Gulrot, planteslekt i skjermplantefamilien, omfatter i alt ca. 22 arter i alle verdensdeler, men de fleste er hjemmehørende i middelhavslandene og det sørvestlige Asia. Arten gulrot, Daucus carota har kantet, stivhåret stengel og grunnstilte, findelte blad. Blomstene er hvite eller svakt rosa, småfruktene har lange pigger.
Vill gulrot, Daucus carota ssp. carota, blir 20–40 cm høy, roten er tynn, grenet og hard, og gul til hvit. Den vokser på kalkrike tørrbakker på Østlandet opp til Ringsaker og spredt langs kysten til Sogn.
Dyrket gulrot, Daucus carota ssp. sativus, er antakelig oppstått ved krysning mellom flere underarter. Det finnes en mengde sorter i mange farger fra røde, gule til svarte, noen egnet for frilandsdyrking, andre for tidligproduksjon. Roten er normalt kjegleformet, men noen sorter er sylindriske og noen nærmest kulerunde. Minigulrot er vanlig gulrot som sås tett. Gulrot er en viktig kulturplante over hele verden, men dyrkes særlig mye i Europa. Den er i særklasse vår viktigste grønnsak, sammen med kål, og ble dyrket på vel 12 000 dekar her i landet i 1999. Gulrot har høy ernæringsmessig verdi, med et særlig høyt innhold av β-karoten (7900 μg/100 g), som omdannes til vitamin A i kroppen. Gulrot inneholder ca. 5 mg vitamin C, 289 mg kalium, 2,9 g kostfiber, 88 % vann, 0,1 g fett og 143 kJ tilført energi per 100 g spiselig vare.
Gulrot har vært dyrket i over 2000 år. I Norge er den kjent fra ca. 1660. Gulrot har vært brukt i folkemedisinen som råd mot mark hos småbarn. I Trøndelag var kandissukker i en uthulet gulrot et middel mot kikhoste. I Nittedal ble finhakket gulrot brukt til omslag på brannsår.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.