Under Süleyman 2 nådde det osmanske riket sitt høydepunkt. På tre kontinenter hadde sultanen herredømme over veldige områder. Maleri, Topkapi Sarayi Museum, Istanbul.

fri lisens. fri

Det nåværende Tyrkia tilhørte i oldtiden og tidlig middelalder blant annet den hellenske verden, Romerriket og Det bysantinske rike

Betegnelsen tyrker dukker første gang opp i skriftlige kilder på 500-tallet, da kinesiske håndskrifter nevner et mektig rike i Sentral-Asia som var dannet av steppefolket t'u-kiu.

På 800-tallet gikk stadig flere tyrkere i kalifenes tjeneste; hundre år senere begynte hele stammer å innvandre til Iran og Irak, og under ledelse av Seldsjuks familie, som inntok Bagdad i 1055, opprettet de et stort rike som omfattet mesteparten av den østlige del av kalifatet. Kalifenes hærer ved grensen mot Bysants hadde lenge vært overveiende tyrkiske, og i løpet av 1000-tallet begynte en omfattende innvandring til Anatolia etter at det bysantinske rike var blitt tvunget til å oppgi størstedelen av Lilleasia, som ble innlemmet i seldsjukk-sultanatet.

En seldsjukk-høvding ved navn Süleyman ibn-Kutlumuş dro ca. 1070 med sine menn for å søke lykken i den nye provinsen, og omkring år 1200 hadde hans etterkommere bygd opp en sterk stat i Anatolia med hovedstad i Konya (Iconium). Lilleasia ble gradvis tyrkisk land under de anatoliske seldsjukkenes herredømme, som varte til rundt år 1300.

En mengde tyrkiske innvandrere kom til lenger østfra, og en tyrkisk islamsk kultur fortrengte den greske kristendommen.

Fra slutten av 1200-tallet måtte sultanatet i Konya gradvis vike for en rekke mindre fyrstedømmer. Et av disse – i det nordvestlige Anatolia – ble styrt av en viss Osman (død 1326), som skulle gi dynastiet og den senere staten sitt navn. Under hans sønn Orhan (1326–60), som var den egentlige grunnlegger av den osmanske stat, og hans etterkommere innledet tyrkerne snart en veldig ekspansjon, på den ene side i Lilleasia på bekostning av andre tyrkiske stammer, og på den annen side på Balkanhalvøya. Den tidligste osmanske staten var av en svært inkluderende natur, og tok opp i seg kristne bysantinske prinser og prinser fra Balkan. Disse kjempet som grensekrigere (gazi), og mange steg til toppen av det osmanske hierarkiet. Staten var en flerkulturell, fleretnisk og fler-religiøs maskin som fungerte som en inkluderende plyndringsallianse. Historikeren Heath Lowry har vist at flere fremtredende osmanske ledere i den tidlige fasen var av kristen slekt. Staten fikk også knyttet til seg kristne bønders lojalitet gjennom avtaler om skattelette (se Heath W. Lowrys bok The Nature of the Early Ottoman State). Det forekom mange blandingsekteskap mellom muslimske menn og kristne kvinner, noe som bidro til å gjøre Det osmanske riket til en kompleks samfunnsstruktur.

Osmanske hærer gikk over til Europa midt på 1300-tallet, og rundt 1400 var de herrer over mye av Balkanhalvøya og nesten hele Lilleasia. Hovedstaden ble flyttet først til Bursa (Brusa), dernest i 1361 over Dardanellene til Edirne (Adrianopel) og så endelig 1453, under sultanen Mehmet 2 Fatih (Erobreren) (1451–81), til Konstantinopel, som fikk beholde sitt navn i tyrkisk språkdrakt – Istanbul. Da denne byen endelig ble erobret, kronet det en prosess som hadde omskapt et grensemarkfyrstedømme til et imperium, og Istanbul forble rikets hovedstad til 1922.

Det osmanske riket brøt sammen etter Balkankrigene 1911-13 og første verdenskrig. 

1. november 1922 ble sultanatet opphevet, selv om kalifverdigheten ble overført til en fetter av den avsatte sultanen, Abdülmesçit. Kort etter ble en konferanse i Lausanne innledet, og 24. juli 1923 kunne det undertegnes en ny fredsavtale med betingelser som var gunstigere for Tyrkia.

Etter den nye traktaten skulle Tyrkias grense mot Hellas følge Maritsas løp, og tyrkerne fikk også rett til å remilitarisere sonen ved Dardanellene og Bosporus i tilfelle krig. Kapitulasjonene skulle annulleres, og de allierte skulle innen kort tid evakuere Istanbul.

Nasjonalforsamlingen valgte 13. august 1923 Mustafa Kemal til republikkens president, og 23. august ratifiserte den Lausannetraktaten. En uke senere trakk de allierte seg ut av Istanbul. 29. oktober ble republikken offisielt proklamert og Mustafa Kemal ble dens første president. General Ismet pasja, som hadde fått æresnavnet Inönü til minne om sin seier over grekerne ved denne byen, ble utnevnt til statsminister. I mars 1924 vedtok så nasjonalforsamlingen å avskaffe kalifatet og oppløse alle religiøse domstoler i landet. Disse sharia-domstolene hadde allerede fått sin myndighetsområde radikalt innskrenket under reformprosessen som blir kalt tanzimat-reformene i Det osmanske riket.

Republikken fikk sin første forfatning 30. april, og selv om den var forfattet etter demokratisk mønster, ble Kemals styre et sentralisert, militært og autoritært regime. Regimet gjennomførte et radikalt brudd med tradisjonene fra det gamle riket og tok sikte på så raskt som mulig å omforme Tyrkia til en moderne nasjonalstat. Metodene var til dels temmelig brutale, men det ble oppnådd store resultater.

De republikanske reformene innebar en radikal rekonstruksjon av samfunnet og alle dets tegnmessige felt. Denne reformprosessen var dirigert av en vestligorientert statselite med bakgrunn fra utdanningsinstitusjoner av vestlig type, mange av dem fra militære skoler. De betraktet seg selv som sosiale ingeniører som skulle redde fedrelandet gjennom en moderniseringsprosess av vestlig type. Islam ble sett som et hinder for økonomisk, mental og sosial utvikling. De søkte å skape et nytt og bedre republikansk menneske gjennom å omforme de sosiale og kulturelle strukturene. Til og med innen musikk prøvde man å erstatte orientalske harmonier og strukturer med mer vestlige og "avanserte" former, med vitenskapelig støtte. 

Denne radikale prosessen førte til et svært negativt syn på Det osmanske riket, som ble fremstilt som et dekadent og korrupt rike med maktsyke eneherskere. Sultanene ble til dels presentert som fremmede herskere, grunnet sine utenlandske konkubiner som de fikk barn med. Alfabetreformen (se under) første til at den osmanske fortidens skrift og levninger ble uleselig for det nye republikanske mennesket, en tematikk forfatteren Orhan Pamuk behandler i flere av sine romaner.

For å knekke motstanden fra religiøse kretser ble alle religiøse ordener, de såkalte sufi-ordener, forbudt og tvangsoppløst i 1925. Alle deres eiendommer ble konfiskert. Mange av disse ordenene hadde vært sentrale institusjoner innen islam, utdanning og folkemedisin. De hadde blitt utsatt for statlige restriksjoner gjennom osmanske reformer, men ble nå altså forbudt. De fleste fortsatte likevel et liv i hemmelighet, helt til i dag. De er fremdeles formelt forbudt, men den nåværende eliten innen AKP (blant andre president Erdoğan) og religiøse bevegelser har bakgrunn fra særlig Naksibendi-ordenen.

Forfatningens artikkel om islam som statsreligion ble opphevet 1928. Religiøs påkledning ble forbudt i det offentlige rom. Det ble lagt stor vekt på undervisningsvesenet, og fra 1928 gikk man gradvis over til obligatorisk bruk av det latinske alfabet, noe som i høy grad lettet kampen mot analfabetismen. I 1935 kunne 23 % av mennene og 8 % av kvinnene lese, i 1945 var prosentene oppe i 50 og 22. I 1925 ble den gregorianske kalender innført, og man gikk over til det metriske system.

Det ble utarbeidet en ny sivilrett, handelslov og straffelov etter sveitsisk, italiensk og tysk mønster (1926). Flerkoneriet ble avskaffet, det ble påbudt for alle tyrkiske statsborgere å ha etternavn og forbudt for kvinner å bære slør. I 1936 ble de gamle titler, som aga, bey og pasja, avskaffet, og Mustafa Kemal ble selv gitt æresnavnet Atatürk (Tyrkernes far). Dette navnet ble forbudt for andre. 

Etter hans død 1938 valgte nasjonalforsamlingen statsminister Ismet Inönü til ny president. Året i forveien hadde nasjonalforsamlingen vedtatt seks «kemalistiske» prinsipper for statens politikk: republikanisme, nasjonalisme, statsdirigert økonomi, revolusjonisme, populisme og konfesjonsløshet. På det utenrikspolitiske område søkte Tyrkia helt til i midten av 1930-årene å holde seg utenfor de internasjonale konfliktene; i 1932 gikk landet med i Folkeforbundet og 1934 sammen med Hellas, Romania og Jugoslavia i Balkanententen.

Etter tyrkisk initiativ kom det 1936 til en revisjon i Montreux av Lausannetraktaten når det gjaldt Stredenes status (bl.a. ble demilitariseringen opphevet). Ved en fransk-tyrkisk avtale 24. januar 1937 ble provinsen Alexandrette (Hatay) overført fra Syria til Tyrkia fra 1939.

Etter utbruddet av den annen verdenskrig sluttet Tyrkia et forbund med Storbritannia og Frankrike (19. okt. 1939) og inngikk juni 1941 en avtale om ikke-angrep og vennskap med Tyskland. Til 1944 holdt landet seg nøytralt, men erklærte så i februar 1945 Tyskland og Japan krig.

Umiddelbart etter krigen kom det til en liberalisering av det politiske liv. Det ble anledning til å danne nye politiske partier i tillegg til det kemalistiske Republikanske folkeparti (stiftet 1923). En begrenset jordreform ble også vedtatt. Etter Truman-doktrinen overtok USA Storbritannias forpliktelser i området, og USA fikk stor innflytelse i tyrkisk politikk gjennom pengehjelp og militær bistand. Det ble også opprettet amerikanske flybaser i landet, og Tyrkia gikk med i NATO fra 1952. I 1955 var landet med på å danne Bagdadpakten.

Innenrikspolitisk var Tyrkia i 1950-årene dominert av det nye Demokratiske parti under ledelse av Adnan Menderes, som var kommet til makten i 1950. Under slagord om tilbakevending til kemalismen fant det i 1960 sted et militærkupp. Landet ble styrt av en Nasjonal enhetskomité under general Kemal Gürsel, og Menderes og to andre ministere ble henrettet.

I 1961 ble det avholdt valg, hæren trakk seg ut av alt direkte politisk engasjement, og frem til 1965 ledet tidligere president Inönü en koalisjonsregjering. Valget 1966 ble vunnet av det konservative Rettferdighetspartiet under ledelse av Süleyman Demirel. I 1971 måtte Rettferdighetspartiets regjering gå av under allmenn krisetilstand og etter påtrykk fra hæren. Etter valgene høsten 1973 dannet Bülent Ecevit fra Det republikanske folkeparti regjering. Dette partiet, som opprinnelig var grunnlagt av Atatürk, utviklet seg i sosialdemokratisk retning og deltok i samarbeidet i Den sosialistiske arbeiderinternasjonale.

Den vanskelige økonomiske situasjonen og utstrakt terrorisme fra ytterliggående høyre- og venstrekretser og religiøse ekstremister førte i 1970-årene til flere regjeringsskifter og langvarige regjeringskriser. Avholdte valg brakte ikke noen avklaring, og etter at president Korutürk gikk av ved sin periodes utløp i april 1980, klarte ikke nasjonalforsamlingen å enes om en ny president.

På grunn av den utstrakte politiske terrorismen og volden som fulgte med radikalisering og polarisering mellom venstre og høyrekrefter, hersket det fra 1978 militær unntakstilstand i en lang rekke provinser. I 1980 tok hæren makten ved et ublodig kupp, og Kenan Evren ble ny statssjef. Forfatningen ble satt ut av kraft og parlamentet oppløst. Alle politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner ble forbudt, med unntak av TÜSIAD, industrialistenes og forretningsmennenes forbund. Etter en uke satte kuppmakerne inn en militær regjering ledet av tidligere admiral Bülent Ülüsü. Mellom 250 000 og 60 000 mennesker fra den radikale venstre- og høyresiden ble arrestert, og omkring 230 000 ble stilt for militære domstoler. 14 000 ble fratatt statsborgerskapet og 50 ble henrettet. Kuppmakerne brukte tortur i en enorm utstrekning, og mange arrestanter forsvant sporløst. Nesten to millioner ble svartelistet og fikk i praksis yrkesforbud gjennom store deler av livet.

Regimet ble sterkt kritisert for brudd på menneskerettighetene. Tyrkia ble utestengt fra Europarådets parlamentarikerforsamling, og hjelpen fra EF ble stoppet. Fra NATO-hold kom det også reaksjoner. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet samarbeidet imidlertid fullt med kuppmakerne hele tiden, og igangsatte et strukturtilpasningsprogram i denne perioden. Fra 1982 begynte en forsiktig demokratiseringsprosess i landet, bl.a. med en ny grunnlov. Denne grunnlovens mange antidemokratiske trekk har fulgt Tyrkia helt til nylig. Kuppmakerne skrev også inn en mer positiv holdning til islam i samfunnet og utdanningsvesenet, fordi de anså islam som et sosialt og moralsk lim for nasjonen. Kuppmakeren Evren ble valgt til president for en sjuårs periode.

Alle politiske partier ble forbudt etter kuppet. I 1983 ble det avholdt valg til en ny nasjonalforsamling med ett kammer, og forut for dette ble det tillatt å etablere nye partier. Bare tre partier fikk imidlertid stille opp ved valget, deriblant det liberal-konservative Moderlandspartiet (ANAP), som vant rent flertall; partiets leder Turgut Özal ble ny statsminister, men de militære satt fortsatt med makten. Özal hadde studert økonomi i USA, og arbeidet i Verdensbanken. Hans periode innebar slutten på importsubstitusjon og starten på nyliberalismen i Tyrkia. Under Özal ble statseide bedrifter privatisert, og økonomien orientert mot eksport. Han sto også for en oppmykning i forhold til islam, var medlem i en sufi-orden og dro på pilgrimsferd til Mekka mens han var statsminister.

Fra mange land, deriblant Norge, kom det sterke reaksjoner på forholdene for opposisjonelle i Tyrkia. I 1984 ble Tyrkia gjenopptatt i Europarådets parlamentarikerforsamling, men fem land stevnet Tyrkia for den europeiske menneskerettighetsdomstolen for brudd på menneskerettighetene i landet. Det ble imidlertid ikke avsagt noen dom, da Tyrkia gikk med på å oppheve unntakstilstanden innen 18 måneder, la alle politiske fanger få amnesti og la prosessen bli overvåket av uavhengige observatører fra Europarådet. Det kom imidlertid flere rapporter om fortsatte brudd på menneskerettighetene i landet i slutten av 1980-årene.

Først 1987 ble det avholdt ordinære valg, der de tidligere statsministerene Demirel og Ecevit stilte opp i spissen for nye partier. ANAP fikk 36 % av stemmene, Demirels sentrum/høyre-parti DYP 19 % og Ecevits sosialdemokratiske parti 25 %. Pga. valgordningen beholdt imidlertid ANAP og statsminister Özal det rene flertallet i nasjonalforsamlingen. Men Özal og ANAP opplevde synkende popularitet, bl.a. pga. økt inflasjon i tillegg til nepotismen og de hyppige korrupsjonsskandalene som regjeringen og Özals familie var involvert i. I 1989 ble Özal av nasjonalforsamlingen valgt til ny president, i en avstemning som opposisjonen boikottet.

Etter valget 1991 dannet Demirel sin femte regjering; en koalisjonsregjering av DYP og det sosialdemokratiske SHP. Den nye regjeringen lovet å endre grunnloven og åpne for større akademisk frihet, mer pressefrihet, demokratisering og respekt for menneskerettighetene. Regjeringen stengte landets mest beryktede politiske fengsel i Ekişehir, men liberaliseringspakken strandet på opposisjon fra høyrefløyen i DYP. Den politiske volden fortsatte, og tallet på politiske mord utført av Dev Sol (Revolusjonære Venstre) økte til over ti i måneden. Ofrene var vanligvis dommere, politimenn og pensjonerte offiserer som hadde vært involvert i etterretningsarbeid eller i administrasjonen av unntakstilstanden i den sørøstlige delen av landet.

I ettertid har det vist seg at uoffisielle statlige dødsskvadroner sannsynligvis opererte i disse delene av landet, og levningene etter mange savnede personer har blitt funnet. Den såkalte Susurluk-skandalen i 1996 viste nære forbindelser mellom personer innen mafia, etterretning og politi.  

Det kurdiske opprøret økte i omfang, og økonomien led under høy inflasjon. Regjeringen ble også hindret av president Özals stadige blokkeringer av lovgivning og regjeringsvedtak. Özal døde i april 1993 og ble etterfulgt som president av Demirel. Finansminister Tansu Çiller ble Tyrkias første kvinnelige statsminister. Den USA-utdannede økonomen gikk inn for en fortgang i privatiseringen av økonomien samt å redusere den høye inflasjonen.

Ved valget 1995 ble det islamske Velferdspartiet (Refah-partiet, RP) største parti med 21,4 % av stemmene, noe som skapte parlamentarisk krise. I mars 1996 dannet ANAP og DYP en mindretallsregjering. Men regjeringssamarbeidet brøt sammen etter få måneder, og Tyrkia ble igjen kastet ut i en dyp politisk krise. Sommeren 1996 ble Velferdspartiets leder Necmettin Erbakan statsminister i en koalisjonsregjering med DYP, mens Çiller ble utenriks- og visestatsminister. I 1997 ble Erbakan presset ut av stillingen av de militære, i et såkalt "postmoderne kupp". Sekularistiske offiserer presenterte et notat på et møte i sikkerhetsrådet, og tvang Erbakan til å gå av. Året etter ble partiet forbudt.

ANAP-lederen Mesut Yilmaz dannet sin tredje regjering i 1997, med støtte fra sosialdemokratene og uavhengige kandidater. Den viktigste støtten lå imidlertid utenfor parlamentet, hos de militære. Høsten 1998 falt regjeringen på beskyldninger om korrupsjon, og først etter en seks ukers lang regjeringskrise ble det etablert en ny regjering 1999 under ledelse av Bülent Ecevit. DYP gikk inn i en krise, mange forlot partiet og korrupsjonsanklagene mot sentrale politikere tiltok.

Tyrkias økonomi var i nærmest konstant krise i 1990-årene, med en inflasjon på omtrent 80 % og et stort budsjettunderskudd på 1/4 av totale offentlige utgifter. De økonomiske problemene og en utstrakt korrupsjon førte til misnøye med de etablerte politiske partiene og var blant grunnene til fremgangen for Velferdspartiet. Partiet ble i 1998, etter militært press, forbudt av konstitusjonsdomstolen. Begrunnelsen var at partiets program var i strid med grunnlovens bestemmelser om at Tyrkia er en sekulær stat. De fleste av partiets representanter i parlamentet dannet et nytt parti, Dydspartiet (FP), som senere utviklet seg til Partiet for rettferd og utvikling.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

4. januar 2010 skrev Jan Gregersen

Avsnittet:

"I perioden 1894–1915 ble nær 2,5 millioner armenere fordrevet eller massakrert i det østlige Anatolia. Dette har vært en kime til konflikt etter at Armenia ble selvstendig 1991; Armenia har forlangt at Tyrkia erkjenner ansvar for folkemordet som betingelse for normale forbindelser. Tyrkia har alltid fortiet denne historien, og senest i forbindelse med 90-årsjubileet i 2005 uttalte Tyrkias president Sezer den offisielle tyrkiske holdningen: at dødstallene skyldes regulære krigshandlinger og ikke folkemord."

har feil tidsangivelse. I perioden opp til 1915 hadde det vært progromer i 1894, 1895, 1896, og 1909. I 1915, 24. april startet det store folkemordet som fordrev og drepte kanskje så mange som 2 millioner mennesker. Det startet med drapene på armenske intellektuelle i Istanbul 24. april 1915 som også i dag er minnedagen for folkemordet i dag.



27. september 2011 skrev Simon Opsal

Er det mulig å skrive dette litt mindre innviklet?????????

28. september 2011 svarte Anne Marit Godal

Godt innspel! Vi i den nye redaksjonen har tatt mål av oss å gjere språket i mange av artiklane meir tilgjengeleg. Som hovudredaktør i Store norske meiner eg at artiklane ofte kan bli betre og til og med meir presise med enklare tekst. Men akk, det er 220 000 artiklar å ta fatt i! Det vi i redaksjonen kan gjere er å oppmode både fagansvarlege og lesarar til å ta fatt. Som du ser manglar vi fagansvarleg for historie i Tyrkia. Derfor kan vi ikkje be nokon om å gjere jobben no. Men: Vi arbeider med å finne ein flink fagansvarleg som kan ta jobben. I mellomida kan eg oppmode alle lesarar: Vi vil gjerne ha endringsframlegg frå lesarar som er gode til å skrive klart!

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.