Israels historie

Krigen i 1948 endret den nye statens grenser og demografi. Området som lå under Israels kontroll ved krigens slutt var 22 prosent større enn hva FNs delingsplan hadde tilkjent den jødiske staten. I tillegg kontrollerte Jordan Vestbredden, og Egypt Gazastripen – begge områder som var tiltenkt den uavhengige arabiske staten. Som et resultat av krigen var også omtrent 750 000 palestinere drevet på flukt.

• Les mer om Palestina-krigen i 1948–1949

I 1949 ble en rekke våpenhvileavtaler mellom Israel og henholdsvis Egypt, Jordan, Libanon og Syria signert. Det ble aldri fremforhandlet noen politisk fredsavtale. Til tross for våpenhvileavtalene ble de neste årene derfor preget av uroligheter og trefninger langs Israels grenser til henholdsvis Egypt og Jordan. De arabiske landene hadde også innført en økonomisk boikott mot den jødiske staten. Boikotten kom i selskap med en voldsom hatretorikk, og blant israelske ledere virket det åpenbart at det på ett eller annet tidspunkt ville bryte ut en ny krig.

Den andre arabisk-israelske krigen kom i 1956, også kjent som Suezkrisen. Denne krigen var langt mer en regional krig enn den første. Nå var også de europeiske stormaktene Frankrike og Storbritannia innblandet som Israels hemmelige allierte. Stormaktene delte Israels frykt for general Gamal Abdel Nasser i Egypt. I sitt forsøk på å bli kvitt ham ble de tre enige om at Israel skulle gå til angrep, og deretter skulle de to stormaktene komme til unnsetning. Men det gikk ikke som de tre allierte hadde planlagt. 7. november 1956 vedtok FNs sikkerhetsråd våpenhvile og krevde full israelsk tilbaketrekking.

• Les mer om Suezkrisen

I kjølvannet av Suezkrisen ble verdens første fredsbevarende FN-styrke – United Nations Emergency Force (UNEF) etablert og sendt til Sinai. Styrken stod i Sinai til president Nasser kastet den ut i mai 1967. Dette var en del av opptakten til den tredje arabisk-israelske krigen i juni 1967. Krigen varte bare i seks dager og representerer et vannskille i Israels historie. Israel erobret Sinai til Suezkanalen og Gaza fra Egypt, Vestbredden inkludert Øst-Jerusalem fra Jordan og Golanhøydene fra Syria. Erobringen av landet ble starten på Israels bosetningsprosjekt, et av de fremste stridsspørsmålene i den såkalte fredsprosessen mellom Israel og palestinerne.

• Les mer om seksdagerskrigen

I Israel var perioden etter krigen i 1967 preget av den såkalte «utmattelseskrigen» mot Egypt. I 1973 ble den fjerde arabisk-israelske krigen startet på jødedommens aller viktigste og helligste dag; Yom Kippur – forsoningsdagen. Krigen i 1973 fikk sin formelle slutt da Israel og Egypt forhandlet fram to såkalte rammeavtaler på Camp David i USA i september 1978.

• Les mer om Yom Kippur-krigen og Camp David-avtalen

I 1978 og i 1982 var Israel involvert i to kriger, begge i Libanon, nabolandet som gjennomgikk en opprivende borgerkrig. 1982-krigen i Libanon ble kostbar for Israel, både materielt og i tap av menneskeliv. Landet møtte også internasjonal fordømmelse, ikke minst som følge av deres rolle under massakren i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila. Det oppsto også tiltagende motstand innad i Israel, sågar i det israelske forsvaret. Disse folkelige protestene innad i Israel representerte noe helt nytt i det israelske samfunnet. Mer enn 40 000 mennesker deltok i anti-krigsdemonstrasjoner i Tel Avivs gater.

• Les mer om Israels rolle under borgerkrigen i Libanon i 1975–1990

Libanon fortsatte å prege Israels utenriks- og forsvarspolitikk, og etter flere runder med konflikt med libanesiske Hizbollah, trakk Israel seg endelig ut av Libanon i 2000, 18 år etter den første invasjonen av landet. Selv om israelske tropper trakk seg ut, er ikke konflikten mellom Israel og Hizbollah over. Grensen mellom Sør-Libanon og Nord-Israel har i perioden siden tilbaketrekkingen vært preget av en relativ stabilitet. Innimellom punkteres denne av uroligheter og voldshandlinger. I 2006 resulterte det i nok en krig mellom Israel og Hizbollah.

Siden opprettelsen av staten i 1948 har Israel vært i kontinuerlig konflikt med sine nærmeste naboer, palestinerne. Det var først etter 1967 at denne konflikten tok en vending vekk fra det israelsk-arabiske, til en israelsk-palestinsk konflikt. Kjernen i dagens konflikt har vært der siden 1967, og er den folkerettsstridige okkupasjonen av Gazastripen, Vestbredden inkludert Øst-Jerusalem. Men i tillegg til dette er en av de vidtrekkende negative konsekvensene av opprettelsen av staten Israel i 1948 – det palestinske flyktningproblemet – en stor del av dagens konfliktbilde. Den langvarige konflikten mellom Israel og palestinerne har ved flere anledninger resultert i dramatiske voldshandlinger og kriger. De to palestinske intifadaene, i henholdsvis 1987 og 2000, i tillegg til flere israelske militæroperasjoner på den palestinske Gazastripen, er noen av de mest framtredende eksemplene på dette.

Ben-Gurion var en ruvende skikkelse i Israels tidlige historie, og hans parti, det israelske arbeiderpartiet Mapai, var det dominerende partiet i Israels tre første tiår. Fra det samme partiet kom også markante politiske skikkelser som Shimon Peres, Yitzhak Rabin, Ehud Barak samt Israels første (og til nå) eneste kvinnelige statsminister, Golda Meir.

Meirs andre statsministerperiode strakk seg til høsten 1973. Valget var berammet til 30. oktober 1973, men krigen som overrasket Israel 6. oktober satte en effektiv stopper for det. I etterkant av krigen ble det ikke overraskende myndighetenes håndtering av den som ble det store temaet i valgkampen. Agranat-kommisjonens konklusjoner angående myndighetenes feilsteg i oppløpet til krigen preget til slutt også valgresultatet. Meirs nye regjering gikk dermed i oppløsning bare fire måneder etter at den ble dannet.

Med Meirs fall fra makten var det duket for arbeiderpartiets kronprins, Yitzhak Rabin. Rabin dannet ny regjering, men han hadde minst like store styringsproblemer som sin forgjenger. Landets økonomiske situasjon var også svært krevende. En økende inflasjon hadde dyttet den israelske økonomien ut i en dramatisk resesjon. Da Rabin noen år senere ble rammet av en personlig korrupsjonssak var scenen klar for Shimon Peres, også han regnet som en av arbeiderpartiets store stjerner. Men arbeiderpartiets hittil faste grep om israelsk politikk var i ferd med å løsne.

Landets andre dominerende parti er Likud. Den svake håndteringen av krigen i 1973 og de økonomiske problemene i krigens kjølvann ga Likud-ledelsen den åpningen de hadde ventet på i flere år. I 1977 vippet Likud arbeiderpartiet for første gang ned fra tronen som Israels styringsparti, i det som i israelsk historie omtales som «revolusjonen» (haMahapach). Likud dannet regjering med Menachem Begin som statsminister. I 1981 vant de på nytt. Da Begin trakk seg som statsminister i 1983, tok Yitzhak Shamir over som leder av Likud og dannet ny regjering.

Arbeiderpartiets tap og Likuds triumf var også et resultat av at den israelske identiteten som Ben-Gurion og arbeiderbevegelsen hadde jobbet så målrettet for å dyrke, hadde marginalisert og fremmedgjort store deler av den israelske befolkningen som hadde kommet til landet fra Midtøsten og Nord-Afrika (mizrahim). Det var askhenazim som hadde dominert i de tidlige innvandringsbølgene, og de hadde derfor rukket å sette et markant preg på staten allerede før den ble opprettet. Men med den store innvandringsbølgen fra Midtøsten og Nord-Afrika hadde landets demografiske sammensetning blitt endret. Innen 1960 hadde jødene med bakgrunn fra Midtøsten og Nord-Afrika vokst fra å utgjøre 15 prosent til over 50 prosent av Israels totale befolkning.

Høyresiden hadde med andre ord plass til dem som var skjøvet ut i kulden da Mapai/arbeiderbevegelsen konsoliderte sin posisjon på 1930- og 1940-tallet, de religiøse som ikke følte seg ivaretatt av de sekulære sionistene og, ikke minst, mizrahim. 70 prosent av partiets stemmer kom fra denne befolkningsgruppen.

Siden 1977 har de to største partiene vekslet på å danne regjering og har ledet an i ulike nasjonale samlingsregjeringer. Begge har blitt svekket gjennom synkende oppslutning og har vært avhengig av støtte fra ulike partier. Dette har i lange perioder svekket det parlamentariske grunnlaget og regjeringens styringsevne. Men Likuds jobb var like krevende som arbeiderpartiets. Nye kriger (Libanon i 1982) og økte økonomiske vanskeligheter skapte også nye utfordringer.

Valget i 1984 brakte en ny aktør på banen, som utfordret Likuds grep om mizrakhim-velgerne: Shas-partiet ble etablert med rabbineren Ovadia Yosef som sin åndelige leder og Arie Deri som politisk frontfigur. Etniske partier var ikke noe nytt i seg selv, men dette var første gang et parti påberopte seg å snakke på vegne av alle mizrakhim. Parallelt med framveksten av Shas var perioden fra 1983 preget av nesten dødt løp mellom Mapai og Likud. Ingen av partiene samlet nok stemmer til å kunne danne en stabil regjering alene. Løsningen i 1984 ble nok en nasjonal samlingsregjering hvor både Likud og Mapai inngikk. Perioden da de store partiene dominerte israelsk politikk var definitivt over.

Den palestinske intifadaen i 1987 forsterket den polariserende tendensen. Kombinert med dalende oppslutning for de store partiene, resulterte dette i en stadig større fragmentering av israelsk politikk. I 1988 stilte 27 partier til valg i Israel.

I 1990 kollapset den nasjonale samlingsregjeringen ledet av Likud-lederen Yitzhak Shamir, og nyvalg ble berammet til 1992. Valget i 1992 brakte arbeiderpartiet tilbake i ledende posisjon, og Rabin ble landets statsminister. Fra den posisjonen ledet han landet gjennom fredsforhandlingene med Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og senere med Jordan (fredsavtalen ble signert i 1994). Fredsforhandlingene gjorde Rabin til en svært kontroversiell figur på den israelske høyresiden.

• Les mer om Oslo-avtalen

Perioden siden 1977 har vært preget av en sterk polarisering i israelsk politikk. Drapet på statsminister Rabin 4. november 1995 har blitt stående som et blodig eksempel på dette. Da Rabin ble drept ba Knesset Shimon Peres om å danne ny regjering. Peres styrte landet fram til valget i mai 1996, en kort statsministerperiode som ble preget av tilbakeslag i fredsprosessen og militær invasjon i Libanon. I 1996 tapte Peres til Likuds Benjamin Netanyahu.

Netanyahus første statsministerperiode varte til 1999 da han tapte valget til arbeiderpartiets Ehud Barak. Netanyahus erstatter som leder av Likud ble mannen som ble fratatt forsvarsministerposten etter granskningen av krigen i Libanon i 1982, Ariel Sharon. Både valget som Peres tapte i 1996, og det påfølgende valget i 1999, ble avholdt som to separate valg – ett direkte statsministervalg og ett ordinært partivalg. Valgendringen var et forsøk på å gjøre israelske statsministere mer styringsdyktige, men gjorde paradoksalt nok situasjonen enda vanskeligere for både Netanyahu i 1996 og Barak i 1999.

• Les mer om Israels politiske system