meditasjon

Meditasjon foregår ofte innenfor en religiøs ramme, men det finnes også sekulære meditasjonsformer.
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Artikkelstart

Meditasjon er en mental praksis hvor oppmerksomheten bevisst rettes mot en ting, lyd, følelse, tanke eller kroppsfornemmelse. Målet med meditasjon kan være å oppnå fysisk og mental velvære, økt mental kapasitet, utvidet bevissthet, åndelig innsikt, enhet med en forestilt guddom, eller utslukning av alle tanker og følelser. Meditasjon foregår ofte innenfor en religiøs ramme, men det finnes også sekulære meditasjonsformer.

Faktaboks

Uttale
meditasjˈon
Etymologi
av latin

Meditasjon i vestlig tradisjon

En rekke religiøse og filosofiske retninger i antikken benyttet meditasjon, for eksempel platonismen (betraktning av «ideene»), nyplatonismen (erkjennelse av «det Ene» som alle tings opphav) eller stoisismen (betraktning av kosmos som et fornuftig og harmonisk hele).

I vestlig kristen (katolsk) tradisjon er det vanlig å skille mellom meditasjon og kontemplasjon. Meditasjon er en forberedende, tankemessig tilnærming til kontemplasjonen, den direkte, intuitive skuen av Gud. Blant dem som har utarbeidet et teologisk grunnlag for meditasjon og kontemplasjon, eller utformet praktiske meditasjonssystemer, kan nevnes Bonaventura (1221–1274), Ignatius Loyola (1491–1556) og Teresa av Avila (1515–1582). Den deltagende betraktningen av Kristi lidelse er en sentral meditasjonsform i katolsk tradisjon.

I de ortodokse kirkene spiller meditasjon en sentral rolle i klosterlivet, i en ubrutt tradisjon fra de første egyptiske «ørkenfedrene» i de første hundreårene evt. Systematisk anvendelse av «Jesus-bønnen» («Herre Jesus, miskunne deg over meg») kombinert med bestemte pusteøvelser er karakteristisk for hvordan meditasjon praktiseres, spesielt i de gresk-ortodokse klostreneAthos i Hellas.

Også i jødedommen og i islam finnes det rike meditasjonstradisjoner, særlig innen sufismen.

Østlige religioner

Buddhistisk meditasjonsøvelse i et trossamfunn i New York i 2006.
Meditasjon
Av /NYT/NTB.

I forbindelse med indiske og øst-asiatiske religioner brukes betegnelsen «meditasjon» mer allment om enhver tilstand av konsentrasjon eller fordypelse. Innen hinduismen er det særlig yoga som representerer en systematisk meditativ teknikk. Med utgangspunkt i kroppskontroll og pusteøvelser oppnås en gradvis stansing av tankeprosessene og tømming av sinnet for alt bevisst innhold. Målet er en tilstand kalt konsentrasjon (sanskrit samadhi).

De aller fleste retninger innen buddhismen legger avgjørende vekt på meditasjon som en forutsetning for å nå oppvåkning (bodhi). Imidlertid kan meditasjon ta svært ulike former. I theravadaskolen består den i en systematisk, betraktende observasjon av kroppen, dens funksjoner og fornemmelser, og av alt som rører seg i tanken. Dette fører til en meditativ opplevelse av buddhismens grunnsannheter. I mahayana kan meditasjon også bestå i å holde fast på en visjon av en himmelsk buddha, et paradis, eller det kan dreie seg om en indre, visuell frembringelse av en bestemt buddha eller symbolske diagrammer (mandala). Både innen tibetansk buddhisme og i Kina og Japan (zen) finnes det retninger som i dagliglivets gjøremål ser en meditasjonsform som kan føre til øyeblikkelig oppvåkning.

Nye former for meditasjon

Det finnes i dag et stort utbud av ulike former for meditasjon i vestlige land. Nye former for meditasjon har fått stadig større utbredelse, og meditasjon blir i dag blant annet praktisert innenfor moderne yoga, nyreligiøsitet, alternativ terapi og psykologi. Røttene til dagens meditasjonsformer finner vi i flere religiøse tradisjoner, og det er også gjort betydelig nyvinning og nytolkning.

Nye former for meditasjon slo for alvor gjennom i vestlige land med det motkulturelle ungdomsopprøret på 1960- og 1970-tallet. Dette var en blomstringstid for alternative former for religion og terapi. Impulsene kom hovedsakelig fra østlige religiøse tradisjoner som hinduisme og buddhisme. Besøket av den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi i 1960 kan sies å markere begynnelsen på meditasjonens blomstringstid i Norge. Transcendental Meditasjon, Acem-meditasjon, Hare Krishna-bevegelsen (ISKCON), Skandinavisk Yoga og Meditasjonsskole samt ulike former for buddhistisk-inspirert meditasjon fikk betydelig gjennomslag blant ungdomsgenerasjonen i tiårene som fulgte.

Fra og med 1970-tallet er det blitt utviklet flere sekulære meditasjonsteknikker. Noen av disse viderefører teknikker med opphav i religiøse tradisjoner, som er satt inn i en vestlig, vitenskapelig ramme. Eksempler på dette er Acem-meditasjon og mindfulness.

Ulike typer meditasjon

Ulike former for meditasjon kan kategoriseres ut ifra et religiøst/filosofisk opphav med utgangspunkt i hvilke hjelpemidler (fysiske eller mentale) som blir brukt, eller hvor utøveren retter oppmerksomheten under meditasjonen.

Et vanlig skille går mellom konsentrasjonsteknikker og ledighetsteknikker. Konsentrasjonsteknikker innebærer at utøveren retter oppmerksomheten mot et bestemt objekt (for eksempel et lys), en kroppsfornemmelse (for eksempel pusten), en lyd eller et bilde. Eksempler på slike meditasjonsteknikker er zen-meditasjon, autogen trening og mantrameditasjon. I ledighetsteknikker tar meditasjonen sikte på å åpne for sansefornemmelser, tanker og følelser. Et utbredt eksempel er mindfulness eller «oppmerksomt nærvær». Enkelte former for meditasjon kombinerer også mentalt fokus med ledighet. Det gjelder blant annet Acem-meditasjon, hvor utøveren gjentar en såkalt «metodelyd» stille i sinnet, samtidig som man åpner for å la andre tanker komme og gå.

Meditasjon kan inngå som en del av en fysisk praksis. Meditasjon kan være en komponent i enkelte former for moderne yoga. Det finnes også meditasjonsteknikker som kombinerer fysiske og mentale øvelser. Den indiske guruen Osho (også kjent som Shree Bhagwan Rajneesh) utviklet eksempelvis en «dynamisk meditasjon», hvor pusteøvelser, dans og mentalt fokus til sammen skal føre til endrede bevissthetstilstander.

Psykologisk og medisinsk forskning

Meditasjon er i økende grad blitt gjenstand for psykologisk og medisinsk forskning. Forskning tyder på at meditasjon kan ha en rekke helsebringende effekter: Blant annet skal meditasjon kunne bidra til å redusere stress, redusere høyt blodtrykk, skape bedre søvn og korte ned restitusjonstiden etter trening. Det finnes imidlertid også forskning som viser at meditasjon kan ha en destabiliserende virkning hos personer som driver med rusmidler eller er har visse psykiske sykdommer. Meditasjon kan altså ha både gunstige og negative effekter, og resultatene vil i stor grad bero på individuelle forutsetninger og behov.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev SVERRE TEVELDAL

Artikkelen om meditasjon synes jeg er god, men jeg savner en omtale av "antroposofisk meditasjon", - i det minste burde denne retningen vært med i listen (linkene) under "Les mer i Store norske leksikon".
Hilsen Sverre Teveldal

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg