geonim

Jødedommens viktigste religiøse tekstsamling, ved siden av Toraen (Mosebøkene), er den babylonske Talmud som ble ferdig redigert i Babylonia mot slutten av 500-tallet. Fra siste halvdel av 500-tallet, til rundt 1040 var lærestedene i Babylonia ledende innen jødisk skrift- og lovtolkning. Akademienes hovedoppgave var å videreutvikle og formidle jødisk religiøs lov, halakha, basert på de talmudiske tekstene, men gaonim gjorde også et stort arbeide med å ordne og samle bønnene som brukes i liturgien.

Under de muslimske kalifene i Bagdad (750–1258) hadde geonim, ved siden av å lede akademiene, også en betydelig makt som administrative ledere av de jødiske samfunnene, mens den direkte kontakten med de muslimske herskerne ble ivaretatt av jødenes offisielle øverste leder, den såkalte eksilarken. En gaon ble offisielt utnevnt av eksilarken, men embetet gikk i praksis i arv i noen få familier. Innsettelsen av en ny gaon var en høytidelig og festlig anledning.

Fra slutten av 800-tallet og frem til 1109 tok også lederne for akademiene i Tiberias og Jerusalem tittelen gaon. De utnevnte både religiøse dommere og ledere for det jødiske samfunnet i Eretz Israel, men fikk ikke helt samme religiøse autoritet som de lærde i Babylonia.

Jødiske menigheter i det muslimske Nord-Afrika, det muslimske og det kristne Spania, senere også i Frankrike og Tyskland, søkte svar på juridiske og etiske spørsmål hos de lærde i Babylonia. De fikk skriftlige autoritative svar (responsa) tilbake, basert på fortolkninger av den babylonske Talmud. Mange av disse avgjørelsene er fattet av navngitte rabbinere og geonim og er fremdeles tilgjengelige.

• Talmud
• rabbinsk jødedom
• det jødiske folkets tidlige historie
• det jødiske folkets historie fra 600-tallet
• jeshiva