Esters bok, tekst i Tanakh/Det gamle testamente, i jødisk tradisjon en av De fem rullene, som leses i synagogen i forbindelse med spesielle jødiske helligdager. Hendelsene som beskrives i Esters bok danner bakgrunnen for den jødiske festen purim. Boken forteller historien om hvordan jødene i Persia ble reddet fra en planlagt utryddelse.

Esters bok er den eneste bibelske boken som hverken nevner Gud eller Toraen, og teksten nevner heller ingen form for bønn eller andre jødiske skikker, med unntak av faste. På grunn av bokens sekulære karakter var det lenge motstand mot å inkludere Esters bok i de jødiske og kristne hellige skrifter. I jødiske kretser var boken fremdeles omstridt på 200-tallet evt., men den jødiske historieskriveren Josefus (1.årh. evt.) omtaler teksten. De vestlige kirkene aksepterte boken som kanonisk på 300-tallet, mens Østkirken først godtok den på 700-tallet.

Allerede den første oversettelsen av teksten til greskSeptuaginta, hadde flere mindre tillegg som skulle forklare handlingen. Disse inngår ikke i hebraiske utgaver av Tanakh, og heller ikke i Den norske kirkes bibler. Tillegg til Esters bok, eller Den greske Ester-boken, regnes derfor som en del av de apokryfe skriftene. 

Esters bok var aldri av spesiell interesse for kristne; det var de jødiske rabbinerne som opp gjennom tidene videreutviklet tradisjonene rundt bokens personer og handlinger. Det som ifølge jødisk tradisjon blir regnet for å være dronning Esters og Mordekais grav ligger i Hamedan, Iran. Dette var tidligere et populært pilegrimssted.

Hendelsene det fortelles om skal ha funnet sted under kong Ahasverus (hebraisk Ahashverosh), som identifiseres med kong Xerxes 1 av Persia, som regjerte fra 486–465 fvt. Teksten innledes med å fortelle om hvordan den skjønne dronning Vashti mister sin posisjon som dronning, fordi hun nekter å vise seg frem for kongen og hans menn, mot slutten av en syv dager lang og "fuktig" fest i slottet i Susa. Kongens rådgivere viser til at Vashtis ulydighet ville kunne gi alle landets kvinner dårlige ideer; derfor bør kongen forstøte Vashti, og finne en nye dronning. Det blir sendt bud til alle landets provinser om at alle vakre unge piker i landet skulle sendes til Susa for å presenteres for kongen.

Blant pikene som føres til kongens harem er også Ester, jøden Mordekais foreldreløse kusine/fosterdatter. På hans oppfordring holder hun sin jødiske identitet skjult (Ester 2, 1-4, 17). De unge pikene får etter hvert foretrede for kongen, én etter én, og kun for en natt hver. Ester er unntaket‚ kongen blir glad i henne og utroper henne til sin nye dronning.

Mordekai får høre om et planlagt attentat mot kongen, og via Ester blir kongen advart. Like etter blir den onde Haman utnevnt til den høyeste stilling i riket  – alle embedsmenn må nå bøye seg til jorden for Haman. Bare Mordekai nekter, og Haman ønsker derfor å utrydde alle jødene i landet, og får kongens tillatelse til dette. Det blir kastet "pur" (lodd) for å fastsette hvilken dag massakrene skulle finne sted (Ester 3, 1–15). Da Mordekai får høre om planene, kler han seg i sekk og aske, og går klagende rundt i byen og kunngjør nyhetene for byens jøder.

Mordekai sender så bud til Ester og oppfordrer henne til å oppsøke kongen, for å be ham om å spare hennes folk. Dette vil kunne koste Ester livet, ikke engang dronningen har lov til å oppsøke kongen uten å være invitert. Mordekai presser henne, og Ester tenker ut en plan. Som forberedelse vil hun og hennes tjenestejenter faste i tre dager. Den tredje dagen kler Ester seg i sin dronningskrud og stiller seg i den indre slottsgården, der kongen kan se henne. Kongen er vennlig stemt og spør om det er noe hun ønsker seg. Ester inviterer både kongen og Haman til et gjestebud hun har stelt istand. Over vinbegeret inviterer hun dem begge så til en ny fest dagen etter. Hun sier ennå ikke noe om sitt virkelige ønske.

Da Haman igjen ser jøden Mordekai, gir han ordre om at det skal settes opp en galge for å henge ham. Men i mellomtiden får kongen høre om at det var Mordekai som hadde reddet livet hans nylig; Mordekai får nå den ære han har fortjent. Samme kveld spør kongen, igjen, om det er noe Ester vil be om. Det er nå Ester svarer at hennes folk står i fare for å bli utryddet, og ber kongen spare jødene. Kongen spør hvem som har lagt planer om noe slikt, hvorpå Ester svarer at det er ingen andre enn den onde Haman. Det hele ender med at Haman blir hengt i den galgen han hadde latt reise for Mordekai.

Kongen gir sin signetring til Mordekai, og "Ester satte Mordekai over Hamans hus" (Ester 8, 2). Ester ber kongen om å tilbakekalle ordren om utryddelsen av jødene (Ester 8,5–7), men det gjør kongen ikke. Men han gir Ester og Mordekai tillatelse til å forfatte en ny ordre, og forsegle den med kongens signetring. Brevet skulle sendes til alle landets provinser, og informere både satraper, stattholdere og embedsmenn, samt jødene selv, om at jødene hadde hans tillatelse til å slå seg sammen og sloss for sine liv.

Kampene finner sted den 13. dagen i måneden adar, og jødene seirer over alt. På Esters oppfordring gir kongen også tillatelse til å la kampene i Susa fortsatte en dag til. Mordekai, og senere både han og Ester, gir ordre til alle landets jøder om at disse hendelsene skal minnes gjennom en årlig fest, og kaller festen purim. Mordekai er nå blitt rikets mektigste mann, etter kongen.

Det har ikke vært mulig for moderne forskning å bekrefte at de omtalte hendelsene virkelig har funnet sted. Men en del av skildringene gir likevel et bilde av livet ved det persiske hoffet på denne tiden. Boken gir også et bilde av jødenes utsatte stilling i diasporaen. Forskere karakteriserer Esters bok som en tidlig jødisk novelle som forteller om hvordan en truende situasjon fikk en lykkelig slutt.

Teksten er også full av eventyrmotiver; den mektige, men lett manøvrerbare kongen, den gode og den onde dronning, den gode og den gode hofftjener, den foreldreløse piken som blir kongens utvalgte, haremliv, gull, silke og store fester der vinen flyter. Et annet motiv er rollebytte; den fornemme og vakre dronning Vashti blir erstattet av den foreldreløse og vakre Ester, onde Haman faller for eget grep og blir hengt i galgen han hadde tiltenkt Mordekai.

Teksten kan være satt sammen av flere eldre myter eller fortellinger. Det har også vært foreslått av bokens motiver kan føres tilbake til fester knyttet til Babylonias gudeverden. Navnet Ester har samme bakgrunn som Inanna/Ishtar, Babylonias store gudinne, og Mordekai kan være utledet av navnet Marduk, Babylonias viktigste mannlige guddom. Også de gamle rabbinerne som er sitert i Talmud, trekker sammenlikning mellom navnene Ester og Ishtar/Venus (Megilla 13b).

Innen jødedommen omfatter historien om Ester og Mordekai også de mange rabbinske kommentarene til selve grunnteksten. Mest kjent er "Ester rabba", en del av en samling rabbinske fortellinger (se midrash) som ble samlet og publisert i 1519, men som stammer fra langt tidligere tider. Også i Talmud finner vi tekster som omhandler Esters bok.

Hovedmotivet i jødisk tradisjon er diasporajødenes kamp mot overgrep og utslettelse. Mordekai er den som opphøyes i slutten av fortellingen, det er hans rolle som skal nedtegnes i "meder- og perserkongens krønike" (Ester 10,2). Også ifølge Talmud er det han som skal lovprises. Dette til tross for at det i utgangspunktet var hans vegring mot å følge reglene for kongens embedsmenn, som førte til planen om utryddelse av hans eget folk. Rabbinerne fant derfor forklaringer på hvorfor Mordekai hadde nektet å bøye seg foran Haman, for eksempel at dette ville være å bøye seg for en slags avgud, og derfor forbudt etter jødisk lov, halakha (Ester rabba, 7,8). Det finnes også en jødisk tradisjon som hevder at Haman lenge hadde hatet jødene og at Mordekais oppførsel bare var et påskudd Haman brukte for å kunne utrydde dem.

Ester, en jødisk kvinne som lever i den persiske kongens harem, og som bruker både sin skjønnhet, kvinnelist og taktikk for å oppnå kongens gunst, passer ikke inn i bildet av en dydig jødisk kvinne. Rabbinerne har derfor forsøkt å gjøre henne mer "jødisk", ved for eksempel å tenke over hva hun spiste, siden kosher mat ikke er nevnt noe sted. Et forsøk på forklaring var at hun nok bare spiste frukt og grønnsaker. Ester settes opp som en kontrast til den ulydige Vashti, mens hennes rolle som selvstendig tenkende, handlende og potensielt farlig kvinne underspilles. Det har vært vanlig blant mannlige lesere, både innen kristen og jødisk tradisjon, å se på Ester som en som bare utførte Mordekais planer, men selve bibelteksten gir ikke grunnlag for en slik tolking.

