kirsebær

Surkirsebær, «kirsebær» i snevrere mening, Prunus cerasus, stammer fra det sørvestlige Asia eller de østlige middelhavslandene. Surkirsebær er kjent i Norge fra cirka 1150. Arten dyrkes til Nordland, og finnes forvillet enkelte steder i Sør-Norge.

Surkirsebærtrær blir 3–8 meter høye og har 8–10 centimeter lange, utstående, glinsende, glatte, småtaggete blad uten kjertler på bladstilken. Blomstene sitter to til tre sammen på dverggrener med løvblad. Surkirsebær blomstrer etter knoppsprett, og setter mange rotskudd. Den er en hardfør art.

En annen underart, egentlig morell, Prunus cerasus var. austera, har mørkfarget frukt og farget saft, mens glasskirsebær, amarell, Prunus cerasus var. caproniana, har lysere frukt og klar saft.

Surkirsebær er svært syrlige på smak og brukes blant annet til saft, syltetøy, likør og vin. De inneholder cirka 10 milligram vitamin C, 176 milligram kalium, 82 prosent vann og 228 kilojoule tilført energi per 100 gram spiselig vare.

Surkirsebær er svartelistet og utgjør en høy økologisk risiko i Norge.

Søtkirsebær eller fuglekirsebær, i Norge vanligvis (feilaktig) kalt morell, Prunus avium, vokser vill i Vest-Asia og Europa, i Norge langs kysten til Nord-Trøndelag. Søtkirsebær er en gammel kulturplante som i Norge har vært dyrket fra midten av 1700-tallet.

Både tre og blad er større enn hos surkirsebær. Bladene er hengende og grovtaggede med spredt håret underside og en til to kjertler på bladstilken. Blomstene sitter en til fem sammen på dverggrener uten løvblad. Frukten er både hos villformer og dyrkede sorter varierende med hensyn til fasthet og farge, med gule, røde, brune, svarte og overganger, men større hos de dyrkede. Søtkirsebær er den av våre frukttrearter som tåler minst frost over jorden, og dyrkingen er derfor særlig utbredt der normaltemperaturen om vinteren er omkring 0 °C.

I Norge dyrkes mest søtkirsebær i indre Hardanger. Den blomstrer tidlig, og er derfor utsatt for frostskade i blomsten. Treet kan bli stort og gammelt. Søtkirsebær er selvsteril og formeres ved poding. Det brukes mest frøformerte grunnstammer av samme art som også brukes til surkirsebær og hybridkirsebær. Vegetativt formerte grunnstammetyper finnes også.

Søtkirsebær har en mild og søt smak som gjør dem ettertraktet som spisefrukt. De inneholder rundt 10 milligran vitamin C, 173 milligram kalium, 86 prosent vann og 207 kilojoule tilført energi per 100 gram spiselig vare.

Noen varieteter dyrkes som prydtrær på grunn av vakker blomstring, for eksempel prydsøtkirsebærtreet, Prunus avium var. plena, som har store, hvite, fylte blomster.

Prunus x effusa, maibærgruppen, står både med hensyn til tre-, blad- og fruktstørrelse mellom sur- og søtkirsebær, og er oppstått ved krysning mellom disse. Frukten er noe avlang med både lyse og mørkfargete sorter. Fruktkjøttet er bløtt og surt.

Av kirsebærkjerner presses olje til bittermandelvann.

I Japan står kirsebær for rikdom og fremgang. I Kina er blomsten et symbol på våren, på ungdom og håp, og står også for kvinnelig skjønnhet. Kirsebærtreet kan også symbolisere mennesket som blir født nakent inn i verden, ettersom blomstene hos en del arter kommer før løvet.

Veden av søtkirsebærtreet er gul til rødlig farget i yten og går mot kjernen over til rødbrun, ofte med dekorative flammer. Densitet ved 15 prosent fuktighet er om lag 0,58 gram per kubikkcentimeter. Veden er hard, men bøyelig og elastisk, og vanskelig spaltbar. Den brukes en del til finere innredningsmateriale, ofte som kryssfinér.