Offisielt symbol for Den spanske inkvisisjonens domstoler. 

Den spanske inkvisisjonens offisielle symbol av Den spanske inkvisisjonen. Falt i det fri (Public domain)

Den spanske inkvisisjonen var et system av kirkelige domstoler under kongelig kontroll som skulle forfølge kjetteri og som opererte etter inkvisisjonsprinsippet. Den spanske inkvisisjonen ble opprettet i 1478, og ble avskaffet siste gang i 1834. 

Mot slutten av middelalderen var Spania i ferd med å samles gjennom en serie erobringer og ekteskapet mellom Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragon, som brakte sammen de to største rikene på den Iberiske halvøy. Den nye samlingen av kristne stater under én ledelse hadde store befolkningsgrupper som ikke var kristne, allerede før erobringen av Granada i 1492. I tillegg til store muslimske grupper fantes det mange jøder, og disse hadde siden 1300-tallet vært utsatt for et sterkt press for å la seg døpe. Mange hadde gjort det, spesielt under pogromene i 1391. Disse ble av mange mistenkt for å være kryptojøder, falske kristne som i hemmelighet levde som jøder.

For å stoppe dette og tvinge dem til å bli virkelige kristne grep kongemakten i det forente Spania til to virkemidler. Først en ny inkvisisjon i Castilla og senere også i Aragon, og deretter et forbud mot jødedommen. Det første skulle straffe og utrenske falsk kristendom blant de konverterte og deres etterkommere, det andre skulle fjerne den negative påvirkning og fristelse som synagogene og åpent jødiske slektninger, venner og naboer var for de konverterte jødene. Det fantes biskoppelige og pavelige inkvisitorer etter det middelalderske systemet i noen av statene i Aragon, blant annet i Valencia, men monarkene mente at disse ikke forfulgte kryptojøder med tilstrekkelig kraft. De ønsket derfor noe helt nytt: en permanent institusjon direkte underlagt kongemakten

Kong Ferdinand ba på sin kones vegne pave Sixtus 4 om en bulle for å etablere en permanent inkvisisjon i Castilla. Bullen som ble utstedt ga de spanske kongene rett til selv å utnevne inkvisitorer for Castilla. De første inkvisitorene ble utnevnt i 1480, og den første troshandlingen (auto de fé) ble holdt i Sevilla i 1481.

Selv om paven formelt hadde grunnlagt Den spanske inkvisisjonen og denne skulle operere etter kanonisk rett hadde paven i praksis gitt fra seg all kontroll. Da paven senere protesterte mot inkvisisjonens fremgangsmåte og ønsket å skaffe seg kontroll over den gjennom at domfelte kunne anke til Roma, ble han truet og presset av kong Ferdinand til han ga opp videre motstand. I 1482 fikk kongene av Spania rett til å utnevne en storinkvisitor som igjen utnevnte inkvisitorene, og de fikk utnevne inkvisitorer også i Aragon. Dermed ble alle områder og stater styrt av Ferdinand og Isabella på Den iberiske halvøy underlagt Den spanske inkvisisjon som igjen var helt underlagt kongemakten.

Den spanske inkvisisjonen var den første inkvisisjonen som var en permanent eksisterende institusjon, med faste bygninger, egne ansatte og egen separat økonomi. Dette skilte den klart fra middelalderens inkvisisjoner som manglet alt dette, og brukte personell og bygninger midlertidig stilt til rådighet av andre institusjoner.

Den spanske inkvisisjonen var sentralt organisert. På toppen satt storinkvisitoren (el inquisidor general) og et sentralråd (kjent som la Suprema) i Madrid, begge utnevnt av kongen. Medlemmene av sentralrådet hadde også andre funksjoner og stillinger i kirken og statsapparatet. Noen av dem var også medlemmer av andre kongelige råd, slik som krigsrådet og statsrådet i Castilla. Et av medlemmene var vanligvis kongens skriftefar. Inkvisisjonens toppledelse var en integrert del av den spanske statens sentrale byråkrati.

Under sentralrådet opererte de lokale tribunalene som fra sine seter i byene skulle ha kontroll over store landområder. Dette gjorde de gjennom et nett av inkvisisjonsbrødre (familiares) og inkvisisjonskommisærer. Den første gruppen var inkvisisjonens bevæpnede arm og hadde ansvar for å arrestere og transportere anklagede, og å beskytte og eskortere inkvisitorene på deres reiser og under troshandlingene (autos de fé).  Inkvisisjonskommisærene var vanligvis sogneprester og fungerte som et slags lokalt byråkrati for inkvisitorene. De foretok lokale avhør og samlet inn lokal informasjon som ble sendt til inkvisitorene i skriftlig form. Det er en utbredt misforståelse at inkvisisjonsbrødrene var profesjonelle angivere. I virkeligheten hadde de ingen spesiell plikt til å angi mistenkte lovbrytere enn det andre kristne hadde. Det er relativt få saker som begynte med angivere fra inkvisisjonsbrødre, og de fikk ikke lønn.

Ved hvert tribunal var en serie lønnede ansatte i tillegg til fra en til tre inkvisitorer. Det lønnede personalet bestod av skrivere, fangevoktere, dørvoktere, budbringere og andre. I tillegg hadde hvert tribunal eksterne teologisk og juridiske eksperter som ble brukt som konsulenter og deltok i domsavsigelsene.

Inkvisitorene var presteviet, men vanligvis ikke teologer: de var jurister, og hadde normalt tjent som dommere ved andre domstoler før de søkte seg til Inkvisisjonen. Derfor hadde de bruk for eksterne rådgivere som ga teologiske analyser av bevisene i rettssakene.

Inkvisisjonens distrikter sammenfalt aldri med andre statlige og kirkelige grenser og territorier. Dette var et bevisst valg for å gi Inkvisisjonen større frihet med hensyn til lokale kirkelige, politiske, og juridiske autoriteter og organer som mistet makt, prestisje og innflytelse til den nye institusjonen. Spenningen og de mange konfliktene i forholdet til andre myndigheter er et viktig aspekt ved Den spanske inkvisisjonens historie.

Rettssakene begynte normalt med angiveri, eventuelt ved at den anklagede anga seg selv for å komme andre i forkjøpet og få en lavere straff. For å få flere til å angi seg selv og andre utstedte inkvisitorene trosedikter som forklarte hva slags handlinger og ytringer som skulle angis, og nådesedikter som ga straffefrihet for den som tilsto uten å ha blitt angitt av andre. Det var et generelt prinsipp at straffen ble mildere jo tidligere den anklagede tilsto.

Den anklagede ble kalt inn foran inkvisitorene minst fem ganger: minst tre ganger for å bli forhørt og bedt om å tilstå, deretter minst en gang for å få opplest og svare på den formelle tiltalen, og en gang for å få opplest og svare på en anonymisert versjon av vitneprovene. I tillegg kunne den anklagede når som helst be om å få møte inkvisitorene for å tilstå eller forklare seg. I mellomtiden var den anklagede avskåret fra omverden, ofte på enecelle eller sammen med en liten gruppe medfanger som var utvalgt for å kunne øke usikkerheten presse frem en tilståelse. Fengselsoppholdet ble betalt av fangene selv ut fra deres eiendeler som ble inndratt ved arrestasjonen og gradvis solgt på auksjon under fengselsoppholdet for å dekke utgiftene.

En rettssak i inkvisisjonen kunne begynne med når de forelå ett vitneprov mot den anklagede, men for å dømme krevdes minst to sammenfallende vitner, eller en tilståelse. Dette er en av grunnene til at det var viktig for inkvisitorene å få en tilståelse. Den andre grunnen var at en prosess i inkvisisjonen var en frelsessak i tillegg til en straffesak. Kun døpte kristne var underlagt inkvisisjonens jurisdiksjon og inkvisisjonen kunne i prinsippet kun dømme i saker som satte frelsen i fare. Tilståelse og tilgivelse var derfor nødvendige for sjelens frelse. I praksis dømte inkvisisjonen også i saker som ikke satte frelsen i fare, blant annet alle typer kriminalsaker og sivile søksmål som angikk inkvisisjonens eget personale. Disse ble dømt etter lokal lovgivning og ikke etter inkvisisjonens lover, regler og prosedyrer.

For å tvinge frem en tilståelse ble tortur brukt, spesielt i de første tiårene. Senere brukte man heller det psykologiske presset som oppsto ved å la den anklagede være fengslet over tid uten kontakt med omverdenen og uten å vite hva som var anklagens innhold. Vitnenes identitet ble holdt hemmelig og før rettssakens siste fase var heller ikke innholdet i deres forklaringer tilgjengelig for den anklagede. De eneste tillatte forsvarsmidler var å oppgi hvem som var ens fiender slik at de ikke kunne vitne, og å føre vitner for at man selv levde som en god katolikk.

Ved domsavsigelsen stemte inkvisitorene ved tribunalet sammen med en eller representanter for den lokale ankedomstolen, og biskopen eller hans stedfortredende dommer. Inkvisisjonen var også på dette nivået integrert i Den katolske kirke og den spanske statens organer og avhengig av andre lokale organer for å kunne fungere.

Å bli brent levende med full inndragelse av all eiendom og begrensninger på etterkommernes rett til å inneha ærbare posisjoner var den strengeste straffen. Denne ble kun idømt formelle kjettere som nektet å tilstå selv om man hadde tilstrekkelige vitneprov mot dem, og de som var falt tilbake til kjetteriet etter tidligere å ha mottatt kirkens tilgivelse.

Førstegangsdømte kjettere som tilsto fikk kirkens tilgivelse og ble gjenforent (reconcilado) med kirken, vanligvis med full inndragelse av eiendeler og sosiale begrensninger for etterkommerne. For mindre alvorlige forbrytelser ble den dømte ilagt straffer som juridisk og teologisk var mindre alvorlige (penetenciado), men som kunne føles like tunge. De som ble dømt uten å bli henrettet kunne således bli landsforvist, fengslet, pisket, bøtelagt og brukt som galeislaver i marinen, eller kun bli pålagt religiøs opplæring og stå over frokost på fredager en kortere periode.

Mistenkte kryptojøder var begrunnelsen for opprettelsen av Den spanske inkvisisjonen, og denne typer saker dominerte frem til 1520-tallet. Deretter overtok protestantismen som viktigste type alvorlige saker, før moriskene ble hovedmål frem til deres utvisning i 1609-1614. Fra 1530-tallet av var det også stadig flere spanjoler som ikke kom fra opprinnelige jødiske eller muslimske familier som ble straffeforfulgt av inkvisisjonen. Disse ble anklaget for å ha sagt ting som stred mot katolsk lære, å ha begått bigami eller sodomi, trolldom, eller å ha hindret inkvisisjonen i dens arbeid. I tillegg ble mange tusen prester straffet for å ha søkt seksuelle tjenester under skriftemålet.

Den beste moderne beregningen av antallet rettssaker er 135.000. Dette tallet baserer seg på litt over 66.000 kjente saker. Av disse endte ca. 2.800 med dødsstraff, halvparten av dem fra tiden før 1530.

Den spanske inkvisisjonen ble avskaffet fem ganger, og gjenopprettet fire ganger. Den endelige avskaffelsen kom i 1834. På dette tidspunktet var Inkvisisjonen nesten helt inaktiv. Den var svekket av nedleggelsene, arkivene og byggene var skadet og delvis ødelagt av den franske invasjonen under napoleonskrigene og folkelige opptøyer etter dette. Inkvisisjonens forsvarere hevdet at spanske myndigheter ikke kunne legge den ned siden den var en del av den katolske kirke og innstiftet av paven.

Den spanske inkvisisjonen ble endelig avskaffet ved et dekret utstedt av Maria Christina mens hun var regent for Isabella 2, 15 juli 1834.  

  • Dedieu, Jean Pierre. (1992) L’administration de la foi: l'Inquisition de Toléde (XVIe-XVIIIe siécle). Casa de Velázquez.
  • García Cárcel, Ricardo, og García Cárcel, Ricardo. (2000) Inquisición: Historia critica. Ediciones Temas de Hoy.
  • Kamen, Henry. (2014) The Spanish Inquisition. A historical revision. Yale University Press.
  • Rawlings, Helen. (2006) The Spanish Inquisition. Blackwell.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.