sikkerhetspolitikk

Artikkelstart

Sikkerhetspolitikk (tryggingspolitikk) er de tiltak en stats regjering iverksetter for å beskytte landets territorium, konstitusjonelle system, regjeringens handlefrihet og befolkningens trygghet og velferd mot et bredt spektrum av farer. Farene kan være militære angrep, terroristvirksomhet, økonomisk og sosial tilbakegang og miljø- og klima-risker.

I sikkerhetspolitikken inngår alle landets tilgjengelige ressurser, inkludert de militære, etterretningsmessige, økonomiske, miljømessige og sosiale.

Diplomati og forsvar

Sikkerhetspolitikken har tradisjonelt hatt to hoveddeler:

  1. regjeringens erklærte utenrikspolitiske orientering eller hovedretning i forholdet til andre stater (alliansepolitikk, alliansefrihet eller isolasjon), fulgt opp med diplomatiske virkemidler.
  2. Forsvarspolitikken, det vil si disponeringen av landets militære og etterretningsmessige ressurser.

Allianser

Men sikkerhetsbegrepet i internasjonal politikk har fra 1990-tallet gjennomgått en dyptgripende nytenkning og utvidelse, men militære forsvarsspørsmål står fortsatt sentralt.

Det er fremdeles avgjørende for et land å signalisere om det søker seg mot en allianse eller vil være alliansefritt – selv om betydningen av nøytralitetspolitikk endret seg betydelig etter Den kalde krigen. Sverige og Finland er eksempler på dette. Landene var strengt alliansefrie under Den kalde krigen, men etter Sovjetunionens fall i 1991 ble begge land samarbeidspartnere med NATO og etter hvert medlemmer av EU. I kjølvannet av Russlands invasjon av Ukraina i 2022 søkte begge land om medlemskap i NATO, noe som ble innvilget i juni samme år.

Flernasjonale operasjoner

De militære oppgavene har fått en annen karakter. Internasjonale (multilaterale) militære fellesinnsatser har blitt den dominerende form for militæraksjoner de siste tiårene, særlig aksjoner for å følge opp vedtak fra FN og andre internasjonale organisasjoner for å bevare eller gjenopprette fred i et område (fredsbevarende operasjoner, fredsopprettende aksjoner). Eksempler er NATOs innsatser i Afghanistan og Libya, og den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS' fredsopprettende innsatser i Liberia, Sierra Leone og Elfenbenskysten.

En bred enighet blant vestlige land om betydningen av å kunne utføre slike innsatser har ført til en fundamental omprioritering av militære oppgaver og ressurser i disse landene. Dette har medført at nasjonale forsvarsoppgaver siden 1990-tallet har fått mindre betydning og mindre ressurser, med unntak for USA.

Motstand i FN

Samtidig har magre resultater for NATO etter innsatsen i Afghanistan gitt næring til en ny skepsis når det gjelder denne type militæroperasjoner. Reaksjonene i FNs Sikkerhetsråd i løpet av 2011 og 2012 på utviklingen mot borgerkrig i Syria har dessuten vist at stormakter som Russland og Kina er blitt klare motstandere av denne internasjonal inngripen. Det direkte bakteppet for denne motstanden var NATO-intervensjonen i Libya i 2011, som hadde FN-mandat til å beskytte sivile, men som endte med å føre til Gaddafi-regimets fall. Enda lenger tilbake var Russland og Kina motstandere Kosovokrigen i 1999, en NATO-aksjon som søkte FN-mandat, men ikke fikk det.

Både Russland og Kina har provinser som krever selvstendighet, og de kjenner derfor at deres egen sikkerhet indirekte trues når de konfronteres med borgerkrig og frihetskrav i andre land.

Terrorisme

Internasjonalisering (eller globalisering) av økonomisk produksjon og handel har medført en tettere kopling av samfunnene enn noen gang før og har gjort grensene mindre viktige. Men en verden preget av stor gjensidig avhengighet er også blitt en svært sårbar verden og derfor en verden hvor mulighetene for internasjonal kriminalitet, sabotasje, utpresning, terrorisme og så videre er blitt større.

Det som hendte i USA 11. september 2001 har fått store konsekvenser i årene etterpå for kontakter over landegrenser. I Norge har 22. juli 2011 hatt en tilsvarende og skjerpende betydning når det gjelder hvordan en tenker om terrorisme. Disse terrorhandlingene har understreket behovet for årvåkenhet, suverenitetshevdelse og vern om det demokratiske samfunnet, samtidig som de har markert hvor sterke politiske motivasjoner som kan settes i sving av religiøse og kulturelle kontraster.

Kulturell sikkerhetspolitikk

Sikkerhetspolitikken har i stigende grad blitt rettet mot slike ukonvensjonelle former for maktbruk. De har også vist betydningen av en kulturell dimensjon i sikkerhetspolitikken. Internasjonaliseringen har utøvet et kulturelt standardiserende trykk som et økende antall nasjoner og grupper har reagert på.

Island var på 1970-tallet tidlig ute med å markere dette som et sentralt område for å forsvare sin kultur. Også Frankrikes periodiske bestrebelser på å få andre land med på tiltak for å begrense trykket fra britisk og britisk-amerikansk kultur er uttrykk for kulturell sikkerhetspolitikk. Senere har den muslimske verdens reaksjoner på påvirkningen fra Vesten vært et annet eksempel på dette, og den vestlige verdens reaksjoner på innvandrede muslimers synlighet i vestlige samfunn er et tilsvarende eksempel. Mange urbefolkningers økende aktivisme kan sees i den samme sammenheng.

Kjerneverdiene i sikkerhetspolitikken er fortsatt sikringen av landets territorium, konstitusjonelle system, regjeringens handlefrihet og befolkningens trygghet og velferd. Utvidelsen av sikkerhetsbegrepet betyr hovedsakelig at farene som kjerneverdiene søkes sikret mot er blitt så mange fler og så mye mer mangfoldige enn bare de som kommer fra militære trusler og terrorisme.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg