menora

En syvarmet lysestake av gull er først beskrevet i 2 Mosebok 25, 31–38. Ifølge teksten skulle lysestaken, med fot og stamme, hamres ut av ett stykke rent gull, og ha tre armer (greiner) på hver side av den midtre stammen. På hver av armene skulle det være tre skåler formet som en mandelblomst, hver med knopp og blomst. På selve staken var det fire mandelformede skåler med knopper og blomster og en knopp under hvert armpar. Til lysestaken ble det laget syv oljelamper.

I kong Salomos tempel i Jerusalem skal det ha vært ti slike syvarmete lysestaker. Ifølge bibeltekstene ble disse ødelagt av babylonerne i 586 fvt. (2. Kongebok 24,13). Da jødene kom tilbake fra det babylonske eksil, ble det bygget et nytt tempel som ble innviet ca. 515 fvt. Dette hadde kun én gylden menora.

Etter Titus' ødeleggelse av det andre tempel år 70 evt., er tempelmenoraens videre skjebne ukjent og omspunnet av legender. På Titusbuen i Roma ses et bilde av det som skal forestille den røvete menoraen fra tempelet i Jerusalem, men mange forskere mener bildet ikke gir et korrekt bilde av hvordan tempelmenoraen i virkeligheten så ut.

Menoraen ble deretter brukt som motiv, både i synagogekunsten og i graver helt fra første århundre evt. Den jødiske filosofen Filon knyttet menoraen til de syv planetene, til livet og tidens gang. I jødisk mystikk, kabbala, symboliserer menoraen Livets tre.