Fagopposisjonen av 1911

Fagopposisjonen av 1911, en organisert opposisjon i fagbevegelsen i tiden fram til ca. 1920, skapt og ledet av Martin Tranmæl. Fagopposisjonen hadde sitt utspring i Trondhjemsresolusjonen, utformet av Tranmæl i 1911 og diskutert på møter i Trondheims lokale samorganisasjon.

I 1913 ble organisasjonen landsomfattende under navnet Den norske fagopposisjon.

Programmet var sterkt påvirket av syndikalismen, og hovedkravet var at fagorganisasjonen måtte bli revolusjonær og kjempe for en sosialistisk omdanning av samfunnet, ikke bare for små lønnstillegg o.l. Kampen for sosialismen kunne ikke overlates til Arbeiderpartiet alene, idet bare fagorganisasjonen kunne sette makt bak kravene.

Den faglige taktikk måtte ta sikte på å skjerpe klassekampen og forberede erobringen av samfunnsmakten. De skriftlige, bindende tariffavtaler burde avskaffes, fordi de hindret streik i tariffperioden, og nye kampmidler tas i bruk ved siden av streik og sympatistreik, i første rekke boikott, sabotasje og obstruksjon.

Organisasjonen måtte bygges opp slik at hele arbeiderklassen ble sveiset sammen til en kampfør enhet, siden kampen for sosialismen ikke var en sak for noe enkelt fag. Derfor skulle fagforbundene avløses av industriforbund, landsorganisasjonen styrkes på forbundenes bekostning, og faglige samorganisasjoner opprettes.

Under Tranmæls ledelse fikk Fagopposisjonen størst tilslutning i Trøndelag. I resten av landet var det særlig anleggsarbeiderne og rotløse arbeidere på nye industristeder (f.eks. Rjukan) som sluttet seg til Fagopposisjonen. Dyrtid og jobbetid under den første verdenskrig skjerpet klassemotsetningene i Norge og førte til økt oppslutning. Fagopposisjonen vant flertall i Norsk Arbeidsmandsforbund i 1918, deretter i flere andre forbund og 1920 også i landsorganisasjonen.

I samarbeid med det sosialdemokratiske ungdomsforbund erobret Fagopposisjonen ledelsen i Arbeiderpartiet i 1918. Dens revolusjonære innstilling førte til at Arbeiderpartiet ble innmeldt i Den kommunistiske internasjonale, men dens uvilje mot å underordne fagorganisasjonen under partiet og mot den sterke sentralisering av makten i internasjonalen medvirket også til bruddet mellom Arbeiderpartiet og internasjonalen 1923.

Folk som hadde vært med i Fagopposisjonen, satt senere i ledende stillinger i arbeiderbevegelsen. Men programmet ble likevel ikke gjennomført i større utstrekning, blant annet fordi massearbeidsløsheten i mellomkrigstiden gav andre vilkår enn før for fagorganisasjonens arbeid.