Den spanske inkvisisjonen

Mot slutten av middelalderen var Spania i ferd med å samles gjennom en serie erobringer og ekteskapet mellom Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragon, som brakte sammen de to største rikene på den iberiske halvøy, og disse bestod av store multi-religiøse grupper.

I løpet av middelalderen hadde det vært en relativt fredelig sameksistens mellom kristne, jøder og muslimer. Aragon-kronen hadde en lang tradisjon med tjenesteytende jøder, disse hadde mange viktige religiøse og politiske posisjoner, hvor blant annet én jobbet som hoffastronom. På slutten av 1300-tallet var det imidlertid en bølge av anti-jødisk vold i enkelte deler av Spania, oppmuntret av forkynnelsen til Ferrán Martínez, erkediakon av Écija. Pogromene i juni 1391 var spesielt blodige: hundrevis av jøder ble myrdet i Sevilla, og antallet ofre var like høyt i byer som Córdoba, Valencia og Barcelona.

Den voldelige forfølgelsen medførte bølger av massekonverteringer blant jøder, men disse såkalte ny-kristne ble mistenkt for å praktisere jødedommen i skjul. For å stoppe «kjetteriet» og tvinge dem til å bli ekte kristne, valgte kongemakten i Spania to virkemidler. Først etablerte man en ny inkvisisjon i Castilla og senere også i Aragon, og forbød man jødedommen. Målet med inkvisisjonen var å straffe og utrenske «falsk kristendom» blant de konverterte og deres etterkommere, mens lovforbudet skulle fjerne den negative påvirkningskraften som synagogene og åpent jødiske slektninger, venner og naboer representerte for konvertittene.

Spania hadde allerede biskoppelige og pavelige inkvisitorer etter det middelalderske systemet i noen av statene i Aragon, blant annet i Valencia, men monarkene mente at disse ikke forfulgte de «ny-kristne» som praktiserte jødedom i skjul, med tilstrekkelig kraft. De ønsket derfor noe helt nytt: en permanent institusjon direkte underlagt kongemakten.

Kong Ferdinand ba på sin kones vegne pave Sixtus 4. om en bulle for å etablere en permanent inkvisisjon i Castilla. Bullen som ble utstedt, ga de spanske kongene rett til selv å utnevne inkvisitorer for Castilla. De første inkvisitorene ble utnevnt i 1480, og den første troshandlingen (auto de fé) ble holdt i Sevilla i 1481.

Selv om paven formelt hadde grunnlagt Den spanske inkvisisjonen og denne skulle operere etter kanonisk rett, hadde paven i praksis frasagt seg all kontroll til kongen. Da paven senere protesterte mot inkvisisjonens fremgangsmåte og ønsket å skaffe seg kontroll over den gjennom at domfelte kunne anke til Roma, ble han truet og presset av kong Ferdinand til han ga opp videre motstand. I 1482 fikk kongene av Spania rett til å utnevne en storinkvisitor som igjen utnevnte inkvisitorene, og de fikk også utnevne inkvisitorer i Aragon. Dermed ble alle områder og stater styrt av Ferdinand og Isabella på Den iberiske halvøy underlagt Den spanske inkvisisjon, som igjen var helt underlagt kongemakten.

Den spanske inkvisisjonen var den første inkvisisjonen som var en permanent eksisterende institusjon, med faste bygninger, egne ansatte og egen separat økonomi. Dette skilte den klart fra middelalderens inkvisisjoner som manglet alt dette, og brukte personell og bygninger midlertidig stilt til rådighet av andre institusjoner.

Den spanske inkvisisjonen var sentralt organisert. På toppen satt storinkvisitoren (el inquisidor general) og et sentralråd (kjent som la Suprema) i Madrid, begge utnevnt av kongen. Medlemmene av sentralrådet hadde også andre funksjoner og stillinger i kirken og statsapparatet. Noen av dem var også medlemmer av andre kongelige råd, slik som krigsrådet og statsrådet i Castilla. Et av medlemmene var vanligvis kongens skriftefar. Inkvisisjonens toppledelse var en integrert del av den spanske statens sentrale byråkrati.

