menora

Menora, syvarmet lysestake av gull, først beskrevet i 2 Mosebok 25, 31–38. Ifølge teksten skulle lysestaken, med fot og stamme, hamres ut av ett stykke rent gull, og ha tre armer (greiner) på hver side av den midtre stammen. På hver av armene skulle det være tre skåler formet som en mandelblomst, hver med knopp og blomst. På selve staken var det fire mandelformede skåler med knopper og blomster og en knopp under hvert armpar. Til lysestaken ble det laget syv oljelamper.

I kong Salomos tempel i Jerusalem skal det ha vært ti slike syvarmete lysestaker. Ifølge bibeltekstene ble disse ødelagt av babylonerne i 586 fvt. (2. Kongebok 24,13). Da jødene kom tilbake fra det babylonske eksil, ble det bygget et nytt tempel som ble innviet ca. 515 fvt. Dette hadde kun én gylden menora.

Etter Titus' ødeleggelse av det andre tempel år 70 evt., er tempelmenoraens videre skjebne ukjent og omspunnet av legender. På Titusbuen i Roma ses et bilde av det som skal forestille den røvete menoraen fra tempelet i Jerusalem, men mange forskere mener bildet ikke gir et korrekt bilde av hvordan tempelmenoraen i virkeligheten så ut. 

Menoraen ble et viktig jødisk symbol, brukt i synagogekunsten og bokillustrasjoner, på gravsteiner, rituelle gjenstander og amuletter, men aldri som tredimensjonal lysestake. Grunnen er at rabbinerne bestemte at ingen menora skulle være etterligning av den som sto i tempelet.

I synagogene og hjemmene brukes derfor den åtte-armete hanukkalysestaken, hanukkia. I senere tid har enkelte menigheter likevel begynt å bruke syvarmete lysestaker med elektriske lys.

Med fremveksten av den politiske sionismen i begynnelsen av 1900-tallet ble menoraen valgt som symbol på jødisk selvstendighet, og den er avbildet i staten Israels riksvåpen. En kopi av Titusbuens menora står ved Israels nasjonalforsamling, Knesset.

I jødisk mystikk, kabbala, symboliserer menoraen Livets tre.