Den som i enda høyere grad har vært utsatt for kritikk opp gjennom tidene, og helt frem til våre dager, er dronning Vashti, kvinnen som nekter å adlyde sin manns ordre. Jødisk tradisjon utviklet tidlig en idé om at Vashti ikke bare var ulydig mot kongen, men også en utuktig kvinne. Noen rabbinere mente teksten gir grunnlag for å hevde at Vashti skulle vise seg naken på festen for kongen og hans menn, og at hun og kongen hadde samme moralsyn (Babylonske Talmud, Megillah 12b). At hun likevel nektet, begrunnes for eksempel med at hun akkurat var blitt spedalsk. En av begrunnelsene for at hun ikke kan ha vært dydig, var at hun holdt sitt eget gjestebud i selve slottet, og ikke i haremet, som rabbinerne mente ville passet seg bedre. Rabbinerne i det gamle Babylonia mente også at hun var barnebarn av selve kong Nebukadnesar, den babylonske kongen som hadde ødelagt tempelet i Jerusalem i 586 fvt. En annen tradisjon går ut på at hun tvang sine jødiske tjenestejenter til å arbeide nakne på sabbaten. Hun skal derfor ha fått straff som fortjent!

Rabbinerne som arbeidet i Eretz Israel (landet Israel) var noe mildere stemt. De mente hun forsøkte å advare kongen om at hvis hans berusede hoffmenn fikk se henne, ville de kunne ha lyst til å ligge med henne. Kongen ville likevel ikke høre (Ester rabba 3,14). Men også disse rabbinerne mente hun fortjente sin straff, siden hun skulle ha forhindret at tempelet i Jerusalem ble bygget opp igjen.

Også innen kristen tradisjon er det Mordekai som får størst ære for å ha reddet jødene fra utryddelse (Det Norske Bibelselskaps utgave av 1978 har overskriften "Mordekais plan om redning"), til tross for at det Ester som tenker ut den virkelige planen. De senere års kvinneforskning har sett på disse tekstene med nye øyne. Mens man tidligere har hevdet at det var modig av Mordekai å nekte å oppføre seg i henhold til skikk og bruk i Susa, peker stadig flere på at det er Mordekais handling som i utgangspunktet setter hele folket i fare.

Det er Ester som å risikerer livet ved å oppsøke kongen på eget initiativ. Det er Ester som behersker hoffets diplomatiske koder (Ester 8,4–6) og vet hvordan man skal overbevise kongen. Denne henvender seg da også til både Ester og Mordekai, når han gir tillatelse til at det blir sendt en nye ordre til alle landets provinser.

I jødisk tradisjon presenteres Ester som det "gode" og lydige motstykke til den ulydige Vashti. Men også Ester er ulydig når hun oppsøker kongen uten audiens, mot alle hoffets regler. Ester bruker alle de midler en kvinne hadde til disposisjon på denne tiden. Det er på Esters oppfordring at kampene i Susa får fortsette en dag til. Denne kombinasjonen av vakker kvinne, som bruker sin skjønnhet til å manøvrere menn, kombinert med hennes ønske om videre kamphandlinger, har mye til felles med Ishtar – den mektige mesopotamiske krigs- og kjærlighetsgudinnen som overskred de reglene som gjaldt for kvinner på denne tiden. Hun hadde, som mange av Midtøstens gamle gudinner, både et farlig og et livgivende aspekt. 

I våre dager er også synet på dronning Vashti under endring. Mange har i dag forståelse for at dronningen ikke ville vise seg, hverken naken eller påkledt, foran en mengde lystige og godt påvirkete menn. Vashti har derfor fått sin oppreisning, både gjennom moderne kvinneforskning og innenfor en del jødiske miljøer. Man peker på at kongens og stormennenes reaksjon på Vashis ulydighet illustrerer et kvinnesyn som ennå finnes – etter mer enn to tusen år. Bibelteksten begrunner hennes skjebne slik: Når påbudet (om å forvise den ulydige Vashti) blir kjent i hele riket, så stort og vidt som det er, vil alle kvinner vise sine ektemenn ære, fra den høyeste til den laveste". Kapittelet ender med et påbud: "om at hver mann skulle være herre i sitt hus og tale sitt eget folks språk." (Ester 1, 20–22.) Mange jødiske kvinnegrupper betrakter nå Vashti nærmest som et forbilde og en tidlig feminist. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.