Under sentralrådet opererte de lokale tribunalene som fra sine seter i byene skulle ha kontroll over store landområder. Dette gjorde de gjennom et nett av inkvisisjonsbrødre (familiares) og inkvisisjonskommissærer. Den første gruppen var inkvisisjonens bevæpnede arm og hadde ansvar for å arrestere og transportere anklagede, og å beskytte og eskortere inkvisitorene på deres reiser og under troshandlingene (autos de fé). Inkvisisjonskommissærene var vanligvis sogneprester og fungerte som et slags lokalt byråkrati for inkvisitorene. De foretok lokale avhør og samlet inn lokal informasjon som ble sendt til inkvisitorene i skriftlig form. Det er en utbredt misforståelse at inkvisisjonsbrødrene var profesjonelle angivere. I virkeligheten hadde de ingen spesiell plikt til å angi mistenkte lovbrytere enn det andre kristne hadde. Det er relativt få saker som begynte med angivere fra inkvisisjonsbrødre, og de fikk ikke lønn.

Ved hvert tribunal var en serie lønnede ansatte i tillegg til fra én til tre inkvisitorer. Det lønnede personalet bestod av skrivere, fangevoktere, dørvoktere, budbringere og andre. I tillegg hadde hvert tribunal eksterne teologisk og juridiske eksperter som ble brukt som konsulenter og deltok i domsavsigelsene.

Inkvisitorene var presteviet, men vanligvis ikke teologer: de var jurister, og hadde normalt tjent som dommere ved andre domstoler før de søkte seg til inkvisisjonen. Derfor hadde de bruk for eksterne rådgivere som ga teologiske analyser av bevisene i rettssakene.

Inkvisisjonens distrikter sammenfalt aldri med andre statlige og kirkelige grenser og territorier. Dette var et bevisst valg for å gi Inkvisisjonen større frihet med hensyn til lokale kirkelige, politiske, og juridiske autoriteter og organer som mistet makt, prestisje og innflytelse til den nye institusjonen. Spenningen og de mange konfliktene i forholdet til andre myndigheter er et viktig aspekt ved Den spanske inkvisisjonens historie.

Rettssakene begynte normalt med angiveri, eventuelt ved at den anklagede anga seg selv for å komme andre i forkjøpet og få en lavere straff. For å få flere til å angi seg selv og andre, utstedte inkvisitorene trosedikter som forklarte hva slags handlinger og ytringer som skulle angis, og nådesedikter som ga straffefrihet for den som tilsto uten å ha blitt angitt av andre. Det var et generelt prinsipp at straffen ble mildere jo tidligere den anklagede tilsto.

Den anklagede ble kalt inn foran inkvisitorene minst fem ganger: minst tre ganger for å bli forhørt og bedt om å tilstå, deretter minst én gang for å få opplest og svare på den formelle tiltalen, og én gang for å få opplest og svare på en anonymisert versjon av vitneprovene. I tillegg kunne den anklagede når som helst be om å få møte inkvisitorene for å tilstå eller forklare seg. I mellomtiden var den anklagede avskåret fra omverden, ofte på enecelle eller sammen med en liten gruppe medfanger som var utvalgt for å kunne øke usikkerheten og presse frem en tilståelse. Fengselsoppholdet ble betalt av fangene selv ut fra deres eiendeler som ble inndratt ved arrestasjonen, og gradvis solgt på auksjon under fengselsoppholdet for å dekke utgiftene.

En rettssak i inkvisisjonen kunne begynne når det forelå et vitneprov mot den anklagede, men for at den anklagede kunne bli dømt krevdes minst to sammenfallende vitner, eller en tilståelse. Dette er en av grunnene til at det var viktig for inkvisitorene å få en tilståelse. Den andre grunnen var at en prosess i inkvisisjonen var en frelsessak i tillegg til en straffesak. Kun døpte kristne var underlagt inkvisisjonens jurisdiksjon, og inkvisisjonen kunne i prinsippet kun dømme i saker som satte frelsen i fare. Tilståelse og tilgivelse var derfor nødvendige for sjelens frelse. I praksis dømte inkvisisjonen også i saker som ikke satte frelsen i fare, blant annet alle typer kriminalsaker og sivile søksmål som angikk inkvisisjonens eget personale. Disse ble dømt etter lokal lovgivning og ikke etter inkvisisjonens lover, regler og prosedyrer.

For å tvinge frem en tilståelse ble tortur brukt, spesielt i de første tiårene. Senere brukte man heller det psykologiske presset som oppsto ved å la den anklagede være fengslet over tid uten kontakt med omverdenen og uten å vite hva som var anklagens innhold. Vitnenes identitet ble holdt hemmelig, og før rettssakens siste fase var heller ikke innholdet i deres forklaringer tilgjengelig for den anklagede. De eneste tillatte forsvarsmidler var å oppgi hvem som var ens fiender slik at de ikke kunne vitne, og å føre vitner for at man selv levde som en god katolikk.

Ved domsavsigelsen stemte inkvisitorene ved tribunalet sammen med en eller flere representanter for den lokale ankedomstolen, og biskopen eller hans stedfortredende dommer. Inkvisisjonen var også på dette nivået integrert i Den katolske kirke og den spanske statens organer og avhengig av andre lokale organer for å kunne fungere.

Å bli brent levende med full inndragelse av all eiendom og begrensninger på etterkommernes rett til å inneha ærbare posisjoner var den strengeste straffen. Denne ble kun idømt formelle kjettere som nektet å tilstå selv om man hadde tilstrekkelige vitneprov mot dem, og de som var falt tilbake til kjetteriet etter tidligere å ha mottatt kirkens tilgivelse.

Førstegangsdømte kjettere som tilsto, fikk kirkens tilgivelse og ble gjenforent (reconcilado) med kirken, vanligvis med full inndragelse av eiendeler og med sosiale begrensninger for etterkommerne. For mindre alvorlige forbrytelser ble den dømte ilagt straffer som juridisk og teologisk var mindre alvorlige (penetenciado), men som kunne føles like tunge. De som ble dømt uten å bli henrettet, kunne således bli landsforvist, fengslet, pisket, bøtelagt og brukt som galeislaver i marinen, eller kun bli pålagt religiøs opplæring og stå over frokost på fredager en kortere periode.

«Ny-kristne» mistenkt for å praktisere jødedom i skjul var utgangspunktet for opprettelsen av Den spanske inkvisisjonen, og denne typer saker dominerte frem til 1520-tallet. Deretter overtok protestantismen som viktigste type alvorlige sak, før moriskene (døpte muslimer) ble hovedmål frem til deres utvisning i årene 1609–1614. Fra 1530-tallet av var det også stadig flere spanjoler som ikke kom fra opprinnelige jødiske eller muslimske familier som ble straffeforfulgt av inkvisisjonen. Disse ble anklaget for å ha sagt ting som stred mot katolsk lære, eller for å ha gjort seg skyldig i bigami eller sodomi, øvet trolldom eller hindret inkvisisjonen i dens arbeid. I tillegg ble mange tusen prester straffet for å ha søkt seksuelle tjenester under skriftemålet.

I løpet av inkvisisjonens eksistens er det estimert at om lag 135 000 saker ble gjennomført. Dette tallet baserer seg på litt over 66 000 kjente saker. Av disse endte cirka 2800 med dødsstraff, halvparten av dem fra tiden før 1530.

Økningen i antall bokpublikasjoner utover 1500-tallet ble møtt med en todelt holdning, blanding av entusiasme og mistenksomhet. Dette ledet til utøvelsen av kontroll innholdet – ideologisk og politiske narrativ – som kunne tenkes å enten direkte- eller indirekte påvirke makthaverne. Dette ble spesielt aktuelt etter hvert som den katolske kirken blir stilt ovenfor voldsomme angrep fra Martin Luther og andre protestantiske ledere, som regelmessig brukt verk til å påvirke katolisismen image.

I Spania måtte verk lisensieres statlig, men dette viste seg å være utilstrekkelig, fordi mange bøker sirkulerte allikevel blant befolkningen. Den inkvisitoriske virksomheten startet da aktivt arbeid for å forhindre spredning av kjetterske ideer eller religiøse forestillinger i Spania ved forby en rekke bøker, og formulerte indekser bestående av forbudte tekster, og de kontrollerte både bokhandlere, biblioteker, havner og grenser. «Librorum Prohibitorum et Derogatorum» var en serie med indekser som ble publisert i 1551, 1559, 1583, 1612, 1632 og 1640. Slike indekser var allerede et vanlig fenomen i Europa, så tidlig som tiår før den spanske inkvisisjonen publiserte sin første. Etter hvert valgte inkvisisjonen å tillate publisering av bøker ført opp på indeksene, men disse var underlagt streng sensur.

Sensuren ble gradvis strengere utover den andre halvdelen av 1500-tallet, og man idømte strenge straffer for smugling av forbudte bøker, som blant annet innebar konfiskering av lovbryteres eiendom. Den spanske inkvisisjonen graderte bøkene i henhold til omfanget av feilene deres, og dette medførte at noen få linjer i bøkene ble eliminert, eller at hele verket ble forbudt.

Man kan forstå formålet med sensuren: å identifisere kjetteri blant forfattere, og i verk, for deretter å kontrollere spredningen. Til tross for inkvisisjonens uavhengighet, så inneholdt indeksen fellestrekk med en lignende indeks publisert av paven. I begge var Luther, Calvin og Zwingli forbudt. Generelt, så var alle publikasjoner som var fiendtlige til den katolisismen som Talmud, Koranen, spådomsbøker, overtro, og nekromani ble også forbudt.

Følgende verk ble rammet:

1. Kjetterske: det vil si de som gikk direkte imot den katolske troen;
2. Skadelige: de som var i strid med Kirken, de kirkelige myndighetene;
3. Politiske: de som på en eller annen måte var i strid med monarken eller riket;
4. Overtroiske: de som spredde overtro;
5. Filosofiske: de som var i strid med katolske dogmer;
6. og de som var utarbeidet av katolske forfattere, men hvor bare ett eller noen få avsnitt som potensielt kunne så tvil om katolisismen ble fjernet.

Inkvisisjonens indekser forbød blant annet også bibler skrevet på ulike fremmedspråk for å forhindre spredning av forvrengte versjoner som kunne gi næring til fremveksten av nytt kjetteri. Den generelle sensuren av bibler ble utarbeidet, hovedsakelig med inngripen fra universitetene i Salamanca og Alcalá. Dette gjorde at verk fortsatt kunne sirkulere, forutsatt at de var blitt gjenstand for korreksjon, som ofte var begrenset til å fjerne kommentarer eller tillegg. Formålet var ikke å forby bibelen, fordi denne er grunnleggende pilar i den romersk-katolske troen, men heller å korrigere det man anså som en feilrepresentasjon.

Den spanske inkvisisjonen ble avskaffet fem ganger, og gjenopprettet fire ganger. Den endelige avskaffelsen kom i 1834. På dette tidspunktet var inkvisisjonen nesten helt inaktiv. Den var svekket av nedleggelsene, arkivene og byggene var skadet og delvis ødelagt av den franske invasjonen under napoleonskrigene og folkelige opptøyer etter dette. Inkvisisjonens forsvarere hevdet at spanske myndigheter ikke kunne legge den ned siden den var en del av den katolske kirke og innstiftet av paven.

Den spanske inkvisisjonen ble endelig avskaffet ved et dekret utstedt av Maria Christina mens hun var regent for Isabella 2., 15 juli 1834.

• Inkvisisjonen
• Spanias historie
• Den portugisiske inkvisisjonen
• Den romerske inkvisisjonen

• Dedieu, Jean Pierre. (1992) L’administration de la foi: l'Inquisition de Toléde (XVIe-XVIIIe siécle). Casa de Velázquez.
• García Cárcel, Ricardo, og Moreno, Doris. (2000) Inquisición: Historia critica. Ediciones Temas de Hoy.
• Kamen, Henry. (2014) The Spanish Inquisition. A historical revision. Yale University Press.
• Rawlings, Helen. (2006) The Spanish Inquisition. Blackwell.