Partilederdebatt 2017 av /NTB scanpix. Gjengitt med tillatelse

norske politiske partier

De politiske partiene som er representert på Stortinget i perioden 2017-21, er Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Rødt.

Foran stortingsvalget 2017 var dessuten følgende partier registrert i Partiregisteret: Alliansen, Demokratene i Norge, Det Liberale Folkepartiet, Helsepartiet, Kristent Samlingsparti, Kystpartiet, Liberalistene, Norges Kommunistiske Parti, De Kristne, Pensjonistpartiet, Piratpartiet, Samfunnspartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte.

Venstre- og høyresiden

Den viktigste skillelinjen eller dimensjonen i norsk politikk er den såkalte venstre–høyre-dimensjonen, der partiene fordeler seg etter hvor opptatt de er av økonomisk utjevning og av offentlig planlegging og kontroll.

Til venstre, som mest utjevningsorientert, finner man de sosialistiske partiene. Rødt har liten politisk betydning, mens Sosialistisk Venstreparti (SV) og spesielt Arbeiderpartiet har derimot stor politisk innflytelse.

Når Senterpartiet, Kristelig Folkeparti (KrF) og Venstre omtales som mellompartier eller sentrumspartier, er det på grunn av deres mellomposisjon på venstre–høyre-dimensjonen. De definerer seg som «ikke-sosialistiske» eller «borgerlige». Til høyre finnes først Høyre og så Fremskrittspartiet.

Etter at Senterpartiet i 2005 gikk sammen med Arbeiderpartiet og SV i en såkalt «rødgrønn» koalisjon, er det gjerne KrF, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet (Frp) som regnes som borgerlige.

Andre skillelinjer

Partiene og velgerne fordeler seg også langs andre dimensjoner, som en moralsk-religiøs, en territoriell og en vekst–vern-dimensjon. Det er her «mellompartiene» KrF, Senterpartiet og Venstre markerer seg, men da som «fløypartier».

Innenfor den moralsk-religiøse dimensjonen finner vi fremfor alt Kristelig Folkepartiet og De Kristne. På motsatt kant har Arbeiderpartiet og SV plassert seg i viktige stridssaker, som blant annet abortsaken.

Innenfor den territorielle er det særlig Senterpartiet som har sin plass, ettersom partiet gjerne blir kalt «distriktspartiet» som legger stor vekt på å ivareta bygdenes interesser. Innenfor vekst-vern-dimensjonen er det naturlig å plassere både Miljøpartiet De Grønne, Venstre og SV som har miljø- og klimapolitikk som hovedsaker. På disse saksfeltene er det fremfor alt Fremskrittspartiet som har fremstått som en motpol.

Sentrumspartienes mellomposisjon tillater dem til tider å samarbeide med partier på begge sider av venstre-høyre-dimensjonen. Mest karakteristisk er Senterpartiet, som var i regjering med Høyre i 1980-årene, med de øvrige sentrumspartiene i 1990-årene og med Arbeiderpartiet og SV på 2000-tallet.

Organisasjon

Partiene er bygd opp relativt likt. De baserer seg på åpent medlemskap, som i de fleste tilfeller er individuelt. Partiene er organisert gjennom lokallag, fylkeslag og nasjonale partier. Vanligvis er landsmøtet det formelt øverste organ og sentralstyret (eller arbeidsutvalget) det øverste utøvende organ.

Partiets leder velges av landsmøtet. Ofte, men ikke alltid, er partilederen også partiets parlamentariske leder. Hvis partiet er i regjering, er det naturlig at partilederen er leder for partiets fraksjon i regjeringen, og for det viktigste partiet i regjering, blir partilederen gjerne statsminister.

Formelt er partiorganene utenfor Stortinget de ledende, men i praksis har stortingspartiene ofte vært vel så toneangivende. I Høyre har dette vært spesielt framtredende. Personfellesskap har imidlertid begrenset spenningene mellom partiorganene innenfor og utenfor Stortinget.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg