Antonius den hellige

Antonius den hellige, egyptisk eneboer, en av den katolske kirkes mest avholdte helgener. Hans minnedag, antonsmesse, feires den 17. januar.

Antonius er som regel fremstilt som gammel mann med langt skjegg i en vid munkekutte med eller uten hette. Hans hovedattributter er eremittstaven, ofte formet som en T, en liten bjelle og et villsvin. Hans liv har vært inspirasjon for både kunst og musikk, fra middelalderen til moderne tid.

Antonius vokste opp i et fromt og velstående kristent miljø. I 20-årsalderen ble han så slått av beretningen om den rike yngling (Matt 19,21) at han gav bort alt han hadde arvet etter sine foreldre for å leve som eneboer i hjembygda.

I ensomheten ble han imidlertid plaget av mange slags fristelser, og for å slippe fra dem, dro Antonius ut i ørkenen. Han rømte lenger og lenger ut i villmarken, men fristelsene ble verre og verre, så han holdt mange ganger på å bukke under. Han seiret likevel i kampen mot alle Djevelens påfunn. Ryktet om hans fromhet fikk mange til å etterligne ham; i ettertid var det en hel eremittkoloni omkring stedet hvor Antonius holdt til. Dette skal ha foregått i nærheten av Pispir i den egyptiske ørken.

Antonius ble siden æret som patriark og har fått tilnavnet «Munkevesenets far». Hans liv er skildret av kirkefaderen Athanasios.

Antonius' liv har gitt kunsten noen av dens mest populære motiver fra middelalderen til nyere tid. De fleste fremstillinger av ham finnes i tysk sengotisk maleri, skulptur og grafikk, men også i Italia blir motivet ofte brukt og særlig i mer folkelige fremstillinger. De viktigste eksemplene fra 1300-tallet finnes i arbeider av Bartolo di Fredi, Pisanello, Filippo Lippi, Alvise Vivarini, Gregorio Schiavone og Moretto da Brescia.

De episodene fra hans liv som oftest fremstilles, er hans tallrike fristelser, og de synes særlig å ha talt til den nordiske fantasien, noe man finner eksempler på i kobberstikk av Martin Schongauer og malerier av Hieronymus Bosch, Pieter Brueghel den eldre og David Teniers den yngre.

Fra Italia finnes fresker av Agnolo Gaddis skole i Cappella Castellani, Santa Croce, Firenze, og to bilder av Bernardo Parentino. Berømte er også de mange Antonius-fremstillinger på Isenheimeralteret med Matthias Grünewalds malerier og en monumental statue, muligens av Nikolaus von Hagenau. Fra nyere tid kan nevnes Paul Cézannes bilde fra rundt 1880.

Også for musikken har Antonius' liv vært en inspirasjonskilde. Dette gjelder ikke minst moderne tonekunstnere. Werner Egk har skrevet for altstemme og strykekvartett La Tentation de saint Antoine (1947). 3. sats i Paul Hindemiths symfoni Mathis der Maler (1934), inspirert av Isenheimeralterets Antonius-fremstillinger, har navnet Den hellige Antonius' fristelser.

Dessuten har Eugène Bozza skrevet et oratorium over Antonius (1948), Vincenzo da Vico en konsertopera (1944) og Jacques Chailley en vokalsymfoni (1936).

• antonsmesse
• helgen
• eremitt