kål

Kulturformene av kål deles ofte inn i fem hovedgrupper: 1) Bladkål danner ikke hode, men en stengel med bladrosett i toppen, her vises grønnkål.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

2) Hodekål danner et mer eller mindre fast hode, her vises hvitkål (vanlig hodekål).

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

3) Blomsterkål utvikler blomsterstand allerede første år, her vises rød og grønn blomkål.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

4) Knutekål har en knollformet, oppsvulmet stengel.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

5) Rosenkål har en stengel med bladrosett i toppen der små hoder sitter i bladhjørnene.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Kålvekster er planter som hører til kålslekten, eller som ligner på disse. Kålvekster har en lang historie som kulturplanter, og det har blitt dyrket fram en rekke varieteter og sorter med ulik form og farge. I Norge dyrkes mange kålvekster som grønnsaker, blant annet hodekål, grønnkål, blomkål, brokkoli, knutekål, rødkål og rosenkål, som er varieteter av samme art.

Faktaboks

Også kjent som
Slektens vitenskapelige navn Brassica, og arten som er stamform til en rekke typer grønnsaker som kalles kål
Vitenskapelig navn
Brassica oleracea
Beskrevet av
Carl von Linné

Kålvekstene har den egenskapen at de samler opplagsnæring i stenglene, bladene, røttene eller blomsterstandene, noe som gjør dem egnet som grønnsaker. De deles gjerne inn i fem grupper etter hva slags form de har: bladkål, hodekål, blomsterkål, knutekål og rosenkål.

De fleste kålvekstene er varieteter av arten Brassica oleracea, det gjelder for eksempel blomkål, brokkoli og romakål. De har til felles at de har store, lysegule blomster som sitter i en lang klase, fordi blomsterstanden strekker seg sterkt allerede før blomstringen. Frukten er en lang skulpe med én rad frø på hver side av skilleveggen. Kålvekster som ikke er varieter av denne arten er blant annet kinakål, stilkkål, nepe, sennepskål og kålrot.

Kulturformer

Kulturformene er meget tallrike og ofte innbyrdes svært forskjellige. De grupperes i en rekke underarter og varieteter. Som for alle slike formrike arter er det uenighet om den systematiske inndelingen. Botanisk og praktisk hagebruksmessig inndeling faller heller ikke alltid sammen. Her deler vi inn i fem grupper: bladkål, hodekål, blomsterkål, knutekål og rosenkål.

Bladkål

Bladkål danner ikke hode, men vokser opp med en mer eller mindre bladrik stengel med en bladrosett i toppen. I Norge dyrkes fôrmargkål (fôrkål), grønnkål og (i liten utstrekning) pyntekål. Grønnkål skiller seg særlig ut på grunn av det høye innholdet av betakaroten, ca. 5000 μg/100 g, som er på linje med gulrot og 500 ganger med enn ordinær hodekål.

Hodekål

Hodekål er kålvekster som samler opplagsnæring i bladene og disse danner et mer eller mindre fast hode. Hvitkål er den viktigste gruppen, når vi sier kål i dagligtale, mener vi oftest den runde formen av denne. Typer med spisse hoder kalles spisskål, og rødkål inneholder et rødfiolett fargestoff i bladenes ytre cellelag. Savoikål har noe løsere hoder enn annen hodekål, med sterkt buklete og krusete blader.

Blomsterkål

Blomsterkål skiller seg fra andre kålvekster ved at blomsterstanden utvikles allerede første år, men når ikke fram til frømodning. Eksempler fra norsk landbruk er blomkål, brokkoli, romakål (romanesco) og brokkolini. Hos blomkål er blomsterstanden vanligvis hvit, og de fleste sidegrenene er sterile. Bare noen få knopper har potensialet for å sette frø. Hos brokkoli dannes blomster på alle sidegrener, og blomsterknoppene er tidlig fullt utviklet. Blomsterstanden er grønn til blålig.

Knutekål

Knutekål (overjordisk kålrabi), har knollformet, oppsvulmet stengel med bladfestene fordelt rundt hele knollen. Den lysegrønne eller rødblå knollen smaker som og brukes som kålrot. Bladene er sprø og kan brukes som suppegrønt. Knutekål brukes lite hos oss, men er en viktig grønnsak i Mellom-Europa.

Rosenkål

Rosenkål har 40–100 cm høy stengel med bladrosett i toppen. I bladhjørnene utvikles små hoder («roser»), som er det vi spiser. Rosenkål er en mellomting mellom grønnkål og hodekål når det gjelder næringsinnhold.

Historie

Kål er gammel som kulturplante. Ved kysten i Vest- og Sør-Europa vokser arter som står dyrket kål nær. Etymologiske studier tyder også på at kål først ble dyrket i Europa. Av skriftlige kilder fremgår ikke alltid klart hvilken form det dreier seg om. I et skrift fra år 350 f.Kr. (Theofrastos) er nevnt tre slags kål, år 50 e.Kr. (Plinius) seks slag. Det blir antatt at bladkål står stamformen nærmest og derfor først ble dyrket. Hodekål var visstnok ukjent for de gamle romere; den fantes imidlertid i Mellom-Europa på 1100-tallet. Blomkål ble muligens dyrket av de gamle grekere (opprinnelig i Lilleasia); sikrere opplysninger finnes fra 1500-tallet på Kypros. Kål er nevnt i Olav den Helliges saga og i lover fra 1000–1200-tallet. Kålhager er nevnt fra Bergen og Stavanger midt på 1500-tallet. I en frøbestilling ca. 1660 nevnes blomkål, rødkål og savoikål m.fl.; hvitkål er nevnt fra samme tid.

Produksjon

Den globale produksjonen av kålvekster har økt fra omlag 23 millioner tonn i 1960 til 70 millioner i 2020 (FAO, FNs organisasjon for ernæring og landbruk). Den nasjonale produkjonen har ligget mellom 40 og 60 000 tonn i perioden 1960 – 2010, men viser en nedadgående trend siste ti år.

Kålproduksjon
Produksjon av kålvekster i verden og i Norge i perioden 1961 - 2020. Tall fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk.
Kålproduksjon
Lisens: CC BY SA 3.0

Eksterne lenker

Faktaboks

kål
Brassica oleracea
Artsdatabanken-ID
101118
GBIF-ID
3042845

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg