Rose, egentlig roseslekta, er en slekt i rosefamilien med ca. 250 arter på nordlige halvkule, flest i Europa og Øst-Asia.

Busker med tornete grener og stamme, finnete blad og store, i alminnelighet røde, ofte velluktende blomster med mange pollenbærere og flaskeformet blomsterbunn; denne vokser ved modning ut til en kjøttfull, falsk frukt (nype), som inneholder hardskallede nøtter (lus). Mange av artene er meget vanskelig å skjelne fra hverandre.

I Norge er det funnet 11 viltvoksende rosearter. Vanligst er bustnype, kjøttnype og steinnype. Kystrose, trollnype og eplerose er alle tre på Artdatabanken sin rødliste. Rynkerose er svartelistet

Deles i klatreroser, buskroser og grupperoser, hver med to undergrupper.

Klatreroser har så lange skudd at de ikke kan holde seg oppe uten støtte eller oppbinding. Det skjelnes mellom engangsblomstrende og remonterende arter.

Buskroser danner store busker og trenger ingen oppstøtting. Det skjelnes mellom engangsblomstrende og remonterende arter.

Grupperoser er remonterende og danner lave busker. Det skjelnes her mellom stilkroser, hvor blomstene sitter enkeltvis eller få sammen, og klaseroser, hvor blomstene sitter samlet i klaser.

Rotekte roser formeres vanligst med frø eller stiklinger, podede roser ved okulasjon. Roser kan dyrkes overalt i Norge, men der forholdene er lite gunstige kan bare de minst kravfulle og mest vinterherdige rosene plantes.

Nyper har vært brukt som legemiddel fra gammelt av og fra 2000 år f.Kr. også til mat. Nypene er en av våre aller rikeste C-vitaminkilder. Kronbladene av flere arter høstes for fremstilling av rosenolje, parfyme og rosenvann.

Hos grekerne var rosedyrking utbredt, og det var blomster med mer eller mindre fylte roser som ble dyrket. Grekernes hundrebladrose (kronblad) var ventelig Rosa centifolia. I keisertidens Roma ble det brukt store mengder roser ved store fester. I middelalderen kom det flere nye arter i kultur,blant annet de gule R. hemisphaerica og R. foetida, som ble spredt vestover i Europa fra Orienten. Også i Norge ble det dyrket hageroser i middelalderen. Helt frem til våre dager er det kommet nye arter til Europa fra Asia.

Etter 1800 var franskmennene de førende rosedyrkere. De fikk frem remontantrosene, som blomstrer flere ganger utover sommeren. Foredlingen og kryssingen tok fart, og det ble en kappestrid om å lage nye sorter, som da ble betalt med store summer. Arbeidet med kryssing har fortsatt, og tallet på hybrider og sorter må regnes i titusener.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.