Meditasjon, grubling, ettertanke, overveielse.

Begrepet brukes oftest i religiøs sammenheng og betegner da enten en intens mental fokusering på en guddom, en gjenstand eller en læresetning for å kunne trenge dypere inn i den, eller en gradvis tømming av sinnet for alt bevisst innhold, alle tanker, all uro. Meditasjon kan ha et overveiende emosjonelt eller intellektuelt preg, og er ofte, men ikke nødvendigvis, knyttet til mystikk.

En rekke religiøse og filosofiske retninger i antikken benyttet meditasjon, for eksempel platonismen (betraktning av «ideene»), nyplatonismen (erkjennelse av «det Ene» som alle tings opphav) eller stoisismen (betraktning av kosmos som et fornuftig og harmonisk hele).

I vestlig kristen (katolsk) tradisjon er det vanlig å skille mellom meditasjon og kontemplasjon. Meditasjon er en forberedende, tankemessig tilnærming til kontemplasjonen, den direkte, intuitive skuen av Gud. Blant dem som har utarbeidet et teologisk grunnlag for meditasjon og kontemplasjon, eller utformet praktiske meditasjonssystemer, kan nevnes Bonaventura (1221–74), Ignatius Loyola (1491–1556) og Teresa av Avila (1515–82). Den deltagende betraktning av Kristi lidelse er en sentral meditasjonsform i katolsk tradisjon.

I de ortodokse kirkene spiller meditasjon en sentral rolle i klosterlivet, i en ubrutt tradisjon fra de første egyptiske «ørkenfedrene» i de første hundreårene e.Kr. Systematisk anvendelse av «Jesus-bønnen» («Herre Jesus, miskunne deg over meg») kombinert med bestemte pusteøvelser, er karakteristisk for hvordan meditasjon praktiseres, spesielt i de gresk-ortodokse klostrene på Athos i Hellas.

Også i jødedommen og i islam finnes det rike meditasjonstradisjoner, særlig innen sufismen.

I forbindelse med indiske og øst-asiatiske religioner brukes betegnelsen «meditasjon» mer allment om enhver tilstand av konsentrasjon eller fordypelse. Innen hinduismen er det særlig yoga som representerer en systematisk meditativ teknikk. Med utgangspunkt i kroppskontroll og pusteøvelser oppnås en gradvis stansing av tankeprosessene og tømming av sinnet for alt bevisst innhold, slik at sjelen kan oppnå sin opprinnelige frihet. Dette skjer når den mediterende er i en tilstand av transe (sanskrit: samadhi, «likevekt»).

De aller fleste retninger innen buddhismen legger avgjørende vekt på meditasjon som en forutsetning for å nå Oppvåkning (bodhi). Imidlertid kan meditasjon ta svært ulike former. I theravadaskolen består den i en systematisk, betraktende observasjon av kroppen, dens funksjoner og fornemmelser, og av alt som rører seg i tanken; dette fører til en meditativ selvopplevelse av buddhismens grunnsannheter. I mahayana kan meditasjon også bestå i å holde fast på en visjon av en himmelsk buddha, et paradis, eller det kan dreie seg om en indre,visuell frembringelse av en bestemt buddha eller symbolske diagrammer (mandala). Både innen tibetansk buddhisme og i Kina og Japan (zen) finnes det retninger som i dagliglivets gjøremål ser en meditasjonsform som kan føre til øyeblikkelig oppvåkning.

Meditasjon har i de siste tiår fått stor utbredelse i Vesten, dels ulike former for buddhistisk meditasjon, dels meditasjonsteknikker som kan bygge på elementer fra yoga, men som ikke har religiøst innhold og i stedet tar sikte på å oppnå avslapning, trivsel, effektivitet osv. (ACEM, transcendental meditasjon).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.