klosterhage

Artikkelstart

Klosterhage er en innebygd og inngjerdet hage i tilknytning til et kloster. Klosterhagene skal gi munker og nonner tilgang til grønnsaker, frukt og urter, og et sted for meditasjon og studier av medisinplanter. De forskjellige ordenenes studier av medisinplanter dannet grunnlaget for middelalderens apotekvirksomhet. Medisinplanter og nye frukt- og grønnsakssorter kom folket til gode.

Den første kristne klosterhagen ble etablert rundt 300 evt. I Norge dukket de første klosterhagene opp rundt år 1100.

Oppbygging

Middelalderens urtegård – hortus conclusus – var et inngjerdet anlegg, ofte med høye murer med et indre kvadratisk rom. Det skulle være skjermet mot inntrengere og forstyrrelser utenfra. Utformingen bar preg av antikkens hager. Anleggene hadde ofte rettlinjede ganger inndelt i sirkelformede, kvadratiske og halvmåneformede bed med en korsgang rundt hageanlegget og en vannkilde i midten.

Ofte fant man planter innenfor murene som hadde religiøs betydning som roser, liljer, fioler, iris og marikåpe. I klosterhagen ble det dyrket korn, frukt, kål og løk. Grønnsakshagene inneholdt beter, bønner, salat, selleri, pastinakk, humle og urter til medisin og likører. Både salvie, mynte, vinrute, rosmarin, fennikel, løpstikke og sar fantes i klosterhagene.

Frukttrær hadde en viktig plass i nyttehagen. Nyttehagen ble som regel plassert utenfor murene, inngjerdet i regelmessige bed for å beskytte den mot dyr og inntrengere. Enkelte klostre kunne ha underbruk, ladegårder, der de dyrket frukt og grønnsaker, ofte ivaretatt av lekbrødre. Fruktdyrkingen i Norge har mest sannsynlig klosterhagene å takke.

Typiske planter

Kvann. Strandkvann.

Kvann er en vanlig medisinplante i norske klosterhager.

Kvann. Strandkvann.
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Reliktplanter, botaniske fortidsminner, er funn i arkeologiske utgravinger som kan fortelle hva som ble dyrket i klosterhagene, hva som ble importert og hva som allerede fantes i Norge.

I urtehagene fant man blant annet karve, valmue, groblad, burot og malurt, nesle, kongslys, humle og pors, ormrot, akeleie, mynte, salvie, rosmarin, marianøkleblom, marikåpe og eplerose.

Giftige urter som ble dyrket og benyttet i små doser var giftkjeks, bulmeurt, revebjelle, svartsøtvier, jordrøyk og svaleurt.

I oldtiden ble giftkjeks blant annet brukt for å dempe kjønnsdriften. I middelalderen ble giften benyttet av munker for å overholde kyskhetsløfter. Plantene anses i dag som svært giftige.

Ettårige vekster som man dyrket i grønnsakhagene var viktig for munkene og nonnenes vegetabilske kosthold. Kål, bønner, bokhvete, dinkelkorn, neper, gulrot, salater, hamp, erter, løk, hvitløk, villøk, ramsløk og seiersløk.

I trehagene vokste epler, pærer, surkirsebær, druer, kreke (plomme), aprikos, fersken, valnøtt, hassel, ask, eik, rips, solbær, villbringebær, markjordbær, stikkelsbær.

Bruksområder

I middelalderen mente man at alle planter hadde en medisinsk virkning. I det som er kjent som signaturlære, studerte man formen og utseendet på plantene og sammenlignet den med kroppen. Man mente at valnøtter kurerte sykdommer i hjernen, slyngende vindel var god for tarmen eller at gule blomster helbredet gulsott.

I flere av klosterruinene finner man i dag urter som er beskrevet i gamle nedtegnelser, blant annet i den tyske benediktiner abbedissen, legen og forfatteren, Hildegard fra Bingens verker. Hildegards oppskrifter på nerveberoligende kaker og drikke basert på krydder og urter har fått ny interesse. Den danske munken og legen Henrik Harpestreng (1164-1244), anbefalte rødvin og agurkurt mot depresjon.

Utvalgte planter

  • Marikåpe (Alchemilla) bleanbefalt mot «kvinneplager».
  • Åkermåne (Agrimonia), marianøkleblom (Primula veris) og korsknapp (Glechoma hederacea) ble brukt slimløsende og mot betennelse.
  • Vinrute (ruta graveolens) har sterk og aromatisk duft og var en av de viktigste medisinplantene i middelalderen. Vinrute ble brukt mot smerter, både innvendig og utvendig, mot revmatisme og epilepsi. Hildegard anbefalte vinrutetil menn som ikke klarte å styre driftene sine.
  • Agurkurt (borago officinalis) er en gammel klosterplante som ble brukt mot urinveisinfeksjon, nyrebetennelse, lungebetennelse, mageproblemer og depresjon.
  • Eplerose (rosa rubigniosa) er omtalt i Hamarkrøniken (ca. 1550). Både Hildegard av Bingen og Henrik Harpestreng anbefalte eplerose (engeltorn) mot øyesykdommer.
  • Kvann (angelica archangelica) varopprinnelig en norsk kulturplante omtalt i både eldre Gulatingslov (ca. 1000) og i Lagabøtes lover (1274). Harpestreng nevner den i sine skrifter fra 1200-tallet. Den ble sett som en kraftfull medisinplante mot pest, impotens og rabies. I dag dyrkes den blant annet i Frankrike til bruk i likører. I Norge vokser den vill i strandsoner og på fjellet. Stilkene kan kandiseres og roten brukes til fremstilling av likør.
  • Mesterrot (Imperatoria osturthium) omtales av både Hildegard av Bingen og Henrik Harpestreng. Den ble anbefalt mot febersykdom, leversykdom og gulsott.
  • Akeleie (Aquilegia vulgaris) ble benyttet mot feber og hoste, men planten er giftig.
  • Valurt (symphytum officinale) er gammel klosterplante som i dag vokser vilt nord til Trøndelag. Den ble brukt både innvortes og utvortes mot pest, leddbetennelse, fordøyelsesproblemer, men den bør ikke spises eller drikkes. Utvortes ble den brukt mot leddsmerter, brannsår, forstuing.
  • Pors (myrica gale) er en gammel norsk kulturplante med sterk duft. Den er effektiv mot insektplager og blir brukt til ølbrygging. I klostermedisin ble den brukt til sårheling, som magestyrkende og urindrivende.
  • Salvie (salvia officinalis) en av de eldste legeplantene man kjenner til (4000 fvt.). Det latinske navnet salvare betyr å redde, helbrede. Det ble brukt leverstyrkende, fordøyelsesregulerende, smertestillende, urindrivende, nervestillende. Salviens egenskaper som krydder er i dag velkjent. Planten er vintergrønn i hager sør i landet.
  • Grønnmynte (mentha spicata) er hardfør. Mynte ble dyrket i klosterhagene og ble brukt mot fordøyelsesproblemer, kvalme, luftveisproblemer, leddsmerter.
  • Løpstikke (levisticum officinale) ble sett på som vanndrivende og god for fordøyelsen, nervesystemet og luftveiene.

Historie

Rundt år 300 evt. ble kristendommens første kloster bygget sør for Kairo i Egypt. Med en hakke og en liten sekk korn anla eremittmunken Antonius den hellige (251-356) den første kristne klosterhagen.

Munken Antonius fulgte Bibelens skrifter om å være selvforsynt og ikke til byrde for andre. Flere eremittmunker slo seg etterhvert ned sammen med ham. Da han døde i år 356 bodde det rundt tusen munker i St. Antonius' kloster. Helt siden Antonius' tid har klostrene vært selvforsynt med grønnsaker, frukt og urter. En klosterhage skulle også ha en samling prydplanter som hadde religiøs betydning, slik som roser, liljer, fioler og iris. Disse skulle gi munkene ro til meditasjon og studier.

Den første klosterhagen i Europa ble etablert i Monte Cassinos i Italia. Benedikt fra Nursia bygget kloster der i år 529. Benedikt grunnla flere klostre. Hans regler for oppbygging av klosterhager dannet grunnlaget for Benediktinerordenen. «Når de lever av sine henders arbeid, da er de riktige munker», var hans grunnregel. Klosterhagene hadde detaljerte planer og sortsangivelser. Pleie av syke var en sentral oppgave for medlemmer av benediktinerordenen. Klostermedisin var derfor viktig.

Benediktinerordenen la grunnlaget for andre ordner utover middelalderen. Cistercienserordenen, grunnlagt i 1098, var en gren av Benediktinerordenen. Cistercienserne krevde et kosthold uten kjøtt, så hagedyrkingen fikk ekstra stor betydning, og hageanleggene ble både større og mer innholdsrike.

En viktig oppgave for munkene og nonnene var å pleie syke og fattige. Klosterhagene var selve forutsetningen for dette. I stort sett alle klosterhager hadde man lagerrom for urter (lagerrom på gresk: apothēkē). Derav navnet apotek. Det aller første offentlige apoteket ble opprettet i Bagdad i Irak på 700-tallet. Fra Midtøsten spredde kunnskapen om urter og medisinplanter seg til Sicilia og Salerno (Salernoskolene). Apotekvirksomheten ble lovregulert på 1200-tallet og dannet grunnlaget for europeiske farmasi. Et av de eldste apotekutsalg, Officina Profumo Farmaceutica, ble grunnlagt av medlemmer av dominikanerordenen i 1221 i Firenze, Italia.

Klosterhager i Norge

Klosterhagene ble sentre for kunnskapsformidling. Gjennom kristningen av landet fikk Norges befolkning kunnskapen om medisinplanter og nyttevekster. Planter og vekster som ble forsket fram av munkene og nonnene, og som tålte klimaet i Norge, kom også nordmenn til gode.

De forskjellige ordenene bygget opp detaljrike klosterhager hvor de innførte nye planter, knoller og frø fra Europa. Som i andre land var klosterhagene i Norge viktige forsknings- og studieanlegg. Urteplanter, trær og andre vekster ble testet ut i det barske klimaet i nord.

Kulturplanter som hadde eksistert lenge før klosterhagene ble etablert, ble samlet inn av munkene og nonnene. Kvann, løk, humle, pors og villepler finner man beskrevet i Gulatingsloven og Magnus Lagabøtes landslover (1274-1276). Plantene fant raskt veien til klosterhagene. Det finnes historier om omreisende munker som ga folk kvannrøtter og kvannstilker mot pesten. Munkene innførte også fruktdyrking som kirsebær og plommer.

Det hendte at lokale lekbrødre og leksøstre fikk opplæring i klosterhagenes medisin- og nytteplanter. Når de forlot klostrene fikk de med seg frø og stiklinger slik at de kunne praktisere det de hadde lært.

Der hvor det fantes kloster og kirker har det vokste fram en rikere flora enn andre steder. Svaleurt (Chelidonium majus), tette tepper med marsfiol (Viola odorata) og oksetunge (Anchusa officinalis) er gamle legeurter som finnes i flere klosterruiner og som antas å være middelalderrelikter.

Mange norske klostre hadde omfattende handel med utlandet. Gamle kulturplanter fra Norge ble etterspurt i europeiske klosterhager. Kvannen Angelica archangelica ble hentet fra de norske kvanngårder og fraktet ned til europeiske klosterhager.

Kjente klosterhager

Hovedøya kloster

Hovedøya kloster. Rekonstruksjonstegning av Harald Sund.

Av /NTB Scanpix ※.

Det fantes rundt 30 klostre i Norge før reformasjonen. Alle hadde klosterhager i større eller mindre grad. Selv de såkalte tiggermunkene hadde grønnsaks- og urtehage.

Benediktinerordenen grunnla de første klosterhagene i Norge:

Cistercienserordenen hadde de største og mest kjente klosterhagene:

Augustinerordenen hadde store klosterhager:

Klosterhagen ved Værne Kloster (1170/1270) ved Moss, var et johannitterhospital for kongens hird, stiftet av Magnus Lagabøte. Den forsynte hospitalet med medisinplanter.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bruun, Magne (2007). Norske hager gjennom tusen år. Dreyers Forlag, Oslo.
  • Essen, Madeleine von (1997). Hager til lyst og nytte. Schibsted, Oslo.
  • Genz, Randi (1998). Hildegard av Bingens urtehage. Pax, Oslo.
  • Israelsson, Lena (2008). Klosterträdgårdar – himmelske platser på jorden. W&W, Stockholm.
  • Langeland, Knut (2013). Praktfulle hager og historiske gods. Forlaget Vigmostad & Bjørke, Bergen.
  • Lie, Anne Lene (2009). Gudinner Hekser Urter Magi. Kolofon.
  • Lie, Anne Lene (2016). Hva hadde Tordenskiold i lasten? Kolofon.
  • Mamen, HC, B. Lange, H. Faleide, V. Molland (1986). Blomster i kirken. Landbruksforlaget, Oslo.
  • Nordhagen, Rolf (1939). De gamle klosterhager. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring.
  • Åsen, Per Arvid (2015). Norske klosterplanter. Portal forlag.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg