Demonstrasjon til forsvar for abortloven i Oslo 10. mai 1986. Foto: Mimsy Møller/Samfoto/Scanpix
.
Lisens: Begrenset gjenbruk
En gruppe på rundt 30 kvinner demonstrerer for selvbestemt abort utenfor Stortinget våren 1975.
Av /NTB Scanpix.

Det fantes også motstandere av selvbestemt abort. Folkeaksjonen mot selvbestemt abort, representert ved blant andre Tor Aukrust (nummer 3 fra venstre) og Hans Olav Tungesvik (til høyre), overleverer et lass med mer enn 600 000 underskrifter til stortingspresidenten høsten 1974.

Abortkampen er kampen for innføring og opprettholdelse av retten til selvbestemt provosert abort i Norge. Provosert abort vil si at svangerskapet avbrytes med medikamenter eller instrumenter. Dette kan være legal (lovlig) eller illegal (ulovlig) abort. Abortkampen handler om at provosert abort skal være lovlig og at avgjørelsen om utføringen av aborten skal tas av den gravide kvinnen selv.

Abortpraksis har variert sterkt gjennom historien. I de nordiske landene var det dødsstraff for abort fra andre halvdel av 1600-tallet til siste halvdel av 1800-tallet. Da ble dødsstraffen avskaffet og andre former for straff innført. I Norge fikk vi straffelovens § 245, som fastsatte fra 6 måneder til 6 års straffarbeid for provosert abort.

Kampen om kvinners rett til å ta abort har vekket sterke følelser og omfattende diskusjoner siden 1913, da Katti Anker Møller som den første forsøkte å få slutt på straff for abort. I 1930-årene blusset diskusjonen opp igjen, men den førte ikke til endring av loven. Ikke før i 1964 kom en lov som gjorde legal abort mulig under visse betingelser. I 1969 ble det fremmet forslag om at loven om svangerskapsavbrudd måtte endres slik at kvinner selv fikk fatte avgjørelse om abort. Gjennom 1970-årene foregikk igjen en kamp om abortsaken, hvor kvinnebevegelsen var sterkt engasjert. I 1978 ble loven om selvbestemt abortvedtatt av Stortinget.

Diskusjon om endringer i abortloven er fremdeles meget aktuell. Våren 2014 og vinteren 2018–2019 samlet mange tusen demonstranter seg i protest mot forslag fra regjeringen om innskrenkning av retten til selvbestemt abort.

Abortkampen begynner

Katti Anker Møller var den første som foreslo å legalisere abort i Norge. Foto fra omkring 1910.

Katti Anker Møller
Av .

Den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort i Norge startet i 1913. Etter en avisomtale av en fosterfordrivelse der kvinnen døde, formulerte Katti Anker Møller for første gang kravet om å fjerne straff for fremkalt abort. I 1915 utdypet hun dette i foredraget Moderskapets frigjørelse.

Abort var den gang ulovlig ifølge § 245 i straffeloven. Kvinner som tok abort risikerte fengsel i inntil tre år. Den som utførte abort kunne få fengsel i to år. Resultatet var at fortvilte kvinner foretok abort selv, eller fikk utført illegal (ulovlig) abort.

Abortkamp i mellomkrigstiden

I et rundskriv fra 1889 hadde Justisdepartementet tillatt svangerskapsavbrudd ved stor fare for kvinnens liv og helse. Legene måtte tolke dette, og praksisen ble gradvis mer liberal. De hadde derfor behov for en abortlov som var mer i tråd med praksis.

Katti Anker Møllers krav om å oppheve straffen for abort fikk støtte av Arbeiderpartiets Kvinneforbund. Tidlig i 1930-årene ble det lagt fram tre forslag til en lov om abort. Legen Tove Mohr, Katti Anker Møllers datter, kom med et radikalt forslag om selvbestemt abort. Den norske legeforening fremmet et liberalt forslag om å innføre abort på både medisinske og sosiale kriterier. Det siste forslaget ble reist av den kristne legen Louise Isachsen som ville innvilge abort bare på meget strenge kriterier.

Mesteparten av den borgerlige kvinnebevegelsen støttet det strengeste forslaget, og dominerte stort sett debatten som var både intens og hard. Kvinner i arbeiderbevegelsen og enkelte kvinnesakskvinner gikk inn for selvbestemt abort. Legeforeningen samlet seg om det liberale lovforslaget.

I 1935 kom en regjeringsoppnevnt komité med et forslag til ny § 245. Komiteen gikk inn for å tillate abort på medisinske og sosiale indikasjoner slik Legeforeningen hadde ønsket.

Arbeiderpartiets kvinnesekretariat presset på for lovendring, men det endte med at lovforslaget ble liggende uten å bli behandlet. Partiet satt nå i en mindretallsregjering, og regjerte med støtte fra Bondepartiet som var sterkt imot en lovendring. «Regjeringen tok aldri noe initiativ på det seksualpolitiske området som kunne utfordre velgerne eller det borgerlige flertallet på Stortinget», skriver historikeren Tore Pryser (Pryser, 1988). I tillegg var det i Arbeiderpartiet, som ellers i samfunnet, en dyp bekymring over at fødselstallene sank.

Under andre verdenskrig var kvinnene i Nasjonal Samling (Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon) ivrige motstandere av abort. Først etter frigjøringen ble saken tatt opp igjen.

Den første abortloven

Fra senhøstes 1945 hadde Arbeiderpartiet regjeringsmakten alene. Partiets kvinner var opptatt av abortsaken, men kom heller ikke nå noen vei. Feminister i Norsk Kvinnesaksforening og Norges Yrkeskvinners Landsforbund forsøkte også å presse på, men lyktes ikke.

En egen lov om abort ble først vedtatt i 1959, men trådte ikke i kraft før i 1964. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Legal abort kunne tillates i tilfeller der kvinners liv sto i fare, og i tilfeller der kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser ved å fullføre svangerskapet. Men alle kvinner som ville ta abort, måtte legge saken fram for en nemnd. I abortnemndene satt to leger med makt til å avgjøre hvilke kvinner som skulle få abort, og hvilke kvinner som måtte fullføre svangerskapet.

Nemndsystemet betydde at abortsøkende kunne bli behandlet ulikt fra nemnd til nemnd og på ulike steder i landet. I tillegg virket det fornedrende på mange kvinner. Abortkampen ble derfor en hovedsak for den nye kvinnebevegelsen som oppstod i begynnelsen av 1970-årene. For kvinnebevegelsen var spørsmålet hvem som skulle ta avgjørelsen: legen eller kvinnen.

Kamp for ny abortlov på 1970-tallet

Anti-abort-presten Børre Knudsen griser seg til med saueblod utenfor Stortinget under en demonstrasjon mot abort i september 1988. Han ble arrestert etterpå.
Av /NTB Scanpix.
Anti abort-prestene Ludvig Nessa (til venstre) og Børre Knudsen ble arrestert da de var i ferd med å gjennomføre en «begravelse» av en kiste på Vår Frelsers Gravlund i Oslo under en demonstrasjon mot selvbestemt abort i 1988.
Av /NTB Scanpix.

Abortsaken ble en sentral kampsak etter at Arbeiderpartiet på sitt landsmøte i 1969 programfestet selvbestemt abort. I 1974 dannet flere kvinneorganisasjoner «Kvinneaksjonen for selvbestemt abort». Her var Kvinnefronten, Nyfeministene, Norsk Kvinnesaksforening og Norsk Kvinneforbund med. Også Arbeiderpartiets kvinner kjempet for selvbestemt abort.

Motstanderne organiserte seg i «Folkeaksjonen mot selvbestemt abort» hvor blant annet KFUK, Lærerinnenes misjonsforbund og Norske kvinners landsforbund til vern om mor og barn var med. Den store paraplyorganisasjonen Norske Kvinners Nasjonalråd reserverte seg, eller var direkte imot selvbestemt abort. Også kirken engasjerte seg sterkt mot abort. Det var stor aktivitet, med abortkampen som hovedsak i 8. mars-tog over hele landet. Det var folkemøter, utdeling av brosjyrer og løpesedler, underskriftskampanjer og debatt i radio, TV og presse.

Høsten 1974 var forslag til lov om selvbestemt abort oppe i Stortinget, men forslaget falt mot én stemme. En ny lov ble vedtatt i 1975. Den åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. I tillegg ga den helsepersonell mulighet til å nekte å utføre aborter av samvittighetshensyn (reservasjonsretten).

Først i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt med én stemmes overvekt i Stortinget. Nå fikk kvinner ta avgjørelsen om abort som kunne utføres før utgangen av tolvte uke i svangerskapet.

Kamp om fastlegers reservasjonsrett

8. mars-tog i Oslo i 2014 med parolen «Nei, nei, nei, nei til reservasjonsretten. Vern om abortloven!». Protesten mot forslaget om fastlegers reservasjonsrett i abortsaken førte til at flere gikk i tog enn noen gang siden 1970-årene.
Kvinnedagen 2014
Av /Aftenposten, Scanpix.

I 2011 kom det fram at en del kvinner ble avvist av fastlegen når de ville søke om abort eller få hjelp med assistert befruktning eller prevensjon. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen slo fast at dette ikke var i tråd med loven. Helse- og omsorgsdepartementet sendte så ut et rundskriv hvor det het at fastleger ikke kunne reservere seg mot å henvise til abort, assistert befruktning eller utskriving av prevensjon.

I 2013 fikk Kristelig Folkeparti inn et punkt om legers reservasjonsrett mot å henvise til abort i samarbeidsavtalen mellom de borgerlige partiene. Dette ble fulgt opp av regjeringen, og i januar 2014 sendte helseminister Bent Høie ut et høringsnotat der forslaget blant annet var å gi hjemmel for en forskrift som gjorde det mulig for leger å reservere seg mot henvisning og behandling ved alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død, i praksis særlig abort.

Forslaget ble møtt med sterke reaksjoner. Det ble organisert omfattende protester i sosiale medier, og demonstrasjonstogene på kvinnedagen 8. mars 2014 samlet flere enn noen gang siden 1970-årene. Heller ikke Legeforeningen gikk inn for en slik reservasjonsrett.

I etterkant av protestene snudde regjeringen og kom med et annet forslag: Leger skal ikke lenger skrive under på henvisning til abort. Dette skal ivareta deres samvittighetsfrihet, uten å være til hinder for abortsøkende kvinner. Samtidig ble det fastslått at fastleger ikke kan reservere seg mot å sette inn spiral, foreskrive p-piller eller henvise til assistert befruktning. Saken var på høring, og ble satt i verk i en forskrift den 1. januar 2015.

Ny abortkamp i 2018–2019

I 2018 begynte abortkampen på nytt. Årsaken var to forslag fra Kristelig folkeparti (KrF) om innskrenking av retten til selvbestemt abort. Forslagene ble vedtatt på KrFs ekstraordinære landsmøte den 2. november. Det var samtidig klart at KrF ønsket å gå inn i statsminister Erna Solbergs regjering.

Den 17. november demonstrerte rundt 25 000 personer fra 33 steder over hele landet mot innskrenking av kvinners rett til selvbestemt abort. Et bredt spekter av organisasjoner deltok med paroler som «Ikke rør abortloven» og «Min kropp, mitt liv, mitt ansvar». Det som utløste demonstrasjonen, var et utspill fra statsminister Erna Solberg om å gå inn for begrensninger i abortloven hvis KrF gikk inn i samlingsregjeringen.

På landsmøtet i begynnelsen av november var KrF splittet etter opprivende diskusjoner i egne rekker, hvor abortsaken var det sentrale temaet. Knut Arild Hareide trakk seg som partileder etter landsmøtet. Et snaut flertall i KrF, med nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad i spissen, ønsket å gå inn i den sittende regjeringen. En hovedsak for dem var å begrense adgangen til svangerskapsavbrudd. Statsminister Erna Solberg ville gå inn for endringer i loven hvis KrF sluttet seg til hennes regjering.

Abortlovens paragraf 2b og 2c

KrF og statsministeren ønsket å fjerne to ledd i abortloven: Paragraf 2b og paragraf 2c.

Paragraf 2b dreide seg om fosterreduksjon. I praksis fikk kvinner som begjærte selvbestemt tvillingabort før utgangen av uke 12 inngrepet utført etter uke 12. Frem til nå hadde kvinner som hadde søkt om dette fått gjennomføre fosterreduksjonen uten behandling i nemnd. KrF foreslo at all fosterreduksjon skulle godkjennes av en nemnd, og var spesielt opptatt av såkalt tvilling-abort. Fire prosent av alle aborter ble utført i perioden mellom 12. og 18. uke. KrF ønsket å forby abort i denne fasen.

Paragraf 2c dreide seg om sykdom hos fosteret. Her het det at avbrudd innen 18. uke kunne skje når «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.» Mellom 12. og 18. svangerskapsuke skulle kvinnen forholde seg til en nemnd, som hun hadde en samtale med. Nemnda kunne avslå tilgang til abort. Saken ble da automatisk sendt videre til den sentrale klagenemnda, hvor kvinnen skulle fatte vedtak i samråd med nemnda.Nemndene skulle fatte vedtak i samråd med kvinnen, og det skulle legges vekt på hvordan hun bedømte situasjonen. Nesten alle aborter som ble nemndbehandlet ble innvilget. I 2017 ble to av i alt 362 svangerskapsavbrudd avslått.

KrF inn i regjeringen

Den 17. januar trådte KrF inn i Solberg-regjeringen. Etter regjeringsforhandlingene hadde partiet fått oppfylt sitt krav om endring av paragraf 2b. Regjeringen gikk nå inn for forbud mot såkalt flerling-abort. Den 13. juni 2019 ble lov om endring av paragraf 2b vedtatt i Stortinget. Alle kvinner som søkte fosterreduksjon måtte møte i en nemnd, også før 12. uke. Nemnda hadde beslutningsrett i disse sakene. Kravet om å endre eller fjerne paragraf 2c ble avvist.

8. mars preges av abortsaken

Kvinnedagen 8. mars 2019 ble sterkt preget av abortstriden. Godt over 23 000 gikk i tog i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, i mindre byer som Drammen og Fredrikstad var det også et stort antall deltakere. I Oslo og flere steder var hovedparolen «Forsvar abortloven – fjern nemndene».

I 1920 var parolen i Oslo og enkelte andre steder lagt om til «Abort er kvinners valg – fjern nemndene». Her var det ikke noe ønske om å forsvare abortloven slik den var, men et krav om å få råderetten over abort overført til kvinnene selv – uten nemnder.

2020 – forslag om ny lov om bioteknologi

Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV ved lederne Jonas Gahr Støre, Siv Jensen og Audun Lysbakken la våren 2020 frem et forslag til endringer i bioteknologiloven. Lovverket hadde ikke vært revidert siden 2004. Forslaget som kom i 2020 innebar følgende endringer:

  • Assistert befruktning tillates for kvinne som er gift, samboer i ekteskapsliknende forhold eller enslig.
  • Alle kvinner vil få tilbud om tidlig ultralyd, som kan avdekke alvorlig sykdom eller skade hos fosteret.
  • Alle kvinner som ønsker det, kan få blodprøven NIPT. Den kan avdekke kromosomfeil i en tidlig fase av svangerskapet.
  • Eggdonasjon skal tillates.

Ap, Frp og SV var enige om forslaget. Miljøpartiet de grønne (MDG) sluttet seg også til dette. Rødt støttet i hovedsak forslagene, men hadde en innvending når det gjaldt eggdonasjon: de ville bare tillate donasjon fra overskuddsegg etter prøverørsbehandling.

Regjeringspartiene mot lovendringer

Regjeringspartiet KrF mente det var nødvendig at barnas foreldre var deres biologiske opphav, som de var knyttet til og fikk omsorg fra. Partiet mente at forslaget fra Ap, Frp og SV ville påtvinge samfunnet en lovendring som kunne føre til sortering av og design av barn.

Høyre og Venstre var for både eggdonasjon og assistert befruktning for enslige, men var bundet av KrF til å stemme mot dette og andre punkter på den nye bioteknologiloven. Senterpartiet hadde fristilt sine medlemmer, slik at de kunne stemme som de ville, og det samme gjaldt Fremskrittspartiet.

Stortinget har 169 representanter. Regjeringen og alle representanter avga sin stemme. Resultatet ble 89 stemmer for bioteknologien og 80 mot.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Blom, Ida og Sølvi Sogner (red.) (1999): Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra Vikingtid til 2000-årsskiftet.
  • Lønnå, Elisabeth (1996): Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913.
  • Pryser, Tore (1988): Klassen og nasjonen (1935-1870). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bd. 4.
  • Aanesen, Ellen (1981): Ikke send meg til en ”kone”, doktor. Fra 3 års fengsel til selvbestemt abort.
  • Avisene Klassekampen, Dagbladet, Aftenposten og Dagsavisen
  • Norsk sykepleierforbund, Jordmorforbundet 16.11.2018

Kommentarer (5)

skrev Ane Vallner

Hei. Jeg skal oppgi denne artikkelen som en referanse i en oppgave jeg skriver, men hvilken forfatter kan jeg oppgi? Mvh Ane Vallner

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei, Det var visst litt tull med forfatterkrediteringen på artikkelen, men nå er det rettet opp. Du kan oppgi Elisabeth Lønnå som forfatter. Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

skrev Harald Peter Stette

Er ikke denne artikkelen tendensiøs på flere punkt? Bør ikke en leksikonartikkel ha et mer objektivt preg? En kamp handler om minst to parter. Her framtstilles saken utelukkende fra ett perspektiv. Jeg savner at en trekker fram spørsmålet om hvilken moralsk og juridisk status fosteret skal ha. Dette er jo kjernen i argumentasjonen til de som ønsker en restriktiv lovgivning. Men dette er helt fraværende i denne artikkelen.

svarte Ida Scott

Hei! Takk for innspill. Fagansvarlig og forfatter av artikkelen, Elisabeth Lønnå, kan sikkert svare deg mer utdypende på dette, men dette er en artikkel som handler om en politisk prosess, og ikke en etikk-artikkel. Motstanderen i "kampen" var myndighetene, ikke abortmotstanderne. Mer om alle sidene ved abort kan du lese om i artikkelen https://snl.no/abortloven. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

skrev Elisabeth Lønnå

Jeg gjør klart rede for at denne artikkelen handler om kampen for selvbestemt abort, Harald. Dette ser jeg i et historisk perspektiv. Det vil si at jeg går tilbake til tiden da abort var en forbrytelse, og følger utviklingen frem til vår tid. Kvinner fødte i alle fall frem til etterkrigstiden i dølgsmål. Mange døde fordi de forsøkte å fjerne fosteret selv eller gikk til en "klok kone". Det er kampen mot slike forhold jeg skriver om. Men motstand mot fremkalt abort var også et viktig ledd i kvinnebevegelsen i etterkrigstiden, borgerlige partier og kirken, og det har jeg tatt med. Denne tendensen går inn i vår tid, båret frem av Kristelig Folkeparti. Du ser at jeg har skrevet om dette i den siste delen av artikkelen i avsnittene Abortlovens paragraf 2b og 2c, KrF inn i regjeringen og Lovendring om fosterreduksjon. Dette er fremdeles aktuelt stoff, og jeg har faktisk lagt an på en nøktern og saklig fremstilling. Jeg vil anbefale deg å lese de andre artiklene om abort i Store Norske. Det er bare å søke.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg