Israelske soldater ved Klagemuren i Jerusalem under seksdagerskrigen i 1967. av /AFP/NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Israels historie

I 1948 ble Israel proklamert som selvstendig stat. Bildet viser landets første statsminister, David Ben-Gurion, som leser uavhengighetsdeklarasjonen. På veggen bak ham henger et portrett av Theodor Herzl, grunnleggeren av den sionistiske bevegelse, som hadde arbeidet aktivt for opprettelsen av en egen jødisk stat.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Staten Israels korte historie har vært preget av en rekke konflikter og kriger med den palestinske befolkningen og nabostater som har støttet palestinerne. Bildet viser israelske tropper som rykker inn i Gazastripen i 1956.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Israelske styrker rykker frem i Sinai under Seksdagerskrigen.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse
Israelske soldater ankommer Tempelhøyden i Jerusalem 7. juni 1967.
Av /AP/NTB Scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Undertegnelsen av fredsavtalen mellom Egypt og Israel i Camp David, USA, i 1979. Sittende fra venstre: Egypts president Anwar al-Sadat, USAs president Jimmy Carter og Israels statsminister Menachem Begin.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

For å utslette PLOs baser i Libanon invaderte israelske tropper landet i 1982. Fotografiet viser Vest-Beirut under bombardement av artilleri og fly august 1982.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Utviklingen av området som utgjør det moderne Israel. Til venstre: Palestinamandatet fra 1948 (grønt) og de områder som Israel sikret seg etter krigen. – Neste kart: Israel etter 1949. – Kart nr. 3: Situasjonen etter Yom Kippur-krigen 1973. De okkuperte områdene er markert med gult. – Til høyre: Situasjonen etter at Oslo-avtalen trådte i kraft. De rosa områdene utgjorde de foreløpige delene av det palestinske selvstyreområdet fra 1993. – Se også kart under Palestina.

Av /Store norske leksikon ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse
Golda Meir var Israels første kvinnelige statsminister, og ledet landet fra 1969 til 1974.
Av /AP/NTB Scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Staten Israel ble opprettet i 1948, men dens røtter strekker seg mye lengre tilbake i tid. Ideen om en egen stat for jødene vokste fram i Europa på slutten av 1800-tallet, som en reaksjon på økende antisemittisme og nasjonalisme der. Den jødiske nasjonalismen som drev fram opprettelsen av Israel kalles sionisme. Årene etter 1948 har vært turbulente år for den jødiske staten. Landets historie har vært sterkt preget av at Israel fra første stund har vært i direkte konflikt med palestinerne og kjempet flere kriger mot sine arabiske nabostater.

I 1967 erobret Israel betydelige landområdet fra Egypt, Syria og Jordan. Gazastripen og Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem, regnes av det internasjonale samfunnet som okkupert fra palestinerne. Den israelske okkupasjonen strider mot den internasjonale folkeretten. Store deler av israelsk politikk og samfunnsliv, innenriks som utenriks, berøres i en eller annen grad av denne langvarige konflikten med palestinerne. Til tross for alle krigene og konfliktene har Israel også lyktes i å etablere og vedlikeholde de statsbærende institusjoner og strukturer som gjør Israel til den demokratiske republikken den er i dag.

En stat født i krig

Staten Israel ble proklamert av David Ben-Gurion i Tel Aviv 14. mai 1948. Dagen etter erklærte de arabiske nabolandene krig mot den nye jødiske staten.

Palestina-krigen i 1948–1949

Krigen i 1948 endret den nye statens grenser og demografi. Området som lå under Israels kontroll ved krigens slutt var 22 prosent større enn hva FNs delingsplan hadde tilkjent den jødiske staten. I tillegg kontrollerte Jordan Vestbredden, og Egypt Gazastripen – begge områder som var tiltenkt den uavhengige arabiske staten. Som et resultat av krigen var også omtrent 750 000 palestinere drevet på flukt.

I 1949 ble en rekke våpenhvileavtaler mellom Israel og henholdsvis Egypt, Jordan, Libanon og Syria signert. Det ble aldri fremforhandlet noen politisk fredsavtale. Til tross for våpenhvileavtalene ble de neste årene derfor preget av uroligheter og trefninger langs Israels grenser til henholdsvis Egypt og Jordan. De arabiske landene hadde også innført en økonomisk boikott mot den jødiske staten. Boikotten kom i selskap med en voldsom hatretorikk, og blant israelske ledere virket det åpenbart at det på ett eller annet tidspunkt ville bryte ut en ny krig.

Suezkrisen i 1956

Den andre arabisk-israelske krigen kom i 1956, også kjent som Suezkrisen. Denne krigen var langt mer en regional krig enn den første. Nå var også de europeiske stormaktene Frankrike og Storbritannia innblandet som Israels hemmelige allierte. Stormaktene delte Israels frykt for general Gamal Abdel Nasser i Egypt. I sitt forsøk på å bli kvitt ham ble de tre enige om at Israel skulle gå til angrep, og deretter skulle de to stormaktene komme til unnsetning. Men det gikk ikke som de tre allierte hadde planlagt. 7. november 1956 vedtok FNs sikkerhetsråd våpenhvile og krevde full israelsk tilbaketrekking.

Seksdagerskrigen i 1967

I kjølvannet av Suezkrisen ble verdens første fredsbevarende FN-styrkeUnited Nations Emergency Force (UNEF) etablert og sendt til Sinai. Styrken stod i Sinai til president Nasser kastet den ut i mai 1967. Dette var en del av opptakten til den tredje arabisk-israelske krigen i juni 1967. Krigen varte bare i seks dager og representerer et vannskille i Israels historie. Israel erobret Sinai til Suezkanalen og Gaza fra Egypt, Vestbredden inkludert Øst-Jerusalem fra Jordan og Golanhøydene fra Syria. Erobringen av landet ble starten på Israels bosetningsprosjekt, et av de fremste stridsspørsmålene i den såkalte fredsprosessen mellom Israel og palestinerne.

Yom Kippur-krigen i 1973

I Israel var perioden etter krigen i 1967 preget av den såkalte «utmattelseskrigen» mot Egypt. I 1973 ble den fjerde arabisk-israelske krigen startet på jødedommens aller viktigste og helligste dag; Yom Kippur – forsoningsdagen. Krigen i 1973 fikk sin formelle slutt da Israel og Egypt forhandlet fram to såkalte rammeavtaler på Camp David i USA i september 1978.

Krigene i Libanon

I 1978 og i 1982 var Israel involvert i to kriger, begge i Libanon, nabolandet som gjennomgikk en opprivende borgerkrig. 1982-krigen i Libanon ble kostbar for Israel, både materielt og i tap av menneskeliv. Landet møtte også internasjonal fordømmelse, ikke minst som følge av deres rolle under massakren i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila. Det oppsto også tiltagende motstand innad i Israel, sågar i det israelske forsvaret. Disse folkelige protestene innad i Israel representerte noe helt nytt i det israelske samfunnet. Mer enn 40 000 mennesker deltok i anti-krigsdemonstrasjoner i Tel Avivs gater.

Libanon fortsatte å prege Israels utenriks- og forsvarspolitikk, og etter flere runder med konflikt med libanesiske Hizbollah, trakk Israel seg endelig ut av Libanon i 2000, 18 år etter den første invasjonen av landet. Selv om israelske tropper trakk seg ut, er ikke konflikten mellom Israel og Hizbollah over. Grensen mellom Sør-Libanon og Nord-Israel har i perioden siden tilbaketrekkingen vært preget av en relativ stabilitet. Innimellom punkteres denne av uroligheter og voldshandlinger. I 2006 resulterte det i nok en krig mellom Israel og Hizbollah.

Konflikten med palestinerne

Siden opprettelsen av staten i 1948 har Israel vært i kontinuerlig konflikt med sine nærmeste naboer, palestinerne. Det var først etter 1967 at denne konflikten tok en vending vekk fra det israelsk-arabiske, til en israelsk-palestinsk konflikt. Kjernen i dagens konflikt har vært der siden 1967, og er den folkerettsstridige okkupasjonen av Gazastripen, Vestbredden inkludert Øst-Jerusalem. Men i tillegg til dette er en av de vidtrekkende negative konsekvensene av opprettelsen av staten Israel i 1948 – det palestinske flyktningproblemet – en stor del av dagens konfliktbilde. Den langvarige konflikten mellom Israel og palestinerne har ved flere anledninger resultert i dramatiske voldshandlinger og kriger. De to palestinske intifadaene, i henholdsvis 1987 og 2000, i tillegg til flere israelske militæroperasjoner på den palestinske Gazastripen, er noen av de mest framtredende eksemplene på dette.

Immigrasjon

Fra minnehallen i Yad Vashem, Jerusalem. Yad Vashem ble påbegynt 1953 og er Israels minnesmerke over de seks millioner jøder som ble drept i Europa av nazistene i årene 1935–1945. Det består av en fast utstilling av dokumenter, fotografier og effekter fra konsentrasjonsleirene, et bibliotek, et film- og billedarkiv, en synagoge, og selve minnehallen. Aske fra de beryktede forbrenningsovnene oppbevares under mosaikkgulvet, som bærer navnene på alle konsentrasjonsleirene, opplyst av en evig ild. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Israel er et immigrantsamfunn, og kan derfor beskrives som et etnisk lappeteppe.

I 1940, etter de fem første innvandringsbølgene – aliyah – til Palestina, var den jødiske befolkningen i området kommet opp i 450 000. Etter andre verdenskrig skjøt innvandringen ny fart. Så langt var det i hovedsak jøder fra Europa, Russland og USA som hadde kommet til området. Dette endret seg i perioden etter opprettelsen av staten. I kjølvannet av holocaust ble 'innsamlingen' av verdens jøder blant sionistene og de israelske myndighetenes viktigste oppgaver. I uavhengighetserklæringen het det seg at den nye staten ville «åpne portene» til «hjemlandet» for alle verdens jøder. Dette ble nedfelt i lov i 1950, da den såkalte «tilbakevendingsloven» ble vedtatt. Loven gir enhver jøde rett til å innvandre og få israelsk statsborgerskap.

I løpet av det første halvåret etter statens opprettelse kom rundt 100 000 jøder til Israel, de fleste overlevende etter nazi-forfølgelsene i Europa. I løpet av de tre første årene ble den jødiske befolkningen fordoblet. I tillegg bodde det et stort antall (ikke-jødiske) palestinere i området da staten ble opprettet i 1948. Skillelinjen mellom jøder og ikke-jøder setter fortsatt preg på israelsk politikk og samfunnsliv.

En annen sentral skillelinje i israelsk politikk og samfunnsliv går mellom israelere av europeisk herkomst (ashkenazim), versus de som stammer fra Midtøsten og Nord-Afrika (mizrahim). I tillegg til innvandringen fra Europa, Nord-Afrika og Midtøsten, har Israels store immigrantgrupper med henholdsvis russiske og etiopiske jøder. Jødiske innvandrere kom altså til Israel fra hele verden, og helt siden opprettelsen av staten har en av myndighetenes store utfordringer vært å få smeltet disse ulike befolkningsgruppene sammen til en israelsk identitet.

Politisk utvikling

Israel har siden 1948 vært en republikk med parlamentarisk styreform. David Ben-Gurion ble i 1948 landets første statsminister i en provisorisk regjering, og de første valg til nasjonalforsamlingen Knesset ble avholdt i januar 1949.

Arbeiderpartiets dominans

To ruvende Arbeiderparti-skikkelser i Israels historie: Shimon Peres (til venstre) og David Ben-Gurion (i midten) under en spasertur i kibbutzen Sde Boker i mars 1969, samme år som Peres ble valgt til minister for første gang. Ben-Gurion var Israels første statsminister, Peres ble statsminister i 1984.

Ben-Gurion var en ruvende skikkelse i Israels tidlige historie, og hans parti, det israelske arbeiderpartiet Mapai, var det dominerende partiet i Israels tre første tiår. Fra det samme partiet kom også markante politiske skikkelser som Shimon Peres, Yitzhak Rabin, Ehud Barak samt Israels første (og til nå) eneste kvinnelige statsminister, Golda Meir.

Meirs andre statsministerperiode strakk seg til høsten 1973. Valget var berammet til 30. oktober 1973, men krigen som overrasket Israel 6. oktober satte en effektiv stopper for det. I etterkant av krigen ble det ikke overraskende myndighetenes håndtering av den som ble det store temaet i valgkampen. Agranat-kommisjonens konklusjoner angående myndighetenes feilsteg i oppløpet til krigen preget til slutt også valgresultatet. Meirs nye regjering gikk dermed i oppløsning bare fire måneder etter at den ble dannet.

Med Meirs fall fra makten var det duket for arbeiderpartiets kronprins, Yitzhak Rabin. Rabin dannet ny regjering, men han hadde minst like store styringsproblemer som sin forgjenger. Landets økonomiske situasjon var også svært krevende. En økende inflasjon hadde dyttet den israelske økonomien ut i en dramatisk resesjon. Da Rabin noen år senere ble rammet av en personlig korrupsjonssak var scenen klar for Shimon Peres, også han regnet som en av arbeiderpartiets store stjerner. Men arbeiderpartiets hittil faste grep om israelsk politikk var i ferd med å løsne.

Likuds alternativ

Landets andre dominerende parti er Likud. Den svake håndteringen av krigen i 1973 og de økonomiske problemene i krigens kjølvann ga Likud-ledelsen den åpningen de hadde ventet på i flere år. I 1977 vippet Likud arbeiderpartiet for første gang ned fra tronen som Israels styringsparti, i det som i israelsk historie omtales som «revolusjonen» (haMahapach). Likud dannet regjering med Menachem Begin som statsminister. I 1981 vant de på nytt. Da Begin trakk seg som statsminister i 1983, tok Yitzhak Shamir over som leder av Likud og dannet ny regjering.

Arbeiderpartiets tap og Likuds triumf var også et resultat av at den israelske identiteten som Ben-Gurion og arbeiderbevegelsen hadde jobbet så målrettet for å dyrke, hadde marginalisert og fremmedgjort store deler av den israelske befolkningen som hadde kommet til landet fra Midtøsten og Nord-Afrika (mizrahim). Det var askhenazim som hadde dominert i de tidlige innvandringsbølgene, og de hadde derfor rukket å sette et markant preg på staten allerede før den ble opprettet. Men med den store innvandringsbølgen fra Midtøsten og Nord-Afrika hadde landets demografiske sammensetning blitt endret. Innen 1960 hadde jødene med bakgrunn fra Midtøsten og Nord-Afrika vokst fra å utgjøre 15 prosent til over 50 prosent av Israels totale befolkning.

Høyresiden hadde med andre ord plass til dem som var skjøvet ut i kulden da Mapai/arbeiderbevegelsen konsoliderte sin posisjon på 1930- og 1940-tallet, de religiøse som ikke følte seg ivaretatt av de sekulære sionistene og, ikke minst, mizrahim. 70 prosent av partiets stemmer kom fra denne befolkningsgruppen.

Siden 1977 har de to største partiene vekslet på å danne regjering og har ledet an i ulike nasjonale samlingsregjeringer. Begge har blitt svekket gjennom synkende oppslutning og har vært avhengig av støtte fra ulike partier. Dette har i lange perioder svekket det parlamentariske grunnlaget og regjeringens styringsevne. Men Likuds jobb var like krevende som arbeiderpartiets. Nye kriger (Libanon i 1982) og økte økonomiske vanskeligheter skapte også nye utfordringer.

Flere partier kommer til

Valget i 1984 brakte en ny aktør på banen, som utfordret Likuds grep om mizrakhim-velgerne: Shas-partiet ble etablert med rabbineren Ovadia Yosef som sin åndelige leder og Arie Deri som politisk frontfigur. Etniske partier var ikke noe nytt i seg selv, men dette var første gang et parti påberopte seg å snakke på vegne av alle mizrakhim. Parallelt med framveksten av Shas var perioden fra 1983 preget av nesten dødt løp mellom Mapai og Likud. Ingen av partiene samlet nok stemmer til å kunne danne en stabil regjering alene. Løsningen i 1984 ble nok en nasjonal samlingsregjering hvor både Likud og Mapai inngikk. Perioden da de store partiene dominerte israelsk politikk var definitivt over.

Den palestinske intifadaen i 1987 forsterket den polariserende tendensen. Kombinert med dalende oppslutning for de store partiene, resulterte dette i en stadig større fragmentering av israelsk politikk. I 1988 stilte 27 partier til valg i Israel.

I 1990 kollapset den nasjonale samlingsregjeringen ledet av Likud-lederen Yitzhak Shamir, og nyvalg ble berammet til 1992. Valget i 1992 brakte arbeiderpartiet tilbake i ledende posisjon, og Rabin ble landets statsminister. Fra den posisjonen ledet han landet gjennom fredsforhandlingene med Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og senere med Jordan (fredsavtalen ble signert i 1994). Fredsforhandlingene gjorde Rabin til en svært kontroversiell figur på den israelske høyresiden.

Netanyahu til makten

Perioden siden 1977 har vært preget av en sterk polarisering i israelsk politikk. Drapet på statsminister Rabin 4. november 1995 har blitt stående som et blodig eksempel på dette. Da Rabin ble drept ba Knesset Shimon Peres om å danne ny regjering. Peres styrte landet fram til valget i mai 1996, en kort statsministerperiode som ble preget av tilbakeslag i fredsprosessen og militær invasjon i Libanon. I 1996 tapte Peres til Likuds Benjamin Netanyahu.

Netanyahus første statsministerperiode varte til 1999 da han tapte valget til arbeiderpartiets Ehud Barak. Netanyahus erstatter som leder av Likud ble mannen som ble fratatt forsvarsministerposten etter granskningen av krigen i Libanon i 1982, Ariel Sharon. Både valget som Peres tapte i 1996, og det påfølgende valget i 1999, ble avholdt som to separate valg – ett direkte statsministervalg og ett ordinært partivalg. Valgendringen var et forsøk på å gjøre israelske statsministere mer styringsdyktige, men gjorde paradoksalt nok situasjonen enda vanskeligere for både Netanyahu i 1996 og Barak i 1999.

Fredsprosessen med palestinerne

Jan Egeland, Mona Juul og Terje Rød-Larsen var sentrale tiltretteleggere i forhandlingene mellom Israel og PLO som ledet fram til Oslo-avtalen i 1993. Her er hovedaktørene bak Oslo-avtalen samlet ved den hemmelige signeringen i Parkveien 45 i Oslo. I midten ved bordet sitter daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst, og rett bak seg har han Israels daværende utenriksminister Shimon Peres. Holst er flankert av den israelske forhandlingslederen Uri Savir (til høyre) og hans palestinske motpart Ahmed Qurie.
Av /NTB Scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

I 1993 ble det underskrevet en fredsavtale, den såkalte Oslo-avtalen, mellom Israel og PLO. Seremonien fant sted utenfor Det hvite hus i Washington. På bildet sees fra venstre: Russlands utenriksminister Andrej Kosyrev, Israels statsminister Yitzhak Rabin, en sekretær, USAs president Bill Clinton, Israels utenriksminister Shimon Peres (sittende), PLO-president Yasir Arafat, USAs utenriksminister Warren Christopher og PLOs politiske sjef og senere president Mahmud Abbas. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Slutten på den kalde krigen markerte begynnelsen på et tiår med aktive fredsbestrebelser mellom Israel og palestinerne. I april 1991 gikk Israel med på et amerikansk forslag om en regional fredskonferanse, som åpnet i Madrid i oktober 1991, også med palestinske representanter (som deltok i den jordanske delegasjonen).

Det store gjennombruddet i fredsforhandlingene kom derimot som følge av den direkte kontakt mellom Israel og PLO som var etablert i den såkalte Oslo-kanalen; en serie hemmelige møter holdt i Norge. Oslo-forhandlingene førte til at Israel og PLO undertegnet en avtale 13. september 1993 i Washington D.C. som blant annet innebar gjensidig anerkjennelse. Avtalen var en prinsipperklæring som etter israelsk tilbaketrekking skulle legge grunnlaget for et midlertidig og begrenset palestinsk selvstyre i deler av de palestinske områdene Israel hadde okkupert fra 1967; først og fremst Gaza og Jeriko-området.

I oktober 1994 inngikk Israel og Jordan en fredsavtale, mens de tilsvarende forhandlingene med Syria trakk ut på grunn av uenighet omkring israelsk tilbaketrekking fra Golanhøydene. En ny forhandlingsrunde ble innledet i USA ved årsskiftet 1995/1996. Videre forhandlinger med PLO fortsatte i ulike fora, selv om PLO så vel som andre arabiske parter for en periode trakk seg fra fredsprosessen etter at en jødisk bosetter drepte 30 palestinere i en moské i Hebron 25. februar 1994.

I april undertegnet Israel og PLO en detaljert avtale om overdragelse av myndighet i Gaza og Jeriko-området. Etter israelsk tilbaketrekking tok palestinske myndigheter over kontrollen 17. mai 1994. 1. juli vendte PLO-leder Yasir Arafat tilbake til Gaza og palestinsk jord for første gang på 25 år og etablerte ledelsen for de palestinske selvstyremyndighetene, Palestine National Authority (PNA), i Jeriko.

Avtalen stipulerte også valg til et palestinsk råd i 1994, men tok ikke opp vanskelige spørsmål som jødiske bosetninger, palestinske flyktninger og Jerusalems status. I 1994 ble PLOs formann Yasir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin og den israelske utenriksminister Shimon Peres tildelt Nobels fredspris for sin innsats i denne fredsprosessen. Ett år senere, 4. november 1995, ble Rabin angrepet og drept av en jødisk terrorist etter å ha deltatt på en fredsdemonstrasjon i sentrum av Tel Aviv. Drapet på Rabin rystet det israelske samfunnet, var med på å polarisere den politiske debatten ytterligere, og gjorde den vanskelige fredsprosessen enda verre.

I tillegg til drapet på Rabin ble fredsprosessen rammet av flere terroraksjoner iverksatt av Hamas og Islamsk Jihad, som begge motsatte seg PLOs fredspolitikk og som har betydelig oppslutning, ikke minst på Gazastripen.

Under Netanyahus regjeringstid i perioden 1996–1999 stanset fredsprosessen helt opp. Den jødiske bosetningen i de okkuperte områdene økte, og det kom flere steder til konfrontasjoner. Særlig sterke var reaksjonene på nybyggingen i Har Homa i Sør-Jerusalem i 1997. Samtidig nølte regjeringen med å oppfylle forpliktelsene i fredsavtalen med overdragelse av områder på Vestbredden til palestinerne. Den israelske regjeringen truet flere ganger med å avbryte fredsprosessen etter ulike terroraksjoner. Netanyahus lite kompromissvillige politikk førte til at Israels regjering kom under press fra flere av sine nærmeste allierte, fremfor alt USA og EU.

I 1998 grep president Bill Clinton inn i konflikten, og i oktober møttes Netanyahu og Arafat til drøftinger sammen med president Clinton ved Wye River i Maryland, USA. Disse endte i et memorandum kjent som Wye-avtalen, som satte opp en tidsplan for endelig gjennomføring av tidligere inngåtte avtaler, men ga lite konkret framgang.

Som statsminister møtte Ehud Barak Yasser Arafat for første gang i juli 1999. I september samme år ble en ny avtale (Sharm el-Sheikh-avtalen) undertegnet, med en revidert tidsplan for Wye-avtalen. Møtet i den egyptiske byen skulle berede grunnen for kommende drøftinger om en «endelig status» mellom Israel og et fremtidig Palestina.

I juli 2000 møttes partene i Camp David til en ny runde forhandlinger for en endelig avtale, med president Clinton som vert og megler. Etter to uker ble forhandlingene i Camp David avsluttet uten at partene hadde oppnådd enighet. Det var særlig spørsmålet om Jerusalems fremtidige status som forhindret en avtale, dernest spørsmålet om de palestinske flyktningenes rett til å vende hjem, og endelige grenser for en palestinsk stat. Camp David-forhandlingene blir ofte omtalt som den endelige spikeren i Oslo-avtalens kiste. Frustrasjonene over den forfeilede fredsprosessen ga grobunn til en ny voldsspiral i Israel og de palestinske områdene kalt den andre intifada.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (11)

skrev Svein Ødegården

I kapittelet om den første Arabisk-Israelske krigen i 1948 bør det gjøres vesentlige endringer.Da IDFs arkiver for noen år siden ble åpnet for granskning av historikere har vi fått ny informasjon om hva som skjedde i denne krigen.Var de arabiske angriperne bedre utstyrt slik det ble hevdet? Her er hva Alan Cunningham (Britenes Høykommisær i Palestina) skrev om de arabiske armeer:”..these armies have neither the training, equipment nor reserves of ammunition to maintain an army in the field far from their bases for any length of time, if at all.”Eller hva General John Bagot Glubb (sjefen for den Arabiske Legion / DAL) skrev om krigen: ”The Arab statesmen did not intended war..But in the end they entered Palestine and ordered their commanders to advance as a result of public opinion and a desire to apprease the ’street’ ”Som det også går fram av kapittelet om krigen i 1948 så står det; ”..deretter skulle syriske og libanesiske styrker..”Hva var så realitetene?Lebanon:”At the last minute, Lebanon decided not to participate in the invasion. The decision, taken on 14 May, no doubt shook the Syrians. The Lebanese army did not joint he invasion as its main forces were concentrated between Tyre and Ras al-Naqurah. General Shihab had refused to invade Palestine and argued that his army is only a defencive army and incapable of offence”..”But on 5-6 June, the Lebanese Army, assisted by a Syrian batalion and the ALA, recapture al-Malikiya, which had been left in the hands of a Haganah garrison company. The attack – Lebonon’s only success in the war – enabled Beirut to argue, at least, that they had participated in the assult on Israel. The Lebanese army withdrew from al-Malikiya , handing it over to the ALA, on 8 July, at the end of the First Truce”.Sitat: Benny Morris ”1948 – The First Arab-Israeli War” s. 260.”But even more unsettling for the whole Arab coalition was Jordan’s last-minute annoncement of changed intentions and objectives. That day Jordan informed its partners that its army was heading for Ramallah, Nablus and Hebron, to take over the area later known as the West bank; it had no intention of thrusting northwestward, toward Afula, or of driving westward, to the sea. The goal of the Arab Legion – the Arab world’s best army, as all acknowledged and as it emerged – was the peaceful takover of the core Arab area of Palestine, not war with the Jews. As a result, Syria’s and Egypt’s war plans were, at the last minute, radically and unilaterally altered”.Sitat: Benny Morris ”1948 – The First Arab-Israeli War” s. 189.Som kjent hadde Kong Abdullah inngått en ikke-angreps-avtale med Ben Gurion om at Jordan skulle innlemme de arabisk-dominerte delene av Palestina – i dag kjent som Vestbredden. Men Ben Gurion ønsket å sikre den jødiske befolkningen i Jerusalem og bestemte seg for å bryte avtalen med jordanerne;”Ben Gurion demanded that Haganah take Latrun and all the surronding villages and breake through to Jerusalem. It was to be the first time Israel breached the tacit nonaggression agreement with Abullah; the area had been earmarked by the United Nations for Arab sovereignty. During the following weeks, Israel made three major efforts to take Latrun – and failed each time with heavy losses”. Sitat: Benny Morris ”1948 – The First Arab-Israeli War” s. 220Så hva blir det da igjen av de 5 arabiske armeene som invaderte Israel?Jo, Syria, Irak og Egypt.Hvor angrep så irakerne?”On 28 May an Iraqi battalion attacked and took part of the Costal Plain settlement of Geulim, southeast of Netanya. Alexandroni trops counterattacked – while the Iraqis were busy looting – and retook it. A handful of IAF aircraft periodically bombed and strafed the Iraqis during the next three days. The Iraqis hunkered down in Samaria and made no futher offencive effort, except the capture on 30-31 May of Ras al-Ein Water pumping station, midway between Geulim and Lydda”.Sitat: Benny Morris ”1948 – The First Arab-Israeli War” s. 248.Min mening er at det her bør foretas visse endringer – ikke minst på bakgrunn av det Benny Morris har dokumentert i sin bok fra 2008 (”1948”) som jeg viser til ovenfor.MvhSvein Ødegården

skrev Marte Ericsson Ryste

Hei Svein,Tusen takk for innspill til artikkelen! Vi vil gjennomgå denne (og flere andre historiske artikler) i samarbeid med fagansvarlig. I den forbindelse vil vi også se på kommentaren din. Akkurat nå arbeider vi med å gjøre strukturen på artiklene bedre, det kan derfor ta litt tid før vi får oppdatert denne artikkelen. Det beklager vi.Beste hilsenMarte Ericsson RysteRedaktør

skrev Terje Berentsen

Hvorfor kalles den jødiske innvandringen til Palestinaområdet for kolonisering? Har lest SNLs definisjon av begrepet og synes det er misvisende og innebærer at dagens innvandrere til Norge også kan kalles kolonister, men slikt gjør man vel ikke?

svarte Stig Arild Pettersen

Hei, og takk for kommentaren! Idet israelske borgere har bosatt seg og bygget egne samfunn på land som FN definerer som okkupert av Israel faller dette godt innenfor SNLs definisjoner av koloni ("Koloni er bosetning utenfor en stats grenser, grunnlagt av utvandrere.") og kolonialisme ("Kolonialisme er når riker eller stater erobrer, kontrollerer og utnytter et område som er utenfor deres egentlige territorium (område). De nye områdene kalles kolonier."). Slik kan bruken av begrepet i alle fall forsvares i denne artikkelen. Med vennlig hilsen redaktør Stig Arild Pettersen.

svarte Terje Berentsen

Jeg skjønner hva du mener, men denne innvandringen forgikk jo før FN ble opprettet og dreide seg også om stor innvandring av arabere og andre under mandatperioden. Det er sikkert ikke lett å være nøytral i omtale av midtøstenkonflikten, men jeg synes artikkelen din kan virke partisk og polarisert mot jødenes rettmessige bosetting i området. Dette er en rett de fikk av Folkeforbundet som var forløperen for våre dagers FN. Folkeforbundets vedtak er beskyttet av FNs grunnleggende paragraf 80 og verken FN eller noen andre kan omgå denne retten. Det er kun forhandlinger og avtaler mellom de berørte parter som kan justere dette folkerettslige vedtaket.

svarte Stig Arild Pettersen

Hei igjen! Ser nå at du refererer til omtale av "kolonisering" før opprettelsen av staten Israel, ikke etter at FN kom med sin delingsplan (eller for den saks skyld etter 1967). Da forstår jeg forvirringen litt bedre. Men jeg vil vel si at dette fremdeles faller godt innenfor definisjonen "Koloni er bosetning utenfor en stats grenser, grunnlagt av utvandrere." Når det er sagt, har fagansvarlig nye artikler om Israels historie og Israels samtidshistorie på vei. Mvh, Stig Arild

skrev Terje Berentsen

Det skrives i artikkelen at Israels Statserkæring den 14 Mai 1948 kom i forkjøpet av FNs anbefaling om å dele området mellom jøder og arabere. Men FNs delingsplan ble jo vedtatt 29 November 1947.

svarte Stig Arild Pettersen

Hei, og takk for kommentaren! Det hadde sneket seg inn en feil i artikkelen, nemlig at FN vedtok sin delingsplan i november 1948. Den ble selvsagt vedtatt i november 1947. Dette er nå rettet. Når det gjelder "kom FNs anbefaling om å dele området i forkjøpet" må dette forstås som at det kom gjennomføringen av denne anbefalte delingen i forkjøpet. Anbefalingen var, som du korrekt påpeker, allerede gitt. Med vennlig hilsen, redaktør Stig Arild Pettersen.

svarte Terje Berentsen

Det står fremdeles i et avsnitt at sionistene kom FNs delingsplan i forkjøpet. Dette virket meningsløst på meg. Denne planen ble jo aldri gjennomført fordi araberne avviste den, selv om sionistene aksepterte den. Jeg vil hevde at det var en historisk tabbe av araberne å avvise planen. Det er jo nettopp derfor Folkeforbundets vedtak om jødisk rett til bosetting i området vest for Jordanelven fremdeles står igjen som gjeldende folkerett.

skrev Terje Berentsen

PS: Arabiske angrep kom jo også i forkjøpet av FNs delingsplan, men deg gjøres det ikke noe poeng av i artikkelen. Dette ligner derfor på en polarisert fremstilling som altså ikke er vitenskapelig nøytral.

skrev Terje Berentsen

PS 2: Når man nevner mandatområdet, bør det presiseres at det opprinnelig mandatet omfattet det som idag er staten Jordan. Når man også nevner hva jødiske ortodokse mener, burde man jo også ta med hva toneangivende muslimske aktivister på den arabiske siden mener om fremtiden.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg