Mange legemidlers sammensetning og anvendelse er kjent like fra oldtiden. Denne kunnskapen ble videreført i antikken. I løpet av middelalderen ble det oppdaget nye stoffer til medisinsk bruk, mens den moderne farmasiens utvikling begynte på 1700-tallet.

De egyptiske papyrus, særlig Papyrus Ebers, som er skrevet rundt 1550 fvt., viser at egypterne var meget omhyggelige under tilberedningen av legemidler. Prinsippet ved deres sammensetning er det samme den dag i dag: de skal inneholde et virksomt stoff, constituens, og endelig corrigentia. Ved fremstilling av flytende legemidler bruktes vann, melk, vin, honning og øl. Legemidler ble gitt til innvortes bruk som dekokter, infuser (uttrekk), klyster, løsninger og piller. Til utvortes bruk hadde man salver og plastere. Men Papyrus Ebers inneholdt også trylleformularer med midler som skulle kunne fordrive all slags elendighet; her spilte skarabeer og slanger stor rolle.

Både gresk og romersk medisin har tatt opp trekk av egyptisk legekunst. Mange legemidler tok sikte på å skaffe den rette balanse mellom de fire legemsvæsker: blod, slim, sort og gul galle. Denne medisinske læren kalles humoralpatologi.

Planter kom til å spille stor rolle som råmateriale til legemidler. Antidotum mithridaticum eller teriak, som lenge ble brukt, inneholdt opptil 60 ingredienser og er et eksempel på urgamle legemidler som er kjent helt opp til vår tid. Den romerske legen Celsus, som levde rundt år 0, omtaler mer enn 250 droger. Mer betydelig er den noe yngre Dioskorides, som i fem bøker gir detaljerte opplysninger om legemidler, deres fremstilling og anvendelse. Galen (130–200 evt.) inndelte legemidlene i tre grupper: de varme, kalde, fuktige og tørre; de som hadde bivirkninger; og de som hadde spesifikk virkning, for eksempel brekk- og avføringsmidler. Opplagsrom for legemidler kalte han for apotek, og hans navn lever ennå i uttrykket «galenisk farmasi».

I middelalderens farmasi spilte magien stor rolle. Likeledes fikk den såkalte signaturlæren, læren om kjennetegnene på hvilken medisinsk virkning et middel kunne tenkes å ha, stor betydning i spekulativ retning.

Oppdagelsesreisene i senmiddelalderen førte nye droger til Europa: kakao, vanilje, perubalsam og kapsikum fra Mexico, guajak, kinabark og ipecacuanha fra Sør-Amerika, kaffe fra Arabia og te fra Kina. Med Paracelsus (1493–1541) ble kjemiske stoffer innført i sykdomsbehandlingen.

De første tegn til en farmasøytisk industri viste seg i Tyskland på 1600- og 1700-tallet, og etter hvert inntok kjemien en bredere plass i fremstillingen av legemidler. Men de store fremskritt på den syntetiske kjemiens område kom først henimot og på 1900-tallet. Etter hvert lyktes det også å isolere og renfremstille hormoner og vitaminer, og det farmasøytiske armamentarium inkluderer nå et svært antall aktive stoffer med virkninger på blant annet organsystemer, biokjemiske prosesser, mikroorganismer og kreftceller.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.