I annen halvdel av 1800-årene fikk agitasjonen mot jødene fornyet styrke i Europa. Det ble opprettet antisemittiske partier og forbund, avholdt jødefiendtlige masseorganiseringer. Det ble også utgitt et stort antall jødefiendtlige skrifter.

Den moderne antisemittismen bygde videre på den tradisjonelle kristne antijudaismen, men inneholdt samtidig nye tanker. De religiøse klisjeene om jødene ble supplert og til dels erstattet med raseideologiske tenkemåter. Samtidig var antisemittismen for en stor del formulert som en kritikk av det moderne samfunn, der jødene ble fremstilt som arketypiske representanter for både modernitet og annerledeshet.

Negative forestillinger om jøder og jødedommen har lange historiske røtter i Europa. I middelalderen og i den tidligmoderne periode, hadde fiendtligheten først og fremst et religiøst utgangspunkt. Jødene ble beskyldt for å ha myrdet Kristus, for å hate kristendommen, skjende natteverdsbrødet, forgifte drikkevannskilder, stå i ledtog med Satan og begå ritualmord på kristne barn. Den kristne antijudaismen ga seg utslag i diskriminering, stigmatisering og segregering, og eskalerte i bestemte historiske situasjoner – særlig i krisetider – også til voldelige forfølgelser.

Fra siste halvdel av 1700-tallet og i løpet av 1800-årene gjennomgikk Europa en hurtig sosial, politisk og kulturell forandringsprosess, som også brakte med seg en endring av forholdet mellom den jødiske minoriteten og den kristne majoritetsbefolkningen. Mellom 1791 og 1871 fikk jødene i Sentral- og Vest-Europa statsborgerlige rettigheter, noe de hadde vært nektet tidligere. Dette medførte at den jødiske minoriteten i stigende grad ble integrert i majoritetssamfunnet, men utløste samtidig motreaksjoner.

Mot slutten av 1800-tallet dukket det såkalte jødespørsmålet opp på agendaen i en rekke europeiske land. Det oppstod organiserte politiske bevegelser som arbeidet for å innskrenke eller reversere jødenes borgerrettigheter, og det utkom en lang rekke skrifter som hadde som uttalt siktemål å motarbeide det som ble oppfattet som jødenes ”overmakt” og påstått sterke innflytelse.

Forholdet mellom den moderne antisemittismen og den førmoderne antijudaismen var preget av både brudd og kontinuitet. De tradisjonelle kristne klisjeene om jødene levde videre blant sentrale grupper i samfunnet – særlig innenfor kirken. Samtidig ble de religiøse forestillingene supplert, bearbeidet og til dels erstattet med raseideologiske og nasjonalistiske tenkemåter. Særlig i Tyskland og Frankrike hentet antisemittene næring fra den fremvoksende ”rasevitenskapen”. De hevdet at jødenes påståtte negative egenskaper lå lagret i ”rasen” eller ”blodet” og forkastet dermed den tradisjonelle ”utveien” der jødene kunne konvertere til kristendommen og døpes.

Begrepet antisemittisme markerte i seg selv distanse til den kristne antijudaismen. Wilhelm Marr, som populariserte antisemittismebegrepet, hadde nettopp det siktemål å avgrense den sekulære, rasebasert agitasjonen mot jøder fra tradisjonelle religiøse fordommer. På denne måten søkte Marr og hans meningsfeller å gi den antijødiske agitasjonen et pseudovitenskapelig, rasebasert rammeverk.

I den antisemittiske agitasjonen og propagandaen som utviklet seg fra 1800-årene, ble «jøden» også anvendt som et fleksibelt uttrykk for det moderne samfunn. Jødene ble fremstilt som representanter for både modernitet og annerledeshet på en og samme tid. De ble knyttet til «uønskede» fenomener som kapitalisme og finansmakt, urbanitet og mobilitet, intellektualisme og tradisjonsoppløsning, liberalisme, sosialisme og pressemakt. Særlig i Tyskland vant de antimoderne strømningene oppslutning i brede opinioner. Men også i andre europeiske land, som Frankrike og Østerrike, hadde den antisemittiske agitasjonen gjerne brodd mot moderniteten og den ideologiske arven fra Den franske revolusjon.

