Martin Tranmæl

Martin Tranmæl (1879–1967), født i Melhus, var arbeiderpartipolitiker og journalist. Han tok initiativet til Fagopposisjonen av 1911. 

Tranmæl var en av lederne for Arbeiderpartiets revolusjonære fløy i 1918, da han ble partisekretær. Men han var også en av lederne for bruddet med kommunistene i 1923, og han var deretter en av partiets lederskikkelser.

I mellomkrigstiden var han Arbeiderpartiets reelle leder, og han deltok også aktivt i planleggingen av etterkrigstiden, blant annet da han var flyktning i Sverige og tilhørte kretsen rundt Gunnar Myrdal, Bruno Kreisky og Willy Brandt.

Tranmæls posisjon kunne ha gjort ham selvskreven som partiformann og statsminister, men han trivdes i kulissene, og var blant annet redaktør i Arbeiderbladet i nesten 30 år. Tranmæl ble berømt og beryktet som folketaler og agitator. Han var også ivrig avholdsmann og tok initiativet til å danne det første Arbeidernes Avholdslag.

Martin Tranmæl ble fagorganisert som malerlærling i Trondheim 1896. Han arbeidet som malersvenn i USA 1900–02 og 1903–05 og ble sterkt interessert i de revolusjonære retninger innenfor amerikansk arbeiderbevegelse. Fra 1902–03 og etter 1905 tok han intenst del i arbeiderbevegelsens agitasjon i Trøndelag. I 1911 tok han initiativet til Fagopposisjonen av 1911, en organisert opposisjon i fagbevegelsen i tiden fram til ca. 1920.

Tranmæl var medlem av den første redaksjonskomité for arbeideravisen Ny Tid i 1899, og var siden medarbeider i avisa, flere ganger konstituert som redaktør. 

Tranmæl redigerte Ny Tid 1913–18 og gjorde bladet til hovedorgan for den radikale fløy i norsk arbeiderbevegelse. Sammen med Kyrre Grepp ledet han denne retningen til seier i Det norske Arbeiderparti 1918 og ble partiets sekretær. I 1921 overtok han redaksjonen av Social-Demokraten (fra 1923 Arbeiderbladet, fra 1997 Dagsavisen) og ble i denne stilling til 1949.

Han hadde en vesentlig del i agitasjonen for å få flertallet av Arbeiderpartiet til å godta «Moskvatesene», men var også leder for den politikk som førte til brudd med den kommunistiske internasjonale 1923. Tranmæl fastholdt gjennom 1920-årene de revolusjonære prinsipper, deltok i antimilitaristisk agitasjon og støttet en rekke ulovlige streiker. Han ble flere ganger dømt til fengselsstraff for sin agitasjon.

I 1930-årene deltok Tranmæl i den norske arbeiderbevegelses omstilling fra revolusjonær til reformistisk politikk, og hans posisjon hadde meget å si for at denne omstillingen ble gjennomført med liten friksjon innenfor bevegelsen. 1940–45 var han i Stockholm, der han bidrog sterkt til å skape forståelse for Norges stilling.

Tranmæl var viseordfører i Trondheim 1917–18, stortingsmann fra Oslo 1925–27, medlem av Stortingets Nobelkomité 1938–64. Han ønsket likevel aldri offisielle verv, enda hans posisjon i arbeiderbevegelsen ellers kunne gjort ham selvskreven som statsminister. Tranmæls enestående posisjon innad i arbeiderbevegelsen gav seg utslag i en rekke tillitsverv: Medlem av Det norske Arbeiderpartis sentralstyre 1918–63, medlem av LOs sekretariat 1920–46, med et par års avbrudd i 1920-årene, medlem av samarbeidskomiteen mellom LO og DNA 1927–59.

Tranmæl ble berømt og beryktet som folketaler og agitator. Men først og fremst var han organisasjonsmann, i full forvissning om at organisasjonens styrke var grunnlaget for arbeiderklassens maktstilling i samfunnet. Hele sitt liv var han aktiv avholdsmann. Tranmæl tok 1930 initiativet til å danne det første Arbeidernes Avholdslag og 1932 Arbeidernes Avholdslandslag.

• Les om Martin Tranmæl i Norsk biografisk leksikon

• Bjørgum, Jorunn: Martin Tranmæl og radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse 1906-1918, 1998, isbn 82-00-12863-6, Finn boken
• Lie, Haakon: Martin Tranmæl, 1988-91, 2 b., Finn boken
• Zachariassen, Aksel: Martin Tranmæl, 1939, Finn boken