Demonstrasjon for selvbestemt abort i Stortinget 25. april 1975 av . Gjengitt med tillatelse

abortkampen

Demonstrasjon til forsvar for abortloven i Oslo 10. mai 1986. Foto: Mimsy Møller/Samfoto/Scanpix
.
Lisens: Begrenset gjenbruk
En gruppe på rundt 30 kvinner demonstrerer for selvbestemt abort utenfor Stortinget våren 1975.
Av /NTB Scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Det fantes også motstandere av selvbestemt abort. Folkeaksjonen mot selvbestemt abort, representert ved blant andre Tor Aukrust (nummer 3 fra venstre) og Hans Olav Tungesvik (til høyre), overleverer et lass med mer enn 600 000 underskrifter til stortingspresidenten høsten 1974.

Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Abortkampen er kampen for innføring og opprettholdelse av retten til selvbestemt provosert abort i Norge. Provosert abort vil si at svangerskapet avbrytes med medikamenter eller instrumenter. Dette kan være legal (lovlig) eller illegal (ulovlig) abort. Abortkampen handler om at provosert abort skal være lovlig og at avgjørelsen om utføringen av aborten skal tas av den gravide kvinnen selv.

Abortpraksis har variert sterkt gjennom historien. I de nordiske landene var det dødsstraff for abort fra andre halvdel av 1600-tallet til siste halvdel av 1800-tallet. Da ble dødsstraffen avskaffet og andre former for straff innført. I Norge fikk vi straffelovens § 245, som fastsatte fra 6 måneder til 6 års straffarbeid for provosert abort.

Kampen om kvinners rett til å ta abort har vekket sterke følelser og omfattende diskusjoner siden 1913, da Katti Anker Møller som den første forsøkte å få slutt på straff for abort. I 1930-årene blusset diskusjonen opp igjen, men den førte ikke til endring av loven. Ikke før i 1964 kom en lov som gjorde legal abort mulig under visse betingelser. I 1969 ble det fremmet forslag om at loven om svangerskapsavbrudd måtte endres slik at kvinner selv fikk fatte avgjørelse om abort. Gjennom 1970-årene foregikk igjen en kamp om abortsaken, hvor kvinnebevegelsen var sterkt engasjert. I 1978 ble loven om selvbestemt abortvedtatt av Stortinget.

Diskusjon om endringer i abortloven er fremdeles meget aktuell. Våren 2014 og vinteren 2018–2019 samlet mange tusen demonstranter seg i protest mot forslag fra regjeringen om innskrenkning av retten til selvbestemt abort.

Abortkampen begynner

Katti Anker Møller var den første som foreslo å legalisere abort i Norge. Foto fra omkring 1910.

Katti Anker Møller
Av .

Den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort i Norge startet i 1913. Etter en avisomtale av en fosterfordrivelse der kvinnen døde, formulerte Katti Anker Møller for første gang kravet om å fjerne straff for fremkalt abort. I 1915 utdypet hun dette i foredraget Moderskapets frigjørelse.

Abort var den gang ulovlig ifølge § 245 i straffeloven. Kvinner som tok abort risikerte fengsel i inntil tre år. Den som utførte abort kunne få fengsel i to år. Resultatet var at fortvilte kvinner foretok abort selv, eller fikk utført illegal (ulovlig) abort.

Abortkamp i mellomkrigstiden

I et rundskriv fra 1889 hadde Justisdepartementet tillatt svangerskapsavbrudd ved stor fare for kvinnens liv og helse. Legene måtte tolke dette, og praksisen ble gradvis mer liberal. De hadde derfor behov for en abortlov som var mer i tråd med praksis.

Katti Anker Møllers krav om å oppheve straffen for abort fikk støtte av Arbeiderpartiets Kvinneforbund. Tidlig i 1930-årene ble det lagt fram tre forslag til en lov om abort. Legen Tove Mohr, Katti Anker Møllers datter, kom med et radikalt forslag om selvbestemt abort. Den norske legeforening fremmet et liberalt forslag om å innføre abort på både medisinske og sosiale kriterier. Det siste forslaget ble reist av den kristne legen Louise Isachsen som ville innvilge abort bare på meget strenge kriterier.

Mesteparten av den borgerlige kvinnebevegelsen støttet det strengeste forslaget, og dominerte stort sett debatten som var både intens og hard. Kvinner i arbeiderbevegelsen og enkelte kvinnesakskvinner gikk inn for selvbestemt abort. Legeforeningen samlet seg om det liberale lovforslaget.

I 1935 kom en regjeringsoppnevnt komité med et forslag til ny § 245. Komiteen gikk inn for å tillate abort på medisinske og sosiale indikasjoner slik Legeforeningen hadde ønsket.

Arbeiderpartiets kvinnesekretariat presset på for lovendring, men det endte med at lovforslaget ble liggende uten å bli behandlet. Partiet satt nå i en mindretallsregjering, og regjerte med støtte fra Bondepartiet som var sterkt imot en lovendring. «Regjeringen tok aldri noe initiativ på det seksualpolitiske området som kunne utfordre velgerne eller det borgerlige flertallet på Stortinget», skriver historikeren Tore Pryser (Pryser, 1988). I tillegg var det i Arbeiderpartiet, som ellers i samfunnet, en dyp bekymring over at fødselstallene sank.

Under andre verdenskrig var kvinnene i Nasjonal Samling (Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon) ivrige motstandere av abort. Først etter frigjøringen ble saken tatt opp igjen.

Den første abortloven

Fra senhøstes 1945 hadde Arbeiderpartiet regjeringsmakten alene. Partiets kvinner var opptatt av abortsaken, men kom heller ikke nå noen vei. Feminister i Norsk Kvinnesaksforening og Norges Yrkeskvinners Landsforbund forsøkte også å presse på, men lyktes ikke.

En egen lov om abort ble først vedtatt i 1959, men trådte ikke i kraft før i 1964. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Legal abort kunne tillates i tilfeller der kvinners liv sto i fare, og i tilfeller der kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser ved å fullføre svangerskapet. Men alle kvinner som ville ta abort, måtte legge saken fram for en nemnd. I abortnemndene satt to leger med makt til å avgjøre hvilke kvinner som skulle få abort, og hvilke kvinner som måtte fullføre svangerskapet.

Nemndsystemet betydde at abortsøkende kunne bli behandlet ulikt fra nemnd til nemnd og på ulike steder i landet. I tillegg virket det fornedrende på mange kvinner. Abortkampen ble derfor en hovedsak for den nye kvinnebevegelsen som oppstod i begynnelsen av 1970-årene. For kvinnebevegelsen var spørsmålet hvem som skulle ta avgjørelsen: legen eller kvinnen.

Kamp for ny abortlov på 1970-tallet

Anti-abort-presten Børre Knudsen griser seg til med saueblod utenfor Stortinget under en demonstrasjon mot abort i september 1988. Han ble arrestert etterpå.
Av /NTB Scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse
Anti abort-prestene Ludvig Nessa (til venstre) og Børre Knudsen ble arrestert da de var i ferd med å gjennomføre en «begravelse» av en kiste på Vår Frelsers Gravlund i Oslo under en demonstrasjon mot selvbestemt abort i 1988.
Av /NTB Scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Abortsaken ble en sentral kampsak etter at Arbeiderpartiet på sitt landsmøte i 1969 programfestet selvbestemt abort. I 1974 dannet flere kvinneorganisasjoner «Kvinneaksjonen for selvbestemt abort». Her var Kvinnefronten, Nyfeministene, Norsk Kvinnesaksforening og Norsk Kvinneforbund med. Også Arbeiderpartiets kvinner kjempet for selvbestemt abort.

Motstanderne organiserte seg i «Folkeaksjonen mot selvbestemt abort» hvor blant annet KFUK, Lærerinnenes misjonsforbund og Norske kvinners landsforbund til vern om mor og barn var med. Den store paraplyorganisasjonen Norske Kvinners Nasjonalråd reserverte seg, eller var direkte imot selvbestemt abort. Også kirken engasjerte seg sterkt mot abort. Det var stor aktivitet, med abortkampen som hovedsak i 8. mars-tog over hele landet. Det var folkemøter, utdeling av brosjyrer og løpesedler, underskriftskampanjer og debatt i radio, TV og presse.

Høsten 1974 var forslag til lov om selvbestemt abort oppe i Stortinget, men forslaget falt mot én stemme. En ny lov ble vedtatt i 1975. Den åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. I tillegg ga den helsepersonell mulighet til å nekte å utføre aborter av samvittighetshensyn (reservasjonsretten).

Først i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt med én stemmes overvekt i Stortinget. Nå fikk kvinner ta avgjørelsen om abort som kunne utføres før utgangen av tolvte uke i svangerskapet.

Kamp om fastlegers reservasjonsrett

8. mars-tog i Oslo i 2014 med parolen «Nei, nei, nei, nei til reservasjonsretten. Vern om abortloven!». Protesten mot forslaget om fastlegers reservasjonsrett i abortsaken førte til at flere gikk i tog enn noen gang siden 1970-årene.
Kvinnedagen 2014
Av /Aftenposten, Scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

I 2011 kom det fram at en del kvinner ble avvist av fastlegen når de ville søke om abort eller få hjelp med assistert befruktning eller prevensjon. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen slo fast at dette ikke var i tråd med loven. Helse- og omsorgsdepartementet sendte så ut et rundskriv hvor det het at fastleger ikke kunne reservere seg mot å henvise til abort, assistert befruktning eller utskriving av prevensjon.

I 2013 fikk Kristelig Folkeparti inn et punkt om legers reservasjonsrett mot å henvise til abort i samarbeidsavtalen mellom de borgerlige partiene. Dette ble fulgt opp av regjeringen, og i januar 2014 sendte helseminister Bent Høie ut et høringsnotat der forslaget blant annet var å gi hjemmel for en forskrift som gjorde det mulig for leger å reservere seg mot henvisning og behandling ved alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død, i praksis særlig abort.

Forslaget ble møtt med sterke reaksjoner. Det ble organisert omfattende protester i sosiale medier, og demonstrasjonstogene på kvinnedagen 8. mars 2014 samlet flere enn noen gang siden 1970-årene. Heller ikke Legeforeningen gikk inn for en slik reservasjonsrett.

I etterkant av protestene snudde regjeringen og kom med et annet forslag: Leger skal ikke lenger skrive under på henvisning til abort. Dette skal ivareta deres samvittighetsfrihet, uten å være til hinder for abortsøkende kvinner. Samtidig ble det fastslått at fastleger ikke kan reservere seg mot å sette inn spiral, foreskrive p-piller eller henvise til assistert befruktning. Saken var på høring, og ble satt i verk i en forskrift den 1. januar 2015.

Ny abortkamp i 2018–2019

I 2018 begynte abortkampen på nytt. Årsaken var to forslag fra Kristelig folkeparti (KrF) om innskrenking av retten til selvbestemt abort. Forslagene ble vedtatt på KrFs ekstraordinære landsmøte den 2. november. Det var samtidig klart at KrF ønsket å gå inn i statsminister Erna Solbergs regjering.

Den 17. november demonstrerte rundt 25 000 personer fra 33 steder over hele landet mot innskrenking av kvinners rett til selvbestemt abort. Et bredt spekter av organisasjoner deltok med paroler som «Ikke rør abortloven» og «Min kropp, mitt liv, mitt ansvar». Det som utløste demonstrasjonen, var et utspill fra statsminister Erna Solberg om å gå inn for begrensninger i abortloven hvis KrF gikk inn i samlingsregjeringen.

På landsmøtet i begynnelsen av november var KrF splittet etter opprivende diskusjoner i egne rekker, hvor abortsaken var det sentrale temaet. Knut Arild Hareide trakk seg som partileder etter landsmøtet. Et snaut flertall i KrF, med nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad i spissen, ønsket å gå inn i den sittende regjeringen. En hovedsak for dem var å begrense adgangen til svangerskapsavbrudd. Statsminister Erna Solberg ville gå inn for endringer i loven hvis KrF sluttet seg til hennes regjering.

Abortlovens paragraf 2b og 2c

KrF og statsministeren ønsket å fjerne to ledd i abortloven: Paragraf 2b og paragraf 2c.

Paragraf 2b dreier seg om fosterreduksjon. I praksis får kvinner som begjærer selvbestemt tvillingabort før utgangen av uke 12 inngrepet utført etter uke 12. Frem til nå har kvinner som har søkt om dette fått gjennomføre fosterreduksjonen uten behandling i nemnd. KrF foreslo at all fosterreduksjon skulle godkjennes av en nemnd, og er spesielt opptatt av den såkalte tvilling-abort. Fire prosent av alle aborter utføres i perioden mellom 12. og 18. uke. KrF ønsker å forby abort i denne fasen.

Paragraf 2c dreier seg om sykdom hos fosteret. I paragraf 2c heter det at avbrudd innen 18. uke kan skje når «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.» Mellom 12. og 18. svangerskapsuke forholder kvinnen seg da til en nemnd, som hun har en samtale med. Nemnda kan avslå tilgang til abort. Saken sendes da automatisk videre til den sentrale klagenemnda.

Nemndene skal fatte vedtak i samråd med kvinnen, og det skal legges stor vekt på hvordan hun bedømmer situasjonen. Nesten alle aborter som er nemndbehandlet blir innvilget. I 2017 ble to av i alt 362 svangerskapsavbrudd avslått.

KRF inn i regjeringen

Den 17. januar gikk KrF inn i Solberg-regjeringen. Etter regjeringsforhandlingene hadde partiet fått oppfylt sitt krav om endring av paragraf 2b, og man gikk inn for et forbud mot såkalt flerling-abort. Kravet om å endre eller fjerne paragraf 2c ble avvist. KrF godkjente at de bare hadde fått gjennomslag på paragraf 2b. Endring av denne paragrafen kan imidlertid ikke settes i verk før en eventuell lovendring.

Fortsatt demonstrasjoner

23. januar 2019 ble de nye statsrådene presentert på slottsplassen. 180 kvinner demonstrerte mot den nye regjeringen, som de mente motarbeidet kvinners reproduktive helse og rettigheter blant annet til tidlig ultralyd. Demonstrantene var kledd i røde kapper med hette, slik vi ser det i TV-serien «The Handmaid’s Tale», hvor tjenerinnenes oppgave er å føde barn. Samtidig arrangerte Kvinnegruppa Ottar en større demonstrasjon på slottsplassen.

8. mars 2019

Kvinnedagen 8. mars 2019 var preget av abortstriden. Godt over 23.000 gikk i tog i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Mindre byer og steder hadde også et stort antall deltakere. Hovedparolen i de fleste togene var «Forsvar abortloven – fjern nemndene». Enda flere deltok i protestmarsjer nå enn i 2014, da svært mange demonstrerte mot reservasjonsrett for leger.

Lovendring om fosterreduksjon vedtas

Den 13. juni 2019 ble lov om endring av paragraf 2b vedtatt i Stortinget. Dette innebærer at alle kvinner som søker fosterreduksjon må møte i en nemnd, også før 12. uke. Nemnda har beslutningsmyndighet i denne saken.

Lovendringen gikk gjennom med 105 mot 64 stemmer. Alle representanter for regjeringspartiene Høyre, Venstre, FrP og KrF stemte for, i tillegg kom 17 av 19 representanter fra Senterpartiet. Alle representanter for Ap, Sv, Rødt og Miljøpartiet De Grønne stemte mot.

Blant dem som har protestert mot lovendringen, er JURK (Juridisk rådgivning for kvinner). Det har også vært demonstrasjoner mot lovendringen i etterkant av vedtaket.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Blom, Ida og Sølvi Sogner (red.) (1999): Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra Vikingtid til 2000-årsskiftet.
  • Lønnå, Elisabeth (1996): Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913.
  • Pryser, Tore (1988): Klassen og nasjonen (1935-1870). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bd. 4.
  • Aanesen, Ellen (1981): Ikke send meg til en ”kone”, doktor. Fra 3 års fengsel til selvbestemt abort.
  • Avisene Klassekampen, Dagbladet, Aftenposten og Dagsavisen
  • Norsk sykepleierforbund, Jordmorforbundet 16.11.2018

Kommentarer (2)

skrev Ane Vallner

Hei. Jeg skal oppgi denne artikkelen som en referanse i en oppgave jeg skriver, men hvilken forfatter kan jeg oppgi? Mvh Ane Vallner

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei, Det var visst litt tull med forfatterkrediteringen på artikkelen, men nå er det rettet opp. Du kan oppgi Elisabeth Lønnå som forfatter. Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg