buddhisme – litteratur

Buddhistiske tekster

Ukjent/Wellcome Collection . CC BY 4.0

Buddhismen har en svært rik litterær tradisjon som spenner over et stort spekter av sjangere og som strekker seg helt tilbake til rundt år 400 fvt. Frem til cirka 1100–1200 tallet evt. ble det meste av den buddhistiske litteraturen forfattet i India, først bare muntlig men etterhvert også skriftlig. Etterhvert som buddhismen spredte seg til samfunn og kulturer utenfor India ble den indiske buddhistiske litteraturen oversatt til lokale språk og det vokste frem lokal buddhistisk litteratur.

Den tidligste buddhistiske litteraturen var, som det meste av indisk litteratur på denne tiden, utelukkende muntlig. Ifølge buddhistisk tradisjon skal de fremste av Buddhas disipler etter hans død ha samlet seg til det første konsil i Rajagriha, hovedstaden i Magadha-riket (dagens Bihar). Den buddhistiske lære skal da ha blitt rekapitulert og man samlet de to første av de tre «kurvene» i den senere Tripitaka («de tre kurvene»), nemlig den monastiske disiplinen (vinaya) og Buddhas prekener og dialoger (sutra). Denne muntlige «urkanon» var sannsynligvis opprinnelig bevart på språket magadhi, som med all sannsynlighet var det språket Buddha selv snakket, men har gått tapt. Bare språklige formuleringer på magadhi i enkelte senere buddhistiske skrifter røper dens eksistens.

Med den senere tilkomsten av den tredje av Tripitakas «tre kurver», abhidharma («den høyere læren») formes den grunnleggende kanoniske samlingen av tidlige buddhistiske tekster vi kjenner i dag. For størstedelen skriver denne samlingen seg fra århundrene før vår tidsregning, og eksisterte også først bare som muntlig overlevert litteratur.

Med buddhismens oppsplintring i en rekke ulike skoler eller sekter i århundrene fvt. utviklet det seg noe ulike versjoner av Tripitaka. I dag er bare theravada-skolens Tripitaka, nedskrevet på pali, fullstendig bevart. Akkurat når den fikk sin nåværende form er omdiskutert, men den ble sannsynligvis først nedskrevet i det første århundre fvt. på Sri Lanka. Tekstene til andre tidlige skoler — som Sarvastivada, hvis litteratur var på sanskrit — er i dag hovedsakelig bevart i kinesisk, men også tibetansk, oversettelse.

Til den tidlige kanoniske litteraturen hører det også en rikholdig kommentarlitteratur og systematiseringer av læren. Innen theravada-buddhismen er spesielt Buddhaghosas forfatterskap (400-tallet evt.) og systematisering av tidligere kommentarlitteratur viktig. Her bør også nevnes Milindapanha («Milindas spørsmål»), en tidlig og viktig tekst med utlegninger av den buddhistiske læren som i nyere tid har blitt inkludert i den burmesiske utgaven av theravada-skolens Tripitaka.

Innen sarvastivada-skolen kan spesielt nevnes Mahavibhasa («Den store avhandlingen,» 100-tallet evt.), som i dag bare finnes bevart i kinesisk oversettelse, og Vasubandhus Abhidharmakosha («Den høyere lærens skattekammer,» 300-400-tallet evt.).

Buddhismen har en rikholdig narrativ litteratur. Mest kjent er theravadaskolens samling jatakaer, fortellinger om Buddhas mange tidligere liv som bodhisattva. Disse fortellingenes kjerne (i verseform) er inkludert i theravada-skolens Tripitaka. De fulle fortellingene i prosaform regnes derimot til kommentarlitteraturen. Ulike jataka-fortellinger sirkulerte også i separate samlinger, såkalte jatakamalas («jataka-blomsterkranser»).

En annen viktig narrativ sjanger er de såkalte avadanas, fortellinger som illustrerer hvordan karma fungerer ved å følge personer gjennom flere liv og vise konsekvensene av deres gode og dårlige handlinger. Spesielt mulasarvastivada-skolens kanoniske samling monastiske regler (vinaya), som i dag brukes i den tibetanske tradisjonen, er full av slike fortellinger. Det finnes også flere ikke-kanoniske avadana-samlinger. Best kjent blant disse er Avadanashataka («De hundre avadanas») og Divyavadana («De guddommelige avadanas»).

De mest kjente eksemplene på tidlig buddhistisk poesi finner vi i samlingene Theragatha («De eldre munkenes vers») og Therigatha («De eldre nonnenes vers»), som begge er inkludert i theravada-skolens Tripitaka. Blant senere poesi skrevet på sanskrit bør spesielt nevnes Ashvaghoshas (100-tallet evt.) Buddhacarita («Buddhas virke»), et episk dikt om Buddhas liv, og Saundarananda («Den vakre Nanda»), som forteller om hvordan Buddhas halvbror Nanda konverterte til buddhismen.

Fra rundt det første århundre fvt. oppstod det i India en ny og omfangsrik buddhistisk litteratur som påberopte seg å inneholde Buddhas prekener og lære. Under betegnelsen mahayana-sutraer innførte denne litteraturen et nytt syn på Buddha; han fikk guddommelige, kosmiske dimensjoner. Den kritiserte også den tidlige buddhismens frelsesmål, det å bli en arhat, som egoistisk, og fremmet istedenfor bodhisattva-veien, et ideal om at enhver skulle strebe mot å bli en buddha og hjelpe alle levende vesener på veien til nirvana. Felles for alle mahayana-sutraer er at de tilskrives Buddha selv. I mahayana fikk de derfor kanonisk status, og kom helt til å overskygge de eldre skolenes skrifter.

Blant den tidligste slike litteraturen er tekster viet til «visdommens perfeksjon» (prajnaparamita), der ideen om «tomheten» (shunyata) står sentralt. De noe senere tekstene Samdhinirmocanasutra («Sutraen som forklarer den virkelige meningen») og Lankavatarasutra («Sutraen om nedstigningen på Lanka») fremmer idéen om «bare bevissthet» (vijnaptimatra).

Enkelte av mahayana-sutraene kom til å spille en overordentlig viktig rolle i buddhismens videre utvikling i Øst-Asia. Dette gjelder blant annet Saddharmapundarikasutra («Lotus-sutraen»), Suvarnaprabhasasutra («Gullglans-sutraen»), Avatamsakasutra («Blomstersmykke-sutraen») og Lankavatarasutra.

Mens tidligere buddhistisk litteratur ble forfattet og formidlet på mellomindiske språk, spesielt pali, ble mahayana-sutraene hovedsakelig skrevet på sanskrit, om enn dels i såkalt hybrid form (det vil si, sterkt påvirket av mellomindiske dialekter). Viktige mahayana-sutraer ble dog også forfattet og formidlet på det mellomindiske språket gandhari.

Parallelt med mahayana-sutraene oppstod det en filosofisk litteratur som gir en mer systematisk fremstilling av deres tanker og doktriner. Denne litteraturen kalles shastra («avhandling») og tilskrives bestemte forfattere.

Idéen om «tomhet» ble systematisert og videreutviklet av filosofen Nagarjuna og danner grunnlaget for madhyamika-filosofien. Særlig viktige er Nagarjunas Mulamadhyamika-karika, («Grunnvers om Middelveien») og Chandrakirtis berømte kommentar til samme tekst, Prasanna-pada («Den klart utlagte avhandling»).

Idéen om «bare bevissthet» (vijnaptimatra) ble systematisert og videreutviklet av brødrene Asanga og Vasubandhu og danner grunnlaget for yogacara-filosofien. Senere viktige yogacara-filosofer var Dignaga og Dharmakirti. Det var spesielt disse to filosofene som innledet den senere buddhistiske filosofiens fokus på logikk og kunnskapsteori, og deres tanker fikk stor innflytelse på den bredere filosofiske debatten i India.

Fra 500-tallet oppstår en ny type buddhistisk litteratur, de såkalte tantraer, som del av den bredere indiske strømningen kalt tantrismen. Dette er dels en litteratur av rituell og magisk art, men har også filosofisk innhold. De viktigste tantraer er Hevajratantra, Guhyasamajatantra og Kalacakratantra.

Etter 1100–1200-tallet ble det ikke lenger skrevet buddhistisk litteratur i India. I motsetning til hinduismen var buddhismen helt fra begynnelsen av en aktivt misjonerende religion, og fra midten av 100-tallet evt. begynte for alvor arbeidet med å oversette buddhistiske skrifter til kinesisk. Dette arbeidet fortsatte frem til Tang-dynastiets slutt. Fra kinesisk ble buddhistisk litteratur så oversatt til japansk fra 500–600-tallet.

Til Tibet kom buddhismen på 700-tallet, og i to perioder (700–800-tallet og 1000–1300-tallet) ble så å si hele den indiske buddhistiske litteraturen oversatt til tibetansk, og fra tibetansk senere til mongolsk.

Både i Kina og Tibet ble de buddhistiske skrifter ordnet i nye kanoniske samlinger. I Kina forelå den første trykte versjon av Tripitaka i år 983. Den nyeste kritiske utgaven, den japanske Taisho Daizokyo (1922–1933) omfatter 85 bind, hvert på cirka 1000 sider. I Tibet ble skriftene endelig ordnet i to samlinger på 1300-tallet: Kanjur (skrifter som tilskrives Buddha selv) i 100 bind, og Tenjur (kommentarer og annen sekundærlitteratur) i 225 bind.

Fra midten av 1800-tallet ble buddhistisk litteratur oversatt til europeiske språk. Men med unntak av skriftene i theravada-skolens Tripitaka — som er den eneste samlingen indiske buddhistiske skrifter som i sin helhet er bevart på et indisk språk, pali — er fremdeles det meste av den indiske buddhistiske litteraturen bare tilgjengelig i tibetanske og kinesiske oversettelser.

Etterhvert som buddhismen etablerte seg i samfunn og kulturer utenfor India ble det også skrevet buddhistisk litteratur på lokale språk. Denne litteraturen, forfattet på kinesisk, japansk, koreansk, tibetansk, mongolsk, thai, burmesisk og andre språk spenner over mange sjangere, inkludert kommentarlitteratur, filosofiske verker, utlegninger av den buddhistiske læren, narrativ litteratur og poesi.

I de land der theravadabuddhismen dominerer, det vil si Sri Lanka, Myanmar, Thailand, Laos og Kambodsja, har slik lokal litteratur også i stor grad blitt skrevet på pali. Blant de best kjente eksempler på sådan lokal palilitteratur finner vi de srilankiske krønikene Mahavamsa («Den store krøniken») og Dipavamsa («Øyens krønike»).

  • Braarvig, Jens, red.: Lotussutraen : og andre tekster fra mahayana-buddhismen, 2003, isbn 82-525-5188-2, Finn boken
  • Brekke, Torkel, red.: Buddhas fortellinger, 2001, isbn 82-525-4103-8, Finn boken
  • Bøttinger, Tone Lie & Kåre A. Lie, overs.: Søstrenes sanger : Therigatha, 2000, isbn 82-530-2145-3, Finn boken
  • Kaldhol, Bjarte, overs.: Buddhas mange liv, 2014, isbn 978-82-525-8259-8.
  • Lie, Kåre A. & Tone Lie, overs.: Brødrenes sanger : fra buddhismens hellige skrifter, 2006, isbn 82-530-2886-5, Finn boken
  • Lie, Kåre A., overs.: Buddhas samtaler : de lange tekstene: Dīgha nikāya, b. 1: Moralavsnittsbindet: Sîlakkhandhavagga, 1992, isbn 82-560-0840-7, Finn boken
  • Lie, Kåre A., overs.: Dhammapada, 2. utg., 1996, isbn 82-05-23871-5, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.