Eremitt, eneboer, person som har trukket seg tilbake fra samliv med mennesker for å konsentrere seg om et religiøst liv (meditasjon, bønn, askese). Begrepet eremitt brukes særlig i buddhistisk og kristen sammenheng (se anakoret). Eremittilværelsen er oftest en livsform som utvikler seg i tilknytning til en klostertradisjon, enten som det historiske utgangspunkt for klosterdannelse, eller som et alternativ til klosterlivet.

oppstod eremitt-bevegelsen på 200- og 300-tallet. Den første betydelige kristne eremitt var Antonios (ca. 250–356). Et stort antall menn (og et mindre antall kvinner) ble eremitter i den egyptiske ørken og i Palestina, Syria og Lille-Asia i de nærmeste århundrene etter Antonios. Eremittenes holdning til verden ble uttrykt i begrepet ksenoteia (gr., av 'det å være fremmed i verden'). De søkte en indre ro, apatheia (gr. 'fravær av lidenskap'), som kunne muliggjøre uopphørlig bønn og fornemmelse av nærhet til Gud. Mange praktiserte ulike former for askese. Klostre som ramme for det religiøse liv oppstod først mot slutten av 300-tallet.

I den ortodokse kirke og de andre øst-kirkene har eremittradisjonen fortsatt helt til vår tid. I vesten var eremittlivet sterkt utbredt i perioder, både innen visse klosterordener (f.eks. i Cistercienserordenen) og uavhengig av klostrene; Frans av Assisi levde som eremitt. Et nytt trekk i middelalderen var eremittlivet i byer, idet eremitten holdt seg i ett rom, eventuelt innemurt. Katolske eremitter fantes fortsatt på 1700-tallet, men forsvant nesten fullstendig på 1800-tallet (unntatt i Spania). På 1900-tallet har eremittlivet igjen gjort seg gjeldende, og finnes nå i en rekke land. Trappistordenen har siden 1964 åpnet for at ordenens munker under visse betingelser kan leve som eremitter. Også i den anglikanske kirke finnes det i dag kvinnelige eremitter.

I hinduismen har omvandrende asketer (sadhu, sannyasin) alltid representert et viktig religiøst ideal. I buddhismen har eremittlivet alltid vært et høyt respektert alternativ til klosterlivet; som en livsform der det religiøse idealet, streben etter nirvana gjennom meditasjon og innsikt, blir fulgt mer effektivt og mer konsekvent enn i klostrene. Dette gjelder f.eks. theravada-buddhismens skogmunker (vanavasi), en tradisjon som på Sri Lanka ble gjenopptatt i moderne tid av munken Pannananda (ca. 1817–87) og føres videre en rekke steder på øya i dag. I tibetansk buddhisme spiller eremittlivet en svært viktig rolle, enten som tidsbegrenset eller som permanent livsform, først og fremst eksemplifisert ved Milarepa (1040–1123), en eneboer som ikke lot seg ordinere som munk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.