Johannitterordenen, den suverene militære hospitalsorden av St. Johannes av Jerusalem, også kalt Malteserordenen, suveren geistlig ridderorden med hovedsete i Roma. Ordenen driver omfattende hjelpevirksomhet (sykehus, ambulansefly) og annet humanitært arbeid, bl.a. for flyktninger og statsløse. Medlemmer av ordenen deltar også aktivt som medhjelpere ved valfartene til Lourdes.

Ordenen har sitt utgangspunkt i et hospital i Jerusalem, stiftet ca. 1050 til hjelp for pilegrimer. Etter at Jerusalem var tatt av korsfarerne 1099, organiserte medlemmene av hospitalet seg som munkeorden etter Augustins regel. Paven godkjente ordensreglene 1113. Samtidig ble ordenen omorganisert, og fikk militære oppgaver til vern for de hellige stedene ved siden av hjelpen til pilegrimer. Den første stormester var Raymond du Puy (1120–60).

Johannitterordenen ble en mektig, internasjonal orden; stormesteren hadde en nesten suveren stilling og anerkjente bare paven som sin overherre. Medlemmene var delt i tre klasser: riddere (bare adelige), prestene (som bare stod under ordenens myndighet) og tjenende brødre (legbrødre), en slags lavere klasse, som gjorde tjeneste i ordenens forskjellige institusjoner. De avla munkeløfte om fattigdom, kyskhet og lydighet; legfolk kunne også bli medlemmer, men avla ikke de bindende løftene. Kvinner kunne også bli med som sykepleiere (legsøstre).

Det ble stiftet mange johannitterklostre rundt om i Europa, i Danmark sju, i Norge ett (Værne kloster). Klostrene tjente ofte som hjem for gamle, adelige menn og kvinner. På 1300-tallet ble Johannitterordenen organisert i åtte provinser: tre i Frankrike, to i Spania, dessuten Italia, England og Tyskland.

Hovedoppgaven for ordenen var i Det hellige land, og hovedsetet var i Jerusalem til byen ble tatt av Saladin 1187. Da ble det flyttet til Acre, korsfarernes sterkest befestede by. Sammen med tempelherrene kjempet johannitterne videre mot muslimene, men fikk etter hvert også andre interesser, bl.a. transport av pilegrimer og handel med Østen.

Da Acre falt 1291, hadde ordenen en tid sete på Kypros, men 1309 erobret den øya Rhodos, der den organiserte et handels- og sjøvelde. 1480 ble øya angrepet av tyrkerne, men ordenen slo angrepet tilbake. Da sultan Suleiman angrep Rhodos 1522, måtte johannitterne kapitulere, fordi hjelpen fra Europa uteble. Tyrkerne gav stormesteren fritt leide, han drog til Messina, og fikk etter forhandlinger med keiser Karl 5 overdratt øya Malta 1530 (derav navnet Malteserordenen), der ordenen regjerte frem til 1789.

Da Filip 4 av Frankrike hadde fått Tempelridderordenen oppløst 1312, overtok Johannitterordenen en stor del av dens eiendommer. Under reformasjonen mistet johannitterne mye av eiendommene i Tyskland. Enkelte steder levde den allikevel videre som en protestantisk orden; se nedenfor (Den protestantiske Johannitterordenen).

I Sør-Europa hadde ordenen en ny blomstring fra ca. 1700, og dens statutter ble fornyet 1782. Under den franske revolusjon mistet den alle sine eiendommer i Frankrike, og 1798 overgav stormesteren Malta til Napoleon uten kamp. Keiser Paul av Russland, som hadde omgjort ordenens polske avdeling til et russisk storpriorat, krevde øya utlevert til seg, og da Napoleon nektet, ble han med i krigen mot Frankrike. 1800 tok britene Malta, og da de også nektet å utlevere den til keiser Paul, kom det til brudd mellom Storbritannia og Russland. Pauls etterfølger, Aleksander, forbød ordenen i Russland 1817, men lot allikevel katolske undersåtter motta den. Ordenen var nå nærmest i oppløsning. Retten til å velge stormester gikk over til paven.

Fra 1834 har Johannitterordenen hovedsete i Roma. Ordenen ble anerkjent av Italia 1935, og har siden 1984 observatørstatus i FN. Den har eksterritorielle rettigheter til sitt palass og sin villa på Aventinerhøyden i Roma, den har eget postvesen, utsteder pass og er anerkjent som suveren juridisk person av en rekke land. En ny konstitusjon for ordenen ble etablert 1961. Ordenens overhode, stormesteren, fører tittel av fyrste. Johannitterordenen er i dag organisert i fem storpriorater – Roma, Lombardia og Venezia, Sicilia, Böhmen og Østerrike. Ordenens medlemmer er inndelt i tre avdelinger – rettsriddere, lydighetsriddere og riddere av nåde og ære; hver avdeling er inndelt i klasser – storkors, kommandør og ridder. Blant ordenens nåværende medlemmer er omtrent halvparten adelige.

Ordensdrakten er en svart kappe med et hvitt malteserkors på venstre side av brystet, og rød våpenkjole. Ordenens våpenskjold og banner har et hvitt malteserkors på rød bunn. Det er antatt at Dannebrog kan ha sin opprinnelse fra johannitternes våpen.

Den tyske del av Johannitterordenen oppstod trolig på slutten av 1100-tallet, og hadde fra 1382 halvautonom status med hovedsete på slottet Sonnenburg i Østpreussen (nå Polen). Ordenen kom imidlertid i skyggen av den større og mektigere Tyske orden, og ble sterkt svekket mot slutten av middelalderen. Etter reformasjonen gikk mange av ridderne over til den protestantiske siden, og 1580 ble ordenens tyske del splittet i to. Den protestantiske delen ble opphevet 1811, men kongen av Preussen opprettet året etter en fortjenstorden av samme navn. Denne ble opphevet 1852, og erstattet av en gjenopprettet suveren ridderorden, Die Balley Brandenburg des ritterlichen Ordens St. Johannis vom Spital zu Jerusalem, med en prøyssisk prins som herremester og humanitært arbeid som hovedformål. Under Det tredje rike var Johannitterordenen et adelig motstandssentrum mot nazismen. Ved Tysklands deling 1945 mistet ordenen 33 sykehus i øst samt slottet Sonnenburg og store godser. Siden har ordenen spesielt drevet ambulansetjeneste, foruten at den driver mange eldrehjem og sykehus. Den teller ca. 3000 medlemmer, hvorav omtrent halvparten er adelige, men kravet om adelskap bortfalt 1948. Under den tyske Johannitterordenen sorterer avdelinger (kommanderier) i Østerrike, USA og Canada.

Johannitterordenen kom til England allerede 1144, men den engelske delen av ordenen ble i praksis oppløst da Henrik 8 ved reformasjonen konfiskerte ordenens eiendommer i England. I slutten av 1820-årene opprettet en gruppe engelskmenn og skotter et økumenisk ordensfellesskap, som ble offisielt anerkjent av britiske myndigheter 1870, og den britiske monark er i dag overhode for den britiske Johannitterordenen, The Most Venerable Order of the Hospital of St. John of Jerusalem. Ordenen ledes av en storprior, som er medlem av kongehuset; nåværende storprior (1997) er prins Richard, duke of Gloucester, dronningens fetter. Ordenen, som har sitt hovedsete i London, driver bl.a. en rekke sykehus og en landsomfattende ambulansetjeneste, og organiserer ca. 250 000 frivillige mannskaper. Under ordenen sorterer kommanderier i Australia, Canada, New Zealand, Sør-Afrika og USA. Det amerikanske kommanderiet driver bl.a. et øyehospital i Jerusalem.

I Nederland ble en avdeling av den tyske Johannitterordenen grunnlagt 1909, og ble helt selvstendig 1946. Ordenens leder, landkommandøren, er prins Bernhard, dronningens far.

Selvstendige kommanderier finnes også i Finland (grunnlagt 1923), Frankrike (1959), Sveits (1937) og Ungarn (1924). Disse er, sammen med den britiske og den tyske Johannitterordenen og deres underavdelinger, sammensluttet i en allianse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.