Sikkerhetspolitikk, tryggingspolitikk, de tiltak en stats regjering iverksetter for å beskytte landets territorium, konstitusjonelle system, regjeringens handlefrihet og befolkningens trygghet og velferd mot et bredt spektrum av farer, herunder militære angrep, terroristvirksomhet, økonomisk og sosial tilbakegang og miljø- og klima-risker.

I sikkerhetspolitikken inngår alle landets tilgjengelige ressurser, inkludert de militære, etterretningsmessige, økonomiske, miljømessige og sosiale.

Sikkerhetspolitikken har tradisjonelt hatt to hovedkomponenter:

  1. regjeringens erklærte utenrikspolitiske orientering eller hovedretning i forholdet til andre stater (alliansepolitikk, alliansefrihet eller isolasjon), fulgt opp med diplomatiske virkemidler;
  2. forsvarspolitikken, dvs disponeringen av landets militære og etterretningsmessige ressurser.

Men sikkerhetsbegrepet i internasjonal politikk har fra 1990-tallet gjennomgått en dyptgripende nytenkning og utvidelse fra den tidligere konsentrasjon om militære oppgaver. Det utvidede sikkerhetsbegrep er blitt et nøkkelord. utenriksminister Jonas Gahr Støre sa i en viktig tale om sikkerhetspolitikken 16. mai 2012:

"Vi må i dag legge til grunn et utvidet sikkerhetsbegrep – som omfatter territoriell, økonomisk, sosial, politisk og økologisk sikkerhet. Begrepet illustrerer kompleksiteten i det sikkerhetspolitiske bildet. Vi kan ikke velge bort én del. Det understreker betydningen av å ha et bredt sett virkemidler." ("Suverenitet, stabilitet og samarbeid. Norsk sikkerhetspolitikk i en brytningstid", UDs NETTSTED)

Fortsatt står militære forsvarsspørsmål sentralt. Signaliseringen av den utenrikspolitiske orienteringen i forhold til allianse og alliansefrihet er fortsatt viktig, selv om betydningen av alliansefrihet og nøytralitetspolitikk er betydelig endret i og med bortfallet av Den kalde krigen mellom to motstående allianser. Sverige og Finland viser dette klart med sin politikk før og etter 1991 - strengt alliansefrie før, aktive samarbeidspartnere med NATO og EU deretter. Det skal ikke glemmes at Norges nøytralitetslinje frem til 1940 sto fast helt fra 1905; nå har Norge vært alliert i NATO i mer enn 50 år.

Men de militære oppgavene har fått en annen karakter. Internasjonale (multilaterale) militære fellesinnsatser har blitt den dominerende form for militæraksjoner i senere tid, særlig aksjoner for å følge opp vedtak fra FN og andre internasjonale organisasjoner for å bevare eller gjenopprette fred i et område (fredsbevarende operasjoner, fredsopprettende aksjoner). Eksempler er NATOs innsatser i Afghanistan og Libya, og den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS' fredsopprettende innsatser i  Liberia, Sierra Leone og Elfenbenskysten.

En bred enighet blant vestlige land om betydningen av å kunne utføre slike innsatser har ført til en fundamental omprioritering av militære oppgaver og ressurser i disse landene. Dette har medført at nasjonale forsvarsoppgaver siden 1990-tallet har fått mindre betydning og mindre ressurser, med unntak for USA.

Samtidig har manglende fremgang for NATOs innsats etter 10 år i Afghanistan gitt næring til en ny skepsis når det gjelder denne type militærprosjekt. Reaksjonene i FNs Sikkerhetsråd i løpet av 2011 og 2012 på utviklingen mot borgerkrig i Syria har dessuten vist at stormakter som Russland og Kina sterkt motsetter seg slike internasjonale innsatser. Dette gjør de med Kosovokrigen (1999) i friskt minne, en NATO-aksjon som søkte FN-mandat men ikke fikk det, og som særlig Russland og Kina var absolutt imot. Både Russland og Kina har provinser som krever selvstendighet og de kjenner derfor at deres egen sikkerhet indirekte trues når de konfronteres med borgerkrig og frihetskrav i andre land. 

Internasjonalisering (eller globalisering) av økonomisk produksjon og handel har medført en tettere kopling av samfunnene enn noen gang før og har gjort grensene mindre viktige. Men en verden preget av stor gjensidig avhengighet er også blitt en svært sårbar verden og derfor en verden hvor mulighetene for internasjonal kriminalitet, sabotasje, utpresning, terrorisme osv. er blitt større.

Det som hendte i USA den 11. september 2001 har fått store konsekvenser i årene etterpå for kontakter over landegrenser. I Norge har 22. juli 2011 hatt en tilsvarende og skjerpende betydning når det gjelder hvordan en tenker om terrorisme. Disse terrorhandlingene har understreket behovet for årvåkenhet, suverenitetshevdelse og vern om det demokratiske samfunnet, samtidig som de har markert hvor sterke politiske motivasjoner som kan settes i sving av religiøse og kulturelle kontraster. 

Sikkerhetspolitikken har i stigende grad blitt rettet mot slike ukonvensjonelle former for maktbruk. De har også vist betydningen av en kulturell dimensjon i sikkerhetspolitikken. Internasjonaliseringen har utøvet et kulturelt standardiserende trykk som et økende antall nasjoner og grupper har reagert på.

Island var på 1970-tallet tidlig ute med å markere dette som et sentralt område for å forsvare sin kultur. Også Frankrikes periodiske bestrebelser på å få andre land med på tiltak for å begrense trykket fra engelsk og engelsk-amerikansk kultur er uttrykk for kulturell sikkerhetspolitikk. Senere har den muslimske verdens reaksjoner på påvirkningen fra Vesten vært et annet eksempel på dette, og den vestlige verdens reaksjoner på innvandrede muslimers synlighet i vestlige samfunn er et tilsvarende eksempel. Mange urbefolkningers økende aktivisme kan sees i den samme sammenheng. 

Kjerneverdiene i sikkerhetspolitikken er fortsatt sikringen av landets territorium, konstitusjonelle system, regjeringens handlefrihet og befolkningens trygghet og velferd. Utvidelsen av sikkerhetsbegrepet betyr hovedsakelig at farene som kjerneverdiene søkes sikret mot er blitt så mange fler og så mye mer mangfoldige enn bare de som kommer fra militære trusler og terrorisme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.