Israel som land og folk har en historie tilbake til oldtiden. Den moderne staten Israel ble opprettet i 1948, med en forhistorie knyttet til den organiserte jødiske (sionistiske) innvandring fra Europa fra 1880-årene.

Opprettelsen av Israel 1948 har røtter tilbake til 1800-tallet. Da den sionistiske bevegelse oppstod i Europa, førte den til en politisk/ideologisk oppvåking, og i praktisk politikk var kolonisering av Palestina mål og middel.

En av sionismens fremste bidragsytere var den østerriksk-ungarske jøden Theodor Herzl, som i 1896 presenterte tanken om et jødisk nasjonalhjem i heftet Der Judenstaat, og Verdens Sionistorganisasjon (World Zionist Organization) ble grunnlagt i 1897 med Herzl som president. Gjennom den arbeidet sionistene for å samle oppslutning om utvandringen til Palestina, og for å vinne gjenklang for kravet om en egen stat.

Den første gruppen av organiserte jødiske immigranter ankom Jaffa 7. juli 1882, noe som markerer begynnelsen på den første aliyah (innvandringsbølge) til Palestina/Israel. I løpet av den første aliyah (1882–1903) kom 35 000 jøder til Palestina, og i den andre aliyah (1904–14) ytterligere 40 000.

Den tredje aliyah (1919–23) var en fortsettelse av den andre, som ble avbrutt av første verdenskrig, og brakte 40 000 nye jødiske immigranter til Palestina, de fleste fra Øst-Europa. Den fjerde aliyah (1924–29) kom som følge av krise og antijødisk politikk i Polen, samt immigrasjonskvoter i USA, og førte 82 000 jøder til Palestina, hvorav vel en firedel reiste igjen. Den femte aliyah (1929–39) var preget av forfølgelsen av jødene i Tyskland, og bare på de tre første årene etter at nazistene kom til makten i 1933, kom 174 000 jøder til Palestina.

I 1940 var den jødiske befolkningen dermed kommet opp i 450 000. Også den arabiske befolkningen vokste i samme periode. Både USA og Storbritannia iverksatte begrensninger på den jødiske immigrasjonen til Palestina – også under jødeforfølgelsene i Tyskland i 1930-årene. Etter den andre verdenskrig skjøt innvandringen ny fart.

I 1917 fikk sionistbevegelsen sitt diplomatiske gjennomslag med den såkalte Balfour-erklæringen, et løfte fra den britiske regjering om å arbeide for opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem i Palestina. I 1917 inntok britiske og allierte styrker Jerusalem, og i 1922 gav Folkeforbundet Storbritannia mandat til å styre Palestina. En avtale fra 1916, Sykes-Picot-avtalen mellom Frankrike og Storbritannia, la til grunn at størstedelen av Palestina skulle underlegges internasjonalt styre. Dette skjedde etter konferansen i San Remo i 1920, der de allierte delte territoriene styrt av det osmanske riket, og der Storbritannia fikk mandat til å styre Palestina.

Folkeforbundet formaliserte i 1922 mandatet for Palestina, la Balfour-deklarasjonen til grunn, og understreket jødenes historiske tilknytning til Palestina. Storbritannia besluttet å skille ut den østlige del av mandatområdet som egen stat, selvstendig i 1923 som kongedømmet Transjordan. Forut for San Remo-konferansen hadde delegater fra Palestina deltatt på en kongress i Damaskus, som avviste Balfour-erklæringen, og valgte Feisal 1 til konge av et forent Syria, som inkluderte Palestina.

Frankrike, som tok over styringen av Syria (inkl. Libanon), fikk Feisal til å oppgi kongedømmet, og håpet om å etablere et arabisk Palestina innenfor en føderal syrisk stat falt sammen.

Følgelig var ikke bare opprettelsen av den jødiske staten i 1948 et stridsspørsmål; håndteringen av Palestina etter første verdenskrig og det osmanske rikets fall var også en betydelig internasjonal diplomatisk utfordring, som i seg selv førte til konflikter med den arabiske befolkningen. Blant annet kom det til anti-sionistiske opptøyer i Jerusalem i desember 1920; året etter i Jaffa og Petah Tiqwa.

I 1929 kom det til blodige sammenstøt i Hebron, og de fleste jødene forlot byen. De arabiske motstanderne og de voldelige sammenstøtene førte til at de sionistiske bosetterne organiserte sin egen militære undergrunnsorganisasjon (Hagana). Særlig alvorlig var et arabisk opprør mot den jødiske innvandringen og bosettingen i 1936. Kontroll over jord, med jødisk bosetting, har alltid vært viktig i den sionistiske strategien.

Før den annen verdenskrig skjedde den sionistiske bosettingen gjennom oppkjøp av arabisk-eid jord, finansiert særlig av velstående jøder i Europa. Både finansieringen og organiseringen ble vesentlig gjort gjennom Jewish Agency for Israel, etablert i 1929.

I samme periode ble flere andre organisasjoner grunnlagt som instrumenter i oppbyggingen av den kommende staten, blant dem arbeiderføderasjonen Histadrut, kibbutz-bevegelsen og politiske partier. Illegale militære organisasjoner ble også dannet, blant annet Irgun Zvai Leumi og Lehi.

Det britiske styret i Palestina møtte motstand både fra arabsik og jødisk hold, selv om jødene i utgangspunktet så seg tjent med å samarbeide med mandatmakten.

For å øve påtrykk for opprettelsen av den jødiske staten, grep ekstreme grupper, som Irgun og Lehi etter hvert til våpen mot britene og mot de palestinske araberne, og fra 1945 gikk jødiske militære grupper sammen i en frigjøringskamp som israelerne ser på som sin selvstendighetskrig. Den største gruppen i dette samarbeidet var Haganah. De jødiske styrkene angrep både britiske og arabiske mål – og ble angrepet av arabiske styrker, mens mandatmyndighetene søkte å kneble motstanden.

I november 1947 brøt Palestina-krigen ut med arabiske angrep på jødiske mål. De jødiske styrkene inntok først en i hovedsak defensiv posisjon, men gikk snart på offensiven – særlig etter at en arabisk styrke av frivillige ble satt inn i Palestina ved årsskiftet 1947/48, mens egyptiske frivillige fra Det muslimske brorskap gikk inn i sør.

Denne første arabisk-israelske krigen hadde sin bakgrunn i at Storbritannia i februar 1947 overdro Palestina-problemet til FN og erklærte at de ville trekke seg ut som mandatmakt i 1948. FN vedtok i november 1948 en plan for deling av Palestina i én arabisk og én jødisk stat, med et område rundt Jerusalem som separat enhet under internasjonal kontroll. Planen ble akseptert av den sionistiske ledelsen, men møtt med arabisk motstand,  manifestert gjennom streiker og voldelige opptøyer, med angrep mot det jødiske samfunnet – og krigen 1947–49.

14. mai 1948 erklærte sionistlederen David Ben-Gurion staten Israel for grunnlagt, og kom dermed FNs anbefaling om å dele Palestina i en arabisk og en jødisk stat i forkjøpet. Dette, og den arabiske motstanden mot delingsplanen, førte til at den arabiske statsdannelsen ikke ble virkeliggjort. Fraværet av en arabisk stat i det tidligere Palestina er hovedårsaken til og kjerneproblemet i et av de alvorligste og vanskeligste internasjonale politiske spørsmål i tiden etter den andre verdenskrig: Midtøsten-konflikten.

En rekke land anerkjente straks Israel, blant dem Sovjetunionen og USA.

Israels eksistens var gjennom flere tiår en torn i øyet på den arabiske – og til dels muslimske – verden, og først i 1990-årene ble det utstrakt vilje til å anerkjenne den jødiske statsdannelsen i de arabiske stater, selv om enkelte land, som Irak, fortsatt tok til orde for krig.

Israel har utkjempet fire kriger om sin eksistens mot arabiske nabostater; i 1948, 1956, 1967 og 1973. I tillegg gikk Israel selv inn i Libanon både i 1978 og 1982, i kamp mot palestinsk gerilja.

Fra 2000 lå Israel i realiteten også i krig med den palestinske selvstyremyndigheten. Israel ble derfor tidlig et forholdsvis militarisert land, som i utstrakt grad trakk inn store deler av samfunnet i forsvar av statens eksistens. Som en viktig strategisk alliert i en for Vesten viktig region, fikk Israel etter 1948 utstrakt støtte fra stormaktene Frankrike, Storbritannia og USA til å bygge opp sitt militære apparat.

Israels arabiske naboland hadde truet med krig hvis sionistene realiserte sine planer om statsetablering, og allerede 15. mai gikk seks arabiske land til angrep på den nye staten, i den andre fasen av Palestina-krigen. Den ble innledet med at jordanske styrker gikk inn i det senere Vestbredden og egyptiske styrker gikk inn i hva som er blitt kjent som Gazastripen, på vei mot Tel Aviv, som ble angrepet av det egyptiske flyvåpen. I nord gikk syriske styrker inn i Galilea ned mot Gennesaretsjøen. Irakiske styrker støttet de jordanske; saudi-arabiske de egyptiske. Den libanesiske regjering unnlot å sette inn styrker i første omgang. deretter skulle syriske og libanesiske styrker invadere fra nord,

De angripende stater var på papiret langt sterkere enn Israel, som hadde måttet skaffe seg våpen på illegalt vis. De var også bedre organisert, men den samlede arabiske krigsinnsatsen var lite samordnet, vesentlig på grunn av rivalisering og mistro mellom de deltagende land. Etter omfattende mobilisering og tilførsel av nye våpen fikk det nye israelske forsvaret, Israel Defence Forces (IDF), overtaket, og kom tidlig på offensiven.

IDF ble etablert ved å slå sammen de tre paramilitære jødiske  gruppene Haganah, Irgun og Lehi, hvorav førstnevnte dannet stammen i det nye forsvaret. Det besto ved etableringen i mai 1948 av ca. 60 000 soldater, forsterket med frivillige fra flere land.

I løpet av krigen ble flere våpenhviler inngått etter vedtak i FN. Generalsekretær Trygve Lie utnevnte den svenske diplomaten Folke Bernadotte til mekler, men også hans plan ble avvist, og han selv ble myrdet av jødiske terrorister fra Lehi-gruppen 17. september, og ble etterfulgt av den amerikanske diplomaten Ralph Bunche. FN-mekleren ble støttet av militære observatører som skulle overvåke våpenhvilene. Disse, i United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO), fikk fra 1949 i oppgave å påse at våpenhvileavtalene mellom Israel og henholdsvis Egypt, Jordan, Libanon og Syria,  ble overholdt. Irak nektet å inngå en tilsvarende avtale.

Ved krigens slutt i juli 1949 hadde transjordanske styrker tatt Vestbredden og egypterne Gazastripen – begge områder som var tiltenkt den arabiske staten etter FNs delingsplan, mens Israel hadde erobret et større landområde enn hva den jødiske staten var tiltenkt i FNs delingsplan, blant annet hele Galilea.

Forholdet mellom Israel og de arabiske naboland fortsatte å være spent. I 1951 stengte Egypt Suezkanalen og Tiranstredet for skip under israelsk flagg. Etter offiserskuppet i 1952 forsterket Egypt sin motstand mot Israel og uttalte støtte for palestinsk frigjøring.

I 1955 inngikk Egypt en felles militær kommando med Syria; året etter med Jordan, og med egyptisk støtte fant de første palestinske geriljaaksjoner mot Israel sted i 1955. I en avskrekkingsaksjon mot Egypt rettet Israel i februar 1955 et angrep mot egyptiske militære installasjoner i Gaza. 26. juli 1956 kunngjorde Egypts president Gamal Abdel Nasser nasjonaliseringen av Suezkanalen, og i oktober inngikk Israel en hemmelig avtale med Storbritannia og Frankrike om angrep på Egypt.

Israels invasjon startet 29. oktober, og Sinai og Gaza ble erobret. Egypt nektet å gå med på kravene om våpenhvile fra Frankrike og Storbritannia, og de to landene satte inn militære styrker, offisielt for å skille de stridende parter, reelt for å forsøke å gjenvinne kontrollen over Suezkanalen. Israel ble med på spillet for å svekke Egypt, sin mest truende nabo. Etter inngripen fra FN ble en israelsk tilbaketrekning oppnådd i januar 1957, etter at en fredsbevarende styrke fra FN (United Nations Emergency Force, UNEF) var satt inn i november 1956, også med norsk deltakelse. Israel hadde da tatt Gaza og størstedelen av Sinai.

En rekke geriljaangrep fant sted på 1960- og 1970-tallet, og Israel fortsatte sine represalier. I 1964–65 forsøkte Syria å avlede vannet fra Jordanelven, som israelsk jordbruk er avhengig av for irrigasjon, og Israel svarte med flere flyangrep mot syriske mål. Politiske uoverensstemmelser fikk David Ben-Gurion til å gå av som statsminister, han ble etterfulgt av Levi Eshkol.

Fra midten av 1960-tallet trappet den palestinske frigjøringsbevegelsen opp sine aksjoner mot Israel, samtidig som Egypt og Syria begge rustet opp med sovjetisk støtte. Egypt inngikk forsvarsavtaler med Jordan og Irak, i tillegg til en eksisterende med Syria, og militære kontingenter ble sendt til Egypt og Jordan som styrkeoppbygging for en mulig konflikt.

23. mai 1967 iverksatte Egypt en blokade i Rødehavet, samtidig som landet forberedte seg på krig etter at sovjetiske meldinger gikk ut på at Israel ville angripe. Meldingen var grunnløs, men den egyptiske troppeforflytningen bidrog til at Israel den 5. juni startet sin overraskelseskrig, den såkalte seksdagerskrigen.

Det israelske flyvåpen iverksatte et overraskende angrep som ødela stordelen av det egyptiske, jordanske og syriske flyvåpen på bakken. Samtidig rykket israelske bakkestyrker frem og erobret Sinai til Suezkanalen og Gaza fra Egypt, Vestbredden med Øst-Jerusalem fra Jordan og Golanhøydene fra Syria. 8. juni aksepterte Egypt og Jordan en våpenhvile, og 10. juni var krigen over, da også Syria undertegnet en våpenhvileavtale utarbeidet av FN.

Krigen endte med fullstendig israelsk seier, nye okkuperte territorier, og – viktigst, sett med israelske øyne – et forent Jerusalem, med fri adgang til den fremste av alle jødiske helligdommer, Klagemuren. I praksis annekterte Israel Øst-Jerusalem og plasserte også den arabiske, okkuperte delen under byens administrasjon. Dette ble fordømt av FN, men Israel har hele tiden siden gjort det klart at det ikke vil komme på tale å overgi gamlebyen med dens jødiske helligdommer til arabisk styre.

Etter seksdagerskrigen begynte Egypt med sovjetisk hjelp å gjenoppbygge sitt forsvar, mens Israel vendte seg til USA for å modernisere sine væpnede styrker. I 1968 begynte den såkalte «utmattelseskrigen» mot Israel, startet av Egypt, som frem til 1970 gjennomførte stadige militære aksjoner, som Israel svarte på med represalieaksjoner. Også den palestinske geriljaaktiviteten ble trappet opp.

6. oktober 1973 angrep Egypt og Syria samtidig. Krigen kom overrumplende på Israel, som feiret sin viktigste helligdag, Yom Kippur – og som i Israel ga krigen navnet Yom Kippur-krigen (i den arabiske verden kjent som Ramadan-krigen; i Vesten også som Oktoberkrigen).

Egypt brøt igjennom de israelske linjene ved Suezkanalen, og Syria rykket frem på Golan. USA støttet Israel med en våpenbro; Sovjetunionen bisto Egypt og Syria med militært materiell. Tropper fra ni arabiske land, fremfor alt irakske, jordanske og marokkanske avdelinger, ble sendt til Egypt og Syria. PLO deltok også i kampene. Sovjetunionen klargjorde styrker for å komme Egypt til unnsetning. De arabiske oljeprodusentene innførte en embargo mot de land som støttet Israel militært og skapte den såkalte oljekrisen.

8. oktober startet Israel et motangrep, og to dager senere var syrerne drevet tilbake fra området de hadde tatt på Golan, og israelerne truet med å marsjere mot Damaskus. 14. oktober snudde krigslykken seg for Israel også i Sinai, under et stort stridsvognsslag, og israelske styrker krysset Suezkanalen.

En våpenhvile ble oppnådd 25. oktober, etter initiativ fra FN. I januar 1974 ble partene enige om en tilbaketrekning fra kanalsonen, og en FN-styrke (UNEF II) ble satt inn. En tilsvarende enighet ble oppnådd mellom Syria og Israel, og en buffersone på Golanhøydene ble besatt av en annen FN-styrke (United Nations Disengagement Observer Force, UNDOF).

Oktoberkrigen var en dramatisk påminnelse til Israel om landets sårbarhet, og om at det i mangel av fredsavtaler med nabolandene fortsatt var truet. Mer enn ved de to foregående krigene, i 1956 og 1967, sto Israel i 1973 reelt i fare for å tape krigen, og sterk kritikk ble reist både mot den politiske ledelse, under statsminister Golda Meir, og den militære etterretning, som ikke godt nok så og varslet det forestående angrepet.

Etter de arabiske landenes nederlag i oktoberkrigen i 1973, og den etterfølgende politiske tilnærmingen til Egypt, konsentrerte Israel seg om den palestinske geriljaen som en tiltagende trussel mot statens eksistens. PLO ble fordrevet fra Jordan og bygde opp sin militære styrke i Libanon, med en rekke militære baser sør i landet. Herfra ble det rettet angrep over grensen og inn i Nord-Israel.

15. mars 1978 invaderte Israel Libanon nord til Litani-elven for å ødelegge de palestinske basene der, og drive geriljaen bort fra grenseområdene. Invasjonen førte til etableringen av en fredsbevarende styrke fra FN (United Nations Interim Force in Lebanon, UNIFIL), som fylte tomrommet etter hvert som israelerne trakk seg tilbake.

Palestinske motstandsgrupper hadde imidlertid fortsatt baser i Sør-Libanon og fortsatte sine nålestikkaksjoner mot det nordlige Israel. I 1982 gikk Israel derfor til en ny invasjon av Libanon, «Operasjon fred i Galilea», som skulle fjerne alle palestinske baser i Sør-Libanon. Denne gang rykket israelske styrker helt nord til hovedstaden Beirut. Det muslimske Vest-Beirut ble beleiret og bombet for å drive PLO ut, og i august 1982 ble PLOs hovedkvarter og flere tusen palestinske soldater evakuert fra Libanon.

Krigen i Libanon var kostbar for Israel, både materielt og i form av menneskeliv, og i form av internasjonal fordømmelse, ikke minst som følge av Israels rolle under massakren i flyktningleirene Sabra og Shatila – og den møtte også tiltagende motstand i Israel, sågar i det israelske forsvaret. I 1985 trakk Israel seg offisielt ut av Libanon, men ble fortsatt stående i en «sikkerhetssone» sør i landet, og med soldater og posisjoner på libanesisk jord.

Fra midten av 1980-årene vokste det frem en libanesisk motstandsbevegelse mot den israelske okkupasjonsmakten og dets allierte i Sør-Libanon. Denne var drevet av sjia-muslimer, først av Amal, deretter av det mer radikale Hizbollah, og ble en militært farligere motstander enn palestinerne hadde vært. Israel gjennomførte også i 1990-årene jevnlige militære aksjoner mot mål i og utenfor sikkerhetssonen; 1996 ble en omfattende aksjon – «Operasjon vredens druer» – iverksatt, der flere hundre tusen libanesere ble drevet på flukt. Statsministerkandidat Ehud Barak gjorde det ved valget i 1999 klart at Israel ville trekke seg ut innen juli 2000, og uttrekkingen ble gjennomført i andre halvdel av mai 2000.

Spenningen mellom Israel og Hizbollah vedvarte etter Israels uttrekking, og tiltok i 2005-06. Da Hizbollah drepte tre og kidnappet to israelske soldater i Israel 12. juli 2006, besluttet regjeringen å gå til krig, i et forsøk på å eliminere den libanesiske militsen. Etter en serie luftangrep rykket bakkestyrker inn i Sør-Libanon 19. juli; Hizbollah svarte med å beskyte byer i Nord-Israel og ned til Haifa, dernest angripe de israelske styrkene i Libanon.

FNs sikkerhetsråd vedtok 11. august, med tilslutning av Libanon og Israel, resolusjon 1701 om øyeblikkelig våpenhvile og forsterking av FN-styrken UNIFIL, med påfølgende uttrekking i september. Invasjonen av Libanon møtte omfattende motstand også i Israel, og både den politiske og militære ledelsen ble kritisert for mangelfulle forberedelser. En offentlig gransking, utført av den såkalte Winograd-kommisjonen, stadfestet i 2008 denne kritikken.

Under Israels militære operasjon i Gaza i januar 2009 var det uttalt frykt for at Hizbollah ville åpne en ny front i nord, blant annet etter at raketter ble skutt inn i Nord-Israel – og besvart med israelsk artilleri-beskytning. Hizbollahs leder Hassan Nasrallah gjentok at bevegelsen aldri ville anerkjenne Israel. (Se også Libanons historie.)

I desember 1987 brøt et palestinsk opprør, intifada, ut i de okkuperte områdene Gaza og Vestbredden. Den bidro til å forsterke det palestinske kravet om selvstyre og en egen statsdannelse og påskyndet fredsprosessen i første halvdel av 1990-årene.

I september 2000 brøt den andre intifada, også kjent som al-Aqsa-intifadaen, ut. Denne var mer enn den første styrt av den palestinske ledelsen, og opprøret utviklet seg til en krigstilstand mellom Israel og den palestinske selvstyremyndigheten. Den palestinske kampen mot okkupasjon av Gaza og Vestbredden førte til økt oppslutning om radikale islamistiske grupper, fremfor alt Hamas. Under den andre intifada økte terroren mot Israel, blant annet i form av flere aksjoner fra selvmordsbombere. Israel svarte med represalier, ved å avstenge Gazastripen og med å reokkupere store deler av Vestbredden høsten 2001. Dette ble internasjonalt fordømt, og også sterkt kritisert av USA, med den følge at israelske styrker ble trukket ut igjen.

De israelske aksjonene ble som oftest utløst som følge av militante palestineres angrep mot israelske og jødiske mål. Israels holdning var at de palestinske selvstyremyndighetene måtte holdes ansvarlig for voldsaksjonene, uansett hvilken palestinsk gruppering som stod bak, og at den palestinske presidenten Yasir Arafat personlig måtte ansees som ansvarlig for å holde kontroll i de palestinske områdene.

Konflikten ble betydelig opptrappet i 2002. Etter en rekke selvmordsaksjoner inne i Israel iverksatte Israel 29. mars sin største militære offensiv siden invasjonen av Libanon i 1982. Israelske styrker rykket inn i Gaza og på Vestbredden, hvor blant annet Arafats hovedkvarter i Ramallah og flyktningleiren Jenin ble beleiret – og ødelagt. Med unntak av Hebron og Jeriko ble alle større byer på Vestbredden okkupert. Fødselskirken i Betlehem ble beleiret. Hensikten med aksjonen var å ødelegge infrastrukturen til de militante palestinske gruppene.

Den israelske invasjonen av de palestinske områdene ble internasjonalt fordømt, blant annet av FNs generalsekretær, som anså den for å være så godt som full, konvensjonell krig. Statsminister Ariel Sharons harde linje, inklusive den militære reokkupasjonen av Vestbredden, nøt imidlertid utstrakt støtte i den israelske befolkningen. Aksjonen bidro til motsetninger i Israels arbeiderparti og skapte også uvanlig motstand innad i det israelske forsvaret, der flere reservesoldater protesterte mot å tjenestegjøre i Gaza og på Vestbredden fordi tjenesten etter deres syn ikke hadde noe med forsvar av Israels sikkerhet å gjøre, men gikk ut på å dominere og ydmyke palestinerne.

I juni 2002 begynte Israel å sette opp et sikkerhetsgjerde rundt byer på Vestbredden, deriblant rundt tre sider av Jerusalem. Den 68 mil lange barrieren skal gjøre det vanskeligere for terrorister å ta seg inn i Israel, og vil gi Israel full kontroll over grensen. Den er opprettet på okkupert palestinsk territorium og ifølge FN i strid med internasjonal lov. Den ble i oktober 2003 fordømt av FNs hovedforsamling. Selvmordsaksjonene fortsatte i 2003, men avtok noe i 2004, blant annet som følge av skjerpede israelske sikkerhetsforanstaltninger og omfattende israelske angrep mot militære og sivile mål i Gaza og på Vestbredden.

Etter at forsøk på å komme til en politisk løsning basert på to selvstendige stater, fremfor alt forhandlingene ledet av USA i Camp David 2000, ikke førte frem, hardnet forholdet mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene, samtidig som militante grupper trappet opp sine aksjoner – og Hamas vant økende oppslutning.

Med sin base i Gaza, sto særlig Hamas og gruppen Islamsk Jihad bak rakettbeskytning av sivile mål i Israel, som ble gjengjeldt fra israelsk side. Den israelske uttrekking fra Gaza i 2005 gjorde ikke slutt på disse konfrontasjonene, og Hamas styrket sin stilling ved å vinne det palestinske valget i 2006, og ta kontrollen over Gaza etter kamper med al-Fatah sommeren 2007. Israel gjennomførte aksjoner mot Gaza både før og etter tilbaketrekkingen, og retter spesielt angrep mot Hamas-ledere og personer antatt å stå bak terroraksjoner.

Av spesiell betydning var kidnappingen av den israelske soldaten Gilad Shalit i juni 2006, under et palestinsk angrep på en israelsk grensepost. Dette førte til at IDF rykket inn i Gaza, og bidro også til senere aksjoner, fremfor alt den omfattende operasjonen – "Operation Cast Lead" – ved årsskiftet 2008/2009, etter at en halvt år lang våpenhvile mellom Israel og Hamas, fremforhandlet av Egypt, var utløpt i desember 2008.

Operasjonen startet med omfattende beskytning 27. desember, etterfulgt av innsetting av bakkestyrker 3. januar 2009. Til tross for de omfattende angrepene fortsatte Hamas å beskyte Israel med mer langtrekkende raketter som nådde mål ved Ashkelon og Beersheba, i tillegg til Sderot, som oftest ble rammet. (Se også Gazastripens historie).

Høsten 2011 inngikk israelske myndigheter en avtale med Hamas om frigivelse av Shalit mot at vel tusen palestinske fanger ble løslatt fra israelske fengsler. En opptrapping av forholdet mellom Israel og Hamas fant sted i november 2012, med Operasjon Pillar of Cloud og bombing av mål på Gazastripen, med sikte på å ødelegge Hamas' lagre av Fajr-missiler. Aksjonen kom som følge av intensivert palestinsk beskytning av Israel. Hamas tok i bruk missiler som rammet mål i både Jerusalem og Tel Aviv, men begrenset skadene ved utplassering av sitt nye luftforsvarssystem Iron Dome.

Gjennom krigen i 1948 fikk Israel et vesentlig større landareal (77 % av Palestina) enn hva den nye staten var tiltenkt gjennom FNs delingsplan (57 %).

Som følge av krigen i 1967 okkuperte Israel store områder fra Egypt (Gaza og Sinai) og Jordan (Vestbredden og Øst-Jerusalem), samt et mindre område fra Syria (Golan). Sinai ble gitt tilbake til Egypt i 1981 etter at de to land i 1979 inngikk en fredsavtale; samme år ble Golan annektert. Israel fremholder at Gaza og Vestbredden er områder med omstridt status, men i henhold til internasjonal lov er de okkupert. Israel okkuperte i 1978 også deler av Sør-Libanon, men trakk seg ut etter noen uker; et større område i Libanon var okkupert 1982–2000.

Den israelsk-palestinske konflikten handler først og fremst om jødenes og palestinernes respektive rett til og aksept for egne statsdannelser. Dermed dreier den seg også i vesentlig grad om retten til jord. Det er i Israel motstridende oppfatninger om hvorvidt landet skulle ekspandere geografisk. En del ortodokse jøder og ideologiske sionister har sett det som et mål å utvide landets grenser til hva særlig de troende mener er det gamle, bibelske Israel, og som omfatter blant annet Vestbredden (Judea og Samaria) og hele Jerusalem, og som strekker seg et godt stykke inn i Libanon.

Den svært sentrale og konfliktfylte politiske striden i Israel om bosettingene særlig på Vestbredden, har derfor ikke bare sammenheng med behovet for et fysisk nærvær av hensyn til Israels sikkerhet. Den er også begrunnet med hva mange jøder og deres støttespillere mener er deres rett og plikt – til å bosette seg på land som tilkommer dem som Guds utvalgte folk. Også de mer sekulære sionistene så ved statsdannelsen for seg en senere ekspansjon og tok i utgangspunktet mål av seg til å erobre så mye av Palestina som mulig, for senere å søke å utvide territoriet.

Sionistene viste i sin propaganda til Palestina som «et land uten folk – for et folk uten land». En annen påstand var at de sionistiske pionerene, og senere israelerne, dyrket opp landet og fikk ørkenen til å blomstre. Jordbruket er sterkt utvidet og modernisert under sionistenes satsing, men dette underslår likevel det faktum at Palestina allerede var befolket av arabere, som blant annet drev et utstrakt landbruk, da jødene innvandret.

Opprettelsen av staten Israel førte da også til at et stort antall palestina-arabere flyktet fra sine hjem, til dels under trusler og tvang. Allerede før staten Israel ble proklamert rømte ca. 400 000 palestina-arabere. Mange fryktet sionistiske terroraksjoner, som den som fant sted i landsbyen Deir Yassin 9. april 1948. Den arabiske landsbyen ble da angrepet av en gruppe soldater fra Irgun, og 250 sivile arabere ble drept. Som følge av opprettelsen av Israel, flyktet ifølge FN ca. 725 000 arabere fra Palestina/Israel i 1948–49. Etter seksdagerskrigen i 1967 flyktet nye 380 000 palestinere fra Vestbredden. Mange av dem havnet i store flyktningleire i Gaza og på Vestbredden, samt i Jordan, Libanon og Syria – og det var ikke minst i disse leirene at den palestinske frigjøringsbevegelsen senere kunne mobilisere til væpnet kamp mot Israel.

Spørsmålet om de palestinske flyktningenes skjebne har vært et hovedstridsspørsmål i bestrebelsene på å finne en løsning på konflikten, og det var ett av de punkter som Oslo-avtalene utsatte til senere å avklare, på grunn av partenes svært ulike syn. De har heller ikke senere funnet sin løsning. Palestinerne har, med henvisning til folkeretten, hevdet alle flyktningers rett til å vende tilbake, mens israelerne avviser dette som urealistisk – også av praktiske årsaker, idet flyktningtallet registrert av FN 2005 var på 4,3 millioner. Samtidig som den palestinske flyktningbefolkningen har økt sterkt etter 1948, har det vært en utstrakt innvandring til Israel.

I 1950 vedtok Israel en egen lov, tilbakevendingsloven, hvorigjennom enhver jøde har rett til å innvandre og få israelsk statsborgerskap. I løpet av det første halvåret etter statens opprettelse kom ca. 100 000 jøder til Israel, de fleste overlevende etter nazi-forfølgelsene i Europa, og i løpet av de tre første årene ble Israels jødiske befolkning fordoblet, med de utfordringer det innebar særlig med hensyn til boliger og sysselsetting.

De første innvandrerne kom stort sett nordfra, men i årene rundt 1960 utvandret vel 400 000 jøder fra andre land i Midtøsten til Israel; flest fra Marokko, Irak, Egypt, Tunisia og Jemen. Tidlig på 1970-tallet åpnet Sovjetunionen for jødisk utvandring til Israel, og ca. 140 000 emigrerte. Fra 1990 kom en enda større bølge, og det var i 2005 vel 1,1 millioner israelere av sovjetisk herkomst. Etter revolusjonen i Iran i 1979 kom vel 30 000 iranske jøder. I 1980- og 1990-årene ble det gjennomført to operasjoner for å hente ca. 20 000 etiopiske jøder til Israel.

Det ble tidlig i 1970-årene offisiell israelsk politikk at Gaza og Golan, samt deler av Vestbredden og Øst-Jerusalem, ikke skulle overgis. I motsetning til Golan ble ikke Gaza og Vestbredden annektert, men forble okkupert. Samtidig begynte et jødisk bosettingsprogram i okkuperte områder, og de ble kolonisert i et slikt omfang at det ble praktisk umulig for senere israelske regjeringer å overgi dem til arabisk eller palestinsk styre. Bosettingspolitikken ble i fremste rekke drevet frem av religiøse grupper, deriblant nybyggerbevegelsen Gush Emunim.

Bosetting i de okkuperte palestinske områdene var et av de fremste stridsspørsmålene i tilnærming som fant sted mellom Israel og palestinerne i 1990-årene. Israel har fortsatt bosettingspolitikken til tross for omfattende internasjonale protester. Den store innvandringen på 1990-tallet ble brukt som argument for å utvide bosettingene for å skaffe nok boliger. I 1992 var den jødiske bosettingen i de okkuperte områdene, ifølge offisielle tall, på 100 000; i 2000 var tallet, inkludert Øst-Jerusalem, vel 340 000.

Da Likud kom til makten 1977, var tallet under 10 000, og det er særlig Likud som har fremmet denne politikken, som imidlertid er opprettholdt i de perioder Arbeiderpartiet har hatt makten. I 2004 la statsminister Ariel Sharon frem en kontroversiell plan for avvikling av alle 21 jødiske bosettinger i Gaza samt fire på Vestbredden i løpet av 2005. Samtidig ble det gitt grønt lys for ytterligere israelsk nybygging på palestinsk land på Vestbredden. I løpet av august 2005 var avviklingen av bosettingene i Gaza gjennomført, og avviklingen av de 4 bosettingene på Vestbredden påbegynt.

Israel er fra 1948 en republikk med parlamentarisk styreform. David Ben-Gurion ble i 1948 landets første statsminister i en provisorisk regjering, og de første valg til nasjonalforsamlingen Knesset ble avholdt i januar 1949. Ben-Gurions arbeiderparti, Mapai, ble da det største partiet i Knesset. Støttet av flere småpartier dannet han regjering, og Chaim Weizmann ble valgt til landets første president.

Etter det første valget var det største opposisjonspartiet det venstresosialistiske Mapam, mens Menachem Begins Herut-parti ble parlamentets tredje største. Denne blokkdannelsen, med en venstreside dominert av Arbeiderpartiet og en høyreside med Herut som kjerne, fra 1973 innenfor Likud-alliansen, har vedvart siden selvstendigheten.

Arbeiderpartiet styrte Israel fra 1949 til 1977, da Likud kom til makten for første gang. Deretter har de to partiene vekslet om å danne regjering. Begge er svekket gjennom synkende oppslutning og har vært avhengig av støtte fra ulike partier, som i lange perioder har svekket det parlamentariske grunnlag og regjeringens styringsevne. Arbeiderpartiet og Likud har også flere ganger gått sammen i nasjonale samlingsregjeringer.

Arbeiderpartiet ble svekket som følge av oktoberkrigen i 1973. Ved valget samme år ble Arbeiderparti-alliansen fortsatt størst, men det konservative Likud vant terreng. Statsminister Golda Meir gikk av i 1974 og ble etterfulgt av general Yitzhak Rabin. Ved valget i 1977 tapte Arbeiderpartiet regjeringsmakten for første gang siden Israel ble opprettet, og Likud tok over, med Menachem Begin som statsminister. Likud vant på ny valget i 1981. Begin trakk seg av personlige grunner i 1983, og Yitzhak Shamir tok over som Likud-leder og dannet ny regjering.

Ved valget i 1984 ble Arbeiderpartiet største parti, men inngikk regjeringssamarbeid med Likud og deltakelse av andre partier, der de to partilederne Shimon Peres (Arbeiderpartiet) og Yitzhak Shamir (Likud) delte på å inneha statsministerstillingen. Etter en regjeringskrise i 1990 dannet Shamir en høyrekoalisjon sammen med fem mindre partier. Ved valget i 1992 vant Arbeiderpartiet et klart flertall i forhold til Likud og dannet koalisjonsregjering med grupperinger på venstresiden og det ultraortodokse Shas; Yitzhak Rabin ble ny statsminister.

4. november 1995 ble Yitzhak Rabin myrdet i Tel Aviv av en student, Yigal Amir, som en protest mot fredsprosessen. Shimon Peres etterfulgte ham som statsminister. Ved valget 1996 tok Likud tilbake regjeringsmakten, og det direkte valget på statsminister ble vunnet av Likuds Benjamin Netanyahu. Han tapte valget 1999, og Arbeiderpartiets Ehud Barak dannet regjering, med blant annet overrabbiner for Norge, Michael Melchior, som medlem. Til valget på nytt Knesset stilte Barak for valgfronten Yisrael Ahat (Ett Israel), bestående av Arbeiderpartiet, Gesher og Meimad.

Netanyahu gikk av som Likud-leder, og ble etterfulgt av Ariel Sharon. Etter valget 2001 gikk Likud inn i en koalisjonsregjering med blant annet Arbeiderpartiet og Shas, mens Sharon vant statsministervalget. Høsten 2002 gikk Arbeiderpartiet ut av samlingsregjeringen på grunn av uenighet om økte bevilgninger til jødiske bosettinger på Vestbredden og i Gaza. Ved valget i 2003 ble ordningen med separat valg på statsminister forlatt. Likud ble det klart største parti i Knesset, og Sharon ble regjeringssjef.

I 2005 gikk Sharon sammen med blant annet Shimon Peres om å danne et nytt sentrumsparti, Kadima, hvilket endret mye av det tradisjonelle politiske landskap i Israel, hvor både Likud og Arbeiderpartiet ble svekket. Etableringen av Kadima ble ansett som et trekk fra Sharons side for å kunne gjennomføre sin politikk, særlig i Palestina-spørsmålet, med større frihet enn i Likud. Den 4. januar 2006 fikk Sharon et alvorlig slag, og ble liggende i vedvarende koma. Visestatsminister Ehud Olmert fungerte i Sharons fravær, og ledet Kadima i valget i mars 2006, for deretter formelt å overta statsministerstillingen og danne regjering med deltakelse fra blant annet Arbeiderpartiet og Shas.

I oktober ble det høyreekstreme partiet Yisrael Beitenu trukket med i regjeringen, og dets omstridte leder, Avigdor Lieberman, ble visestatsminister og statsråd med ansvar for strategiske trusler.

Regjeringen, og ikke minst statsminister Ehud Olmert og forsvarsminister Amir Peretz, ble sterkt kritisert for sin ledelse av krigen mot Hizbollah i Sør-Libanon sommeren 2006. Utenriksminister Tzipi Livni fra Kadima var blant dem som tok til orde for at Olmert burde trekke seg, noe han avviste.

I 2007 ble Peretz erstattet av tidligere statsminister Ehud Barak, etter å ha tapt valget om lederstilingen i Arbeiderpartiet. Samme år ble Shimon Peres valgt til Israels nye president. Hans forgjenger, Moshe Katsav, måtte trekke seg etter anklager om blant annet voldtekt og korrupsjon. Det ble også fremmet korrupsjonsanklager mot Olmert, som 2008 trakk seg, men ble sittende til nyvalg ble holdt i februar 2009, og en ny regjering dannet. I mellomtiden ledet han Israel i den militære operasjonen i Gaza ved nyttår 2008/2009, som i betydelig utstrekning påvirket den påfølgende valgkampen. Begge de to ledende kandidatene, Livni og Netanyahu, erklærte å ville styrte Hamas.

Etter valget ble Kadima, ledet av Tzipi Livni, største parti i Knesset, med 28 representanter mot Likuds 27, mens Yisrael Beiteinu ble tredje størst, foran Arbeiderpartiet og Shas. Livni lykkes ikke i å samle støtte til en flertallsregjering, og tidligere statsminister Benjamin Netanyahu etablerte en koalisjon med Yisrael Beiteinu, Arbeiderpartiet, Shas og Habayit Hayehudi. Førstnevntes leder, Avigdor Lieberman, ble ny utenriksminister, Arbeiderpartiets leder Ehud Barak fortsatte som forsvarsminister.

Med en styrking av høyresiden ved valget i 2009, og Netanyahu og Lieberman i ledende posisjoner i regjeringen, ble det forventet en fortsatt hard linje overfor palestinerne, og spesielt Hamas; Lieberman har dertil tatt til orde for å begrense rettighetene til palestinerne som utgjør Israels arabiske minoritet, og redusere dens andel av landets befolkning ved å endre statens grenser, slik at mange ble tilhørende de palestinske selvstyreområdene – for å sikre den jødiske statens karakter.

En bekymring for mange israelske jøder er at med høy folketilvekst, vil den arabiske minoriteten vokse seg relativt større, og at den av mange anses som et sikkerhetsproblem. Samtidig ble bosettingspolitikken videreført, med nye bosettinger på palestinsk land i Øst-Jerusalem og på Vestbredden – til tross for internasjonale fordømmelser. Bosettingene anses å redusere mulighetene for en framtidig palestinsk stat på Vestbredden. Spørsmålet om den arabiske folkegruppen, så vel som den raskt voksende palestinske befolkningen i selvstyreområdene, har bidratt til en tiltagende debatt om Israels framtid som en jødisk stat – og om statens fremtid overhodet.

Utover på 2000-tallet ble det fra flere hold, akademiske og politiske, i Midtøsten så vel som i Vesten, reist spørsmål ved om den etter hvert allment aksepterte løsningen med to stater i det gamle mandatområdet Palestina – én jødisk (Israel) og en arabisk (Palestina) – var en farbar vei, eller om en énstatsløsning, eksempelvis en form for føderasjon, var å foretrekke. Mens tostatsløsningen har vunnet bred aksept i Israel etter Oslo-prosessen har en énstatsløsning vakt motstand og bekymring, idet den nærmest uvilkårlig ville gjort den jødiske befolkningen til minoritet.

En annen løsning som har vært luftet, er en føderasjon mellom de palestinske områdene og Jordan, hvor folkeflertallet er palestinsk – noe israelske ledere i mange år har påpekt.

Det palestinske spørsmålet er sentralt i israelsk politikk og ses fremfor alt på som et spørsmål om Israels sikkerhet. Fra begynnelsen av 2000-tallet var den mest overhengende sikkerhetstrusselen terroraksjoner fra militante palestinske grupper som opererer fra selvstyrte palestinske områder i Gaza og på Vestbredden. De to dominerende blokkene i israelsk politikk har gått til valg på noe ulike tilnærminger til dette spørsmålet, og til fredsprosessen som skjøt fart fra tidlig på 1990-tallet.

De ulike regjeringer har derimot ikke ført en vesensforskjellig politikk, selv om Arbeiderpartiet har vært mer tilbøyelig til å søke fredelige løsninger, både overfor palestinerne og Israels naboland. Befolkningen er splittet i synet på hvordan Israel skal oppnå fred og sikkerhet, og fra 1980-tallet har det vokst frem en fredsbevegelse, som dels kjempet for uttrekking fra Libanon og for en tostatsløsning som forutsetning for varig fred.

I mai 2012 inngikk statsminister Benjamin Netanyahu en avtale med leder for opposisjonen i Knesset, Shaul Mofaz fra Kadima, om å slutte seg til regjeringen. Kadima gikk ut av regjeringen igjen allerede i juli, og nyvalg ble senere på året utskrevet – før fastsatt tid, for januar 2013. Ved valget ble Likud svekket, men høyresiden samlet sett fikk fortsatt en plattform for fortsatt regjeringsmakt. De to hovedblokkene– høyresiden og sentrum/venstre (inklusive tre arabiske partier med til sammen 11 representanter) – ble jevnstore i Knesset, med henholdsvis 61 og 59 representanter. Den største overraskelsen var framgangen til det helt nye partiet Yesh Atid, som fikk 19 representanter.

Det ble dermed det nest største i det nye Knesset; størst ble alliansen mellom Likud og Yisrael Beiteinu (31); Israels arbeiderparti ble tredje størst (15). Blant taperne var Kadima med to seter. Innenrikspolitiske spørsmål, herunder økonomi, dominerte valgkampen. Etter forhandlinger med flere partier, ble en avtale om en koalisjonsregjering inngått i midten av mars, der Yesh Atid og Habayit Hayehudi sluttet seg til en ny regjering ledet av Netanyahu som statsminister – hans tredje.

En fremherskende skillelinje i israelsk politikk og samfunnsliv går mellom israelere av europeisk herkomst, versus de som stammer fra Midtøsten og Nord-Afrika. Mens immigrantene før den andre verdenskrig, og det første tiåret etter krigen, i all hovedsak var europeere, kom innvandringen rundt 1960 vesentlig fra arabiske land, samt Iran. På 1970-tallet gjorde dette kulturelle skillet seg gjeldende i israelsk politikk, som har vært dominert av folk med bakgrunn fra Europa. Jøder av europeisk herkomst er gjerne kalt ashkenazim, i motsetning til de såkalte «orientalske» jøder – sefardim.

Motsetningen mellom de to gruppene har vært en sosial og politisk utfordring for det israelske samfunn, hvor de orientalske jøder har følt seg utsatt for diskriminering, og generelt sett har vært den minst privilegerte del av den jødiske befolkningen, til de etiopiske jødene kom.Da høyrekoalisjonen Likud for første gang klarte å bryte Arbeiderpartiets hegemoni i 1977, var det i stor grad fordi de orientalske jødene sluttet opp om Likud og Menachem Begin. Fra 1990-årene danner også jødene med opprinnelse fra Sovjetunionen en markant gruppe i det israelske samfunn.

En annen motsetning i israelsk samfunnsliv går mellom ortodokse jøder og resten av befolkningen, hvor de førstnevnte forfekter at tradisjonelle, religiøse lover og regler skal følges, også i det moderne samfunn. Fordi de store partiene har måttet støtte seg på ultraortodokse småpartier for å danne regjering og sikre flertall i Knesset, har disse hatt uforholdsmessig stor innflytelse uavhengig av om regjeringene har utgått fra Arbeiderpartiet eller Likud.

Israel er hovedaktøren i det politiske spillet i Midtøsten, hvor mye av den regionale politikken har vært knyttet opp til Israel og dets eksistensberettigelse. I en ellers splittet arabisk verden, har kampen mot Israel – mer enn kampen for et fritt Palestina – vært et samlingspunkt. Frem til oktoberkrigen (Yom Kippur-krigen) i 1973 var utslettelse av Israel gjennom krig et erklært mål i flere arabiske hovedsteder. Deretter la Egypt om kursen og gikk foran ved å inngå en fredsavtale med Israel.

I 1977 besøkte Egypts president Anwar al-Sadat Jerusalem og talte i Knesset; det første offisielle besøk av et arabisk statsoverhode til Israel. Det ble ført forhandlinger mellom president Sadat og statsminister Begin i Camp David, USA, med USAs president Jimmy Carter som mellommann, og i 1978 ble to avtaler inngått: en rammeavtale for fred i Midtøsten, og en fredsavtale mellom Egypt og Israel, som ble undertegnet i mars 1979.

Den arabiske verden fordømte Egypts ensidige fredsslutning med Israel, og det gikk flere år til Jordan fulgte etter i 1994. Med mindre press fra Egypt kunne Israel konsentrere mer krefter om kampen mot den palestinske frigjøringsbevegelsen, blant annet gjennom invasjonene av Libanon i 1978 og 1982. Israel gjennomførte også militære aksjoner mot andre land i regionen; i 1981 skjøt israelske jagerfly ned to syriske helikoptre i Libanon og ødela Iraks atomreaktor utenfor Bagdad i et bombeangrep.

Under invasjonen av Libanon i 1982 kom det til omfattende sammenstøt med Syria. Etter en selvmordsaksjon i oktober 2003 bombet Israel en leir i Syria; den første aksjon mot syrisk territorium på 20 år. Det har også flere ganger etter Israels uttrekking fra Sør-Libanon vært sammenstøt med Hizbollah, med israelsk bombing av mål i Libanon. I 2006 rykket Israel inn i Sør-Libanon i et forsøk på å ødelegge militsens militære styrke, men etter krigen bygde Hizbollah på ny opp sitt arsenal, ifølge israelsk etterretning med mer avansert utstyr, inkludert mer langtrekkende raketter levert av Iran.

Under den andre Golfkrigen, i 1991, ble Israel angrepet av irakske Scud-raketter, men avholdt seg fra gjengjeldelse etter press fra USA.

Det politiske og militære samarbeidet mellom USA og arabiske stater under Golfkrigen i 1991, samt slutten på den kalde krigen, endret det politiske klima i regionen i en slik grad at det var rom for nye initiativ i fredsprosessen i Midtøsten. I april 1991 gikk Israel med på et amerikansk forslag om en regional fredskonferanse, som åpnet i Madrid i oktober 1991, også med palestinske representanter (som deltok i den jordanske delegasjonen).

Det store gjennombruddet i fredsforhandlingene kom derimot som følge av den direkte kontakt mellom Israel og PLO som var etablert i den såkalte Oslo-kanalen; en serie hemmelige møter holdt i Norge. Oslo-forhandlingene førte til at Israel og PLO, 13. september 1993 i Washington, undertegnet en avtale som blant annet innebar gjensidig anerkjennelse. Avtalen var en prinsipperklæring som etter israelsk tilbaketrekking skulle legge grunnlaget for et midlertidig og begrenset palestinsk selvstyre i deler av de palestinske områder Israel hadde okkupert fra 1967; først og fremst Gaza og Jeriko-området.

Avtalen stipulerte også valg til et palestinsk råd i 1994, men tok ikke opp vanskelige spørsmål som jødiske bosettinger, palestinske flyktninger og Jerusalems status. I 1994 ble PLOs formann Yasir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin og den israelske utenriksminister Shimon Peres tildelt Nobels fredspris for sin innsats i denne fredsprosessen. Mot slutten av 1990-årene ble Oslo-prosessen, som også i utgangspunktet møtte betydelig skepsis og motstand, ansett for død.

I oktober 1994 inngikk Israel og Jordan en fredsavtale, mens de tilsvarende forhandlingene med Syria trakk ut på grunn av uenighet omkring israelsk tilbaketrekking fra Golanhøydene. En ny forhandlingsrunde ble innledet i USA ved årsskiftet 1995/96. Videre forhandlinger med PLO fortsatte i ulike fora, selv om PLO så vel som andre arabiske parter for en periode trakk seg fra fredsprosessen etter at en jødisk bosetter drepte 30 palestinere i en moské i Hebron i februar 1994.

I april undertegnet Israel og PLO en detaljert avtale om overdragelse av myndighet i Gaza og Jeriko-området. Etter israelsk tilbaketrekking tok palestinske myndigheter over kontrollen 17. mai 1994. 1. juli vendte PLO-lederen Yasir Arafat tilbake til Gaza og palestinsk jord for første gang på 25 år og etablerte ledelsen for de palestinske selvstyremyndighetene, Palestine National Authority (PNA), i Jeriko.

Fredsprosessen ble midt i 1990-årene truet av flere terroraksjoner iverksatt av den radikale islamske Hamas-bevegelsen og av gruppen Jihad, som motsatte seg PLOs fredspolitikk og som har betydelig oppslutning ikke minst i Gaza.

Under Netanyahus regjeringstid 1996–99 stanset fredsprosessen helt opp. Den jødiske bosetningen i de okkuperte områdene økte, og det kom flere steder til konfrontasjoner. Særlig sterke var reaksjonene på nybyggingen i Har Homa 1997. Samtidig nølte regjeringen med å oppfylle forpliktelsene i fredsavtalen med overdragelse av områder på Vestbredden til palestinerne. Den israelske regjeringen truet flere ganger med å avbryte fredsprosessen etter ulike terroraksjoner. Netanyahus lite kompromissvillige politikk førte til at den israelske regjering kom under press fra flere av sine nærmeste allierte, fremfor alt USA og EU.

I 1998 grep president Bill Clinton inn i konflikten, og i oktober møttes Netanyahu og Arafat til drøftinger sammen med president Clinton i USA. Disse endte i et memorandum (kjent som Wye-avtalen etter forhandlingsstedet) som Knesset senere ratifiserte. Wye-avtalen satte opp en tidsplan for endelig gjennomføring av tidligere inngåtte avtaler, og endte halvannet års stillstand i fredsprosessen.

Barak gjenopptok forhandlingene med palestinerne, og møtte første gang Arafat juli 1999. September samme år ble en ny avtale (Sharm el-Sheikh-avtalen) undertegnet, med en revidert tidsplan for Wye-avtalen. Møtet i den egyptiske byen la grunnen for kommende drøftinger om en «endelig status» mellom Israel og et fremtidig Palestina, som tok til mars 2000.

Da Barak, Arafat og Clinton møttes i Oslo november 1999, ble det avtalt nye forhandlinger om en endelig fredsavtale. Uken etter ble de første møtene innledet i Ramallah. Juli 2000 møttes partene til en ny runde forhandlinger for en endelig avtale, i Camp David, med president Clinton som vert og megler. Etter to uker ble forhandlingene i Camp David avsluttet uten at partene hadde oppnådd enighet. Det var særlig spørsmålet om Jerusalems fremtidige status som forhindret en avtale, dernest spørsmålet om de palestinske flyktningenes rett til å vende hjem og endelige grenser for en palestinsk stat.

Den israelske regjering gav i mai 2003 sin tilslutning til en ny fredsplan utarbeidet og fremmet av USA, Russland, FN og EU, det såkalte «veikart for fred». Planen la opp til å etablere en selvstendig palestinsk stat i annet halvår 2003, basert på israelsk tilbaketrekking fra de okkuperte områdene, og forutsatte en stans i videre utbygging av bosettinger i de palestinske områdene.

Tilslutningen var den første formelle aksept fra en israelsk regjering av en selvstendig palestinsk stat. Regjeringen aksepterte derimot ikke palestinske flyktningers rett til å vende tilbake til sine eiendommer fra 1948. Sharon nektet også å møte den palestinske presidenten Yasir Arafat, og først ved hans død i 2004 ble det åpnet for fornyet kontakt på høyeste nivå mellom israelske og palestinske myndigheter.

I et møte mellom Sharon og den nye palestinske lederen, Mahmoud Abbas, i februar 2005 ble dialogen for fred formelt gjenopprettet. Blant annet som følge av den tredje Golfkrigen (Irak-krigen) ble heller ikke veikartet fulgt opp, og USAs engasjement i Irak lettet presset på Israel noe. Israel anså Saddam Husseins regime som en vesentlig trussel, den største ved siden av Iran – som Israel frykter vil utgjøre en kjernefysisk trussel. Med det irakske regimet borte, en fredsavtale med Jordan på plass og et underlegent Syria, har Israel mindre å frykte østfra. Som følge av dette ble det i 2003 utarbeidet planer for en reduksjon av det israelske forsvaret.

Fredssamtaler med Syria var kommet langt da Yitzhak Rabin ble myrdet 1995, men ble deretter stanset av Likud. De ble gjenopptatt i 1999, men stanset igjen opp. I 2004 ble mulige nye fredssamtaler nevnt, men uten å bli gjenopptatt. Syria har insistert på at de må fortsette der de ble avbrutt i 2000, og at tilbakelevering av de annekterte Golanhøydene er et ufravikelig krav. Med mekling av Tyrkia ble en serie indirekte fredssamtaler avholdt 2008, uten å føre frem. Statsminister Ehud Olmert bekjentgjorde ønske om å gjenoppta disse før han gikk av høsten 2008, og et år senere åpnet også Likuds nye statsminister Benjamin Netanyahu for forhandlinger med Syria.

Nye forsøk på å finne en løsning under administrasjonen til president George W. Bush, inkl. drøftinger i Annapolis i 2007, førte heller ikke frem. Da president Barack Obama tok over i 2009, gjorde han det klart at han sto fast på en tostatsløsning, og la press på Israels nye statsminister Benjamin Netanyahu, som ikke hadde signalisert støtte til en selvstendig palestinsk stat. Statsminister Netanyahu møtte president Obama til samtaler i USA i mai 2009, etter først å ha hatt møter med Egypts president Hosni Mubarak og Jordans kong Abdullah II.

Særlig fra 2008 ble Iran en mer tydelig brikke i Israels forhold til omverdenen, med frykt for at det iranske regimet – mistenkt for å utvikle kjernefysiske våpen – ville gjøre alvor av trusler om å angripe Israel, som selv er en atommakt. Israel ble advart av blant annet USA mot eventuelt forskuddangrep mot Iran, mens Israel knyttet internasjonale aksjoner mot Iran til diskusjonen omkring en løsning på Palestina-spørsmålet. Israelske myndigheter fremholdt også de nære forbindelsene mellom Iran og Syria og de to islamistiske grupperingene Hizbollah og Hamas som en trussel mot statens eksistens og freden i regionen.

Borgerkrigen i Syria – såvel som andre deler av den arabiske våren – skapte en til dels ny sikkerhetspolitisk situasjon, med nye utenrikspolitiske utfordringer, for Israel. Som følge av regimeendringen særlig som følge av opprøret i Egypt, ble det skapt usikkerhet ved fredsavtalen, samtidig som den gamle stabiliteten i regionen ble borte. Det siste gjalt ikke minst utviklingen i Syria, hvor Israel hadde etablert en forståelse med Baath-regimet, og forholdet var gjensidig forstått.

Med krigen ble det skapt ny usikkerhet til hvilket styre Syria ville få, samt hvordan Syria for framtiden ville forholde seg ikke bare direkte til Israel, men indirekte gjennom forholdet til Iran, deretter til Hizbollah og Libanon. Den nye situasjonen i Syria kom dertil samtidig med økende usikkerhet knyttet til Irans atomvåpenprogram, og frykt for en militær konfrontasjon, eventuelt et israelsk forkjøpsangrep.

Israel holdt seg utenfor krigen i Syria, men deltok i episoder av ildveksling over Golanhøydene, og gjennomførte enkelte flyangrep mot mål i Syria i 2013: Disse var angivelig rettet mot forsyninger av avanserte våpen til Hizbollah, som siden krigen i 2006 hadde gjenoppbygd sin militære kapasitet, og igjen utgjorde en trussel mot Israel. Israelske militære ledere uttalte i mai 2013 at landet måtte være forberedt på at det, på kort varsel, kunne bli trukket inn i krigen – og at denne kunne utvikle seg til en regional konflikt.

Palestina-spørsmålet og Israels sikkerhet er de helt sentrale utenrikspolitiske anliggender for Israel, herunder forholdet til nabolandene og den arabiske verden for øvrig. Som en liten stat i et område med store og fiendtlige naboer, har Israel søkt både strategiske og taktiske allianser, først og fremst en langsiktig allianse med USA, som både er en politisk garantist for Israels eksistens, og en vesentlig bidragsyter, økonomisk og militært.

Samtidig har USA i perioder uttrykt kritikk overfor israelsk politikk, blant annet ulovlig bosetting på okkupert territorium. I 1992 ble denne hjelpen for første gang knyttet direkte til bosettingspolitikken, idet USA gjorde innvilgningen av et større lån avhengig av en stans i videre ekspansjon i de okkuperte områdene. Også EU har i perioder vært kritisk til Israels politikk. Israel har på sin side vært kritisk til at USA har villet selge avanserte våpensystemer til arabiske stater, særlig Kuwait og Saudi-Arabia.

Frankrike har også bistått Israel militært, til tross for dette landets nære forbindelser med den arabiske verden. Israel har for øvrig søkt politisk støtte der det har vært mulig, og har tradisjonelt hatt et særlig nært forhold til Norden, ikke minst Norge. Den politiske støtten til Israel i Norge avtok som følge av invasjonen av Libanon i 1982. På grunn av tiltagende og vedvarende kritikk mot israelsk politikk overfor palestinerne, ble Norge på 2000-tallet av israelske medier og politikere gjentatte ganger anklaget for antisemittisme.

Fra slutten av 1980-årene ble Israels utenrikspolitiske isolasjon gradvis brutt. Flere østeuropeiske land gjenopprettet de diplomatiske forbindelsene med Israel, og i 1991 ble det gjenopptatt fulle diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen.

I 1992 opprettet Israel og Kina diplomatiske forbindelser. Juli 2000 måtte Israel kansellere en avtale om salg av radarutstyr til det kinesiske forsvaret, etter press fra USA. Samme år inngikk Israel og India en avtale om samarbeid for bekjempelse av terrorisme. Tidligere var en avtale om salg av israelsk militær teknologi til India inngått; Israel har strategisk interesse av den potensielle kjernefysiske evnen til Indias rival, det muslimske Pakistan. Også mange afrikanske stater gjenopprettet forbindelsene med Israel 1985–95.

Normaliseringsprosessen med den arabiske verden startet med fredsavtalen med Egypt i 1979, men skjøt først fart etter tilnærmingen mellom USA og Sovjetunionen på slutten av 1980-årene, og særlig fra begynnelsen av 1990-årene. Fra slutten av 1980-årene var det kontakt mellom Israel og flere arabiske stater, blant annet Jordan, Marokko og Tunisia.

I september 1994 vedtok Golfrådet (GCC) en delvis oppheving av sin boikott av Israel, og 1995 etablerte Oman og Israel handelsforbindelser. I 1999 var Ehud Barak den første israelske statsminister som besøkte Tyrkia, og en større avtale om forsvarssamarbeid ble inngått året etter. Tyrkia ble dermed en for Israel meget viktig samarbeidspartner, men forholdet led noe av Israels nære forbindelse med kurdiske grupper i Irak. Forut for og under den tredje Golfkrigen opererte israelske spesialstyrker i irakisk Kurdistan, og Israel ser på de ikke-arabiske kurderne som en potensiell taktisk alliert.

Under sin pilegrimsreise til Det hellige land i mai 2009, uttrykte pave Benedict XVI klar støtte til det palestinske folket, og til kravet om en selvstendig palestinsk stat.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

3. mai 2012 skrev Svein Ødegården

I kapittelet om den første Arabisk-Israelske krigen i 1948 bør det gjøres vesentlige endringer.



Da IDFs arkiver for noen år siden ble åpnet for granskning av historikere har vi fått ny informasjon om hva som skjedde i denne krigen.

Var de arabiske angriperne bedre utstyrt slik det ble hevdet? Her er hva Alan Cunningham (Britenes Høykommisær i Palestina) skrev om de arabiske armeer:

”..these armies have neither the training, equipment nor reserves of ammunition to maintain an army in the field far from their bases for any length of time, if at all.”

Eller hva General John Bagot Glubb (sjefen for den Arabiske Legion / DAL) skrev om krigen:

”The Arab statesmen did not intended war..But in the end they entered Palestine and ordered their commanders to advance as a result of public opinion and a desire to apprease the ’street’ ”

Som det også går fram av kapittelet om krigen i 1948 så står det; ”..deretter skulle syriske og libanesiske styrker..”

Hva var så realitetene?

Lebanon:

”At the last minute, Lebanon decided not to participate in the invasion. The decision, taken on 14 May, no doubt shook the Syrians. The Lebanese army did not joint he invasion as its main forces were concentrated between Tyre and Ras al-Naqurah. General Shihab had refused to invade Palestine and argued that his army is only a defencive army and incapable of offence”..

”But on 5-6 June, the Lebanese Army, assisted by a Syrian batalion and the ALA, recapture al-Malikiya, which had been left in the hands of a Haganah garrison company. The attack – Lebonon’s only success in the war – enabled Beirut to argue, at least, that they had participated in the assult on Israel. The Lebanese army withdrew from al-Malikiya , handing it over to the ALA, on 8 July, at the end of the First Truce”.

Sitat: Benny Morris ”1948 – The First Arab-Israeli War” s. 260.

”But even more unsettling for the whole Arab coalition was Jordan’s last-minute annoncement of changed intentions and objectives. That day Jordan informed its partners that its army was heading for Ramallah, Nablus and Hebron, to take over the area later known as the West bank; it had no intention of thrusting northwestward, toward Afula, or of driving westward, to the sea. The goal of the Arab Legion – the Arab world’s best army, as all acknowledged and as it emerged – was the peaceful takover of the core Arab area of Palestine, not war with the Jews. As a result, Syria’s and Egypt’s war plans were, at the last minute, radically and unilaterally altered”.

Sitat: Benny Morris ”1948 – The First Arab-Israeli War” s. 189.

Som kjent hadde Kong Abdullah inngått en ikke-angreps-avtale med Ben Gurion om at Jordan skulle innlemme de arabisk-dominerte delene av Palestina – i dag kjent som Vestbredden. Men Ben Gurion ønsket å sikre den jødiske befolkningen i Jerusalem og bestemte seg for å bryte avtalen med jordanerne;

”Ben Gurion demanded that Haganah take Latrun and all the surronding villages and breake through to Jerusalem. It was to be the first time Israel breached the tacit nonaggression agreement with Abullah; the area had been earmarked by the United Nations for Arab sovereignty. During the following weeks, Israel made three major efforts to take Latrun – and failed each time with heavy losses”.

Sitat: Benny Morris ”1948 – The First Arab-Israeli War” s. 220

Så hva blir det da igjen av de 5 arabiske armeene som invaderte Israel?

Jo, Syria, Irak og Egypt.

Hvor angrep så irakerne?

”On 28 May an Iraqi battalion attacked and took part of the Costal Plain settlement of Geulim, southeast of Netanya. Alexandroni trops counterattacked – while the Iraqis were busy looting – and retook it. A handful of IAF aircraft periodically bombed and strafed the Iraqis during the next three days. The Iraqis hunkered down in Samaria and made no futher offencive effort, except the capture on 30-31 May of Ras al-Ein Water pumping station, midway between Geulim and Lydda”.

Sitat: Benny Morris ”1948 – The First Arab-Israeli War” s. 248.

Min mening er at det her bør foretas visse endringer – ikke minst på bakgrunn av det Benny Morris har dokumentert i sin bok fra 2008 (”1948”) som jeg viser til ovenfor.

Mvh

Svein Ødegården

10. mai 2012 skrev Marte Ericsson Ryste

Hei Svein,



Tusen takk for innspill til artikkelen! Vi vil gjennomgå denne (og flere andre historiske artikler) i samarbeid med fagansvarlig. I den forbindelse vil vi også se på kommentaren din.



Akkurat nå arbeider vi med å gjøre strukturen på artiklene bedre, det kan derfor ta litt tid før vi får oppdatert denne artikkelen. Det beklager vi.



Beste hilsen

Marte Ericsson Ryste

Redaktør

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.