i et slagord. Den politiske konsekvensen var lojal opptreden overfor tsarstyret i håp om en form for selvstyre som belønning. En slik belønning kom ikke.

Da varige politiske partier begynte å vokse frem i 1890-årene, ble Roman Dmowski i den nasjonaldemokratiske bevegelsen talsmann for en «moderne» og aggressiv nasjonalisme som skulle være forskjellig både fra opprørstradisjonen og forsoningspolitikken. Den hadde også innslag av antisemittisme. Etter hvert utpekte Dmowski Tyskland som den største trusselen mot den polske nasjonen, og Russland kunne da være en beskytter mot Tyskland. Det viktigste ble å oppnå selvstyre, ikke uavhengighet fra Russland.

Det polske sosialistpartiet (PPS) ble grunnlagt i 1893 og hadde Józef Piłsudski som en av sine ledere. For PPS var nasjonal frigjøring like viktig som kampen for sosialisme; polske arbeidere ville fortsatt være undertrykt selv om Russland ble sosialistisk. Et mindre og mer venstreorientert parti (Sosialdemokratiet i Polen og Litauen, SDKPiL), der Rosa Luxemburg var en av lederne, satte kampen for sosialisme først. Polsk uavhengighet var ikke noe mål i seg selv; bare en sosialistisk revolusjon kunne gjøre slutt på nasjonal og annen undertrykking.

Revolusjonsbølgen i Russland i 1905 spredte seg også til russisk Polen, først med omfattende skolestreiker for å få polsk som undervisningsspråk. PPS og SDKPiL oppfordret til generalstreik; 400 000 arbeidere streiket fire uker. Deretter var det en lang rekke streiker og demonstrasjoner, og flere hundre mennesker ble drept. Polen fikk enkelte mindre innrømmelser av tsaren i 1905. Men innføringen av dumaen som lovgivende forsamling i Russland i 1906 fikk ingen vesentlige følger for Polens stilling i Russland. En følge av uroen i 1905–06 var at PPS ble splittet. Piłsudski understreket sin radikale nasjonalisme, og så Russland som den største fienden, mens venstrefløyen ble mer internasjonalistisk.

Da den første verdenskrig kom hørte polakkene på grunn av delingen til på forskjellig side. Mange var lojale mot tsaren, som lovte dem indre selvstyre etter krigen. Piłsudski kjempet derimot med sine «legioner» på sentralmaktenes side mot Russland. I løpet av 1915 erobret sentralmaktene den russiske delen av Polen. Visse former for lokalt selvstyre ble innført. Samtidig tappet Tyskland landet for økonomiske ressurser og prøvde å mobilisere arbeidskraft og soldater for krigføringen. Selv om sentralmaktene i 1916 lovte å opprette et polsk kongerike etter krigen, brøt Piłsudski med dem i 1917 og ble arrestert i juli. Etter den russiske revolusjonen så han sentralmaktene som den største hindring for polsk uavhengighet.

En polsk nasjonalkomité i eksil ble ledet av Roman Dmowski og pianisten og komponisten Ignacy Paderewski, og en polsk legion ble organisert i Frankrike under general Józef Haller. Ententemaktene Storbritannia og Frankrike var lenge lunkne til polsk uavhengighet, men fra nyttår 1918 ble det gitt støtte til tanken, blant annet for å demme opp mot bolsjevikenes erklæringer om retten til selvbestemmelse for alle nasjoner, og USAs president Woodrow Wilson støttet fra januar 1918 polsk uavhengighet.

Da sentralmaktene kapitulerte november 1918, ble Polen en uavhengig stat. Józef Piłsudski var provisorisk statssjef frem til 1922, mens Ignacy Jan Paderewski ble landets første statsminister og utenriksminister etter uavhengigheten. På vegne av Polen undertegnet Paderewski Versailles-traktaten og var i 1920-1922 landets ambassadør til Folkeforbundet. Landets grenser ble ikke fastlagt før 1921. De fulgte delvis av Versaillesfreden 1919 og folkeavstemninger i enkelte grensestrøk, men var også et resultat av flere kriger med nabolandene i årene 1918–21. Som et resultat av Versaillesfreden fikk Polen adgang til Østersjøen, se artikkelen Polske korridor.

Den største grenseendring var med Sovjet-Russland i 1920. Polske styrker rykket da enda lenger øst enn Polen–Litauens grenser hadde vært før den første delingen i 1772, men ble så trengt tilbake av den røde hær nesten til Warszawa. Bakgrunnen var at Vladimir Lenin i januar 1920 besluttet å angripe "det borgerlige og kapitalistiske Polen". Polakkene under ledelse av Piłsudski kom imidlertid på offensiven, og slo i august 1920 den røde armé ved slaget ved Wisła, kjent i Polen som "Miraklet ved Wisła". Etter freden i Riga (1921) omfattet Polen nesten 400 000 km² med en befolkning på 26 mill., hvorav ca. 1/3 hadde en ikke-polsk etnisk bakgrunn: ukrainere, hviterussere og tyskere.

I 1921 ble det vedtatt en liberal grunnlov med tokammersystem og allmenn stemmerett for menn. Piłsudski, som hadde vært «statssjef» fra 1918, var lite interessert i den svake presidentstillingen som grunnloven foreskrev, og trakk seg ut av aktiv politikk. I en vanskelig økonomisk situasjon med sterk inflasjon og arbeidsløshet, og etter hyppige regjeringskriser, valgte Piłsudski å ta makten ved et militærkupp i mai 1926. Han var deretter i realiteten landets diktator til sin død i 1935, selv om hans formelle status var forsvarsminister. En del parlamentariske former ble beholdt de første årene, men fra 1930 ble metodene mot opposisjonen hardere, selv om det ikke ble noen ensretting av åndslivet etter kommunistisk eller nazistisk mønster.

Etter Piłsudskis død ble Polen frem til krigsutbruddet i 1939 styrt av en «oberstjunta» med Edward Śmigły-Rydz og Józef Beck i spissen, den siste også som utenriksminister. Polens utenrikspolitikk i mellomkrigstiden baserte seg lenge på en allianse med Frankrike og Romania (1921). Samtidig hadde Polen en grensetvist med Tsjekkoslovakia, som var en av Frankrikes allierte i «den lille entente». Polen hadde dessuten et anstrengt forhold både til Sovjetunionen og Tyskland. Dertil var forholdet til Litauen svært vanskelig. I 1922 annekterte Polen Litauens gamle hovedstad Vilnius (Wilno), som hadde en stor polsk og jødisk befolkning. Grensen mellom de to land forble stengt, og det ble ikke opprettet diplomatiske forbindelser før Polen tvang det gjennom ved et ultimatum i 1938.

I 1932 inngikk Polen en ikke-angrepspakt med Sovjetunionen og en lignende avtale med Tyskland i 1934. Den siste avtalen tillot likevel Polen å opprettholde alliansen med Frankrike; Piłsudski forsøkte å bevare en viss avstand til Hitler. Men da Tyskland gjennom Münchenavtalen fikk avstått Sudetlandet fra Tsjekkoslovakia høsten 1938, benyttet Polen seg av Tsjekkoslovakias svekkelse og annekterte den tsjekkoslovakiske delen av Teschen (tsjekk. Těšín, polsk Cieszyn).

På tross av avtalen av 1934 krevde Adolf Hitler i mars 1939 at Danzig (Gdańsk), som etter den første verdenskrig var en «fri by» i tollunion med Polen, skulle innlemmes i Tyskland. Dessuten krevde han en «korridor» over polsk område mellom Øst-Preussen og resten av Tyskland. Polen avviste kravene, og fikk garantier fra Storbritannia og Frankrike. I april sa Tyskland opp ikke-angrepsavtalen med Polen. Da Sovjetunionen og Tyskland i august inngikk en ikke-angrepsavtale, ble de to i en hemmelig tilleggsprotokoll enige om å dele Polen mellom seg.

1. september 1939 rykket tyskerne over grensen til Polen, først ved Westerplatte utenfor Gdańsk, og tross kraftig og tapper motstand ble polakkene nedkjempet i løpet av september. Selv om Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig 3. september, fikk Polen ingen militær støtte. Den 17. september rykket Sovjetunionen inn fra øst for å ta sin del. Den endelige delingslinjen ble trukket opp 28. september, den lå nær en grense som Storbritannia hadde foreslått mellom Polen og sovjetstaten etter den første verdenskrig (Curzonlinjen).

Sovjetunionen lot Vilniusområdet tilfalle Litauen (som neste sommer ble innlemmet i Sovjetunionen), resten av sovjeterobringene ble innlemmet i de hviterussiske og ukrainske sovjetrepublikkene. Tyskland innlemmet de nordlige og vestlige i det tyske riket, mens de sentrale og sørlige områdene ble et tysk generalguvernement. Kraftig tysk bombing ødela mye av Warszawa. Tusenvis av polske politikere og intellektuelle ble skutt; polsk kultur skulle utryddes. Polakker ble deportert og tyske kolonister tok deres plass. I Warszawa og andre storbyer samlet tyskerne jøder fra hele Polen i ghettoer, før de fra desember 1941 ble sendt til utryddelsesleire, se artikkelen Warszawa-oppstandene.

Nesten alle de cirka tre millioner polske jøder ble drept, mange av dem også som følge av de livstruende forholdene i ghettoer og arbeidsleire. Sovjetunionen på sin side deporterte mellom en og to millioner mennesker østover under de usleste forhold. Dødstallene var svært høye. Tusenvis av polske offiserer som var internert, ble henrettet, se artikkelen Massakren i Katyńskogen.

I november 1939 ble det opprettet en polsk eksilregjering i Frankrike som ble overflyttet til London i juni 1940) og ledet av general Władysław Sikorski. Da han døde i 1943, overtok bondepartilederen Stanisław Mikołajczyk (til 1944). Regjeringen organiserte polske styrker i utlandet. Samtidig oppstod det i Polen tidlig en sivil og militær motstandsbevegelse.

Da Tyskland angrep Sovjetunionen juni 1941, ble det inngått en polsk-sovjetisk avtale, men på grunn av de sovjetiske grensekravene (Curzonlinjen) fortsatte forholdet å være kjølig. Funnet av massegravene i Katyńskogen førte april 1943 til diplomatisk brudd. De vestalliertes samarbeid med Sovjetunionen gjorde at polakkene også hadde problemer med å bli hørt av sine gamle allierte, og på Teheran-konferansen november 1943 godtok Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt Josef Stalins krav om Curzonlinjen som polsk-sovjetisk grense. De polske hjemmestyrkenes oppstand i Warszawa august 1944 da sovjethæren ikke kom polakkene til hjelp, forverret forholdet til Sovjetunionen ytterligere.

Da sovjetstyrkene trengte tyskerne vestover, ble det opprettet en kommunistkontrollert frigjøringskomité i Lublin juli 1944. Fra årsskiftet 1944–45 gav Sovjetunionen den status som provisorisk polsk regjering, noe den polske London-regjeringen gikk sterkt imot. 17. januar 1945 rykket sovjetiske styrker inn i Warszawa. I juni 1945 ble frigjøringskomiteen i Lublin anerkjent av vestmaktene mot at den ble utvidet med noen representanter fra eksilregjeringen, blant andre tidligere statsminister Mikołajczyk. De fikk liten innflytelse. En annen vestlig betingelse for anerkjennelse var at det skulle avholdes frie valg. Men da regjeringen fryktet utfallet, ble de stadig utsatt.

Etter Tysklands kapitulasjon i 1945 overtok Polen med alliert samtykke (Potsdamkonferansen august 1945) de østtyske områdene øst for en linje langs elvene Oder og Neisse, med unntak av den nordlige delen av Øst-Preussen, som ble sovjetisk. Ordningen skulle bare gjelde til en fredsavtale ble inngått, men ble likevel Polens permanente vestgrense i etterkrigstiden. Med Oder–Neisse-linjen overtok Polen cirka 102 000 km2 tidligere tysk territorium, og med Curzonlinjen tapte landet cirka 179 000 km2 til Sovjetunionen. Slik ble Polen «flyttet» vestover på kartet. Flere millioner tyskere ble forvist til Tyskland fra de gamle østtyske områdene. Deres plass ble i stor grad tatt av polakker fra de avståtte østområdene.

Den kommunistdominerte og sovjetstøttede regjeringen satte i gang omfattende sosialiseringstiltak fra 1946. Den politiske opposisjonen ble forfulgt med arrestasjoner og andre midler.

Da valgene omsider ble holdt januar 1947, fikk regjeringens «demokratiske blokk» offisielt 80 % av stemmene. Mikołajczyks bondeparti, som utgjorde den kraftigste opposisjonen, fikk 10 % – men ville trolig vunnet i frie valg. USA og Storbritannia protesterte og mente at Potsdamavtalen om frie valg var brutt, men Sovjetunionen avviste protestene. I oktober 1947 flyktet Mikołajczyk til London. Det var også væpnede motstandsgrupper med bakgrunn i krigstidens hjemmestyrker som motsatte seg overgangen til kommunistdiktatur, men de ble nedkjempet. I desember 1948 ble det relativt kommunistvennlige sosialistpartiet, som det siste lovlige alternativ til kommunistene, etter utrenskninger av «høyreorienterte» tvangssammensluttet med kommunistpartiet til et «forent arbeiderparti» (PZPR).

Władysław Gomułka var kommunistpartiets generalsekretær, men mistet sin stilling etter sovjetisk inngripen i 1948. Han hadde blant annet ønsket en mer polsk vei til sosialismen. I juli 1952 ble en ny «folkedemokratisk» grunnlov vedtatt etter sovjetisk mønster. En dyptgående konflikt med den romersk-katolske kirke endte med at kirkens primas, kardinal Stefan Wyszyński, ble internert i 1953.

Etter at Nikita Khrusjtsjov overtok makten i Sovjetunionen og i 1956 tok et oppgjør med Stalin, var det stigende uro i Polen. Det ble gitt amnesti for tusenvis av politiske fanger. I juni brøt det ut streiker og store demonstrasjoner i Poznań. Arbeiderne stilte både økonomiske og politiske krav. Over 70 mennesker ble drept av sikkerhetsstyrkene. Gomułka ble nå utpekt til partileder (førstesekretær), et valg som Khrusjtsjov godtok etter først å ha protestert. Gomułka lovet å innstille tvangskollektiviseringen av jordbruket og å lette sensuren. Kardinal Wyszyński ble løslatt.

Gomułka satt med makten 1956–1970. Hans styre ble etter hvert mer autoritært, og de økonomiske problemene tårnet seg opp. I 1968 demonstrerte studenter og intellektuelle i Warszawa, men myndighetene fikk raskt kontroll. I desember 1970 ble matprisene økt for å rette opp skjevheter i økonomien. Det utløste store arbeiderdemonstrasjoner ved skipsverftet i Gdańsk, men også i andre byer, særlig i Nord-Polen. Rundt 100 mennesker ble drept og over 1000 såret da sikkerhetsstyrkene grep inn. Selv om Gomułka fikk en utenrikspolitisk seier ved at Vest-Tyskland under forbundskansler Willy Brandt i 1970 anerkjente Oder–Neisse-linjen som polsk-tysk grense (Øst-Tyskland hadde anerkjent den i 1950), førte arbeideruroen til at Gomułka måtte gå av.

Gomułka ble etterfulgt av Edward Gierek, som til å begynne med satset på høyere levestandard ved økt produksjon av forbruksvarer. Han stilte seg også mer positiv til den katolske kirken. Til å begynne med steg reallønnene. Men satsingen på eksportindustri gav små resultater, også på grunn av konjunkturnedgang i Vesten, og den økonomiske situasjonen ble igjen vanskelig. I juni 1976 ble matprisene satt kraftig opp, noe som denne gangen førte til store arbeiderdemonstrasjoner og uro over hele Polen. For å unngå en allmenn folkeoppstand ble prisforhøyelsene trukket tilbake allerede neste dag. Færre ble drept enn i 1970, men mange ble fengslet.

Mens arbeiderne hadde unnlatt å engasjere seg i studentenes kamp i 1968, og de intellektuelle unnlot å støtte arbeiderne i 1970, vokste det fra høsten 1976 frem forbindelser mellom disse miljøene gjennom KOR (Komiteen for arbeiderforsvar). Illegale utgivelser av politisk litteratur blomstret, og mange arbeidermiljøer ble bevisstgjorte, slik at den neste bølgen av arbeideruro fikk et helt annet forløp enn tidligere. Et annet forhold som fikk betydning, var valget av den polske kardinal Karol Wojtyła til pave i 1978 (Johannes Paul 2) og hans besøk som pave i Polen 1979, en triumfferd som viste kirkens autoritet og dermed satte partiets ytre maktautoritet i relieff.

Den fortsatt vanskelige økonomiske situasjonen og det økende tillitsgapet mellom befolkningen og partiet, skapte en ny stor streikebølge sommeren 1980. Det konkrete utgangspunkt var en prisforhøyelse på kjøtt fra 1. juli, som ble fulgt av en rekke mindre, lokale streiker. 2. mai begynte det en streik ved landets største skipsverft, Leninverftet i GdańskLech Wałęsa som i 1976 hadde blitt oppsagt som skipselektriker ved dette verftet, tok seg 14. august inn på verftet, hvor han ble valgt til leder for arbeiderne i streik. Tilsvarende skjedde i andre store industribyer. Det ble opprettet en felles streikekomité for hele Polen med Wałęsa i spissen, og det kom i gang forhandlinger med myndighetene. Etter at statsminister Edward Babiuch var skiftet ut med Józef Pińkowski, og de fleste av arbeidernes krav var innfridd, ble streikene avblåst 31. august.

En 21-punktsavtale mellom streikekomiteen og myndighetene brøt med flere av de vanlige prinsippene for kommuniststyret i Øst-Europa. Det ble tillatt med frie og selvstyrte fagforeninger (som riktignok måtte godta «partiets ledende rolle» i samfunnet), de skulle ha streikerett, og ytrings- og trykkefriheten skulle bli reell. Noen av punktene gikk på økonomiske og sosiale forhold. Streikekomiteene dannet så i september den uavhengige fagorganisasjonen Solidaritet (Solidarność) med Lech Wałęsa som den første lederen. I samme måned ble Gierek, som var blitt syk, skiftet ut som partileder med Stanisław Kania.

I oktober godkjente regjeringen formelt Solidaritet, som raskt fikk ti millioner medlemmer. En tilsvarende bondeorganisasjon med cirka tre millioner medlemmer, «Bonde-Solidaritet», ble godkjent i mai 1981. Den økonomiske situasjonen ble stadig vanskeligere, og det var mye kritikk i sovjetisk og østeuropeisk presse av Solidaritets frie stilling. Kritikken ble akkompagnert av militærøvelser langs Polens grenser, og mange fryktet sovjetisk intervensjon. I februar 1981 overtok forsvarsministeren, general Wojciech Jaruzelski, som statsminister, og i oktober erstattet Jaruzelski også partilederen Kania. I Solidaritet var mer radikale krefter på fremmarsj, og det var så vidt Wałęsa ble gjenvalgt på kongressen i september. Utover høsten fortsatte spenningen mellom myndighetene og Solidaritet å stige.

Den 13. desember 1981 erklærte Jaruzelski unntakstilstand («krigstilstand») og innførte militær administrasjon av landet. Solidaritetsledelsen og tusener andre ble arrestert. Sensur og reiserestriksjoner ble innført, streikeretten ble opphevet. En mengde mennesker måtte avgi lojalitetserklæringer for å beholde jobben. I 1982 ble det gjennomført flere streiker og demonstrasjoner som protest, men de ble slått ned før de fikk stort omfang. I oktober 1982 erklærte myndighetene at Solidaritet var oppløst (forbudt). Restriksjonene ble gradvis lettere utover høsten, og flere Solidaritetsledere, blant annet Wałęsa, ble sluppet fri i november. Offisielt ble unntakstilstanden opphevet i juli 1983. Men det ble samtidig innført en rekke spesiallover som gav myndighetene god kontroll.

Den katolske kirke hadde stilt seg på Solidaritets side, men prøvde samtidig å unngå utspill som kunne føre til ny undertrykkelse. Et nytt besøk av pave Johannes Paul 2 sommeren 1983 kunne tolkes som et forsiktig ønske om tilnærming fra myndighetenes side. Den politiske spenningen vedvarte likevel. Tildelingen av Nobels fredspris til Lech Wałęsa høsten 1983 understreket støtten til opposisjonen i internasjonal opinion. Militærregimet prøvde forgjeves å få orden på økonomien, men produktiviteten sank og utenlandsgjelden steg. De vestlige økonomiske sanksjonene ble gradvis opphevet frem til 1987, og i 1986 ble det gitt amnesti til de politiske fangene som ennå ikke var løslatt. Jaruzelski ble i 1985 leder av statsrådet, og overlot statsministervervet til Zbigniew Messner. Han ble i 1988 erstattet av Mieczysław Rakowski.

Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk i Sovjetunionen fra 1985 gjorde det lettere for de polske kommunistene å forsøke økonomiske reformer som kunne få landet ut av krisen. Flere planer ble lagt frem, men mangelen på tillit mellom regime og folk gjorde det vanskelig å få utrettet noe. Prisforhøyelser uten lønnskompensasjon vinteren 1988 førte til en ny streikebølge fra våren og utover sommeren. Den toppet seg i august med utgangspunkt blant gruvearbeiderne i sør. Men også Leninverftet i Gdańsk ble okkupert av arbeiderne. Lech Wałęsa var igjen med. Kravene var både økonomiske og politiske, blant annet at Solidaritet måtte bli lovlig igjen. Myndighetene brukte harde midler for å få slutt på uroen, men demonstrerte samtidig at de ikke var i stand til å styre Polen. Da Wałęsa og Solidaritet krevde forhandlinger med regjeringen, gikk den med på det etter å ha nølt lenge. Legalisering av Solidaritet skulle være ett av temaene. Streikene ble så avblåst.

Etter forhandlinger i 1989 ble Solidaritet igjen legalisert, og det ble avholdt valg i juni samme år. Det ble opprettet et nytt kammer i nasjonalforsamlingen, Senatet, som skulle velges ved helt frie valg. Til andrekammeret, Sejm, skulle kommunistpartiet og dets støttepartier (formelt sett var ikke Polen en ettpartistat) ha 65 prosent av plassene, resten skulle velges fritt. Første og andre runde i valget fant sted 4. og 18. juni og ble det første i Øst-Europa etter andre verdenskrig der velgerne fritt kunne gi uttrykk for sitt syn.

Valget ble en katastrofe for kommunistpartiet. I Senatet fikk Solidaritet 99 av de 100 plassene. Den siste gikk til en uavhengig kandidat. I Sejm fikk Solidaritet alle de plassene som ikke var forhåndstildelt kommunistene og deres støttepartier. I nasjonalforsamlingen ble Jaruzelski valgt til president i juli med knepent flertall. 4. juni 2014 ble det avholdt et internasjonalt arrangement i Warszawa med deltakelse av en rekke stats- og regjeringssjefer for å markere at det var 25 år siden valget i 1989 og at det var i Polen "kommunismens fall begynte".

Solidaritet nektet å delta i en regjering med kommunistisk flertall, og det ble etablert en koalisjonsregjering mellom Solidaritet og de tidligere støttepartiene til kommunistpartiet, foruten noen kommunister. Tadeusz Mazowiecki fra Solidaritet ble i august 1989 den første ikke-kommunistiske statsminister i Øst-Europa siden 1940-årene.

I desember opphørte Polen å være «folkerepublikk», og kommunistpartiets formelt ledende rolle i statsstyret ble opphevet. I januar 1990 oppløste kommunistpartiet seg selv. Det ble etterfulgt av et nytt, sosialdemokratisk parti. Samtidig la den Solidaritetsdominerte regjeringen frem et radikalt program for rask overgang til markedsøkonomi og kapitalisme, ledet av økonomen Leszek Balcerowicz, som en tid var finansminister. De fleste subsidier ble avskaffet, prisene ble sluppet løs så godt som uten lønnskompensasjon, og valutaen ble devaluert. De øyeblikkelige virkningene var en skyhøy inflasjon og en sterkt økende arbeidsløshet. En omfattende privatisering ble også satt i gang. De sosiale forskjellene økte, og det vokste frem en klasse av nyrike.

Både i 1990 og 1991 var det en lang rekke streiker og demonstrasjoner som protest mot den forverringen av levekårene som mange opplevde, og oppslutningen om Solidaritet sank. Utover våren og sommeren 1990 kom dessuten motsetningene innen Solidaritet åpent til uttrykk. Wałęsa-tilhengere i nasjonalforsamlingen dannet i mai «Sentrumsalliansen». Som et motstykke kom i juli «Borgerbevegelsen/Demokratisk aksjon» (ROAD), som støttet Mazowiecki. Ved presidentvalget i november/desember 1990 stilte Mazowiecki opp mot Wałęsa (og andre kandidater). Mazowiecki tapte i første valgomgang og valgte å gå av som statsminister. I annen valgomgang vant Wałęsa med 74 % av stemmene.

Det tidligere kommunistpartiet fortsatte å ha en sterk representasjon i nasjonalforsamlingen helt til oktober 1991, først da ble det holdt frie valg til alle plassene i Sejm. Valgdeltagelsen var svært lav (43 prosent), og hele 29 partier ble valgt inn. De to største, Mazowieckis Demokratisk union og de tidligere kommunistene, fikk cirka 12 prosent av stemmene hver. Det førte til ustabile forhold for regjeringene, som fram til de neste valgene i 1993 hadde en sentrum/høyre-profil. Størst politisk strid var det om den økonomiske og sosiale politikken, livssynsspørsmål og forholdet mellom president og nasjonalforsamling/regjering.

På tross av hyppige regjeringsskifter og en opphetet politisk debatt var det likevel relativt stor kontinuitet i den praktiske politikken. 17. september 1993 – 54 år etter at Sovjetunionen rykket inn i Polen fra øst – forlot de siste sovjetiske styrker Polen.

Ved valget i 1993 vant venstresiden en klar seier. Den demokratiske venstrealliansen (SLD) fikk 20 prosent av stemmene, mens Det polske folkepartiet (PSL) fikk 15 prosent av stemmene. Det sterkeste partiet innen SLD var Den polske republikks sosialdemokrati (SdRP), den direkte etterfølgeren av det gamle kommunistpartiet, og med Aleksander Kwaśniewski som leder. PSL, som tidligere var støtteparti til kommunistene, fremstod nå som et selvstendig interesseparti for landsbygda med et delvis populistisk preg.

Etter valget dannet SLD og PSL regjering med SLD-lederen Waldemar Pawlak som statsminister. De tidligere regjeringenes økonomiske politikk ble i hovedsak ført videre, selv om privatiseringen gikk noe langsommere. Innad i koalisjonen var det mange spenninger, og forholdet til president Wałęsa var anstrengt. Pawlak gikk av som statsminister i februar 1995 og ble etterfulgt av Józef Oleksy. Han hadde også vært regjeringsmedlem under kommuniststyret (1988).

Ved presidentvalget november 1995 ble Lech Wałęsa slått av Aleksander Kwaśniewski, som fikk 51,7 prosent av stemmene i annen valgomgang. Kwaśniewski hadde størst oppslutning blant yngre velgere og på landsbygda, Wałęsa blant eldre velgere og i storbyene. Den nye presidenten lovte ved sin innsettelse i desember å arbeide for et samlet Polen, fortsatte reformer og polsk medlemskap i NATO og EU. I 1996 overtok Włodzimierż Cimoszewicz som statsminister.

I 1997 ble det etter lang dragkamp vedtatt en ny grunnlov som ga presidenten en noe svakere makt. Parlamentsvalget samme år ble vunnet av Solidaritets valgaksjon (AWS) med 34 prosent av stemmene. Den demokratiske venstrealliansen (SLD) fikk 27 prosent av stemmene og den liberale Frihetsunionen (UW) 14 prosent. Valgresultatet førte til dannelse av en høyre-/sentrums-regjering med Solidaritets Jerzy Buzek som statsminister.

Ved presidentvalget i 2000 ble Aleksander Kwaśniewski gjenvalgt i første valgomgang for en ny 5-årsperiode med 53,9 % av stemmene.

Økonomisk fikk Polen raskt ry som et foregangsland i overgangen fra en stagnert sosialistisk økonomi til en dynamisk kapitalistisk. Allerede i 1992 begynte bruttonasjonalproduktet å vokse forsiktig, og senere i 1990-årene ble veksten betydelig. Men etter flere års vekst ble Polen rammet av nedgangstider, og arbeidsløsheten steg til 18 prosent i 2002. Etter valget 2001 fikk venstresiden igjen flertall i parlamentet, mens valgalliansen Solidaritet mistet sin innflytelse. Leszek Miller ble ny statsminister. Han gjennomførte et økonomisk reformprogram som var en forutsetning for at Polen skulle kunne bli med i EU. Miller mistet etter hvert mye tillit, både på grunn av den høye arbeidsledigheten og etter påstander om korrupsjon.

I mars 2004 brøt en gruppe fra venstreunionen SLD ut av regjeringen og stiftet et nytt sosialdemokratisk parti (SdPl). Utbryterne kastet også statsminister Leszek Miller. Han gikk av 2. mai, dagen etter at Polen ble medlem av EU. Den partiløse Marek Belka ble ny statsminister, men han ble ikke godkjent av parlamentet før i juni. Belkas mindretallsregjering var svak og måtte flere ganger be om tillitserklæringer fra parlamentet.

Regjeringen lyktes i å få ned fattigdommen i landet, men samtidig holdt arbeidsløsheten seg høy. Den nærmest permanente regjeringskrisen fortsatte helt til de ordinære parlamentsvalgene og valg til ny president høsten 2005.

Etter at Polen 1. mai 2004 kom med i første gruppe av nye medlemmer i EU ved utvidelsen østover er Polen blitt en sentral aktør i EU-samarbeidet.

Takket være en politikk basert på finansiell stabilitet og en robust banksektor greide Polen seg bedre gjennom finanskrisen enn de fleste andre EU-land. Således hadde landet fra 2008 til 2012 den sterkeste økonomiske vekst av alle EU-landene. Arbeidsledigheten gikk ned fra 17,7 prosent i 2005 til 9,8 prosent ved årsskiftet 2015/16. Denne utviklingen må også sees i sammenheng med at nærmere to millioner polakker i løpet av denne perioden tok arbeid i andre EU/EØS-land, se artikkelen Polens befolkning.

Parlamentsvalget 2005 ble en seier for det høyreorienterte Partiet for lov og rettferdighet (PiS). Dette partiet fikk 27 prosent av stemmene, den liberale Borgerplattformen (PO) 24,1 prosent, mens SLD ble valgets store taper og gikk tilbake fra vel 41 prosent av stemmene til 11,3 prosent. Forhandlingene om en koalisjonsregjering mellom PiS og PO førte ikke fram, blant annet på grunn av uenighet om hvilket parti som skulle ha presidentstillingen i Sejm. Resultatet ble at PiS dannet regjering sammen med to mindre populistiske partier: Forbundet av polske familier (LPR) og Selvforsvarspartiet (SRP – Samoobrona).

Statsministerkandidaten for PiS, Jaroslaw Aleksander Kaczyński, trakk seg forut for koalisjonsforhandlingene. Årsaken var at hans tvillingbror Lech Kaczyński ble valgt til Polens nye president i oktober. I stedet ble Kazimierz Marcinkiewicz ny statsminister i november 2005.

Ved presidentvalget i oktober 2005 fikk den konservative nasjonalisten Lech Kaczyński 54 prosent av stemmene i annen valgomgang, der motkandidaten var Donald Franciszek Tusk fra Borgerplattformen (PO). Tusk var den sterkeste kandidaten i første valgomgang, men Kaczyński fikk blant annet støtte fra den ekstreme populisten Andrzej Lepper fra Selvforsvarspartiet som oppnådde oppsiktsvekkende 15 prosent av stemmene. Kaczyński vant på en politisk plattform med økt statlig styring over økonomien og økte sosiale ytelser, kombinert med en konservativ moralpolitikk med vekt på katolske verdier og kamp mot fri abort.

Jarosław Kaczyński overtok som statsminister i juli 2006, men i september 2007 ble parlamentet oppløst. Etter nyvalget 21. oktober 2007 dannet Borgerplattformen (PO) en flertallsregjering sammen med Det polske folkepartiet (PSL) med Donald Franciszek Tusk som statsminister. Nytt parlamentsvalg ble avholdt 9. oktober 2011. Med 235 representanter beholdt Borgerplattformen og Det polske folkeparti flertallet i Sejm. Disse to partiene dannet 18. november 2011 en ny koalisjonsregjering. Donald Tusk fortsatte som statsminister og var med dette den første polske statsminister som ble gjenvalgt etter å ha sittet en full periode. Valgets tapere var Den demokratiske venstreallianse (SLD) og Partiet for lov og rettferdighet (PiS) som tapte henholdsvis 26 og 9 representanter.

Høsten 2014 overtok Donald Tusk som president i Det europeiske råd, og Ewa Bożena Kopasz ble utnevnt som ny statsminister. Hun ble med dette den andre kvinnen i Polen som er utnevnt til regjeringssjef.

Ved parlamentsvalget 25. oktober 2015 fikk Partiet for lov og rettferdighet (PiS) en oppslutning på 37,58 prosent av stemmene og 235 av 460 representanter i Sejm. Etter dette valget dannet PiS en flertallsregjering med Beata Szydło som statsminister. Hun ble innsatt 16. november 2015. Jarosław Kaczyński fortsetter som leder for PiS. Szydło-regjeringens nasjonalkonservative politikk har fått virkning for massemediene i Polen, forfatningsdomstolen stilling, se artikkelen Polens politiske system og Polens forhold til EU, se artikkelen Polens utenrikspolitikk.  Regjeringens politikk har ført til etableringen av en folkelig protestbevegelse  - Komiteen for forsvar av demokratiet (KOD) - som har gjennomført en rekke demonstrasjoner i Polen.

Sammen med 88 andre fremtredende polakker omkom president Lech Kaczyński og hans kone 10. april 2010, da presidentflyet styrtet i Russland på vei til Smolensk i forbindelse med 70-årsmarkeringen av massakren i Katynskogen, se artikkelen Flyulykken i Smolensk.

President i Sejm, Bronisław Komorowski fra Borgerplattformen (PO) overtok da som landets fungerende president. Han vant 2. runde i presidentvalget 4. juli 2010 med 53,01 % av stemmene. Motkandidaten var Lech Kaczyńskis tvillingbror og leder for Partiet for lov og rettferdighet (PiS), Jarosław Kaczyński.

I mai 2015 tapte Bronisław Komorowski presidentvalget mot Andrzej Duda fra partiet for lov og rettferdighet (PiS). Andrzej Duda som vant andre valgomgang med 51,55 % av stemmene, ble innsatt som president 6. august. 

Etter 1990 er Polen blitt fullt ut integrert i det vestlige og europeiske samarbeidet.

Polen ble medlem av den all-europeiske organisasjonen Europarådet i 1991. Sammen med ni andre land, herunder Norge, etablerte Polen Østersjørådet i 1992. På regionalt plan legger man fra polsk side også vekt på Visegradgruppen, som er en mellomstatlig sentraleuropeisk organisasjon. Den ble etablert i 1991 og omfatter nå Slovakia, Tsjekkia og Ungarn, foruten Polen.

På det økonomiske feltet kom landet med i Verdens handelsorganisasjon (1995) og OECD (1996). Sikkerhetspolitisk var det viktig at Polen sammen med Tsjekkia og Ungarn i 1999 var med i første gruppe av tidligere kommunistland som ble medlem av NATO.

Polen søkte om medlemskap i Den europeiske union i 1994 og kom i 1997 med i første gruppe av kandidatland fra Øst-Europa. Forhandlingene var harde og kompliserte, men Polen lyktes å få lange overgangsordninger, blant annet på miljøvernfeltet. Avtalen som ble undertegnet i 2003, ble lagt ut til folkeavstemning. Resultatet var 77,5 prosent for. Sammen med sju andre østeuropeiske land, Kypros og Malta ble Polen medlem av EU 1. mai 2004.  Polen hadde formannskapet i EU i andre halvår 2012. Landets tidligere statsminister Jerzy Buzek var den første politiker fra de nye medlemsland som ble president i Europaparlamentet (juli 2009-januar 2012).

Polen tiltrådte Schengen-avtalen i 2007. Her spiller man fra polsk side en sentral rolle, da grensekontrollbyrået FRONTEX har fått sitt hovedkvarter i Warszawa. Som EU-medlem er Polen en del av EØS. Landet har siden 2004 vært den største mottaker av EØS-midler, se artiklene EØS-avtalen og Polens forbindelser med Norge.

Gitt Polens historie er forholdet til USA en bærebjelke i landets utenrikspolitikk. Samarbeidet med Tyskland er omfattende på alle felter. Frankrike, Polen og Tyskland har nær kontakt innenfor rammen av Weimargruppen. Etter 1990 har forholdet til Russland vært skiftende. De siste russiske soldatene forlot Polen i 1993. Polens ønske om NATO-medlemskap var lenge en belastning for forholdet, men ble etter hvert godtatt. Etter at Donald Tusk fra Borgerplattformen (PO) overtok som statsminister i 2007 ble samarbeidet med Russland styrket. Etter innlemmelsen av Krim i Russland i mars 2014 og det russiske militære engasjement i Øst-Ukraina har Polen i likhet med andre EU-land og blant annet Norge iverksatt sanksjoner mot Russland. 

Polen hadde gode forbindelser med Irak under kommunisttiden og har spilt en viktig rolle for USAs interesser i Irak siden Golfkrigen i 1991. Polen gikk i 2003 imot den tysk-fransk-russiske linjen i spørsmålet om avvæpning av Irak, og var sammen med USA, Storbritannia og Australia med på invasjonen i 2003. I mai 2003 fikk Polen kommandoen over en multinasjonal styrke i en okkupasjonssone i Sør-Irak. Med en styrke på om lag 2 500 soldater var Polen den fjerde største bidragsyteren i Irak. De polske styrkene ble trukket tilbake i oktober 2008. Imidlertid styrket Polen antall soldater i Afghanistan. Tilbaketrekkingen av styrkene fra Afghanistan ble fullført i 2014.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.