Den moderne antisemittismen fikk ulike uttrykksformer i ulike europeiske land. I Tyskland og Østerrike ble det grunnlagt antisemittiske partier og forbund, som brakte agitasjonen mot jødene inn på den politiske arenaen. Før utbruddet av første verdenskrig var det først og fremst i Østerrike at denne politiske antisemittismen hadde suksess. Her lyktes populisten Karl Lueger i å samle tysknasjonale og kristensosiale i et slagkraftig masseparti, som blant stilte krav om å begrense jødisk innvandring og ekskludere jøder fra statlige stillinger, hæren, dommerembeter, advokat- og læreryrket, pantelåneryrket og detaljhandelen. Partiets representanter betegnet også jødene som «skadedyr», og hevdet offentlig at «børsjødene» burde henges. Wiens antisemitter vant to tredjedels flertall i kommunestyret i 1895 og ble det største partiet i det østerrikske parlamentet i 1907.

I Tyskland hadde de antisemittiske partiene liten suksess før første verdenskrig. Bare i valgene i 1893 og 1907 oppnådde de antisemittiske partiene betydelige fremganger, og selv ikke ved disse tidspunktene oppnådde de mer enn maksimalt 2,5 % av de totale stemmetallene i Det tyske keiserriket. Antisemittismen fikk imidlertid innflytelse i det tyske organisasjonslivet – i interesseorganisasjoner, forbund og foreninger, og ikke minst blant de tyske studentene. Samtidig utviklet antisemittismen seg til å bli et kjennetegn ved den nasjonalistiske høyresidens kultur i det tyske Keiserriket.

I siste halvdel av 1800-årene var det situasjonen i Frankrike som vakte sterkest bekymring blant antisemittismens motstandere. Jødefiendtlige forestillinger hadde dype røtter i det franske samfunnet – spesielt innen den katolske kirken, men også innen den franske sosialistbevegelsen. I 1880- og 90-årene fikk agitasjonen mot jødene et oppsving. Historikeren Leon Poliakov hevder at det i denne perioden utkom tusenvis av antisemittiske skrifter i Frankrike.

Det kanskje aller mest innflytelsesrike av disse skriftene, Eduard Drumonts bok La France Juive (Det jødiske Frankrike) (1886), solgte 1. millioner eksemplarer og ble en av de største suksessene på det franske bokmarkedet. Under den såkalte Dreyfus-affæren (1894-1906) eskalerte agitasjonen mot jødene til opptøyer og massemønstringer. Bakgrunnen for affæren var at kaptein Alfred Dreyfus, som var av jødisk herkomst, ble anklaget og dømt for høyforræderi. Dreyfus-saken varte i nesten 12 år og kløyvde det franske samfunnet i to leirer – for eller mot Dreyfus. Selv om Dreyfus til slutt ble renvasket, viste saken mot ham tydelig at antisemittismen stod sterkt i det franske samfunnet og at det var mulig å mobilisere store befolkningsgrupper mot jødene.

Mens de antisemittiske bevegelsene i Vest- og Sentral-Europa i stor grad må forstås som motreaksjoner mot at jødene fikk borgerrettigheter, vedvarte diskrimineringen og segregeringen av jødene i tsarens Russland helt frem til regimets fall i 1917. Mellom 1881 og 1884 ble jødene utsatt for omfattende og voldelige forfølgelse i tsarriket, ofte betegnet som pogromene. Også i Kisjinov (i dagens Moldova) i 1903 ble jødene utsatt for blodig forfølgelse, der totalt 49 mennesker ble myrdet. I tiden før første verdenskrig var det dermed Russland som var den voldelige antisemittismens kraftsenter. Først med februarrevolusjonen av 1917 fikk de russiske jødene statsborgerlige rettigheter.

Mot slutten av første verdenskrig og i første del av mellomkrigstiden økte antisemittismen i omfang og intensitet i en rekke europeiske land. Revolusjonen i Russland i 1917 medførte et mer uforsonlig og polarisert politisk klima. I landene som gikk tapende ut av første verdenskrig ble turbulensen forsterket av nederlaget. I denne atmosfæren fikk antisemittiske myter om jødiske sammensvergelser forsterket grobunn. Det antisemittiske falsumet Sions vises protokoller, som ble utgitt for å være referater fra et hemmelig møte der ”verdensjødedommens” ledere planla å overta verdensmakten, ble spredt i Russland fra og med 1903.

