Antonius den hellige, ca. 250–356, egyptisk eneboer, en av den romersk-katolske kirkes mest avholdte helgener. Vokste opp i et fromt og velstående kristent miljø. I 20-årsalderen ble han så slått av beretningen om den rike yngling (Matt 19,21) at han gav bort alt han hadde arvet etter sine foreldre for å leve som eneboer i hjembygda.

I ensomheten ble han imidlertid plaget av mange slags fristelser, og for å slippe fra dem, drog Antonius ut i ørkenen. Han rømte lenger og lenger ut i villmarken, men fristelsene ble verre og verre, så han holdt mange ganger på å bukke under. Han seiret likevel i kampen mot alle Djevelens påfunn. Ryktet om hans fromhet fikk mange til å etterligne ham; etterhånden var det en hel eremittkoloni omkring stedet hvor Antonius holdt til. Dette skal ha foregått i nærheten av Pispir i den egyptiske ørken.

Antonius ble siden æret som patriark og har fått tilnavnet «Munkevesenets far». Hans liv er skildret av kirkefaderen Athanasios. Festdag 17. januar.

Antonius er i regelen fremstilt som gammel mann med langt skjegg i en vid munkekutte med eller uten hette. Hans hovedattributter er eremittstaven, ofte formet som en T, en liten bjelle og et villsvin.

Fremstilling i kunsten. Antonius' liv har gitt kunsten noen av dens mest populære motiver fra middelalderen til nyere tid. De fleste fremstillinger av ham finnes i tysk sengotisk maleri, skulptur og grafikk; men også i Italia blir motivet ofte brukt og særlig i mer folkelige fremstillinger. De viktigste eksemplene fra 1300-tallet finnes i arbeider av Bartolo di Fredi, Pisanello, Filippo Lippi, Alvise Vivarini, Gregorio Schiavone og Moretto.

De episoder fra hans liv som oftest fremstilles, er hans tallrike fristelser, og de synes særlig å ha talt til den nordiske fantasi, noe man finner eksempler på i kobberstikk av Schongauer og malerier av Bosch, Brueghel og Teniers.

Fra Italia finnes fresker av A. Gaddis skole i Cappella Castellani, S. Croce, Firenze, og to bilder av Bernardo Parentino. Berømte er også de mange Antonius-fremstillinger på Isenheimeralteret med Grünewalds malerier og en monumental statue, muligens av Nikolaus von Hagenau. Fra nyere tid kan nevnes P. Cézannes bilde fra ca. 1880.

Også for musikken har Antonius' liv vært en inspirasjonskilde. Dette gjelder ikke minst moderne tonekunstnere. Werner Egk har skrevet for altstemme og strykekvartett La Tentation de saint Antoine (1947). 3. sats i Paul Hindemiths symfoni Mathis der Maler (1934), inspirert av Isenheimeralterets Antonius-fremstillinger, har navnet Den hellige Antonius' fristelser. Dessuten har Eugène Bozza skrevet et oratorium over Antonius (1948), Vincenzo da Vico en konsertopera (1944) og Jacques Chailley en vokalsymfoni (1936).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.