norske politiske partier

Den viktigste skillelinjen eller dimensjonen i norsk politikk er den såkalte venstre–høyre-dimensjonen, der partiene fordeler seg etter hvor opptatt de er av økonomisk utjevning og av offentlig planlegging og kontroll.

Til venstre, som mest utjevningsorientert, finner man de sosialistiske partiene. Rødt har liten politisk betydning, mens Sosialistisk Venstreparti (SV) og spesielt Arbeiderpartiet har derimot stor politisk innflytelse.

Når Senterpartiet, Kristelig Folkeparti (KrF) og Venstre omtales som mellompartier eller sentrumspartier, er det på grunn av deres mellomposisjon på venstre–høyre-dimensjonen. Samtlige tre definerte seg tidligere som «borgerlige», men har siden 1990-årene foretrukket å kalle seg «ikke-sosialistiske». På 2000-tallet er det primært Høyre og Fremskrittspartiet (Frp) som selv bruker betegnelsen «borgerlig».

Partiene og velgerne fordeler seg også langs andre dimensjoner, som en moralsk-religiøs, en territoriell og en vekst–vern-dimensjon. Det er her «mellompartiene» KrF, Senterpartiet og Venstre markerer seg, men da som «fløypartier».

Innenfor den moralsk-religiøse dimensjonen finner vi fremfor alt Kristelig Folkepartiet og De Kristne. På motsatt kant har Arbeiderpartiet og SV plassert seg i viktige stridssaker, som blant annet abortsaken.

Innenfor den territorielle er det særlig Senterpartiet som har sin plass, ettersom partiet gjerne blir kalt «distriktspartiet» som legger stor vekt på å ivareta bygdenes interesser (se også sentrum og periferi). Innenfor vekst-vern-dimensjonen er det naturlig å plassere både Miljøpartiet De Grønne, Venstre og SV som har miljøpolitikk og klimapolitikk som hovedsaker. På disse saksfeltene er det fremfor alt Fremskrittspartiet som har fremstått som en motpol.

Sentrumspartienes mellomposisjon tillater dem til tider å samarbeide med partier på begge sider av venstre-høyre-dimensjonen. Mest karakteristisk er Senterpartiet, som var i regjering med Høyre i 1980-årene, med de øvrige sentrumspartiene i 1990-årene og med Arbeiderpartiet og SV på 2000-tallet.

Partiene er bygd opp relativt likt. De baserer seg på åpent medlemskap, som i de fleste tilfeller er individuelt. Partiene er organisert gjennom lokallag, fylkeslag og nasjonale partier. Vanligvis er landsmøtet det formelt øverste organ og sentralstyret (eller arbeidsutvalget) det øverste utøvende organ.

Partiets leder velges av landsmøtet. Ofte, men ikke alltid, er partilederen også partiets parlamentariske leder. Hvis partiet er i regjering, er det naturlig at partilederen er leder for partiets fraksjon i regjeringen, og for det viktigste partiet i regjering, blir partilederen gjerne statsminister.

Formelt er partiorganene utenfor Stortinget de ledende, men i praksis har stortingsgruppene ofte vært vel så toneangivende. I Høyre har dette vært spesielt framtredende. Personfellesskap har imidlertid begrenset spenningene mellom partiorganene innenfor og utenfor Stortinget.

• politisk parti
• partifamilier
• partisystem
• Norges politiske system