John Lyng (1905-1978, født i Trondheim) var en norsk politiker fra Høyre. Han var statsminister 28. august til 25. september 1963, og utenriksminister i perioden 1965–70. 

John Lyng var utdannet som Cand.jur. og ble høyesterettsadvokat i 1947. Under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig var han i årene 1943–44 ved den norske legasjons rettskontor i Stockholm, og fra mai 1944 ved Justisdepartementet i London.

I perioden 1945–47 var han statsadvokat i landssviksaker, og gjorde seg blant annet bemerket som aktor i den store Rinnan-saken. Han var dommer i Trondheim byrett i 1945, lagmann i Agder i 1951, og fylkesmann i Oslo og Akershus i perioden 1964–70.

Lyng var medlem av Trondheim bystyre, formannskap og finansutvalg i perioden 1935–45, stortingsrepresentant for Trøndelagsbyene i perioden 1945–53, og han forsøkte å vinne et mandat for Høyre i Telemark ved valget i 1953, men nådde ikke opp. I årene 1955-59 var han medlem av Skien, og i perioden 1958-65 stortingsrepresentant for Akershus.

I Høyre fremstod han snart som C. J. Hambros arvtager og var parlamentarisk leder i årene 1958–65. Han markerte seg som en meget dyktig parlamentariker med realpolitisk legning. På flere områder kom Lyng til å forestå en omforming av sitt partis politiske retningslinjer, og han utbygde gradvis tillitsforholdet mellom de borgerlige partier.

Da regjeringen Gerhardsen ble felt på Kings Bay-saken i 1963, var Lyng den naturlige statsminister i den borgerlige samlingsregjeringen i 1963. Lyngs regjeringserklæring i 1963 ble det politiske grunnlaget for den fellesborgerlige opptreden som ledet frem til valgseieren i 1965. På tross av Lyngs samlende egenskaper bøyde imidlertid Høyre seg for ønsket om en statsminister fra et av de andre samarbeidende partiene, og Lyng gikk i stedet inn i regjeringen som utenriksminister.

Som utenriksminister la han vekt på å utbedre forholdene til Øst-Europa og ble særlig kjent for sin skepsis til USAs bombing i Vietnam og motstanden mot juntaen i Hellas. Våren 1970 trådte han etter eget ønske ut av regjeringen.

Lyng utgav Den tørre juss (1928, sammen med Arnljot Engh), Norsk idrett (1937), Forræderiets epoke (1948), Veksten i statens makt (1958) og memoarbøkene Brytningsår (1972), Vaktskifte (1973), Mellom øst og vest (1976) og Fra borgfred til politisk blåmandag (1978).

John Lyng er faren til Jon Lyng

  • Langslet, Lars Roar: John Lyng : samarbeidets arkitekt, 1989, isbn 82-02-11184-6, Finn boka

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.