klosterhage

Middelalderens urtegård – hortus conclusus – var et inngjerdet anlegg, ofte med høye murer med et indre kvadratisk rom. Det skulle være skjermet mot inntrengere og forstyrrelser utenfra. Utformingen bar preg av antikkens hager. Anleggene hadde ofte rettlinjede ganger inndelt i sirkelformede, kvadratiske og halvmåneformede bed med en korsgang rundt hageanlegget og en vannkilde i midten.

Ofte fant man planter innenfor murene som hadde religiøs betydning som roser, liljer, fioler, iris og marikåpe. I klosterhagen ble det dyrket korn, frukt, kål og løk. Grønnsakshagene inneholdt beter, bønner, salat, selleri, pastinakk, humle og urter til medisin og likører. Både salvie, mynte, vinrute, rosmarin, fennikel, løpstikke og sar fantes i klosterhagene.

Frukttrær hadde en viktig plass i nyttehagen. Nyttehagen ble som regel plassert utenfor murene, inngjerdet i regelmessige bed for å beskytte den mot dyr og inntrengere. Enkelte klostre kunne ha underbruk, ladegårder, der de dyrket frukt og grønnsaker, ofte ivaretatt av lekbrødre. Fruktdyrkingen i Norge har mest sannsynlig klosterhagene å takke.

Reliktplanter, botaniske fortidsminner, er funn i arkeologiske utgravinger som kan fortelle hva som ble dyrket i klosterhagene, hva som ble importert og hva som allerede fantes i Norge.

I urtehagene fant man blant annet karve, valmue, groblad, burot og malurt, nesle, kongslys, humle og pors, ormrot, akeleie, mynte, salvie, rosmarin, marianøkleblom, marikåpe og eplerose.

Giftige urter som ble dyrket og benyttet i små doser var giftkjeks, bulmeurt, revebjelle, svartsøtvier, jordrøyk og svaleurt.

I oldtiden ble giftkjeks blant annet brukt for å dempe kjønnsdriften. I middelalderen ble giften benyttet av munker for å overholde kyskhetsløfter. Plantene anses i dag som svært giftige.

Ettårige vekster som man dyrket i grønnsakhagene var viktig for munkene og nonnenes vegetabilske kosthold. Kål, bønner, bokhvete, dinkelkorn, neper, gulrot, salater, hamp, erter, løk, hvitløk, villøk, ramsløk og seiersløk.

I trehagene vokste epler, pærer, surkirsebær, druer, kreke (plomme), aprikos, fersken, valnøtt, hassel, ask, eik, rips, solbær, villbringebær, markjordbær, stikkelsbær.

I middelalderen mente man at alle planter hadde en medisinsk virkning. I det som er kjent som signaturlære, studerte man formen og utseendet på plantene og sammenlignet den med kroppen. Man mente at valnøtter kurerte sykdommer i hjernen, slyngende vindel var god for tarmen eller at gule blomster helbredet gulsott.

I flere av klosterruinene finner man i dag urter som er beskrevet i gamle nedtegnelser, blant annet i den tyske benediktiner abbedissen, legen og forfatteren, Hildegard fra Bingens verker. Hildegards oppskrifter på nerveberoligende kaker og drikke basert på krydder og urter har fått ny interesse. Den danske munken og legen Henrik Harpestreng (1164-1244), anbefalte rødvin og agurkurt mot depresjon.

Rundt år 300 evt. ble kristendommens første kloster bygget sør for Kairo i Egypt. Med en hakke og en liten sekk korn anla eremittmunken Antonius den hellige (251-356) den første kristne klosterhagen.

Munken Antonius fulgte Bibelens skrifter om å være selvforsynt og ikke til byrde for andre. Flere eremittmunker slo seg etterhvert ned sammen med ham. Da han døde i år 356 bodde det rundt tusen munker i St. Antonius' kloster. Helt siden Antonius' tid har klostrene vært selvforsynt med grønnsaker, frukt og urter. En klosterhage skulle også ha en samling prydplanter som hadde religiøs betydning, slik som roser, liljer, fioler og iris. Disse skulle gi munkene ro til meditasjon og studier.

Den første klosterhagen i Europa ble etablert i Monte Cassinos i Italia. Benedikt fra Nursia bygget kloster der i år 529. Benedikt grunnla flere klostre. Hans regler for oppbygging av klosterhager dannet grunnlaget for Benediktinerordenen. «Når de lever av sine henders arbeid, da er de riktige munker», var hans grunnregel. Klosterhagene hadde detaljerte planer og sortsangivelser. Pleie av syke var en sentral oppgave for medlemmer av benediktinerordenen. Klostermedisin var derfor viktig.

Benediktinerordenen la grunnlaget for andre ordner utover middelalderen. Cistercienserordenen, grunnlagt i 1098, var en gren av Benediktinerordenen. Cistercienserne krevde et kosthold uten kjøtt, så hagedyrkingen fikk ekstra stor betydning, og hageanleggene ble både større og mer innholdsrike.

En viktig oppgave for munkene og nonnene var å pleie syke og fattige. Klosterhagene var selve forutsetningen for dette. I stort sett alle klosterhager hadde man lagerrom for urter (lagerrom på gresk: apothēkē). Derav navnet apotek. Det aller første offentlige apoteket ble opprettet i Bagdad i Irak på 700-tallet. Fra Midtøsten spredde kunnskapen om urter og medisinplanter seg til Sicilia og Salerno (Salernoskolene). Apotekvirksomheten ble lovregulert på 1200-tallet og dannet grunnlaget for europeiske farmasi. Et av de eldste apotekutsalg, Officina Profumo Farmaceutica, ble grunnlagt av medlemmer av dominikanerordenen i 1221 i Firenze, Italia.

Klosterhagene ble sentre for kunnskapsformidling. Gjennom kristningen av landet fikk Norges befolkning kunnskapen om medisinplanter og nyttevekster. Planter og vekster som ble forsket fram av munkene og nonnene, og som tålte klimaet i Norge, kom også nordmenn til gode.

De forskjellige ordenene bygget opp detaljrike klosterhager hvor de innførte nye planter, knoller og frø fra Europa. Som i andre land var klosterhagene i Norge viktige forsknings- og studieanlegg. Urteplanter, trær og andre vekster ble testet ut i det barske klimaet i nord.

Kulturplanter som hadde eksistert lenge før klosterhagene ble etablert, ble samlet inn av munkene og nonnene. Kvann, løk, humle, pors og villepler finner man beskrevet i Gulatingsloven og Magnus Lagabøtes landslover (1274-1276). Plantene fant raskt veien til klosterhagene. Det finnes historier om omreisende munker som ga folk kvannrøtter og kvannstilker mot pesten. Munkene innførte også fruktdyrking som kirsebær og plommer.

Det hendte at lokale lekbrødre og leksøstre fikk opplæring i klosterhagenes medisin- og nytteplanter. Når de forlot klostrene fikk de med seg frø og stiklinger slik at de kunne praktisere det de hadde lært.

Der hvor det fantes kloster og kirker har det vokste fram en rikere flora enn andre steder. Svaleurt (Chelidonium majus), tette tepper med marsfiol (Viola odorata) og oksetunge (Anchusa officinalis) er gamle legeurter som finnes i flere klosterruiner og som antas å være middelalderrelikter.

Mange norske klostre hadde omfattende handel med utlandet. Gamle kulturplanter fra Norge ble etterspurt i europeiske klosterhager. Kvannen Angelica archangelica ble hentet fra de norske kvanngårder og fraktet ned til europeiske klosterhager.

• hagebruk
• legemidler – historikk

• Domkirkeodden om eplerose
• Per Arvid Åsen: Tusenårshagen ved Agder naturmuseum og botaniske hage – planter introdusert og dyrket i norske hager i løpet av tusen år

• Bruun, Magne (2007). Norske hager gjennom tusen år. Dreyers Forlag, Oslo.
• Essen, Madeleine von (1997). Hager til lyst og nytte. Schibsted, Oslo.
• Genz, Randi (1998). Hildegard av Bingens urtehage. Pax, Oslo.
• Israelsson, Lena (2008). Klosterträdgårdar – himmelske platser på jorden. W&W, Stockholm.
• Langeland, Knut (2013). Praktfulle hager og historiske gods. Forlaget Vigmostad & Bjørke, Bergen.
• Lie, Anne Lene (2009). Gudinner Hekser Urter Magi. Kolofon.
• Lie, Anne Lene (2016). Hva hadde Tordenskiold i lasten? Kolofon.
• Mamen, HC, B. Lange, H. Faleide, V. Molland (1986). Blomster i kirken. Landbruksforlaget, Oslo.
• Nordhagen, Rolf (1939). De gamle klosterhager. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring.
• Åsen, Per Arvid (2015). Norske klosterplanter. Portal forlag.