Under borgerkrigen som etterfulgte revolusjonen i 1917 utkom dette dokumentet i masseskala blant de kontrarevolusjonære ”hvite” styrkene som kjempet mot revolusjonen. Det var også kontrarevolusjonære emigranter som brakte protokollene med seg til Sentral- og Vest-Europa. I årene rundt 1920 utkom falsumet i store opplag på en lang rekke språk – blant annet polsk, tysk, engelsk, fransk, svensk og norsk.

I årene rett etter den russiske revolusjonen fikk antisemittismen særlig voldelige uttrykksformer i Øst-Europa. Historikeren Peter Kenez har anslått at så mange som 150 000 jøder i det området som tilsvarer det nåværende Ukraina kan ha mistet livet mellom 1919 og 1921 i voldelige overgrep utført av de kontrarevolusjonære ”hvite” styrkene, ukrainske nasjonalister og opprørske bønder. Også i andre områder av Øst-Europa, som Hviterussland, Polen og Ungarn, ble jødene utsatt for voldelige forfølgelser, i flere tilfeller med dødelig utfall.

I mellomkrigstiden oppfattet mange situasjonen som mer truende for jøder i land som Polen, Romania og Ungarn enn i Tyskland. I Polen fikk antisemittismen et sterkt fotfeste blant studentene og innen den katolske kirken. Det ble arbeidet for en ”avjødning” av universitetene, og i siste halvdel av 1930-årene ble det opprettet egne ”ghettobenker” for jødiske studenter i Polen. Også mange yrkesorganisasjoner innførte antijødiske bestemmelser. Etter president Józef Piłsudskis død i 1935 ble jødenes situasjon ytterligere forverret. Nå begynte en fase der staten tillot organisert nasjonalistisk vold mot jødene. Mellom 1936 og 1939 ble nesten 1400 jøder såret og flere hundre drept i antisemittiske overgrep. Den polske regjeringen distanserte seg offentlig fra disse overgrepene, men innførte samtidig statlige lovendringer under press fra den ytre høyresiden, blant annet de såkalte ghettobenkene. I oktober 1938 nektet polske myndigheter å slippe 17 000 polsk-jødiske statsborgere, som var blitt utvist fra det nasjonalsosialistiske Tyskland, inn i landet.

I Vest- og Sentral-Europa fikk antisemittismen særlig et oppsving i Tyskland – selv om antisemittiske konspirasjonsforestillinger også fikk grobunn i andre land. At Tyskland gikk tapende ut av første verdenskrig i 1918 ble et nasjonalt traume i det tyske samfunnet. Landet var preget av sterk politisk polarisering, som kulminerte i revolusjoner og revolusjonsforsøk i 1919. Landet opplevde også store økonomiske vanskeligheter, blant annet i form av en inflasjonskrise i 1923. I dette klimaet fikk antisemittismen et markant oppsving. Ved begynnelsen av Weimarrepublikken (som varte fra 1919-1933) fantes det ifølge historikeren Einhart Lorenz rundt 400 ekstremt nasjonalistiske – ”völkische” – organisasjoner og om lag 700 antisemittiske aviser og blader bare i Tyskland. Den tyske antisemittismen utviklet seg i tiden etter den første verdenskrig også i en mer voldelig retning. I 1922 ble landets utenriksminister Walther Rathenau, som var av jødisk opphav, myrdet av antisemittiske aktivister tilknyttet organisasjonen Deutschvölkischer Schutz- und Trutzbund. (¨Det tysknasjonale forsvars- og kampforbund)

Den tyske nasjonalsosialistiske bevegelsen utviklet seg ut i fra dette nasjonalistiske og antisemittiske organisasjonsmylderet. Allerede fra grunnleggelsen i 1920 hadde det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei) en virkelighetsoppfatning og agitasjon preget av en fanatisk antisemittisme. Et gjennomgangstrekk ved partiets agitasjon var forestillingen om historien og samtiden som en «rasekamp», og i dette rasebaserte verdensbildet ble «jøden» fremstilt som en motpol – både mot «den germanske rase», Tyskland og alle andre ikke-jødiske stater og nasjoner. Et sentralt aspekt ved partiets antisemittisme var også konspirasjonstenkningen. Jødene ble anklaget for å stå bak verdenskrigens utbrudd og det tyske krigsnederlaget, for å trekke i trådene bak bolsjevismen og kapitalismen og for å ha frembrakt økonomiske kriser. De ble også anklaget for å ha skapt det nasjonalsosialistene omtalte som det «dekadente» Weimar-demokratiet. Dette henviste til styresettet i datidens Tyskland som var basert på en ny forfatning fra 1919 undertegnet i byen Weimar. Alt dette skulle jødene ha gjort med det skjulte formål å oppnå et verdensherredømme. Sions vises protokoller ble også anvendt flittig i nasjonalsosialistenes propaganda. Under opptakten til andre verdenskrig, og under selve krigsforløpet, ble jødene beskyldt for å ha drevet frem verdenskrigen med mål om å utrydde tyskerne og «den germanske rase». I den nasjonalsosialistiske propagandaen ble det hevdet at Hitler-Tysklands krigsmotstandere, Sovjetunionen, Storbritannia og USA, i virkeligheten var marionettstater som ble styrt i kulissene av den såkalte verdensjødedommen. Konspirasjonstenkningen formet nasjonalsosialistenes oppfatning av krigen, og kampen mot fiendemaktene og kampen mot jødene ble oppfattet som to sider av samme sak.

Etter NSDAPs maktovertakelse i 1933, ble antisemittismen offisiell statlig politikk i Tyskland. Fra og med 1933 ble det vedtatt lover som utestengte jøder fra stadig flere sfærer i den tyske offentligheten, og i september sørget Nürnberglovene for at jødene ble redusert til annenrangs samfunnsborgere. Med Krystallnatten, som fant sted natten mellom 9. og 10. november 1938, gled diskrimineringspolitikken over i åpen forfølgelse, og i løpet av verdenskrigen eskalerte forfølgelsen til folkemord.

Den nazistiske staten myrdet i løpet av andre verdenskrig minst 25 millioner sivile i systematiske, statlig organiserte massedrap. Den meste ekstreme og systematiske utryddelsespolitikken var rettet mot jødene. Det ble utarbeidet detaljerte planer for å tilintetgjøre alle som ble definert som jøder. Nærmere 6 millioner ble drept i det som har fått betegnelsen holocaust. På hebraisk har dette folkemordet fått navnet Shoah, som betyr katastrofe eller ødeleggelse. Selv om en rekke faktorer virket inn i radikaliseringsprosessen frem mot folkemordet, hersker det ingen tvil om at nazibevegelsens fanatiske antisemittisme utgjorde en underliggende ideologisk faktor.

  • Berg Eriksen, Trond Håkon Harket og Einhart Lorenz: Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, Oslo 2005
  • Bronner, Stephen E: A Rumor about the Jews: Anti-Semitism. Conspiracy, and the Protocols of Zion, New York 2004
  • Cohn, Norman, Warrant for Genocide. The Myth of the Jewish World Conspiracy and the Protocols of the Elders of Zion, London 1996
  • Friedländer, Saul: Nazi-Germany and the Jews. The Years of Persecution, 1933-1939, London 1997
  • Herf, Jeffrey The Jewish Enemy. Nazi Propaganda During World War II and the Holocaust, Cambrigde, Massachusettes/London, 2006.
  • Mendelsohn, Ezra: The Jews of East Central Europe Between the World Wars. Bloomington 1983.
  • Strauss (ed.), Herbert A : Hostages of Modernization. Studies in Modern Antisemitism 1870-1933/39, Bd. 1,og 2, Berlin-New York 1993
  • Zu Utrup, Wolfram Meyer: Kampf gegen die "jüdische Weltverschwörung": Propaganda und Antisemitismus der Nationalsozialisten 1919 bis 1945, Berlin 2003.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.