Faktaboks

Haakon Lie

Haakon Steen Lie

Født
22. september 1905, Kristiania (nå Oslo)
Død
25. mai 2009, Oslo
Virke
Politiker
Familie

Foreldre: Brannmann Andreas Lie (1870–1942) og Karen Halvorsdatter Gundersrud (1871–1952).

Gift 1) 1929 med Ragnhild Halvorsen (1905–1991), datter av metallarbeider Bjarne Halvorsen (1880–1941) og Borghild Halvorsen (1884–1962), ekteskapet oppløst 1951; 2) 4.1.1952 med sosialøkonom Minnie Dockterman (4.10.1912–16.2.1999), datter av handelsmann Morris Dockterman (1878–1952) og Asta Frangel (1889–1937).

Fotografi av Haakon Lie 1993
Haakon Lie var en norsk politiker, som regnes som en av de mest betydningsfulle politikerne og organisasjonsmennene i Norge i det tjuende århundre. Mest kjent var han for sin rolle som partisekretær i Arbeiderpartiet fra 1945 til 1969.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Haakon Lie var en norsk politiker. Han var en av de mest betydningsfulle politikerne og organisasjonsmennene i Norge i det tjuende århundre. Mest kjent var han for sin rolle som partisekretær i Arbeiderpartiet fra 1945 til 1969. I kraft av denne tilsynelatende beskjedne stillingen var han en av de mektigste og mest omstridte personer i norsk politikk.

Som født like etter at uavhengighetskampen var vunnet i 1905, deltok Haakon Lie aktivt i 1900-tallets tre store konflikter: Først i mellomkrigstidens nasjonale klassekamp, deretter i motstandskampen under andre verdenskrig, og til slutt gjennom fem tiår med kald krig.

Han var med på å bygge opp Arbeiderpartiet på 1920- og 1930-tallet, og under andre verdenskrig kjempet han for norsk uavhengighet, delvis i Norge og delvis i utlandet. I etterkrigstiden var han en sterk forkjemper for norsk medlemskap i NATO, og var blant annet støttespiller for staten Israel og tilhenger av Vietnamkrigen. Han var også kjent for sine sterke anti-kommunistiske holdninger.

Haakon Lie står igjen som en av etterkrigstidens mest omstridte politikere. Han ble imidlertid raskt mindre kontroversiell etter den kalde krigens avslutning, og fremsto stadig mindre som en partipolitiker og stadig mer som et nasjonalt ikon.

I kraft av det og som førstehåndsvitne til en rekke store nasjonale og internasjonale begivenheter fra tidsrommet 1923–1969, inntok Haakon Lie en unik posisjon. Han gav med sine åpenhjertige opplysninger til tallrike bøker og artikler også mange og viktige bidrag til norsk historieskrivning fra 1900-tallet.

Bakgrunn

Fotografi av Haakon Lie med studentlue etter avlagt examen artium i 1925
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Haakon Lie ble født i en arbeiderbolig på en brannstasjon i Kristiania og vokste opp i et radikalt arbeiderklassemiljø på hovedstadens østkant. Faren kom fra skogsarbeider- og småbrukerkår i Solør, og familien hadde finske aner.

I 1925 tok Lie examen artium på Aars og Voss skole. Moren ønsket at han skulle bli jurist, men han avbrøt jusstudier ved Universitetet i Oslo etter kort tid. I 1927 fullførte Lie Statens skogskoleKongsberg med svært gode karakterer. Hans planer om å bli agronom måtte imidlertid oppgis etter et livstruende utbrudd av tuberkulose.

Mellomkrigstiden

Tidlig engasjert i Arbeiderpartiet

Lie, Tranmæl, Gerhardsen og Stigum
Haakon Lie ble aktiv i Arbeiderpartiet i mellomkrigstiden. Dette bildet viser (fra venstre) Lie, Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og Ola Stigum på en utflukt en gang tidlig i 1920-årene.

Haakon Lie sluttet seg tidlig til arbeiderbevegelsen. 16 år gammel ble han medlem av Kristiania Arbeidersamfunn. I ungdomsårene tilhørte han Martin Tranmæls radikale fagopposisjon innenfor Arbeiderpartiet, sammen med blant andre Einar Gerhardsen. Disse tre kom i årene som fulgte, til å ha et tett politisk samarbeid og nære vennskapsbånd.

Han ble formelt innmeldt i Arbeiderpartiet høsten 1921, men deltok i valgkamp for første gang alt før kommunevalget i 1919. Partiet var i disse årene preget av splittelse og indre uro på grunn av medlemskapet i Den kommunistiske internasjonale (Komintern) fra 1919, som for en periode kløvde partiet i tre. På høyre side ble Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti dannet i 1921, og i 1923 brøt en gruppe Komintern-vennlige ut og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Denne konflikten var en hard og herdende skole for den unge Haakon Lie. Det var i disse årene hans klare antikommunistiske holdninger ble formet.

Arbeidernes Opplysningsforbund

Fotografi av Haakon Lie på sitt kontor i Arbeidernes Opplysningsforbund, ca. 1936-1937
Fra 1932 til 1940 var Haakon Lie sekretær i Arbeidernes Opplysningsforbund.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 4.0
Styret i Arbeidernes Lytterforbund 1937
Fra 1932 til 1940 var Haakon Lie sekretær i Arbeidernes Opplysningsforbund. Her stod han i spissen for en hektisk skolerings- og studievirksomhet. Nye holdninger og verdinormer måtte skapes, og derfor ble kulturarbeid i videste forstand tillagt stor vekt. Arbeidernes Lytterforbund (Opprinnelig Arbeidernes Radiobevegelse) samarbeidet mye med Arbeidernes Opplysningsforbund. Styret i Arbeidernes Lytterforbund i 1937. Haakon Lie er nummer to fra høyre.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Partisamlingen mellom sosialdemokratene og Arbeiderpartiet i 1927 skapte en ny giv. I 1929 ble Haakon Lie i stedet ansatt som sekretær ved Arbeiderpartiets partikontor, med informasjonsarbeidet som sitt hovedansvar.

Hans arbeidsinnsats for et stort kunnskapsløft og en bred kulturell reisning i norsk arbeiderbevegelse fikk en fastere form med opprettelsen av Arbeidernes Opplysningsforbund i 1932, hvor han var sekretær fram til 1940. Her stod han i spissen for en hektisk skolerings- og studievirksomhet. Nye holdninger og verdinormer måtte skapes, og derfor ble kulturarbeid i videste forstand tillagt stor vekt. Lie hadde en finger med i det meste, fra teatergrupper til avholdslag. I borgerlig styrte kommuner kunne det være vanskelig med lokalleie. Derfor var det viktig å bli herrer i eget hus, og i 1939 ble LO-skolen på Sørmarka utenfor Oslo opprettet med Lie som pådriver.

I 1930-årene kom Lie til å spille en nøkkelrolle som valgkampstrateg, og han avslørte seg raskt som en begavet propagandist og agitator. Han var en fremragende taler, og i valgkampene tok han med stor effekt i bruk hjelpemidler fra opplysnings- og kulturarbeidet: lysbilder, film, radio, grammofon, plakatkunst, talekor og teater. Arbeiderpartiets valgfremgang i disse årene har sammenheng med de nye formene for politisk markedsføring som Lie var en drivkraft bak.

Internasjonalt hjelpearbeid

Fascismens fremmarsj i mellomkrigsårene overbeviste Lie om at en omlegging av forsvarspolitikken var nødvendig, og han stod siden for et slagkraftig forsvar. Mye som følge av egne besøk i Spania, Tyskland og Sovjetunionen ble Haakon Lie i siste halvdel av 1930-tallet stadig mer opptatt av utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk samt internasjonalt hjelpearbeid.

Under den spanske borgerkrigen (1936–1939) var han blant initiativtakerne til Spaniahjelpen til støtte for den republikanske regjeringen mot general Francisco Franco og hans opprørshær. Lie besøkte fronten og fikk med egne øyne se hva regjeringsstyrkene manglet av forsyninger og militært utstyr. Hjelpen fra Sovjetunionen og innsatsen til tusenvis av frivillige i de internasjonale brigadene monnet lite under bomberegnet fra italienske og tyske kampfly. Lie var overbevist om at borgerkrigen i Spania varslet en kommende storkrig, og han ble styrket i troen på et sterkt militært forsvar som en redning for demokratiet.

Blant annet på Arbeiderpartiets landsmøte i 1939 markerte han seg som talsmann for en forsvarspolitisk opposisjon innenfor Arbeiderpartiet, hvor han krevde militær opprustning til forsvar mot trusselen fra både nazismen og kommunismen. Denne oppfatningen ble ytterligere styrket da han få uker senere selv opplevde lidelsene og ødeleggelsene under vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland, og han stod igjen i spissen for en omfattende hjelpeaksjon. Våren 1940 forsøkte Lie iherdig å advare om krigsfaren for Norge.

Erfaringene fra Spania og Finland gav antikommunismen hans rikelig påfyll. I Spania hadde kommunistene etter hans oppfatning drevet et renkespill som hadde svekket regjeringens kamp mot Franco. Under vinterkrigen hadde landflyktige finske kommunister i Sovjetunionen opprettet en motregjering, noe de fleste betraktet som landsforræderi.

Lie var på 1930-tallet en av partiarbeidets mest aktive menn, men forble formelt en menig partiarbeider uten plass verken i sentralstyret, landsstyret eller folkevalgte organer. Mellomkrigstidens Haakon Lie forstås primært som en nasjonal klassekjemper og kulturbygger, men med stadig sterkere internasjonale interesser.

Andre verdenskrig

Fotografi av Haakon Lie under andre verdenskrig
Under andre verdenskrig gikk Lie med stor kraft inn i motstandskampen. Han forble imidlertid hele tiden en nasjonal klassekjemper, som beholdt fokus på Arbeiderpartiets posisjon i Norge etter krigen.
Fotografi av Haakon Lie under andre verdenskrig
Av /NTB.

Motstandsarbeid

Under andre verdenskrig gikk Lie med stor kraft inn i motstandskampen. Han forble imidlertid hele tiden en nasjonal klassekjemper, som beholdt fokus på Arbeiderpartiets posisjon i Norge etter krigen. Etter det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 rømte han fra Oslo, og under en tidvis kaotisk flukt nordover nedla han de neste to månedene en stor innsats med å holde i gang de frie radiosendingene.

Da regjeringen Nygaardsvold hadde flyktet fra Tromsø til England, valgte Lie sommeren 1940 å vende tilbake til sin familie i Oslo. Han arbeidet der som lastebilsjåfør, men brukte stadig mer tid på arbeiderbevegelsens illegale virksomhet.

Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen sommeren 1941 hardnet det tyske okkupasjonsstyret i Norge til, og i september flyktet Lie og flere ledende arbeiderpartifolk til Sverige. Andre ble arrestert og havnet i fengsler og konsentrasjonsleirer, blant dem Einar Gerhardsen og Lies bror Per, som omkom i fangenskap.

Opphold i London

Etter et kortvarig opphold i Stockholm overtok Lie på ønske fra LO-formannen Konrad Nordahl i januar 1942 en stilling for opplysnings- og propagandavirksomhet i London. Det viste seg fort at rett mann var på rett plass. Resultatet ble en serie velferdsarrangementer for sjøfolk og et utall foredrag.

I London var Lie med på å planlegge det frie Norge ved å utforme den såkalte Blåboka – et grunnlagsdokument for Fellesprogrammet som gjenreisningspolitikken bygde på.

Opphold i USA

I krigsårene hadde Lie to lengre opphold i USA, siste gang som arbeidsattaché, der han reiste på kryss og tvers og talte Norges sak og samlet inn penger. Det første oppholdet begynte i november 1942 og varte i nesten ett år. Med karakteristisk energi og entusiasme nedla Lie en stor innsats for å spre informasjon om Norge og samle inn penger til hjelpearbeidet her.

I april 1944 ble Lie igjen sendt til USA, nå med diplomatpass og offisielt regjeringsoppdrag som arbeiderattaché. Våren 1945 representerte han Norge på konferansen i San Francisco, hvor FN-charteret ble godkjent.

USA-oppholdene fikk varige virkninger. Han glemte aldri hjelpen Norge fikk, særlig fra amerikansk fagbevegelse og jødiske organisasjoner. Krigserfaringene gjorde ham til en lojal amerikavenn og en varm støttespiller for jødene i kampen for en egen stat. Lie knyttet også viktige kontakter i USA, særlig innen amerikansk fagbevegelse, men også innen etterretningsorganisasjonen OSS.

Båndene til USA ble ytterligere styrket da han, etter at han hadde skilt seg fra sin første kone, i 1952 giftet seg med en amerikansk kvinne.

Fremover mot Lies rolle i etterkrigstiden pekte også hans tidlige tro på at verdenskrigen raskt ville bli etterfulgt av en ny motsetning, mellom Moskva-kommunismens tilhengere anført av Sovjetunionen og den demokratiske vestlige verden anført av USA. Det innvarslet en etterkrigstid hvor den kalde krigen i stadig større grad skulle prege Lies liv og virke.

Partisekretæren

Fotografi av Haakon Lie fra 1946
Haakon Lie ble Arbeiderpartiets partisekretær i 1945.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 4.0
Haakon Lie (t.h.) og Arvid Dyrendahl med Arbeiderpartiets valgplakater ved kommunevalget 1959
Haakon Lie må få mye av æren for Arbeiderpartiets suksess de første etterkrigsårene. Han ledet partiapparatet med myndig hånd, og var en valgkampstrateg og organisator langt forut for sin norske samtid.

Ved hjemkomsten i juni 1945 gikk Haakon Lie med stor kraft inn i partiarbeidet og forberedelsene til den forestående stortingsvalgkampen. Einar Gerhardsen ble partiformann og statsminister. På landsmøtet høsten 1945 ble Haakon Lie enstemmig valgt til partisekretær, en posisjon han skulle beholde helt til han våren 1969 frasa seg gjenvalg.

Lie var i kraft av dette partivervet en av Norges mektigste politikere gjennom hele perioden, uten noen gang å være medlem av regjeringen eller stå på noen valgliste. De første etterkrigsårene ble for Lie dominert av gjenreisningen i Norge, kombinert med en videre oppbygging av Arbeiderpartiet, som få år etter krigen nådde over 200 000 medlemmer.

Haakon Lie må få mye av æren for partiets suksess. Han ledet partiapparatet med myndig hånd, og var en valgkampstrateg og organisator langt forut for sin norske samtid. Han tok tidlig i bruk meningsmålinger for å lodde stemninger i folkedypet og skjønte at partiet måtte omdannes fra et klasseparti til et folkeparti for å fange opp voksende middelklasegrupper. Lie var en av hovedarkitektene bak det nye prinsipprogrammet i 1949, der de fleste antikapitalistiske slagordene forsvant og der sosialisme først og fremst var å skape frie mennesker. I den økonomiske politikken var han en typisk «kraftsosialist», der målet var størst mulig produksjon og rettferdig fordeling. Eiendomsretten til produksjonsmidlene var hovedsakelig et praktisk spørsmål.

Lie var opptatt av at partiet måtte bli den drivende kraft i styringen av landet, og bidro til at Arbeiderpartiet vant stortingsflertall i årene 1945, 1949, 1953 og 1957. Stortingsflertallet gav regjeringen handlingsrom og landet en stabil politisk kurs.

Kontroversiell utenrikspolitiker

Overrekkelse av amerikanske gavepakker til Det norske Arbeiderparti
Haakon Lie var en av de fremste pådriverne for en vestvendt norsk utenrikspolitikk. Her ses han helt til venstre i bildet, mens Arbeiderpartiet mottar gavepakker fra USA i 1947.

Innenrikspolitisk var Lie en pragmatisk og lite kontroversiell politiker. Det samme kan vi ikke si om hans syn på utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Straks etter frigjøringen i 1945 knyttet han gode kontakter i den amerikanske ambassaden. Han omfavnet Marshall-planen (1947) fordi den sikret en forankring vestover og bidro til gjenreisning og vekst. Avskaffelse av fattigdom var dessuten effektiv antikommunistisk medisin. I 1948–1949 arbeidet han utrettelig for at Norge skulle bli medlem av NATO, noe som lyktes etter en hard indre strid i partiet. Straks medlemskapet var et faktum, mislikte han kritisk debatt om sikkerhetspolitikken, fordi den skapte uorden i rekkene.

Fra grunnleggelsen i 1948 fremsto Lie som en engasjert tilhenger av staten Israel. Under seksdagerskrigen i 1967 var han den første sivile som statsminister Levi Eshkol møtte ved Klagemuren etter erobringen av Øst-Jerusalem. Lie var heller ikke redd for å ta snarveier for å hjelpe sine venner med penger og utstyr, også til militære formål.

En mindre omtalt del av Lies internasjonale innsats i etterkrigstiden er en utrettelig innsats for norsk utviklingshjelp til land i Asia. I 1952 var han en av initiativtakerne til Kerala-prosjektet i India, startskuddet for norsk utviklingshjelp. India-hjelpen fungerte også som en politisk lynavleder. Det var mange i partiet som mislikte opprustningspolitikken og savnet en mer positiv politikk. U-hjelp var et slikt tilbud. Et hjertebarn var også Arbeiderbevegelsens Solidaritetsfond, som han fikk opprettet i 1963.

Andre halvdel av Lies lange partisekretærperiode ble generelt mer turbulent enn den første. I løpet av 1960-årene ble den utenrikspolitiske uenigheten i Arbeiderpartiet forsterket av debatten om medlemskap i EEC (EF), diskusjonen om fortsatt medlemskap i NATO og amerikanernes krigføring i Vietnam. For Lie var dette enkle spørsmål. EEC var et økonomisk samarbeidsprosjekt som ville sikre demokrati og fred i Vest-Europa. Alle innvendinger var uttrykk for snever nasjonalisme. Vietnamkrigen var et ledd i kampen mot verdenskommunismen. I partiet var det ikke alle – særlig ikke blant de yngre – som delte dette synet. De så på krigen først og fremst som en nasjonal frigjøringskamp og fikk sitt pass påskrevet av en temperamentsfull partisekretær.

Lies ofte uforsonlige linje mot utenrikspolitiske opposisjonelle innen eget parti ble av hans kritikere internt i partiet forstått som en medvirkende årsak til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti og til Arbeiderpartiets valgnederlag i 1961 og 1965.

Fra kritikere til venstre for Arbeiderpartiet ble Lie dessuten anklaget for ulovlig overvåkning og for samarbeid med CIA. Han beholdt likevel en svært sterk stilling hos de ansatte på partikontoret og i partiapparatet, og han ble også på landsmøtet i 1967 gjenvalgt uten motkandidat – mot 92 blanke proteststemmer.

Kommunistjakten

En annen kontroversiell del av Lies arbeid var en omfattende kartlegging av og oppdemming mot kommunister innen norsk arbeiderbevegelse. Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen var for Lie et spørsmål om ondt og godt. Sovjetunionen hadde trofaste støttespillere blant kommunister i vestlige land. Kommunistene hadde etter krigen en sterk stilling flere steder og ble av mange sett på som indre fiender. Lie hadde en sentral plassering i kartleggingen av disse fiendene, som ble omtalt som «skadedyr» fordi de gjennom streiker og andre aksjoner satte gjenreisning og økonomisk vekst i fare. En kunne heller ikke stole på dem i en krigssituasjon, mente Lie.

Lie mobiliserte lojale partifeller blant de fagorganiserte for å overvåke og registrere kommunistisk virksomhet på arbeidsplassene. «Rottefangerne» gikk til verket med atskillig nidkjærhet, og i mange år ble det utvekslet informasjon mellom ledelsen i Arbeiderpartiet og LO og de hemmelige tjenestene. Nyttige opplysninger om kommunister kom også andre lands myndigheter til kjennskap.

Etter hvert ble flere tusen kommunister og andre venstreorienterte registrert og overvåket. Lund-kommisjonen, som i 1996 avla sin rapport om de hemmelige tjenestene i Norge i etterkrigstiden, stemplet deler av denne virksomheten som ulovlig, og det meste var trolig unødvendig. For Lie var dette en viktig og patriotisk jobb. Men ikke sjelden møtte han seg selv i døren, fordi mange av fiendene nå var gamle allierte fra Spania-aksjonen og fra motstandsarbeidet under krigen.

Både i og utenfor Arbeiderpartiet oppfattet stadig flere kommunistjakten som meningsterror. I sin bok Kaderpartiet fra 1954 beskyldte Lie for eksempel Dagbladet for å være kommunistenes mest effektive talerør. Også Einar Gerhardsen mente at partisekretæren gikk for langt i å fordømme all kritikk, og forholdet mellom dem ble med tiden svært anstrengt. Sovjetunionens oppskyting av satellitten Sputnik i 1957 viste at landet kunne utvikle langdistanseraketter, noe vestmaktene ikke hadde. I NATO-kretser ble det hevdet at Østblokken nå hadde fått et militært overtak. På rådsmøtet i NATO i Paris ble det foreslått å utplassere mellomdistanseraketter i Europa for å utligne rakettforspranget (dobbeltvedtaket). Gerhardsen advarte i sin tale mot forsert opprustning. Alliansen burde heller satse på forhandlinger, mente Gerhardsen, og Norge ønsket verken mellomdistanseraketter eller atomvåpen. Lie ble rasende over statsministerens opptreden, som han fant både feig og unnfallende.

Forholdet til Gerhardsen

Fotografi fra en sammenkomst på redaktørkontoret i Arbeiderbladet 1962. Fra venstre: Halvard Lange, Einar Gerhardsen, Martin Tranmæl og Haakon Lie

Haakon Lie (til høyre) sammen med Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen i 1962. Lie så på Tranmæl som sin læremester. Opprinnelig var Lie også tilhenger av Gerhardsen, men fra slutten av 1950-årene utviklet det seg imidlertid en stadig sterkere utenrikspolitisk uenighet mellom dem, en uenighet som bidro til et stadig mer anstrengt forhold mellom de to, både personlig og politisk. Motsetningen kulminerte på Arbeiderpartiets landsmøte i 1967, da Gerhardsen kritiserte Lie fra talerstolen.

De første ti årene etter andre verdenskrig hadde Lie vært en lojal tilhenger av partiformannen Einar Gerhardsen. Lie var motstander av Gerhardsens uventede avgang som statsminister i november 1951, og han var en aktiv pådriver da Gerhardsen kom tilbake i januar 1955.

De neste årene utviklet det seg imidlertid en stadig sterkere utenrikspolitisk uenighet mellom Lie og Gerhardsen, en uenighet som bidro til et stadig mer anstrengt forhold mellom de to, både personlig og politisk. Motsetningen mellom de to ble imidlertid først offentlig kjent på Arbeiderpartiets landsmøte i 1967, da Gerhardsen to år etter sin avgang som partiformann fremførte sterk og åpen kritikk av Lie. Gerhardsen sa at uenighet om utenrikspolitikk fikk Lie til å tenne så sterkt «at han opptrer på en måte som man ikke bør opptre på i en partiforsamling».

Forholdet mellom dem hadde vært kjølig i årevis, men nå ble det en isfront. Situasjonen ble ytterligere komplisert fordi både Gerhardsen og Lie utviklet en stadig vanskeligere personkjemi med den mektige LO-formannen Konrad Nordahl.

Først på Lies 80-årsdag 1985 kom det til forsoning mellom Gerhardsen og Lie, da partifellen Jens Christian Hauge førte dem sammen igjen.

Senere politisk engasjement

I 1969 tok Lie ikke gjenvalg som partisekretær og ble politisk pensjonist. De kommende årene holdt han en relativt lav profil i partiet, men videreførte i stedet sitt utenrikspolitiske engasjement som sekretær for Europabevegelsen i perioden 1970–1973. Lie gikk til oppgaven med kjent glød, men ble skuffet over manglende handlekraft på ja-siden. Dette gjaldt ikke minst hans gamle parti, og han var rystet over Gerhardsen som uttalte at dersom ikke Arbeiderpartiet hadde noen EF-motstandere, burde de finne noen. Nederlaget for ja-siden ved folkeavstemningen i 1972 var nok tungt å bære, men følelsesmessig var det nok verre at de pro-israelske holdningene nå ble svekket både i Arbeiderpartiet og i opinionen.

Forfatter

Haakon Lie skrev fem memoarbøker og biografier om Martin Tranmæl og Andrew Furuseth.

Lie debuterte som forfatter i 1975 med den svært åpenhjertige memoarboken Slik jeg ser det, som dekket perioden fra 1950. Boken ble årets boksensasjon og en uventet bestselger, med over 70 000 solgte eksemplarer i løpet av utgivelsesåret. Inspirert av den suksessen utga Lie spredt ut over den neste 18 årene ytterligere fire memoarbøker, samt biografier over Martin Tranmæl og den norskamerikanske fagforeningsmannen Andrew Furuseth.

Aktiv pensjonstilværelse

Jens Stoltenberg, Haakon Lie og Thorvald Stoltenberg
Haakon Lie og Torbjørn Jagland på partikontoret, Youngstorget
Haakon Lie i samtale med Gro Harlem Brundtland
Haakon Lie og Odvar Nordli i samtale på Ulvøya i 2003
Haakon Lie var en av de mest betydningsfulle norske politikerne i det tjuende århundret.

88 år gammel erklærte Haakon Lie i 1993 at han gikk i pensjon. Han deltok imidlertid fortsatt ved enkelte partiarrangementer og markerte sine synspunkter på mange aktuelle saker gjennom pressen.

Høsten 2001 ble Lie feiret etter 80 års medlemskap i Oslo Arbeidersamfunn. Han framsto som en iherdig motstander av Stoltenberg-regjeringens delprivatisering av Statoil. I en minneverdig opptreden advarte han i en blanding av historieforelesning og politisk tale sine yngre partifeller mot å privatisere arvesølvet og mante dem til aldri å glemme «de som sitter nederst ved bordet».

I 2005 spilte Lie en viktig rolle i valgkampen foran stortingsvalget. Hans kritikk av eldreomsorgen i Oslo betydelig oppmerksomhet. Han fryktet at de ulike moderniseringsfremstøtene fra krefter i og utenfor partiet skulle svekke den velferdsstaten hans egen generasjon la grunnlaget for. På hundreårsdagen, som ble feiret bare få dager etter valgseieren, leverte Lie en rekke klare formaninger til den påtroppende statsminister Jens Stoltenberg om hvilke saker han mente burde prioriteres i regjeringsforhandlingene.

Tre år senere gjorde Haakon Lie et sensasjonelt forfattercomeback gjennom intervjuboken Slik jeg ser det nå, lansert på hans 103-årsdag 22. september 2008. Boken oppnådde høye salgstall og en formidabel medieoppmerksomhet, mye fordi Lie i boken fremsto som selvkritisk, blant annet hva angikk hans tidligere ganske uforbeholdne støtte til USA og Israel.

Ettermæle

Håkon Lies kiste. Fra minnestunden 5. juni 2009
Haakon Lie døde 103 år gammel i mai 2009.

I sitt politiske liv var Lie handlingsorientert, med mindre sans for den tvisynte akademiske debatt. Nyanser var ikke hans sak. Men han var et arbeidsjern og en ruvende skikkelse som først og fremst følte seg hjemme i partiorganisasjonen. Han ønsket ikke å ha offentlige, politiske toppverv. Lie kalte sine bøker om læremesteren Martin Tranmæl for Veiviseren og Et bål av vilje. Mange vil nok si at dette var en dekkende karakteristikk av ham selv.

Utgivelser (et utvalg)

  • Om lesning (sammen med Henrik J. Hjartøy), 1935
  • Nazi i Norge, London 1942
  • Vi synger, London 1942 (nye utgaver 1946 og 1951)
  • Britisk fagbevegelse under annen verdenskrig, London 1944
  • Gjenreisingsproblemer. En materialsamling (redaktør), 1946
  • Arbeiderbevegelsen i De Forente Stater, 1947
  • Søkelys på Sovjet, 1953
  • De kommunistiske dekkorganisasjonene. Dagbladet og Kaderpartiet, 1954
  • Kaderpartiet, kommunistisk strategi og teknikk, 1954
  • Hva er i vente? Den 20. kongress i Sovjetunionens kommunistiske parti, 1956
  • Hvem kan vi stole på? En dokumentasjon om Norges kommunistiske parti under den tysk-russiske alliansen 1939–1941, 1974
  • ... slik jeg ser det, memoarer, 2 bind, 1975 og 1983
  • Loftsrydding, memoarer 1920–1940, 1980
  • Krigstid, memoarer 1940–1945, 1982
  • Skjebneår, memoarer 1945–1950, 1985
  • Martin Tranmæl. Et bål av vilje, 1988
  • Martin Tranmæl. Veiviseren, 1991
  • En sjømanns saga, biografi om Andrew Furuseth, 1993

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berg, Arngeir (red.): Veteraner. Samtaler med Trygve Bull, Torolf Elster, Einar Gerhardsen, Trond Hegna, Haakon Lie, Torolv Solheim, 1990
  • Bjørlo, Stein: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Bjørlo, Stein: «Haakon Lie – et portrett», i årboken Arbeiderhistorie, 2005
  • Borgen, Erling: Diktatoren, 1988
  • Gabrielsen, Trond: Menn og meninger. De fire politikere C. J. Hambro, Halvard Lange, Haakon Lie, Herman Smitt Ingebretsen, 1976
  • Harbo, Hilde og Lahlum, Hans Olav: Slik jeg ser det nå, intervjubok med Haakon Lie, 2008
  • Lahlum, Hans Olav: Haakon Lie Historien, mytene og mennesket, 2009

Faktaboks

Haakon Lie
Historisk befolkningsregister-ID
pf01036392115021

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg