Haakon Steen Lie var en av de mest betydningsfulle politikerne og organisasjonsmennene i Norge i det tjuende århundre. Han var mest kjent for sin rolle som mangeårig partisekretær i Arbeiderpartiet.

Han var imidlertid også med på å bygge opp partiet på 1920- og 30-tallet, og under andre verdenskrig kjempet han for norsk uavhengighet, delvis fra Norge og delvis fra utlandet. I etterkrigstiden var han en sterk forkjemper for norsk medlemskap i NATO og var blant annet støttespiller for staten Israel og tilhenger av Vietnamkrigen.

Haakon Lie står igjen som en av etterkrigstidens mest omstridte politikere. Han ble imidlertid raskt mindre kontroversiell etter Den kalde krigens avslutning, og fremsto stadig mindre som en partipolitiker og stadig mer som et nasjonalt ikon.

Som født like etter at uavhengighetskampen var vunnet i 1905, deltok Haakon Lie aktivt i 1900-tallets tre store konflikter: Først i mellomkrigstidens nasjonale klassekamp, deretter i kampen for å gjenvinne den nasjonale uavhengigheten under andre verdenskrig, og til slutt gjennom fem tiår med kald krig.

I kraft av det og som førstehåndsvitne til en rekke store nasjonale og internasjonale begivenheter fra tidsrommet 1923-69, inntok Haakon Lie en unik posisjon. Han gav med sine åpenhjertige opplysninger til tallrike bøker og artikler også mange og viktige bidrag til norsk historieskrivning fra 1900-tallet.

Haakon Lie ble født i en arbeiderbolig på en brannstasjon i Kristiania og vokste opp i et radikalt arbeiderklassemiljø på hovedstadens østkant. Han ble formelt innmeldt i Arbeiderpartiet høsten 1921, men deltok i valgkamp for første gang alt før kommunevalget i 1919.

I ungdomsårene tilhørte han Martin Tranmæls radikale fagopposisjon innenfor Arbeiderpartiet, sammen med blant andre Einar Gerhardsen. Etter at han avbrøt jusstudier ved Universitetet i Oslo, fullførte Lie i 1927 Statens skogskole på Kongsberg med svært gode karakterer.

Hans planer om å bli agronom måtte imidlertid oppgis etter et livstruende utbrudd av tuberkulose. I 1929 ble Haakon Lie i stedet ansatt som sekretær ved Arbeiderpartiets partikontor, med informasjonsarbeidet som sitt hovedansvar.

Hans arbeidsinnsats for et stort kunnskapsløft og en bred kulturell reisning i norsk arbeiderbevegelse fikk en fastere form med opprettelsen av Arbeidernes Opplysningsforbund i 1932, hvor han var sekretær fram til 1940.

Mye som følge av egne besøk i Spania, Tyskland og Sovjetunionen ble Haakon Lie i siste halvdel av 1930-tallet stadig mer opptatt av utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk.

Blant annet på Arbeiderpartiets landsmøte i 1939 markerte han seg som talsmann for en forsvarspolitisk opposisjon innenfor Arbeiderpartiet, hvor han krevde militær opprustning til forsvar mot trusselen fra nazismen og kommunismen. Denne oppfatningen ble ytterligere styrket da han få uker senere selv opplevde lidelsene og ødeleggelsene under vinterkrigen i Finland, og han forsøkte våren 1940 iherdig å advare om krigsfaren for Norge.

Haakon Lie var på 1930-tallet en av partiarbeidets mest aktive menn, men forble formelt en menig partiarbeider uten plass verken i sentralstyret, landsstyret eller folkevalgte organer. Mellomkrigstidens Haakon Lie forstås primært  som en nasjonal klassekjemper og kulturbygger, men med stadig sterkere internasjonale interesser.

Etter det tyske angrepet 9. april 1940 rømte Haakon Lie fra Oslo, og under en tidvis kaotisk flukt nordover nedla han de neste to månedene en stor innsats med å holde i gang de frie radiosendingene.

Da regjeringen hadde flyktet fra Tromsø til England, valgte Haakon Lie sommeren 1940 å vende tilbake til sin familie i Oslo. Han arbeidet der som lastebilsjåfør, men brukte stadig mer tid på arbeiderbevegelsens illegale virksomhet.

Etter tyske massearrestasjoner bestemte Haakon Lie seg i september 1941 for å rømme til Sverige. Han forlot sitt hjem i Oslo få timer før tyske soldater innfant seg for å pågripe ham. Etter et kortvarig opphold i Stockholm overtok Haakon Lie på ønske fra LO-formannen Konrad Nordahl i januar 1942 en stilling for opplysnings- og propagandavirksomhet i London.

I november 1942 innledet Haakon Lie et nesten ett år langt opphold i USA, hvor han med karakteristisk energi og entusiasme nedla en stor innsats for å spre informasjon om Norge og samle inn penger til hjelpearbeidet her.

Tilbake i London fra høsten 1943 tok Haakon Lie aktivt del i regjeringsapparatets planlegging for etterkrigstiden. I april 1944 ble Haakon Lie igjen sendt til USA, nå med diplomatpass og offisielt regjeringsoppdrag som arbeiderattaché.

Haakon Lie knyttet under sine krigsopphold i USA viktige kontakter, særlig innen amerikansk fagbevegelse, men også innen etterretningsorganisasjonen OSS.

Våren 1945 representerte Haakon Lie Norge på konferansen i San Francisco, hvor FN-charteret ble godkjent. Haakon Lie gikk i krigsårene med stor kraft inn i kampen for den nasjonale frigjøringen. Han forble imidlertid hele tiden en nasjonal klassekjemper, som beholdt fokus på Arbeiderpartiets posisjon i Norge etter krigen.

Fremover mot Haakon Lies rolle i etterkrigstiden pekte også hans tidlige tro på at verdenskrigen raskt ville bli etterfulgt av en ny bipolar motsetning, mellom Moskva-kommunismens tilhengere anført av Sovjetunionen og den demokratiske vestlige verden anført av USA. Det innvarslet en etterkrigstid hvor Den kalde krigen i stadig større grad skulle prege Haakon Lies liv og virke.

Båndene til USA ble ytterligere styrket da han, etter at han hadde skilt seg fra sin første kone, i 1952 giftet seg med en amerikansk kvinne.

Ved hjemkomsten i juni 1945 gikk Haakon Lie med stor kraft inn i partiarbeidet og forberedelsene til den forestående stortingsvalgkampen. På landsmøtet høsten 1945 ble Haakon Lie enstemmig valgt til partisekretær, en posisjon han skulle beholde helt til han våren 1969 frasa seg gjenvalg.

Haakon Lie var i kraft av dette partivervet en av Norges mektigste politikere gjennom hele perioden, uten noen gang å være medlem av regjeringen eller stå på noen valgliste. De første etterkrigsårene ble for Haakon Lie dominert av gjenreisningen i Norge, kombinert med en videre oppbygging av Arbeiderpartiet.

Haakon Lie gikk foran i arbeidet med å omdanne Arbeiderpartiet fra et konfronterende klasseparti til et bredere og mer inkluderende folkeparti, med appell også til nye, store middelklassegrupper.

Han var en valgkampstrateg og organisator langt forut for sin norske samtid, og ga store bidrag til at Arbeiderpartiet vant stortingsflertall i årene 1945, 1949, 1953 og 1957.

En langt mer kontroversiell del av hans arbeid var en omfattende kartlegging av og oppdemming mot kommunister innen norsk arbeiderbevegelse.

Haakon Lie markerte seg samtidig sterkt i utenrikspolitikken og ble en tidlig talsmann for norsk NATO-medlemskap og et utvidet militært samarbeid med vestmaktene. Fra grunnleggelsen i 1948 fremsto han også som en engasjert tilhenger av staten Israel. En mindre omtalt del av Haakon Lies internasjonale innsats i etterkrigstiden er en utrettelig innsats for norsk utviklingshjelp til land i Asia.

Haakon Lie forble gjennom ti år etter krigen en lojal tilhenger av partiformannen Einar Gerhardsen. Partisekretæren Haakon Lie var motstander av Gerhardsens uventede avgang som statsminister i november 1951, og han var en aktiv pådriver da Gerhardsen kom tilbake i januar 1955.

De neste årene utviklet det seg imidlertid en stadig sterkere utenrikspolitisk uenighet mellom Haakon Lie og Gerhardsen, en uenighet som bidro til et stadig mer anstrengt forhold mellom de to, både personlig og politisk. Motsetningen mellom de to ble imidlertid først offentlig kjent på Arbeiderpartiets landsmøte i 1967, da Einar Gerhardsen to år etter sin avgang som partiformann fremførte sterk og åpen kritikk av Haakon Lie.

Situasjonen ble ytterligere komplisert fordi både Einar Gerhardsen og Haakon Lie utviklet en stadig vanskeligere personkjemi med den mektige LO-formannen Konrad Nordahl.

Andre halvdel av Haakon Lies lange partisekretærperiode ble generelt mer turbulent enn den første. Haakon Lies ofte uforsonlige linje mot utenrikspolitiske opposisjonelle innen eget parti ble av hans kritikere internt i partiet forstått som en medvirkende årsak til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti og til Arbeiderpartiets valgnederlag i 1961 og 1965.

I det offentlige rom gjorde støtten til USAs krigføring i Vietnam Haakon Lie stadig mer kontroversiell. Fra kritikere til venstre for Arbeiderpartiet ble Haakon Lie dessuten anklaget for ulovlig overvåkning og for samarbeid med CIA. Han beholdt likevel en svært sterk stilling hos de ansatte på partikontoret og i partiapparatet, og han ble også på landsmøtet i 1967 gjenvalgt uten motkandidat - mot 92 blanke proteststemmer.

Da Haakon Lie frasa seg gjenvalg som partisekretær i 1969, trådte han samtidig ut av sentralstyret. De kommende årene holdt han en relativt lav profil i partiet, men videreførte i stedet sitt utenrikspolitiske engasjement som sekretær for Europabevegelsen i perioden 1970-73. Nei-flertallet i folkeavstemningen høsten 1972 og Arbeiderpartiets påfølgende valgnederlag i 1973 utløste en politisk refleksjonsprosess og en ny karriere for Haakon Lie.

Han debuterte som forfatter i 1975 med den svært åpenhjertige memoarboken Slik jeg ser det, som dekket perioden fra 1950. Boken ble årets boksensasjon og en uventet bestselger, med over 70 000 solgte eksemplarer i løpet av utgivelsesåret. Inspirert av den suksessen utga Haakon Lie spredt ut over den neste 18 årene ytterligere fire memoarbøker, samt biografier over Martin Tranmæl og den norskamerikanske fagforeningsmannen Andrew Furuseth.

88 år gammel erklærte Haakon Lie i 1993 sitt forfatterskap avsluttet og gikk i pensjon. Han deltok imidlertid fortsatt ved enkelte partiarrangementer og markerte sine synspunkter på mange aktuelle saker gjennom pressen.

I 2001 fremsto han som en iherdig motstander av Stoltenberg-regjeringens delprivatisering av Statoil. Få uker før hans hundreårsdag vakte Haakon Lies kritikk av eldreomsorgen i Oslo betydelig oppmerksomhet under valgkampen i 2005.

Tre år senere gjorde Haakon Lie et sensasjonelt forfattercomeback gjennom intervjuboken Slik jeg ser det nå, lansert på hans 103-årsdag 22. september 2008. Boken oppnådde høye salgstall og en formidabel medieoppmerksomhet, mye fordi Haakon Lie der fremsto som selvkritisk blant annet hva angikk hans tidligere ganske uforbeholdne støtte til USA og Israel.

Memoarbøker skrevet av Haakon Lie:

  • Slik jeg ser det, 1975
  • Loftsrydding, 1980
  • Krigstid, 1982
  • Slik jeg ser det II, 1983
  • Skjebneår, 1985.

Bøker og artikler om Håkon Lie:

  • Hilde Harbo og Hans Olav Lahlum, Slik jeg ser det nå, intervjubok med Haakon Lie, 2008.
  • Hans Olav Lahlum, Haakon Lie - Historien, mytene og mennesket, 2009
  • Erling Borgen, Diktatoren, et svært kritisk fokus på Haakon Lie, 1988
  • Stein Bjørlo, "Haakon Lie - et portrett", i årboken Arbeiderhistorie, 2005.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.