haskala

Fra slutten av 1700-tallet, og i løpet av 1800-tallet, fikk jødene fulle borgerrettigheter i en rekke land i Vest-Europa. Ulempene, men også fordelene ved å ha innehatt en minoritetsstatus, opphørte. Jødene, som tidligere oftest hadde bodd i egne bydeler og arbeidet innenfor bestemte yrker, måtte nå tilegne seg storsamfunnets normer og verdier.

Haskala-bevegelsen startet i Tyskland, der kulturpersonligheter som Moses Mendelssohn (1729–1786) kombinerte jødisk og allmenn lærdom og deltok i samfunnsdebatten på mange plan, mens han privat levde som tradisjonell jøde. Mendelssohn mente jøder måtte lære seg høytysk hvis de ville bli betraktet som vanlige borgere, jiddisk var ikke lenger tilstrekkelig som talespråk. Derfor oversatte han Den hebraiske bibelen (Tanakh) til tysk, men brukte hebraiske bokstaver.

Mange jøder i Vest-Europa tok etter hvert høyere utdannelse, og mange var også opptatt av tidens interesse for kunst og kultur, samt en romantisk tilknytning til naturen. Her baserte man seg i stor grad på datidens store romantiske diktere. Enkelte jøder, som dikteren Heinrich Heine (1797–1856) valgte også å konvertere til kristendommen, noe som også kunne gi bedre økonomiske og sosiale muligheter.

Bevegelsen møtte motstand blant mange tradisjonelle tyske rabbinere, som mente endringene ville kunne svekke det jødiske folkets religiøse identitet og tradisjon. Rabbinerne begynte nå å miste mye av sin gamle posisjon, noe som etter hvert skulle føre til fremveksten av nyere former for jødedom. Haskala-bevegelsen ga også mye av grunnlaget for opprettelsen av moderne jødiske institusjoner som «Høyskolen for jødedomsvitenskap» (Hochschule für die Wissenschaft des Judentums), som ble grunnlagt i Berlin i 1872, der man kunne studere jødedom og jødisk historie med moderne vitenskapelige metoder.

I Øst-Europa var forholdene for jøder annerledes enn i Vest-Europa. Majoriteten blant Øst-Europas jøder var fattige og levde fremdeles innenfor sin egen særegne jødiske kultur, de fleste i små fattige landsbyer, shtetl. Undervisningen begrenset seg hovedsakelig til Tora og Talmud. Både menn og kvinner brukte helt spesielle former for klær og hodeplagg. De aller fleste jøder hadde ingen, eller svært begrenset, kontakt med ikke-jøder. Talespråket var jiddisk, hebraisk ble betraktet som et hellig språk, som kun skulle brukes til rituelle formål og til studiet av de hellige tekstene.

Flere langvarige kriger hadde ført til at det som tidligere hadde vært Polen, ble delt mellom Russland, Preussen og Østerrike. I 1795 kom også Litauen under russisk herredømme. Russland, som ikke hadde ønsket jøder på sitt område, styrte nå over tusener av jødiske landsbyer, samt flere store byer med stor jødisk befolkning. Katarina 2 (1729–1796) utstedte en deklarasjon som godkjente jødiske rettigheter, men kun i et forholdsvis smalt landområde som strakte seg fra Østersjøen i nord til Svartehavet i syd, og fra Losz i vest til Smolensk i øst. Kun ganske få jøder fikk bosette seg i de store byene i Russland. Myndighetenes mål var gjennomgående å bidra til jødenes integrering og assimilasjon, ofte gjennom innkalling til langvarig militærtjeneste, samt opprettelsen av sekulære skoler.

Den jødiske haskala-bevegelsen, som mente at også jøder skulle ta del i opplysningstidens ideer, spredte seg etter hvert til de jødiske samfunnene i Øst-Europa. Med opplysningstidens fokusering på individets frihet og vestlig tankegods, var denne bevegelsen ikke uten videre forenlig med verken jødenes egen selvforståelse, eller myndighetenes planer.

Bevegelsen mente også at jødene burde vende tilbake til vanlige yrker, som landbruk og manuelt arbeid. Ideen var at full deltagelse i alle storsamfunnets aktiviteter ville fjerne mistenksomhet og undertrykkelse. Enkelte blant forkjemperne gikk så langt som til å hevde at jøder burde betrakte seg selv som vanlige polakker eller russere, kun med jødisk religion. Dette var helt nye tanker. Man oppmuntret jøder til å lære seg både polsk og russisk, men fokuserte likevel på viktigheten av å utvikle hebraisk som jødenes litterære språk. Slik bidro bevegelsen til å gjenopplive det gamle språket hebraisk til å bli et moderne språk. Med interessen for landbruk kom også interessen for Eretz Israel (landet Israel), og for muligheten til å drive landbruk der.

Forkjemperne for jødisk opplysning opprettet ikke-religiøse jødiske barneskoler, der det ble undervist i langt flere fag enn det som hadde vært vanlig. Dette første til av bevegelsen ble oppfattet som «vestlig», og møtte motstand blant de tradisjonelle østeuropeiske rabbinerne, som fryktet for sine egne barneskoler (heder), Talmud-skoler, jeshivaer, og den overleverte jødiske livsformen.

Mot slutten av 1800-tallet ble det etter hvert tydelig at integrasjon i storsamfunnet ikke hadde bidratt til å fjerne storsamfunnets mistenksomhet. En ny form for jødehat, antisemittismen, var dukket opp, og bredte om seg både i Øst- og Vest-Europa. Mange av haskala-bevegelsenes ideer var imidlertid blitt en del av vanlige jøders liv, men bevegelsen selv var ikke lenger levende.