demon

Demon, laverestående guddom, ofte i negativ betydning; ond ånd.

Ordet demon er mye brukt for å betegne forskjellige typer overnaturlige vesener i religiøs tro over hele verden. De ulike kulturene bruker naturligvis andre betegnelser, og både forestillinger og religiøs praksis er høyst uensartet. Generelt kan en demon sies å være et ikke-menneskelig vesen som er ondsinnet eller farlig for menneskene. Demoner er ofte knyttet til bestemte trekk i landskapet, spesielt fjell, sumper eller ørkener, m.a.o. områder som menneskene ikke behersker. Også fremmede, dvs. mennesker fra andre kulturer, kan bli betraktet som demoner. Demoner er ofte uberegnelige og lunefulle, og er i det hele tatt gjerne knyttet til det som er utenfor den ordnede, daglige, kontrollerte og moralske verden. De kan være usynlige eller synlige, f.eks. i form av bestemte dyr. I religiøs kunst blir demoner gjerne fremstilt med groteske, fordreide ansikter og dyrelignende trekk, f.eks. horn, klør eller vinger.

Ofte – men langt fra alltid – er en demon den hvileløse ånden til et menneske som har fått en brå, tragisk eller unaturlig død (selvmord, barseldød, drukning), og som bringes til å plage de levende av hevnlyst eller indre, hvileløs uro. Slike demoner kan blidgjøres ved at en urett gjøres god, ved offer, eller ved at det innstiftes en fast kult med regelmessige ritualer og egne prester. I sistnevnte fall kan en demon etter en tid i folks bevissthet få status av guddom. Omvendt kan en fortrengt religions gud bli forvandlet til demon. Skillet mellom guder og demoner er ofte temmelig uskarpt.

I religioner som har forestillinger om et pinefullt oppholdssted for de døde (eventuelt forbeholdt dem som har levd et ondt liv) finner vi ofte en egen type demoner spesielt knyttet til dødsriket. Disse demonene er tjenerne til dødsrikets hersker og har til oppgave å pine de døde. Slike forestillinger finner vi bl.a. i kristendommen og i buddhismen.

Mange demoner har liten betydning for menneskenes dagligliv, men er viktige først og fremst innenfor mytologien. De oppfattes da gjerne som gudenes motstandere og er ikke nødvendigvis moralsk onde, snarere moralsk nøytrale. De er imidlertid en trussel mot den etablerte verdensorden som forsvares av gudene. Slike vesener er kjent fra norrøn mytologi, jotnene, og hinduismen, asuraene. En skikkelse kan også fremstå som en guds motstander. Dersom denne motstanderens ondskap fremheves, som i iransk religion eller kristendommen, brukes gjerne betegnelsen djevel.

I gresk mytologi ble demon brukt om de avdødes ånder. Ifølge Hesiod (Verk og dager, 109) ble gullalderens gode mennesker demoner etter sin død. Senere ble alle forfedrenes ånder kalt demoner; det var en vanlig oppfatning at hver og en hadde en «god demon» som skytsånd. Sokrates nevner ofte sin demon som en slags indre samvittighetens stemme. Demoner kunne også være ondsinnede. Grekerne spekulerte over forholdet mellom demoner og guder, og f.eks. Plutark mente at Dionysos og Herakles var gode demoner som var blitt til guder.

De første kristne betegnet de hellenistiske gudene nedsettende som demoner (1 Kor 10,20). Etter hvert som kristendommen ble utbredt, ble de gamle religionenes guder ofte bevart i folketroen, men nå som onde demoner. Det er denne utviklingen som har gitt ordet demon dets negative betydning. Samtidig fløt demonbegrepet sammen med den bibelske djevelen.

Demoner blir ofte sett på som årsak til sykdommer og spesielt til tilstander av mental ubalanse. Også andre ulykker kan skyldes demoner. Ofte tenkes demonene å ta opphold i et menneske, som da sies å være besatt. Besettelsen kan være uforskyldt, eller skyldes at vedkommende tenkes å være disponert gjennom bestemte demoniske karaktertrekk (f.eks. grådighet eller uhemmet seksualitet). Demonen eller demonene må i så fall drives ut, oftest av en spesialist, f.eks. en prest eller en sjaman. Slik eksorsisme (av gresk exorkismos 'utdrivelse ved besvergelse') finnes innenfor de fleste religioner. Typiske utdrivelser er omtalt i Det nye testamente; Jesus utdriver urene ånder (Matt 9,32; Luk 4,35 og 8,29). Utdrivelse av onde ånder er fortsatt praktisert i kristne kirker, men har i de senere år vært sterkt omdiskutert og kritisert, ikke minst i Norge, også innenfor kirkene selv.

Hvis pasientens bevissthet erstattes av demonens, kan dialoger mellom eksorsist og demon utspille seg, der demonen gir seg til kjenne og eventuelt setter visse betingelser for å forlate pasienten. Denne type utdrivelse følger gjerne bestemte former, fastlagt innen vedkommende kultur, og kan gi opphav til – eller være avledet av – lokale teatertradisjoner.

Besettelser kan forekomme som et mer eller mindre kollektivt fenomen, spesielt i situasjoner der det skjer dype sosiale omveltninger. Kollektive besettelser er kjent fra europeisk senmiddelalder. Besettelse kan også være et viktig, fast innslag i organiserte kultformer. Eksempler er voodoo-kulten på Haiti, zar-kulten i Egypt og nat-kulten i Myanmar. Det dreier seg da gjerne om åndevesener som er på grensen mellom det demoniske og det guddommelige.

Ved siden av utdrivelse, finnes det utallige midler som de ulike kulturer anvender for å beskytte seg mot demoner. Som eksempler kan nevnes formler (f.eks. Kristi navn), amuletter, symboler (f.eks. kors), ild, vievann, støy (klapping i hender, fyrverkeri) og kasting av stener.

• Anbefalt litteratur